Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva. Han er også stortingsrepresentant fra Telemark for Høyre og tidligere leder for Unge Høyre, har en mastergrad i statsvitenskap fra UiO om F. A. Hayek og ga i 2008 ut boken Høyre om! For en ny konservatisme.
”God bless President Bush”
Venstresiden har tilsynelatende all den gode musikken. Det finnes bare en løsning.
Æ syns at Reagan e ein tulling
og at vintern e før lang
hvis æ mesta dæ vart livet mett
ein tung og dyster sang
– Åge Aleksandersen
Hvorfor skal Djevelen ha all den gode musikken, skal Frelsesarmeens grunnlegger William Booth ha sagt. Høyresiden kan sannelig si det samme om venstresiden og musikken. Sannheten er nemlig deprimerende: I den grad det finnes politisk engasjement i musikken, heller den tilsynelatende massivt mot venstre. Høyresiden har noen lyspunkter, men de er få. Neil Young var i en kort periode på 80-tallet begeistret for Reagan. På den annen side kan Lynyrd Skynards Sweet Home Alabama sees som en harry-konservativ (eller reaksjonær) heimstadshyllest til det dype sør, og et svar på Youngs egen Southern Man.
Southern man
better keep your head
Don’t forget
what your good book said
Southern change
gonna come at last
Now your crosses
are burning fast
Southern man
… sang Neil Young.
Well, I hope Neil Young will remember
A Southern man don’t need him around anyhow
… svarte Skynyrd og hyllet Alabamas rasistiske og bakstreverske guvernør George Wallace. Om ikke annet viser konflikten at rocken — i hvert fall i sørstatene — helt fint kunne kombineres med reaksjonære standpunkter.
Et mer kjent eksempel er Ted Nugent, heavygitaristen og aktivisten som jevnlig håner Obama på sine konserter. Og, selvfølgelig, det canadiske bandet Rush, som har skrevet en hel plate inspirert av Ayn Rands bok Anthem. Men den virkelige opprøreren i rockehistorien må ha vært Johnny Ramone, et faktum radikale ungdommer med palestinaskjerf og Ramones t-skjorte må være totalt uvitende om. Ikke bare var Johnny Ramone diehard republikaner med en “Kill a Commie for mummy” t- skjorte som slett ikke var ironisk; men da bandet ble innlemmet i The Rock`n`roll Hall of Fame stod Johnny i opprevede olabukser, med svart lærjakke og sa til forsamlingen: “God bless President Bush, and God bless America”. Hvis punk er å gå mot strømmen, så er akkurat det et av historiens mest punka øyeblikk.
For noen år siden samlet National Review en liste over de 50 beste konservative rockesangene. The Whos anti-utopiske Won’t Get Fooled Again var på topp. Det finnes også flere historier. Om Eazy-E som donerte penger til en republikansk kandidat, trolig for å få PR. Om 50 Cent som skrøt av Bush. Eller om Ole Paus her hjemme, som med sin anti-radikalisme alltid har stått for noe bohemsk, men umiskjennelig borgerlig-liberalt. Deler av svartmetall-miljøet i Norge står også for ideer som neppe kan kalles konservative, men som med sin hedonisme og sterke fokus på individet ligger nærmere en liberalistisk-anarkistisk tradisjon.
Like fullt blekner listen. Én Ramone mot Dead Kennedys og The Clash? En dum kommentar fra Fiddy mot Public Enemy, Common og Dead Prez? Ted Nugent mot Rage Against the Machine? Eller Tim Rice mot Depeche Mode?
Like fullt er ikke venstresidens eierskap til rocken så tydelig som mange vil ha det til, noe Ove Vanebo argumenterte elegant for da han forsøkte å få Bob Dylan ut av venstresidens klør.
Mye av plasseringen på høyre- og venstresiden er basert på et amerikansk skjema hvor høyresiden i stor grad preges av en ultrakonservativ, kristen fløy som svært få utenfor Magazinet og Norge i Dag vil føle tilhørighet til i Norge. Mange kunstnere som har engasjert seg i politikken står ikke på venstresidens side som sådan, men slåss for ytringsfrihet og mot sensur. De står på det frie enkeltindividets side mot moralister, sensurivrige politikere og den kompakte, moralske majoritet. Da Frank Zappa heiste fanen for ytringsfrihet mot Demokratenes Tipper Gore, ble han i amerikansk forstand en ”liberal” og sett som en del av venstresiden. I europeisk kontekst kunne han like gjerne vært en sentrumsliberaler.
