Ove Vanebo (f. 1983) er tidligere leder i Fremskrittspartiets Ungdom og medlem av Minervas redaksjonsråd.
100 prosent skatt er grunnlovsstridig
Klassekampen lufter ideen om å innføre 100 prosent skatt på enkelte inntekter, siden dette kan gjøres uten å stride mot EØS. Grunnloven har man imidlertid ikke sett på.
I en lederartikkel av 11.februar klager Bjørgulv Braanen over økende ulikhet, og er inne på tanken om å ha et slags tak på inntekter, for eksempel ved å ha 100 prosent skatt på inntekter over 1,9 millioner kroner. Det beste virker å innebære at et slik forslag ville «vært i strid verken med EU eller EØS-avtalen. »
Det er nok riktig at 100 prosent skatt ikke hadde utgjort et brudd med våre folkerettslige forpliktelser. Men uavhengig av om det er det eller ikke, er en slik tanke hinsides enhver samfunnsøkonomisk eller fordelingsmessig fornuft. Selv om det norske skattesystemet satser på utjevning, er det også en tanke bak om at man skal stimulere til innsats og investeringer.
Dersom alt man tjener blir inndratt uten videre, setter man en bråstopp for visse typer arbeid. Hvorfor jobbe dersom man ikke får noe mer ut av det? Høyinntektsgruppene det er snakk om, er også antagelig de mest tilbøyelige til å veksle arbeidstid til fritid dersom skatteprosenten blir for høy. Grensenytten er svært redusert når man tjener såpass godt som nesten 2 millioner kroner.
Pomperipossa i Monismanien
Dessuten er det på grensen til det parodiske å mene at alt man tjener skal innleveres i statskassen. Dette vil garantert oppfordre til mer omgåelse og svart arbeid, som igjen kan undergrave skattemoral og skattesystemet per se. Få har fortalt dette bedre enn den svenske folkehelten Astrid Lindgren i hennes historie om Pomperipossa i Monismanien.
Avisen Expressen trykket teksten 10.mars 1976. Enkelte har ymtet frempå at den var med på å sikre sosialdemokratisk nedtur. Lindgren var oppgitt over Oluf Palme-regjeringens evige higen etter høyere skatter, og beskrev i fortellingen et fremtidig sosialistisk drømmesamfunn der innbyggernes og næringslivets handlingsrom er innskrenket gjennom stadig flere skatter og avgifter:
«Visste du at i år er din marginalskatt 102 prosent? »
«Du snakker », sa Pomperipossa. «Så mange prosenter finnes jo ikke! »
For hun var nemlig ikke spesielt bevandret i den høyere matematikk.
Selv om 100 prosent skatt ville blitt akseptert fordi det går utenom EØS-regelverket, er det imidlertid ikke sikkert et slikt vedtak ville gått klar av nasjonale bestemmelser i form av Grunnlovens § 105, som knesetter vern om privat eiendomsrett: «Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, saa bør han have fuld Erstatning af Statskassen. »
Tatt fullstendig på ordet forbyr § 105 beskatning, siden pålegg om skatt jo betyr at man må «afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug ». Alle skjønner at en slik tolkning ikke vil være rimelig. Passusen aksepterer både progressiv beskatning og høy marginalskatt. På den annen side er det antatt at bestemmelsen setter visse skranker for beskatning.
Om politikerne plutselig fikk for seg at man skulle tilegne seg visse verdier av en bestemt type og bare kalte dette «skatt », eksempelvis avståelse av all fremmed valuta en er i besittelse av, kunne dette være i strid med § 105. Slike inngrep får nemlig karakter av å være ren konfiskasjon, og kan ikke skje uten full erstatning fra det offentlige side.
Konfiskering, ikke skatt
Høyesterett har så vidt drøftet om det kan være grunnlovsstridig dersom skatten stiger over et visst beløp eller prosent. I Rt. 1955 side 937 kom retten frem til at det ikke ville være i strid med § 105 at skatten et år er så høy at man må realisere formue for å betale den. Det er altså en høy terskel for å anvende grunnlovsvern i kampen mot høye skatter.
