Jan Arild Snoen:
Bondevik II utgjorde ikke noe virkelig alternativ til sosialdemokratiet. Vi trenger en borgerlig visjon for Norge. Her følger utkast til regjeringserklæring for en ny regjering.
Bondevik II utgjorde ikke noe virkelig alternativ til sosialdemokratiet. Vi trenger en borgerlig visjon for Norge. Her følger utkast til regjeringserklæring for en ny regjering.
Det er tidlig i løpet, men det er gode muligheter til at Stoltenberg-regjeringen ikke får fornyet tillit etter 2009. Likevel er det vanskelig å se konturene av en særlig annerledes politikk fra opposisjonspartienes side. Er det mulig å tenke seg en annen visjon for Norge som også har mulighet for å få flertall i folket – om ikke i 2009, så litt senere?
“Vi trenger en borgerlig
visjon for Norge.”
Jeg tror det. Jeg tror ikke vi er dømt for evig og alltid til å begrense våre ambisjoner til små justeringer i det sosialdemokratiske hegemoniet. Men da må vi først finne ut hva som er viktig for folk i dag og i morgen, og presentere troverdige løsninger som skiller seg vesentlig fra den sittende regjeringens.
Høyres og borgerlighetens utfordring er den samme
John Olav Egeland stiller i Dagbladet 1. april spørsmål om Høyres fremtid. Han ser to alternativer. ”Tradisjonell høyrepolitikk betyr mindre stat, overføring av samfunnsoppgaver til frivillige og private, større individuell frihet og vektlegging av det personlige ansvaret og dets konsekvens”. Egeland peker på at det ikke ser ut til at partiet vil vandre i den retningen, men snarere mot et ullent sentrum. Alt pratet om ”sosialt sinnelag” fra Erna Solberg og ned etter valget peker i den retning. Hvordan Høyre-ledelsen tror at de kan fremstå som et alternativ i norsk politikk ved å konkurrere både med sosialdemokratenes tradisjonelle overlegne troverdighet på velferdsstatens område, og FrPs ubegrensede populistiske overbud, overgår min forstand. Men så skjønte jeg da heller ikke at den samme ledelsen tidlig i 2005 trodde de skulle vinne valget på EU (gjesp) og senere på året på ”stø kurs” og å utradere sin egen profil til fordel for den uendelig populære Bondevik. Når det er sagt er jeg selvsagt ikke imot sosialt sinnelag. Det er absolutt mulig å presentere Høyres politikk på en mindre revisoraktig måte, uten at man dermed legger politikken mot sentrum og tror at løsningen er å bruke mer penger på sosiale overføringer.
Min ambisjon er større enn Egelands. Jeg tror at de prinsippene han stiller opp for ”høyrepolitikk” ikke bare er svaret for Høyre, men også for et reelt alternativ bestående av FrP, Høyre og Venstre. La meg minne om at disse tre har hatt flertall på de fleste av de siste meningsmålingene.
Et reelt alternativ er avhengig av at KrF enten er utenfor, eller aksepterer en langt mer borgerlig politikk enn under Bondevik II. Det er beskrivende for problemet at KrF ikke engang aksepterer begrepet borgerlig, men insisterer på ikke-sosialistisk. Det viser at KrF ikke har noe positivt alternativ, de er bare imot ”sosialistene”. Et regjeringsskifte der KrF er med, består stort sett i å skifte ut folk, ikke politikk.
“Jeg tror ikke vi er dømt
for evig og alltid til å
begrense våre ambisjoner
til små justeringer i det
sosialdemokratiske hegemoniet.”
Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen har presist, og uvanlig ærlig, uttalt til Dagens Næringsliv at det ikke finnes noen klare grunner til å stemme Høyre akkurat nå. Jeg tror svaret på Høyres utfordring og det å stable på beina et troverdig alternativ til Stoltenberg er det samme. Vi må tegne en visjon for et alternativt Norge, og det må bygge på det Egeland betegner som tradisjonell høyrepolitikk. Denne visjonen ligger i krysningspunktet mellom Høyre og FrP, men er også klart liberal, og gir derfor også rom for at Venstre kan være med, og ha påvirkning på pakken. I beste fall kan et kompromiss mellom disse tre partiene bli bedre enn hvert enkelt partis program.