Men det viktigste spørsmålet er om det egentlig er verdt å sutre over. Noe av det som skiller den radikale venstresiden fra både liberale og konservative, er deres syn på politikk som noe altomfattende: Alt er politikk! Men det er ikke sant. Musikk og kunst kan være politisk, men den kan også være bare tøff, vakker eller god å danse til. Eller den kan skildre livet på skyggesiden, eller veien fra rennesteinen til forsiden av The Source, uten å gjøre det politisk i ordets snevre forstand. Som stortingsrepresentant Snorre Valen fra SV nylig kommenterte på P3, blir musikk ofte dårligere når den blir for politisk. Bare tenk på U2. Hvor irriterende er ikke Rattle and Hum med sin overdrevne preking og redd-verden-gjennom-rocken-holdning, sammenlignet med kjølige, ironiske og på sitt eget vis langt mer samfunnskommenterende Achtung Baby?
Sannheten er at rocken, hip-hopen og punken må være opprørske for å leve, men det betyr ikke at de behøver å være politiske i en snever partipolitisk forstand. Men de artistene som velger å profilere seg på politikk gjør ikke noe galt. Om det hjelper, er en helt annen sak. Jeg tror svært få stemmer AP bare fordi Åge Aleksandersen gjør det, på samme måte tror jeg ikke Ida Marie klarer å redde SVs oppslutning eller Gatas Parlament dra stemmer til Rødt.
Og om noen på høyresiden allikevel skulle irritere seg over at Djevelen har all den gode musikken, ja, da finnes det bare én ting å gjøre: Slutt på BI eller statsvitenskap og start et band.
PS: Etter at denne artikkelen ble trykket har det kommet meg for øre at selveste John Lennon var skaprepublikaner på sine eldre dager.
Hvorvidt det er troverdig vet jeg ikke. Men,
You say you want a revolution
Well, you know
We all want to change the world
You tell me that it’s evolution
Well, you know
We all want to change the world
But when you talk about destruction
Don’t you know that you can count me out
Don’t you know it’s gonna be all right
all right, all right
- Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er medredaktør i Minerva og stortingsrepresentant for Høyre fra Telemark. Han blogger på www.konservativ.no
Hvordan i all verden får du det til at Lynyrd Skynyrd "hyllet" George Wallace?
- In Birmingham, they love the gov'nor, BOO HOO HOO
Now, we all did what we could do
Venstredominansen er nok klart størst i det man kan kalle "kredible" sjangre. Altså sjangre som er populære hos musikkjournalister og sosiologi studenter. Ser man på sjangre som progrock, heavy metal og synthpop ihvertfall i USA har disse heller en ganske klar høyrekonservativ tendens. En grunn til at artister som har realistiske sjanser til å selge holder seg borte fra høyresiden er nok at slike artister blir slaktet av hele den britiske musikkpressen samt viktige aktører andre steder også. Gary Numan har uttalt at det å innrømme offentlig at han stemte på Thatcher er det dummeste han noengang har gjort. Han og Phil Collins er jo to artister som kanskje ikke har skrevet høyreorienterte sanger, men som allikevel har hevdet konservative politiske standpunkt.
PeeWee,
Har du eksempler på progrock- eller heavy metal-band som har en "høyrekonservativ tendens"?
Bortsett fra den notoriske idioten Ted Nugent, selvfølgelig.
Jeg må innrømme at jeg ikke orker å finne ut en lang liste nå, men eksempler på band som er objektivister er progbandet Echolyn og synthpop bandet Red Flag. Et heavy metal band som er godt plassert på høyresiden er Iced Earth. Når det gjelder heavy metal så har jeg lest at tendensen er sterk blant power metal band og andre i den tralten, om enn ikke thrash metal band, der er det nok motsatt. Merk at jeg skrev "lite kredible" artister. Altså artister vanlig Dylan diggende musikkjournaliter avfeier som "utdatert".