Likevel er det antatt i juridisk teori at en inntektsskatt som er høyere enn inntekten eller en formuesskatt som er høyere enn formuen, eller direkte skatt på inntekt som settes til 100 prosent, vil være konfiskering av midler, ikke skatt. Det er mulig en slik beskatning kan aksepteres under ekstraordinære situasjoner, som krig, men i fredelige Norge vil en skatt på 100 prosent neppe bli akseptert av rettsvesenet. Og godt er det.
Braanens forslag har for øvrig én stor positiv side: Sysselsettingen av skattejuristene blant oss vil stige i været.
- Ove Vanebo (f. 1983) er leder i Fremskrittspartiets Ungdom og medlem av Minervas redaksjonsråd.
Bjørgulv Braanen har - i godt parti med mange andre på venstresiden - valgt å fokusere på inntektsulikhet i inntekt som et onde (han tror) det går an å gjøre noe med, fremfor de reelle problemene som er langt vanskeligere å løse.
Premissene for denne argumentasjonen er ugyldige, og den foreslåtte tilnærmingen helt upraktisk av mange åpenbare grunner. Fattigdom forårsakes ikke av rikdom, og det er ikke slik at man nødvendigvis tjener mer bare ved at andre tjener mindre. I et land med robust lovgivning og håndheving av kontraktsforhold vil det være lagt til rette for at høy innsats generelt og gründeraktivitet spesielt belønnes økonomisk i samsvar med risiko, arbeid, og en god posjon flaks. Det er absurd å se på det som et problem.
Dette vet antagelig Braanen, men jeg mistenker at det er to motiver som gjør seg gjeldende: det ene er en genuin frykt hos en politisk elite om at de vil få konkurranse fra en økonomisk elite, og det andre er at slik parolepolitikk automatisk vil få tilslutning og applaus fra enkelte.
Stimulanse til innsats er vel og bra, men mener Vanebo på alvor at innsatsen fordobles hvis man har en inntekstøkning fra 1,9 til 3,8 millioner? Hvis ikke er det naturlige spørsmålet om det ikke er mer fornuftig for bedriften å ansette to personer med en lønn på 1,9 millioner og dobble arbeidsinnsatsen. Motforestillingen om at det er et begrenset antall personer som har kompetansen, og er villige til å bidra med sin innsats 18 timer i døgnet, kan like godt ha sin forklaring i det umenneskelige presset det kan oppleves som for de fleste, selv om den økonomiske kompensasjonen er skyhøy.
Det er vanskelig å se om det er et retorisk grep at Vanebo bruker begrepene marginalskatt og skatt om hverandre, men det kan få det til å virke som om 100% av det ene er det samme som 100% av det andre. Det er det selvfølgelig ikke. Der Braanen foreslår 100% marginalskatt argumenterer Vanebo, med grunnlovens ekspropriasjonsparagraf i hånd, mot 100% skatt. For å gjøre det helt klart; Braanens forslag innebærer at alle med en bruttoinntekt over 1.900.000 får en nettoinntekt på minst 1.100.000. Noen vil da kansje miste insentivet til å ta 100 millioner ut av bedriften sin som inntekt. Det er et tap de fleste i det politiske spekteret bør kunne leve med. Personinntekter vil således holdes på et anstendig nivå, og bedrifter vil få et insentiv til å ansette flere og til å investere mer av de frigitte lønnsmidlene i videre produksjon.
PS: Er det på samme måte grunnlovsstridig at sosialmottagere får redusert utbetalingen tilsvarende mottatt barnetrygd, eller er det en fullt ut legal praksis?