Våre ulike visjoner om det gode liv
Hva er tidens store spørsmål? Jeg tror ikke det finnes ett svar på det, men hvis jeg skulle plukket et overordnet mål eller prinsipp, handler tidens store spørsmål om selvrealisering og frihet. Altså: Hvordan kan vi realisere våre ulike valg – våre ulike visjoner om det gode liv? Innen politikken handler det først og fremst om endringer i lover, reguleringer, skatter og velferdsstaten. Å lage et fullstendig regjeringsprogram er en smule ambisiøst, selv for meg, så la meg konsentrere meg om fem hovedtemaer. Andre temaer, som utenriks-, nærings-, energi- og integreringspolitikk er også viktige, men her ser jeg små sjanser til å samle et borgerlig flertall som vil føre en politikk som skiller seg vesentlig fra dagens. Først det nesten banale.
1. Makten over egne penger
Å få beholde mer av egne penger er viktig for vår frihet, og øker muligheten til å forfølge egne mål. Nylig hørte jeg en tidligere finansminister for Høyre forklare at skattelettelser var nødvendig for å smøre en skattereform som først og fremst skulle gi oss et mer effektivt system. Behovet for samtidig å gi tilbake litt penger til befolkningen var en nødvendig, men nærmest beklagelig følge av dette. Dette er revisor-Høyre på sitt verste. Skattelettelser er da virkelig bare sekundært et spørsmål om effektivisering. Det er først og fremst et spørsmål om frihet, verdier og samfunnssyn.
Bondevik II lovet å senke skattene med 32 milliarder, men klarte på tross av rekordartede offentlige inntekter bare 23, hvorav Arbeiderpartiet var enig i omkring halvparten. Stoltenberg II reverserer dette litt, men trolig ikke mye. Forskjellen mellom de to regjeringsalternativene er altså noen få milliarder. Erna Solberg understreker dette når hun mener at det ikke er noe marked for et Høyre som vil senke skattene, siden de jo ble senket ”så mye” under Bondevik, uten at det ga velgermessig effekt. Det ligger selvsagt ikke noen visjon om mer makt og frihet til folket i en videreføring av Bondevik II. Det er først når vi tenker radikalt annerledes og går inn for store skattelettelser at konturene av et annet samfunn skimtes.
Samtidig er det urealistisk å tenke seg at staten i vesentlig grad skal redusere sine utgifter til kjerneoppgaver som skole, helse og omsorg (om dette også ville være feil fordi store offentlige utgifter på disse områdene må til for å sikre individets autonomi lar jeg ligge i denne omgang). FrPs Ole Brumm-forslag om å la være å finansiere store skattelettelser og bare krympe budsjettbalansen, er feilaktig og urealistisk av grunner jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Den er bare gjennom å tenke helt nytt rundt velferdsstaten at vi kan finne rom for store lettelser.
2. Avgrensning av velferdsstaten
Enhver omfattende velferdsreform må ta utgangspunkt i at staten fremdeles skal stå for et sikkerhetsnett for alle. Det er også vanskelig å tenke seg at denne basisvelferden skal ligge på et vesentlig lavere nivå enn i dag. Innenfor denne rammen er det likevel mulig å gjennomføre betydelig reformer basert på to sett prinsipper: Tough love endrer adferd, men har ikke som formål å spare staten for særlig mye penger. Det har derimot en privatisering av middelklassevelferden.
Tough love
Alle velferdsordninger må ta hensyn til incentivvirkninger. Normer og sosial kontroll i forhold til selvhjulpenhet og at man ikke skal misbruke sosiale ordninger er svekket. Å reversere denne utviklingen er svært vanskelig. Derfor blir det ekstra viktig med økonomiske incentiver, kombinert med regelverk og formell kontroll, for å oppmuntre til arbeid og selvhjulpenhet.
Noen vil kanskje mene at det fra et liberalt ståsted er galt å bruke velferdsstaten til å påtvinge andre sin versjon av moral og det gode liv (selvhjulpenhet, arbeid). Den naturlig konsekvensen av dette er Venstres borgerlønntankegang, som også har støtte fra en del liberalister, fra Milton Friedman til Charles Murray. Selve begrepet avslører problemet. Lønn er noe du får for å yte noe til andre. Borgerlønnstilhengerne stiller ikke noen slike krav. Hele poenget er en ubetinget rett til å gjøre akkurat som du vil og få pengene stukket ned i lommeboken. Her ligger jeg nærmere Max Webers protestantiske arbeidsmoral. Det finnes ingen ubetinget rett til andres penger.
Prinsippene om at det skal lønne seg å jobbe og om krav til adferd eller motytelser, er allerede en del av den dominerende velferdstenkningen, men kan gjennomføres mer konsekvent. Under Clinton ble for eksempel den ubetingede retten til sosialhjelp avskaffet, og delstatene fikk stille krav til motytelser, for eksempel til å møte opp til arbeidstrening eller utdanning. Ble kravene brutt, falt sosialhjelpen bort. Den amerikanske velferdsreformen har radikalt redusert antallet som mottar slik hjelp, og økt antall selvhjulpne og folk i arbeid blant samfunnets svakere stilte, uten at det er påvist vesentlige negative effekter.