Det er mulig jeg misforstår Skynyrd mtp Wallace. Skal lese teksten igjen.
Stor skuffelse å lese at Jon Schaffer fra Iced Earth (et av mine favorittband) har blitt teabagger og konspirasjonsteoretiker som opptrer på Alex Jones sitt radioshow. Jeg visste at det rablet for ham etter 9/11, men dette var et slag i trynet.
De to progbandene du nevner hadde jeg ikke engang hørt om før nå. Hørte nettopp på et par melodier av Echolyn på YouTube, men kan ikke akkurat si at det falt i smak.
Du vet ikke tilfeldigvis hvor Dream Theater står politisk?
Ultima Thule, med fler i den sjangeren. :)
Varg Vikernes ligger jo også godt plassert til høyre hehe
"Du vet ikke tilfeldigvis hvor Dream Theater står politisk?"
Etter det jeg har funnet ut, så har aldri bandet kommet ut med noe høyre-venstre standpunkt. Det er forresten hyggelig at du liker Iced Earth, det gjør jeg også. Heldigvis holder de for det meste politikken borte fra musikken.
Når det gjelder konservative power metal band så har man jo også Manowar. Keyboardisten i Yes, Rick Wakeman er forresten medlem av det konservative partiet i Storbritannia, og de har laget ihvertfall en sang som gjør narr av Labour, "Money". Det var også konservative medlemmer i Spandau Ballet. Selv om han aldri har sagt noe rett ut så virker det også som om Ray Davis fra The Kinks også er et godt stykke til høyre, og har i motsetning til Beatles medlemmene aldri vist noen tegn til venstredreining(Slik jeg har forstått det var Beatles mer mot høyre på starten, men byttet side etter at Lennon fikk en oppvåkning i forbindelse med Vietnam krigen). Generelt sett så virker det på meg som om rockens venstredreining kom i to bølger, Vietnam protestene og punken. Både Elvis og James Brown var jo også Republikanere.
Jeg har nå "finlest" teksten til Sweet Home og jeg forstår det fortsatt som om Lynyrd faktisk liker Wallace som også stilte til president. Men det er et gåtefullt vers. Watergate doesn't bother me?
Flere musikere som har ytret holdninger litt til høyre for sentrum: Morrissey, Eric Clapton, David Bowie, Bryan Ferry...
Men jeg synes egentlig Oasis sa det best: "Please don't put your life in the hands of a rock'n'roll band, they'll throw it all away"
Tromsørapper Saint Hans (søk han opp på spotify) er aktiv høyremedlem. Uten at det kommer klart frem i musikken da.
En dritings Clapton tok til orde for Enoch Powell på 70-tallet. Det var ganske ufint: http://www.youtube.com/watch?v=Dg9IZyx_-Os
Isaksen og Lorentzen:
Jeg tror ikke Lynyrd Skynyrd hverken uttrykker tillitt eller mistillit til Gov Wallace.Verset er nok mer om forakt mot sentralmakt.
Birmingham loves the Governor - Hva skjer i Hovedstaden i Alabama
Watergate doesn't bother me - Hva skjer i Washington, hovedstaden i USA.
Vider Anser de Niell Young for å være en sell-out til sentralmakten som har forlatt landsbyen og nå spiser ved borgerskapets bord i storbyen.
Altså, ren Senterpartipolitkk, distrikt mot Osloområdet.
Beatles og Lennon vs Labour .
Beatles gav ut låten Taxman i 1966 skrevet av George Harrison (Lennon hjalp til) i 1966 som angriper Labours progressive skattesystem. Denne låten er fortsatt skattebetalernes nasjonalsang i USA ved selvangivelsesfristen 15 april.
Musikere må flørte med tidsånden, men i Taxman finner vi tidlige Beatles spor av John Lennons Reaganåpenbaring.
http://en.wikipedia.org/wiki/Taxman
Morsom artikkel!