Andreas: Nei, innsatsen fordobles antagelig ikke, men det skriver jeg også implisittt, siden jeg nevner at grensenytten er redusert ved høye inntekter. Men det vil være en solid hemsko dersom man f.eks. er heldig og gjør det bra i aksjemarkedet eller oppnår 1,9 millioner midtveis i året. Da er alle incentiver borte. 100 prosent skatt er en oppskrift på utflagging og utflytting av lønnsomme ledere.
Og det er også grunnlovsstridig selv om man "bare" konfiskerer all inntekt over 1,5 millioner også, ikke bare om all inntekt blir inndratt. Forøvrig er det ikke nødvendigvis positivt at man "låser inne" de 100 millionene i bedriften fremfor å ta dem ut. Ved utbytte e.l. kan det godt hende disse pengene ville gått til nyetablering eller forbruk som ville generert nye arbeidsplasser.
"PS: Er det på samme måte grunnlovsstridig at sosialmottagere får redusert utbetalingen tilsvarende mottatt barnetrygd, eller er det en fullt ut legal praksis?"
Å sette vilkår for offentlige støtteordninger er overhodet ikke et ekspropriasjonsspørsmål. Det er å snu det hele på hodet.
Her synes jeg unge Braanen er alt for pinglete. 100% er for amatører. Hva med 150%, for ikke å snakke om 200-300%. Eller 400%! Det er en parole som gjør susen, tenker jeg! Grunnloven, sier De! Aldri hørt om... Den er kun en detalj som Finansdepartementet fikser uten tap av tid.
Nuvel, men når jeg nå allikevel "tenker" meg om her, hvorfor ikke skyte alle som tjener over 2 miller' med en gang, så har vi tatt rotta på dem en gang for alle!! Griske svinepelser som dem er bare en kv... på velferdstatens rumpe. Da skulle nok klassekampen fått fart på seg vel?
Hrmf, når jeg allikevel er her, så kan det ganske sikkert virke som jeg tillegger Braanen meninger han ikke har. Å skyte folk som tjener over 2 miller er vel litt i groveste laget vel? Uhyrlig! 10 kanskje, men ikke 2!! Samme det, folk som han skjønner ikke en politisk spøk om det så var Gerd-Liv Valla som kom med den. Men Braanen bør dog passe seg her! Hvis han nå smyger seg ut bakdøra i Klassekampen og selger sin ufattelige visdom til en av de store FN-organisasjonene, så tjener han fort en 2 miller i året selv også. What to do, what to do? Det er jo grenser for hvor solidarisk man gidder å være hvis Staten stikker avgårde med hele kaka...
At akkurat Klassekampen skulle ty til klassekamp burde vel ikke være så veldig overraskende... Heller det enn å faktisk løse problemer. Litt som Obama.
It's the new craze, everyone's doing it.
Gooding: Men i motsetning til Braanen har Obama reelle problemer å løse, så den sammenligningen blir en solid bom.
Ove: Hvordan "oppnår" man 1,9 millioner? Og mener du virkelig at det eneste incentivet som eksisterer for personer som åpenbart er ekstremt godt kvalifisert og sitter i en interessant og utfordrende stilling er av økonomisk art? J.f. "Da er alle incentiver borte".
Det som kommer her er jeg fullt ut klar over at er ordkløveri, men det er da ingen som sier at skatten beregnes på hver enkelt krone. Den krona som tjenes 31. desember har en like høy skattesats som den som tjenes 1. januar. Idéen om marginalskatt, er nettopp dét, en idé. 100% topp-topp-skatt kan like gjerne ses på som at den første krona du tjente skattes hardere på grunn av den siste krona du tjente, som at den første krona skattes med 12% og den siste med 100%.
Forøvrig er det uinteressant hva personinntekter 'kan' brukes til. De kan også brukes til avsindig privat forbruk av serdeles samfunnsdestruktiv art, men som sagt; det er uinteressant. Hvis du absolutt vil etablere et produksjonssted som har behov for arbeidskraft så står selskapet fritt til å etablere et datterselskap. Det er ingen naturlov som tvinger kapitalen til å gå innom private bankkontoer før de ender opp som investeringskapital.