De fleste av våre trygdeordninger er utformet slik at den som faller ut av inntektsgivende arbeid taper på det. Det er et viktig unntak – sykelønnsordningen. Blir du arbeidsledig, ufør eller pensjonist må du pent finne deg i å gå kraftig ned i inntekt. Blir du syk, beholder du hele lønna. Dette er for det første urettferdig. For det andre skaper det uheldige incentiver. Sykdom er ingen objektiv tilstand, men mange diagnoser er så subjektive og avhengig av hva den syke selv rapporterer at den som ønsker det, i praksis kan velge seg status som syk. Når vi har flere på sykelønn i Norge enn i de fleste andre land er det nærliggende å peke på at vi har den mest sjenerøse sykelønnsordningen i verden. På samme vis er nedgangen i sykemeldte de siste årene bare til en viss grad resultat av bedre arbeidsmiljø eller oppfølging (IA-avtalen), og skyldes hovedsakelig innstramning i regelverket.
Velferdsordninger virker også i et samspill med skattesystemet. Dette er særlig viktig når alle former for økonomisk behovsprøving vurderes. Kombinasjonen av skatt og bortfall av ytelser når visse inntektsterskler nås, utgjør den effektive marginalskatten. Flere behovsprøvede ytelser, slik for eksempel Unge Høyre går inn for, kan lett føre til at den effektive marginalskatten blir så høy at flere velger å la være å jobbe, og dermed blir sittende fast i den permanente underklassen. Behovsprøving fører derfor lett til fattigdomsfeller og må brukes med stor forsiktighet.
Privatisering av middelklassens velferd
Ordninger som har som primært formål å opprettholde ulikheter, dvs. utbetalinger som er knyttet til tidligere inntekt, bør avvikles. Å sikre noen en standard andre ikke har adgang til, bør ikke være en offentlig oppgave, men et privat ansvar. Staten skal sikre oss alle mot fattigdom, ikke at de som har tjent godt og dermed blitt godt vant, skal ha råd til Sydenferie, hytte på fjellet og regelmessige besøk på restaurant. Vi tar altså vekk alle inntektsgraderte offentlige ytelser og pensjoner, slik at vi får flat arbeidsledighetstrygd, flat sykelønn, flat pensjon. Det dreier seg her om enorme beløp. Folketrygdens pensjoner utover minstepensjon utgjør i dag i størrelsesorden 30 milliarder kroner og ville før pensjonsreformen utgjøre omkring 80 milliarder i 2050 (i faste kroner – pensjonsreformen vil trolig redusere dette noe). I tillegg kommer arbeidsledighetstrygd, sykelønn m.m.
Når en stor del av offentlige velferdsutgifter på denne måten erstattes med privat sparing og forsikring, gir det ikke bare rom for radikalt lavere skatter enn det som ellers ville vært mulig, men det har også store implikasjoner for kapitalmarkedene og offentlig eierskap. Dette kan i neste instans øke samfunnets velferd og endre maktforholdet mellom staten og individene. Men det viktigste er likevel at denne privatiseringen av middelklassens velferd er den eneste, ja den eneste – noenlunde realiserbare måten man kan finne midler til betydelige skattelettelser på. Heldigvis er både FrPs nåværende og Høyres program for 2001-05 (før partiledelsen solgte partiets sjel til Høybråten og Stoltenberg for en rett linser i pensjonsforliket) inne på lignende prinsipper. Jeg kan heller ikke se at Venstre skulle ha så store prinsipielle problemer med en slik omlegging av velferdsordningene.
3. Valgfrihet og desentralisering innen offentlige tjenester
Venstresiden har utvilsomt et retorisk poeng når den påpeker at det viktigste ikke er å ha valgfrihet mellom ulike barnehager, sykehjem eller hjemmehjelpere, men at tilbudet faktisk finnes. Siden valgfrihet ikke koster noe mer for det offentlige som betaler, er dette likevel en avsporing. Det dreier seg om to ulike spørsmål. Det første dreier seg om hva det offentlige skal finansiere, det andre om organiseringen av produksjonen av tjenester med offentlig finansiering. Det er ingen tvil om at i overskuelig fremtid vil en dominerende del av skole, helse og omsorg være et offentlig finansieringsansvar, og at disse sektorene kommer til å sluke en økende del av landets verdiskaping. Disse sektorene kan likevel omdannes til markeder, der offentlige, ideelle og kommersielle enheter konkurrerer. Mangfoldet av tilbud og en utstrakt grad av valgfrihet for brukeren gir en effektiviseringsgevinst, som enten kan pløyes tilbake i form av høyere kvalitet, eller tas ut i form av behov for lavere skatteøkninger. Valgfriheten er imidlertid også et gode i seg selv – det gjør det mulig å få et tilbud som bedre passer hver enkelts behov – hver enkelts forestilling om det gode liv.