Jeg har lyst til å utdype omstendighetene omkring Rush og Ayn Rand, og deres album 2112 fra 1976 som var dedikert til Rand. Bakteppet var at bandet ikke hadde suksess med de to forrige platene og var under press fra plateselskapet med å komme med et album som radiostasjonene ville spille fra - noe de gjorde med Working Man-låta fra debutalbumet. I denne perioden hadde trommeslager og tekstskriver Neil Peart lest The Fountainhead, og det ledet bandet til å trosse det kommersielle presset plateselskapet la på dem, og heller lage et kompromistløs progrrock album. Bedre å ‘gå ned’ med kunsterisk integritet enn å kompromisse overfor plateselskapets ønske om noe 'trendy'. Akkurat som Howard Roark. Men så virket markedskreftene nok en gang slik de skal, og Rush ble en megagruppe pga sin komromissløshet. Videre kobling med Rand er vanskelig å oppdrive - foruten låta Free Will på Permanent Waves albumet. I sum inspirerte Ayn Rand Rush til å være kreativt komromissløse og ikke tilpasse seg middelmådige plateselskaper.
Neil Pearts tekster spenner bredt og han har aldri formulert det annerledes enn at romanene gjorde et stort inntrykk på ham. Ut over det vet jeg at Objektivister har angrepet Rush for å ha altruistiske formuleringer i noen av sangene.
Synes klart at "American Trilogy" av Elvis boer nevnes i denne traaden. :)
http://www.youtube.com/watch?v=m9saX9cF248
". Videre kobling med Rand er vanskelig å oppdrive — foruten låta Free Will på Permanent Waves albumet."
Du har jo i høyeste grad låta "Trees" da, som er den mest objektivistiske av dem alle. På den annen side, så har faktisk Peart senere tatt avstand fra radikal liberalisme og hevder ikke slike meninger idag.
"I think she was a fascinating woman and had a great influence. As I always have said, she had an extremely good influence on all those who did not become Randians. But if they became Randians, they were hopeless." (Milton Friedman)
Artig artikkel - og kommentarer. Og pent gjort av PeeWee å hente frem min egen favoritt - Ray Davies (bemerk stavemåten) fra The Kinks - selv om han er altfor subtil til å plasseres langs en primitiv høyre-venstre-akse, ennsi i en konservativ-radikal-dimensjon.
Men hvorfor er det ingen som nevner Toby Keith?
Huff, jeg retter meg selv før noen andre gjør det.
Birmingham er ikke hovedstad, men største by og økonomisk sentrum i Alabama (storbyen) og Birmingham klinge bedre enn Montgomery så jeg står ved Senterpartitolkningen.
Toby Keith omtaler seg selv som "conservative democrat", men han donerte penger til republikanerne i 2008. Dog har han uttrykt begeistring for Obama både før og etter valgkampen, så han er uansett ingen hardcore right-winger,
Ellers er (og var) mange av de store country-artistene i USA på venstresiden. F.eks. Willie Nelson, Kris Krisofferson og Johnny Cash.
Rettelse: Toby Keith donerte ikke penger til republikanerne i 2008, men i tidsrommet mellom 1992 og 2007. Kilde: http://www.tennessean.com/assets/pdf/DN898771026.PDF
Ellers er (og var) mange av de store country-artistene i USA på venstresiden. F.eks. Willie Nelson: Willie Nelson støtter Gary Johnson (GOP i denne valgkampen.
Ellers kan man nevne Kid Rock, Hank Williams jr. m fl. som klare Republikanere. Taylor Swift, ikke spesielt bra musikk, men med enormt salg er også republikaner.
Ramo,
Willie Nelson trakk tilbake sin "endorsement" av Gary Johnson bare noen dager etter at han erklærte støtte til vedkommende. Han uttalte samtidig at han heller ville støttet Dennis Kucinich. Kilde: http://dailycaller.com/2011/05/19/singer-and-marijuana-advocate-willie-nelson-walks-back-gary-johnson-endorsement/
Willie har alltid vært en flaming liberal og en pothead, og jeg tror de fleste skjønner årsaken til at han uttrykte støtte til Gary Johnson i utgangspunktet: Dekriminalisering av narkotika.