Braanen sier heller ikke noe om når denne skatten skal innføres. Grunnlovsendringer tar ikke mer enn 8 år, som i det store og hele er ganske kort tid.
Det er sagt mye vel og bra, så langt i debatten her. Imidlertid behøver vi ikke å vente på en ny grunnlovsendring for å se at grupper i dag betaler mer i samlede skatt enn det de tjener. Dette er uavhengig av hvor mye inntekten er, så det gjelder også vanlige lønnsmottakere, ikke bare dem som har svært høy inntekt. Det uvanlige er at det gjerne er folk som har høy formue. På papiret. Det gjelder f.eks. 2. og 3. generasjon passive aksjonærer i familiebedrifter som sitter med unoterte aksjer. De får ikke solgt aksjer, for det finnes ingen kjøpere siden det ikke er noen "makt" i slike aksjer. Konklusjonen blir for mange at de må ta ut utbytte av bedriften for å betale formueskatten, mer presist skatt på arbeidende kapital. Alle aksjonærene får tilsvarende stort utbytte, og dermed tappes bedriften for kapital som igjen svekker likviditeten til bedriften og muligheten for å sikre og videreutvikle videre drift. Bedriften taper på dette. Aksjonæren taper på eierskapet.
Feilen med dagens system er at rødgrønn rejgering fra og med inntekstsåret 2009-2010 gikk bort fra reglen som var at man aldri skulle betale mer samlede skatter (= inntektsskatt + formuesskatt) enn inntekten. Bedrifter utarmes, framtiden blir usikker. BedreSkatt ønsker å gjøre noe med det!
Kom på frokostseminar torsdag 1. mars og hør hva stortingspolitikere for partiene Ap, SV, Sp. H og Frp mener om dette. Fagpersoner og næringslivsrepresentanter kommer også! Kom du også! http://bit.ly/w6S93Y
Astrid Lindgren mente at det ikke var holdbart å betale 102 prosent av inntekten sin i samlede skatter (=formuesskatt + inntektsskatt). Hun skrev novellen om Pompiripossa i 1976 og var med denne med på å endre skattereglene og kaste den sosialistiske regjeringen. Etter hennes død (2002) fikk hun endelig støtte fra sosialistenes leder og statsminister Göran Persson: ”Astrid Lindgren troligen hade rätt om Pomperipossa. Det fanns en abnormitet i skatteskalorna”. Les mer om argumentasjonen her: http://bit.ly/yqNDyU
Noe vi kan bruke i Norge idag?
Forslaget minner litt om George Orwells ide om at høyeste tillatte inntekt bør være ti ganger minstelønn.
Det ville fremme fellesskapsfølelse og harmoni i samfunnet, men kanskje ha noen uheldige virkninger, slik Vanebo nevner.
Et visst oppmuntring til arbeid vil vel likevel bestå med en inntektsforskjell på 1:10.
Grunnloven §105 er vel mest aktuell for vedtak som rammer noen, men lar andre i samme situasjon gå fri. Og kanskje særlig for tidligere ervervet eiendom, som jo ikke påvirkes av forslaget.
Ove Vanebo skriver: "Høyinntektsgruppene det er snakk om, er også antagelig de mest tilbøyelige til å veksle arbeidstid til fritid dersom skatteprosenten blir for høy."
Dette er sjølsagt helt korrekt. Og et godt tilleggsargument for å ha en slik de facto maksgrense på inntekter. En stor grad av det arbeidet de rikeste i landet utfører, har ingen samfunnsøkonomisk verdi. Aksjespekulanters arbeid er helt verdiløst. Skatteadvokaters arbeid gir direkte negativ verdiskaping, gjennom å bidra til å ta verdier bort fra fellesskapet. De delene av folket som utfører det samfunnsnyttige nødvendige arbeidet, er aldri i nærheten av de inntektene det her er snakk om.
