”Så pen og slank du er!”

Hovedbudskapet i Now She Knows på Dansens Hus er at kvinner skal være vakre. Både publikum og media omfavner forestillingen. Slik bekreftes svært konvensjonelle estetiske idealer.

Essayet følger opp Karen Thues kritikk av forestillingen Now She Knows på Dansens Hus: ”Hverken avantgarde eller feministisk”. Les også danseanmelder Sidsel Papes kommentar på scenekunst.no, samt Inger Margrethe Lundes anmeldelse i Aftenposten.

Dansekunsten synes fortsatt å være infisert av en estetikk der idealet er å fremstille vakre kvinner i forføreriske klær som med yndige bevegelser flørter med publikum. Dette trekker publikum (Now She Knows gikk for fulle hus — det er det ikke mange som klarer) og media liker det.

”Trenger ikke kvinnekamp”
Ina Christel Johannessens forestilling Now She Knows på Dansens Hus bekrefter dette, slik både Karen Thue og Sidsel Pape har vært inne på i kritikker. Forestillingen viser også langt på vei at det mangler gode diskusjoner rundt dansekunsten og dansens sceniske uttrykk.

Johannessens forestilling, og hvordan den presenterer kvinnelige utøvere som kvinner, har vekket mange sinte reaksjoner i deler av samtidsdansmiljøet.

Selv med en påfølgende paneldebatt, hvor deltagerne hadde mye kompetanse (det er viktig å presisere at DILEMMA-serien, som er igangsatt på Dansens Hus, er et veldig godt initiativ), blir det ikke satt spørsmålstegn til hvordan kvinnene (eller individet, som Johannessen referer til) fremstilles på scenen.

Videre er det problematisk at forestillingen fremmes som et feministisk prosjekt gjennom programtekst og media til tross for at koreografen selv mener at vi ikke trenger kvinnekamp i dag (ref. Johannessens utsagn på paneldebatten). Now She Knows er heller, ifølge Johannessen, ment som en forestilling om individet. Kvinnen.

Etterlyser individet
Dette er derimot ikke mindre problematisk, ettersom det levnes liten tvil om hvordan det kvinnelige individet best skal presenteres på en scene; gjennom sitt ytre og morsrollen. Kvinnene i forestillingen gjør ikke opprør mot dette, selv gravid kan hun danse rundt i stiletthæler.

Dette er et særdeles tydelig bilde, da alle 19 dansere (ulike aldere til tross), resolutt tar på seg stiletthælene og danser smilende og småknisende i gruppe. Er dette ment som girlpower-scenen? Er dagens nordiske kvinner virkelig så like? Eller er dagens nordiske kvinner så ubevisste på egen rolle i det offentlige rom?

Ja, kanskje, men vi etterlyser danseren som nøler eller nekter å følge de andre, om ikke annet så for å skaffe seg en solo i forestillingen.

Det er vanskelig å forstå hvordan forestillingen handler om individet når utøverne fremtones så uniformt på scenen. Da er det mye enklere å tolke forestillingen som et eksempel på at kvinnen fortsatt, fullt og helt, ikke stykkevis og delt, disiplineres inn i en estetikk som er begrensende både i forhold til utøvelse og utfoldelse av karakterer og bevegelse på scenen, samt i det daglige liv.

Vi er enig med Sidsel Pape at Johannessen bekrefter heller enn avkrefter status quo for mange kvinnelige dansere/utøvere over 40, i det hun gir de statistroller og de plasseres på bakerste rekke. I overført betydning, de er lite fremtredene i scenebildet.

Hvor er de stygge kvinnene?
Vi er sterkt uenige med Inger-Margrethe Lunde i Aftenposten i at denne forestillingen presenterer ett mangefasettert scenisk uttrykk. Til   tross for 19 veldig sterke og etablerte utøvere på scenen, begrenses forestillingen til en presentasjon av et kvinneideal forankret i en estetikk fremmet blant annet gjennom media og reklame.

Dette er en estetikk samtidsdansen (ukritisk?) har adoptert, der tynne kvinner i florlette, gjennomsiktige og gjerne lårkorte kjoler kaster på hår, armer og bein, mens de sender et halvuskyldig tilslørt blikk ut til sitt publikum.

Hvor er for eksempel de stygge, opprørske kvinnene i Now She Knows? Er de ikke til stede fordi koreografen mener at dette ikke er en del av en identitet som kvinnen har? Stygghet og opprørskhet er rett og slett egenskaper kvinnen ikke besitter?

Kvinnen vil være på utstilling
Forestillingens koreografi virker sentrert rundt en todimensjonal presentasjon av den fysiske utøveren i scenerommet, der utøverne viser sin frontale fasade til publikum mer eller mindre hele tiden. Dette bidrar til å øke inntrykket av at kvinnene er på utstilling, noe de så absolutt er klar over i og med at fokus og blikk rettes ut til eller over publikum hele tiden.

Dermed kan det leses som om at det er akkurat dette kvinnen ønsker — å være på utstilling, noe som forsterkes når de gjør en brysk gange fra bakre del av scenen til front — som på et moteshow.

Siden koreografien er laget slik at det ikke gjøres noe slags ”opprør”, der noen forlater en duett, eller går i opposisjon til en gruppe, samtidig med at dansernes til sammen 26 barn er fremhevet i forestillingsteksten, vet nå hun, og etter hvert vi, at reproduksjon av den konvensjonelle kvinnerollen er det mest hensiktsmessige for oss alle — forstått her biologisk så vel som i fysisk fremtoning.

Kvinners grasiøse smil
Er det dette Inger Margrethe Lunde mener at skal bejubles som: ”en gave fra kvinner til kvinner”? Et moteshow med pene, tynne kvinner i stiletthæler og kjoler? En oppskrift på ett utseende, én kleskodeks og et lite opprørsk indre?

”Å, nå har dere fått det til, nå så dere skikkelig pene og tynne ut på scenen, og det var jo til og med noen som var over 50 der.” Er det dette som definerer vår politiske bevissthet? Er dette å hylle kvinnen eller individet anno Norden 2010? I så fall er mangefasetterte kvinneroller tydeligvis kastet på båten.

Kvinner i Norden (særlig etniske nordboere) er privilegerte på mange måter. Likevel har vi tydeligvis skjønt og erfart at vi fortsatt er best tjent med å være vakre, yndige og medgjørlige. Derfor trenger ingen å be oss to ganger om å bevege oss grasiøst og fleksibelt med et smil om munnen, rammet inn i en estetikk av kjoler og stiletthæler på scenen i en forestilling som har en feministisk (media)profil.

Siden det er estetikken som råder, nøler vi ikke med å reprodusere svært konvensjonelle ideer om kvinnen og hennes rolle/individ i samfunnet og på scenen.

Som en kommentar til Karen Thues anmeldelse, vil vi påpeke at det finnes flere koreografer som tematiserer feministiske problemstillinger gjennom dans. Samt at det finnes kvinneskikkelser på den norske samtidsdansscenen som viser til andre sider av kvinnen, og som dermed utfordrer den konvensjonelle kvinnerollen på scenen. Vi vil fremheve Kristine Karåla Øren i Henriette Pedersens produksjon Animal Magnetism 2, der Ørens karakter fremstår som ”stygg”, ekkel og ukalkulert. Dette er noen mange kvinner vil kvie seg for å gjøre — selv i en scenisk (altså fiktiv) fremstilling.

• Helle Siljeholm (f. 1981) og Sara Christophersen (f. 1981) er dansere og koreografer med egen duo. Mail: info@siljeholm-christophersen.com.