Jeg kjenner ikke til Kid Rock og Taylor Swift (og det er det kanskje en grunn til?), men Hank Williams jr. er i hvert fall ingen verdensstjerne. Han har vel knapt stjernestatus utenfor sørstatene?
Hvis vi skal være helt ærlige her, så finnes det vel ingen høyrelenende country-artister som har i nærheten av samme status som Johnny Cash, Willie Nelson, Kris Kristofferson og Garth Brooks. Sistnevnte uttalte tidligere i år at han elsker Obama: http://www.examiner.com/music-industry-in-nashville/garth-brooks-talks-to-cnsnews-video
Helt feil at countrymusikere flest i USA er på venstresiden. Countymusikken i USA er en patriotisk/nasjonalistisk og konservativ bastion, og genren er enormt stor og innflytelsesrik der borte.
Countrymusikere på venstresiden, Steve Earle, Kris Kristoffersen, Dixie Chicks har fått problemer med sitt publikum når de har ytret venstresynspunkter. Mens countrymusikere som ytrer konservative synspunkter er så mainstream at det knapt blir lagt merke til.
Johnny Cash var heller ikke definert til venstre, heller litt larger-than-life som slo begge veier. Hans anti-krig og anti-tough-on-crime er klart venstrestandpunkter i USA, hans stadige evangelisering, patriotisme og familieverdier var kristendemokratiske/konservative.
Etablerte genre som klassisk musikk, countrymusikk, kirkemusikk/salmer, tradisjonell folkemusikk (tenk bare på skillingsvisers moral!) har ofte vært konservativ.
Bluesen, rocken, jazzen derimot var opprøret mot det konservative, vestlige establishmentet og deres musikkformer. Det er derfor naturlig at rockemusikken og dens avarter er radikal.
Litt ironisk er det at den som først frontet dette radikale opprøret inn i det vestlige borgerskapet, Elvis Presley, på de fleste områder egentlig var en konservativ sørstatsmann. I hvertfall på sine modne dager, da han til og med kontaktet Nixon for å la seg verve til hemmelig føderal agent for bekjempelse av radikalismen i ungdomsmiljøene.
PS! At Toby Keith definerer seg som konservativ sørstatsdemokrat, betyr ikke annet enn at han i norsk målestokk ville befunnet seg til høyre for der feks høyremannen Hallgrim Berg nå befinner seg.
-----Willie har alltid vært en flaming liberal og en pothead.
Willie Nelson er omskiftelig og vanskelig å definere politisk, den eneste faste røde tråden i hans politikk er fri hasj. Nelson er en hyppig gjest i programmene til kontroversielle Alex Jones. En konspiratoriker som i Europa ville vært definert som en høyreekstremist, altså en type ekte venstreradikale ville skydd som pesten.
Nelson har like ofte som venstreside-synspunkter gitt uttrykk for politiske synspunkter som sammenfaller med libertarianismen i USA. Libertarianismen ville på norsk vært definert som høyre-anarkisme, pga sin sterke inividualisme.
Fra blogger Tim Blair:
Previous Beatles hierarchy:
1. George
2. Ringo
3. Paul
4. John
But now we discover this:
John Lennon was a closet Republican, who felt a little embarrassed by his former radicalism, at the time of his death - according to the tragic Beatles star’s last personal assistant.
Fred Seaman worked alongside the music legend from 1979 to Lennon’s death at the end of 1980 and he reveals the star was a Ronald Reagan fan who enjoyed arguing with left-wing radicals who reminded him of his former self.
In new documentary Beatles Stories, Seaman tells filmmaker Seth Swirsky Lennon wasn’t the peace-loving militant fans thought he was …
Revised Beatles hierarchy:
1. George
2. Ringo
3. John
4. Paul
If it turns out that Lennon supplied arms to the Contras, he may rise to second.
"En dritings Clapton tok til orde for Enoch Powell på 70-tallet. Det var ganske ufint: http://www.youtube.com/watch?v=Dg9IZyx_-Os"
Kudos til Hr.Clapton,spesiellt den måten han har taklet dette på i ettertid.
Når noen har sagt noe som går imot det politisk korrekte,da særlig noen som våger å kritisere disse som tilhører de priviligerte grupper(les minoriteter),har de måttet gå en nedverdigende runde for å be om unnskyldning til alt og alle innen de toneangivende liberale medier.