Samtidig er det også i et miljøperspektiv å begrense inntektene til de rikeste. Høye inntekter for enkeltpersoner vil nødvendigvis medføre et høyere forbruk av goder produsert av sparsomme naturressurser. Hvis for eksempel markedet for sprengt gåselever forsvinner, vil det bli mer ressurser igjen til de som sulter.
Torgeir: Det er sjelden jeg ser så mange fordommer mot mennesker som har mye penger, og en tilsvarende klokketro på "fellesskapet", dvs. politikeres evne til å gjøre det gode. La oss først slå fast det som burde være selvsagt: det er ingen garanti for fornuftig pengebruk at politikere disponerer pengene. Det er bare å se på mislykkede bistandsprosjekter, kultursatsning uten resultater og enorme overskridelser når man skal investere midler (se f.eks. her: http://norskeforhold.bloggnorge.com/2009/10/14/historiske-overskridelser/)
At du kaller aksjemeglere og andre menneskers arbeid for "helt verdiløst" er virkelig en merkelig påstand. Flytting av penger gjennom aksjemarkedet er med på å skaffe finansiering av viktige prosjekter og bedrifter, som senere skaper verdier. Skatteadvokater skal heller ikke lure unna penger, men sørge for at man forholder seg til lover og regler, og ikke betaler mer enn man strengt tatt skal - det mange vil si handler om å følge lovverket. I mange tilfeller er det rimelig å anta at pengene som forblir i bedriftene er mer viktige for arbeidsplasser enn om de skulle gjennom ligningskontorene.
At høye inntekter for enkeltpersoner bidrar til høyt forbruk på knappe naturressurser er en påstand jeg neppe tror du har belegg for å fremme. Mye av det mest skadelige forbruket skjer gjennom foreldet oppvarming med kullosforgiftning og utarming av naturressurser foretatt av urbefolkningen - som ikke akkurat utmerker seg med sin økonomiske rikdom.
Internasjonal statistikk viser helt utvetydig at CO2-utslipp og alle andre former for ressursforbruk er dramatisk mye høyere per person i rike enn i fattige land, på tross av at rike land har tilgang til mer effektiv teknologi. Å legge til grunn at ressursforbruket INNAD i land følger en tilsvarende kurve, med større ressursforbruk for de rike enn for de fattige, er åpenbar logikk. Å anta det motsatte, mangler ethvert grunnlag. Tvert imot, det er ingen grunn til å anta at de fattige innad i et land som Norge, eller USA, i noe betydelig omfang anvender mindre energieffektiv teknologi til sitt forbruk enn det de rike gjør, slik man KAN legge til grunn som en motvirkende faktor i forholdet mellom ressursforbruket mellom fattige og rike land. Å redusere de rikes inntekter og forbruk er dermed både det mest effektive tiltaket og det tiltaket som på ingen måte har noen negative velferdsgevinster som det er verdt å i det hele tatt diskutere.
Når det gjelder den samfunnsmessige verdien av skatteplanlegging kan vi vel bare legge til grunn at det avhenger av verdisyn. Dersom man mener at det er verdifullt at de rike får beholde mer av pengene de har skaffa seg gjennom sin makt i systemet, vil man komme til et annet syn enn meg. Det blir et normativt spørsmål.
Men når det gjelder din påstand om at aksjeSPEKULASJON, altså forsøk på å skaffe seg gevinst gjennom raske kjøp og salg og kjøp igjen av aksjene i et selskap, har verdi som finansieringsgrunnlag for de bedriftene som er gjenstand for spekulasjonen, ser jeg fram til at du forklarer dette. At aksjemarkedet er et forum for å skaffe risikokapital, bestrider jeg ikke. Men det å gå inn som langsiktig investor i håp om å få gevinst på produktiv utvikling i et selskap, er noe helt annet enn å få gevinst ut fra kortsiktige svingninger i kurser som er det SPEKULANTENE driver med. Til nå har jeg sett mange argumentere for at spekulasjon er en bieffekt av å ha et åpent aksjemarked som vi er nødt til å akseptere. Jeg har ikke sett noen hevde at spekulasjonen skaper finansiering for bedrifter i seg sjøl.