Det er bra at noen står opp for det de mener.
Jeg er kjempefan av Åge, mens hans politiske engasjement betyr null og niks for mine egne valg. Og slik er det nok også for alle andre fans.
Åge har alltid hengt mye med svenske kommunister, så at han "kun" er AP-mann avslører vel egentlig bare litt konservatisme?
Torbjørn Røe Isaksen glemte å nevne i sitt eksempel at Åge i to andre vers av sangen nevner at han heller ikke liker Jurij Andropov og Olof Palme, to konservative statement.
I mellomtiden blir Olof Palme myrdet, og Åge lager på neste album sangen "Til en venn" som en hyllning av Olof Palme! Noe som surpompen Georg Johannesen ikke unnlot å raljere over i sin legendariske slakt av dette "Eldorado-albumet" i 1986.
Åge på sitt mest nasjonalkonservative og anti-urbane: http://www.youtube.com/watch?v=eKJ55eguadM
mye av musikken det refereres til her er fra 60-og 70 -tallet, da venstreradikalismen var på sitt sterkeste. Nå som venstresiden har blitt mer tilbakeskuende og rammet av idetørke er det vel å forvente at færre artister fremover kommer til å trekkes mot venstre?
Når det gjelder Clas sin kommentar, det man ser er vel det stikk motsatte. Nemlig at det at artister er venstreorienterte er en tendens som bare blir sterkere og sterkere. Helt på starten, før Vietnam krigen virket det jo heller som om rockere heller var høyreorienterte. Så å si alle høyreorienterte musikere av en viss størrelse ser ut til å enten ha startet sin karriere tidlig på åttitallet eller tidligere, eller etterligner band fra de periodene. Grunnen til dette er nok at de sjangrene som dagens rock stammer fra var blant de mest venstreorienterte i utgangspunktet, noe som også farger dagens artister.
Nå er det jo heller ikke spesielt mye politikk i musikken for tiden. Tendensen er vel heller at musikere er venstreorienterte, men ikke snakker så mye om det i musikken sin.
Hva er det dessuten på høyresiden som er så grusomt interessant? Det aller meste av høyreideologi av liberalistisk tapning er jo egentlig ikke annet enn attenhundretallsnostalgi, så det er jo svært ironisk at høyresiden kaller venstresiden for tilbakeskuende. Det er ikke mindre tilbakeskuende å ønske seg tilbake til 1865 enn 1965!
Det at høyresiden i stor grad er fraværende i musikken idag kan jo også rett og slett skyldes av musikken har blitt ekstremt konform og alt som slår igjennom kommer fra relativt få miljøer.
Det kan også være at musikere støtter venstresiden idag fordi høyresiden idag i større grad støter folk fra seg. På sekstitallet ville jo venstresiden skattlegge folk halvt til døde, så da var det populært å være mer borgerlig. Idag derimot vil heller høyresiden ta velferdsordninger fra folk mens venstresiden i likhet med de borgerlige på sekstitallet ønsker mer status quo. Det kan rett og slett være at musikere foretrekker å ikke støtte politiske bevegelser som ønsker å ta noe fra noen, være seg enda mer skattepenger eller velferdsgoder. Tror ikke at folk kjøper plater fra artister som ønsker å ta fra den trygda eller tilgangen til helsestell.
Erik Moen,
Jeg skrev aldri at de fleste country-musikere i USA er på venstresiden. Derimot skrev jeg at de største stjernene innenfor sjangeren er på venstresiden - og med det mener jeg at de enten er selvutnevnte Democrats, støtter demokratiske politikere eller uttrykker venstreorienterte synspunkter.
Det er rett og slett feil å påstå at Willie Nelson og John Cash er/var på høyresiden, når sannheten er at begge hadde overvekt av liberale politiske standpunkter. For å ta noen eksempler er Willie Nelson tilhenger av homofilt ekteskap, for liberalisering av narkotikalovgivningen, han samler inn penger til småbønder gjennom FarmAid, og han kjøper opp og redder amerikanske hester som skal slaktes. I tillegg driver han biodiesel-produksjon, og han støttet i 2004 den ultraliberale presidentkandidaten Dennis Kucinich. I år, rett etter sin endorsement av Gary Johnson (som han trakk tilbake etter få dager), uttalte Nelson at han vil støtte Dennis Kucinich på nytt dersom han stiller som kandidat.
Det er også galt å hevde at Johnny Cash var konservativ og høyreorientert bare fordi han var patriotisk, for de fleste amerikanere er patriotiske, inkludert de fleste Democrats. GOP har ikke monopol på patriotisme. De fleste amerikanere er også religiøse, og heller ikke dette er noe GOP har monopol på.
På Wikipedia kan du lese følgende om Johnny Cash:
"He wore black on behalf of the poor and hungry, on behalf of "the prisoner who has long paid for his crime", and on behalf of those who have been betrayed by age or drugs."And," Cash added, "with the Vietnam War as painful in my mind as it was in most other Americans', I wore it 'in mournin' for the lives that could have been.' ... Apart from the Vietnam War being over, I don't see much reason to change my position ... The old are still neglected, the poor are still poor, the young are still dying before their time, and we're not making many moves to make things right."
Dette er ordene til en bleeding-heart liberal.
Ellers synes jeg de høyreorienterte i denne tråden virker nokså overivrige etter å gripe fatt i halmstrå som kan hinte til at den og den musikeren er konservativ fordi han/hun har kommet med uttalelser som med litt velvilje kan tolkes i den retningen, eller fordi han/hun har skrevet sangtekster som kan tolkes til å ha konservativt budskap. Jeg heller mer mot PeeWees oppfatning, nemlig at de fleste musikere er liberale. De musikerne som har sterke konservative meninger er vel helst musikere som vil selge plater til et sterkt konservativt publikum. Eksempelvis amerikanske country-artister som ikke har noe publikum utenfor the Deep South.
" Jeg heller mer mot PeeWees oppfatning, nemlig at de fleste musikere er liberale. "
Jeg mener at artister av begge politisk farger er ganske feige og utspekulerte i sine meninger. De holder seg nemlig til verdipolitiske saker, være seg krig/fred, miljø, homofile sine rettigheter, patriotisme og annet som ikke går så mye utover folk sine sosioøkonomiske særinteresser. De kan til nød klage over at fattige har det dårlig, at rike er dekadente eller at de fattige er sløve, men så å si ingen vil faktisk foreslå noen praktiske løsninger. Uansett farge, så er musikere generelt sett feige som forsøker å begrense sine offentlig uttalte meninger så det ikke provoserer potensielle platekjøpere alt for mye.
Rap er jo en interessant sjanger rent politisk.
I utgangspunktet er den vridd mot venstre, i hvert fall i et amerikansk perspektiv. Dette har jo mye med dens opprinnelse i afro-amerikansk kultur, som generelt er mer vridd mot demokratene enn republikanerne av mange årsaker.
Samtidig er det jo mange sider ved rap som ikke nødvendigvis passer så godt overens med klassisk venstreideologi. Rap er jo ganske nihilistisk, har et ekstremt fokus på forbruk og status, og har tradisjonelt ikke vært spesielt "radikale" ifm homofiles rettigheter og kvinnesyn. Selv om dette delvis er i forandring.
Den eksplisitt politiske rappen har imidlertid vært ganske venstrevridd.
Komisk nok har jeg de siste dagene hørt på intervju med henholdsvis Sean Price og Pharaoh Monch, som begge hyller helsesystemet i henholdsvis Norge og Danmark.
"Rap er jo ganske nihilistisk, har et ekstremt fokus på forbruk og status"
På den annen side er det noe anti borgerlig med dette også, i og med at velstanden og statusen ikke skal oppnås med hardt arbeid. Man skal enten lykkes gjennom kriminalitet, musikk eller til nød sport. Man skal kanskje ha status og velstand, men det skal ikke skje på "systemets" premisser. Noe som egentlig er en utrolig destruktiv tankegang.
Når det gjelder nihilismen så hørte jo den opprinnelig hjemme på venstresiden. Mye av årsaken til dette var at den var en reaksjon på de naturgitte rettighetene.