Tja, jeg tror man skal være veldig forsiktig med å anta at mer penger til f.eks. velferdsordninger, på bekostning av de rike, får utvetydige miljøgevinster. En del statlige støttetilskudd og velferdsordninger kan tvert imot stimulere til dårligere forbruk. Gode eksempler er hvordan landbrukssubsidier i Norge stimulerer til økt bruk av kunstgjødsel og et intensivt landbruk som totalt sett slipper ut mer CO2 enn om vi skulle importert mat, noe også f.eks. Fremtiden i våre hender erkjenner. Av velferdsordninger kan nevnes Københavns forsøk med gratis buss, som førte til at flere tok kollektivtransport fremfor å sykle eller å gå. Så jeg er nok ikke helt overbevist.
Skatt utgjør en ekstra kostnad på aktivitet, og kan derfor dempe aktiviteten, noe som er et objektivt faktum. Men hvordan vi skattlegger blir et normativt spørsmål. Det er forøvrig ikke nødvendigvis slik at folk som støtter "skattelette for de rike" gjør dette fordi man mener det er verdifullt per se at de rike har mer penger, men at konsekvensen er dårligere for samfunnet, f.eks. i form av utflytting til Kypros eller andre steder.
Når det gjelder aksjespekulasjon så er dette en sammensatt og stor diskusjon. Jeg vil nøye meg med å nevne én ting: aksjespekulanten kan bidra til mer stabilitet i markedet. Dersom man kun spekulerer, ved å kjøpe når det er billigst og selge når aksjen er på topp, bidrar dette til etterspørsel når aksjen er synkende eller billig (slik at prisen går litt oppover i nedgangstider) og tilbud/salg når aksjen nærmer seg toppen (som øker tilgjengeligheten og dermed senker kjøpspresset). Dette kan dempe de verste svingningene i akjseverdenen.
Dersom de ressursene som ville blitt brukt til luksusforbruk for rikinger ikke blir brukt i det hele tatt, fordi rikingene jobber mindre, vil det utvilsomt føre til å redusere det globale ressursforbruket. Dersom ressursene i stedet tilfaller fellesskapet, fordi rikingene blir skattlagt hardere, er jeg enig med deg i at dette ikke nødvendigvis vil føre til at det samla ressursforbruket blir mindre.
Dersom for eksempel innføring av eiendomsskatt for store villaer i Oslo hadde blitt innført, og de økte inntektene Oslo kommune hadde fått fra dette blitt brukt til å dekke offentlige velferdsgoder som i dag betales gjennom utbytte fra kommunale leiligheter hvor mange av byens fattigste arbeidstakere bor, kan det tenkes at det totale ressursforbruket ville forblitt det samme.
De ressursene som ville blitt spart gjennom at villaeierne kanskje måtte kuttet ut en av årets shoppinglanghelger i London, ville gått ut igjen gjennom at beboerne i kommunale leiligheter hadde fått råd til bedre mat og nyere klær til barna. Så er det sjølsagt et klassespørsmål om man mener at dette er en bedre bruk av jordas knappe ressurser. Jeg mener det.
Når det så gjelder rikinger og flytting til Kypros, er det sjølsagt i sin fulle rett til å gjøre det, i den grad kypriotene vil ha dem. Det er imidlertid ingen grunn til å la dem ta med seg verdier som er skapt av arbeidsfolk i Norge og la dem unndra beskatning på sin kontroll over disse verdiene bare fordi de melder flytting. Verdier som er skapt av arbeidere på Kypros eller andre land, tilhører uansett ikke det norske folket, men folket i de landene det gjelder.