Disse prinsippene er de tre partiene i det store og hele enige i. At ikke mer ble gjennomført av Bondevik II skyldes delvis at KrF var redd for å bli betegnet som høyreorienterte, og bl.a. gjorde sitt beste omkring i kommuner og fylker for å sabotere Kristin Clemets åpning for private i skolevesenet. Dessuten skyldes det en irrasjonell holdning til profitt-motivet, som av en eller annen grunn ikke skal få lov til å gjelde i skoleverket, mens det er greit på andre områder, også der finansieringen er offentlig.
Valgfriheten innen offentlige tjenester er en del av desentraliseringen av makten, denne gangen til individet. Men det er også behov for å desentralisere innenfor offentlige forvaltningsnivåer. Med litt kreativ tenkning er det mulig å bygge bro fra FrPs tro på statlige løsninger, som i realiteten innebærer at kommunen mister nesten all reell makt, og til den politiske desentraliseringstankegangen som er særlig sterk i Venstre. FrP har tro på at alt blir så meget bedre dersom det er staten som prioriterer, fastsetter felles normer for hele landet, organiserer markeder og regulerer disse. Kommunepolitikere er bare inkompetente amatører som roter til de store statlige reformene. Dette synet er farget av partiets petroleumspopulisme – at det er staten som har pengene til å smøre alle reformer, mens kommunene mangler dem. Tilbake står vi med et utradert lokaldemokrati, et stort statlig byråkrati og en rettsliggjøring til erstatning for politiske prioriteringer som i siste instans kan lede til de minst sympatiske (og dyreste) sidene av det amerikanske systemet. Løsningen kan være at FrP får mange av sine markeder, til beste for individets valgfrihet, men at en vesentlig del av rammene for disse markedene kan bestemmes lokalt, noe som både gir et rom for lokaldemokrati og gjenspeiler ulike forutsetninger og prioriteringer i ulike deler av landet og kan gi oss naturlige ”laboratorier” der ulike løsninger kan testes ut.
4. Privatisering av moralen
Samfunnet blir mer og mer verdipluralistisk. Det skyldes både individualisering og større innslag av mennesker fra andre kulturer. Dersom staten fremdeles skal påtvinge felles normer gjennom lovverket, vil det både oppfattes som en sterk innskrenkning i vår frihet, og være en kilde til sosial og politisk uro.
Å overlate flere moralske valg til individet betyr selvsagt ikke nihilisme, en fornektelse av verdier. Dersom lovverket i mindre grad brukes til å regulere verdier, blir det desto viktigere med en offentlig samtale om verdier, en samtale der politikere også har en sentral rolle. Poenget med privatiseringen av moralen er altså hvem det er som i siste instans skal fatte valgene, ikke at man ”ikke skal bry seg”.
Verdipluralismen og utviklingen av et flerkulturelt Norge har endelig fått et flertall til å innse at staten ikke bør ha noen religion. Det er snart bare Arbeiderpartiet som støtter en statskirke, og det er mest et ekko av den gamle social engineering-tankegangen om at alle samfunnets institusjoner (offentlige og private) skal brukes til å bygge Det Gode Sosialistiske Mennesket.
“Hvordan kan vi realisere
våre ulike valg – våre
ulike visjoner om det gode liv?”
Det er også blitt en utbredt aksept for at staten ikke skal blande seg i vår seksuelle legning. Her har samfunnet faktisk beveget seg så langt at det snart ikke er legitimt å mene noe negativt om homofili, selv uten å kreve noe som helst lovmessig diskriminering. På lovsiden er det fremdeles litt igjen, men ikke særlig mye.
Andre deler av seksuallivet er fremdeles lovregulert. Noen slik reguleringer er legitime fordi de beskytter barn. På andre områder skjer det en liberalisering, som med pornografilovgivningen. Sexhandel er i en gråsone, der hallikvirksomhet fremdeles er ulovlig. Hvorvidt det vil skje en legalisering eller tilstramning her avgjøres ikke av hensynet til samfunnsmoral mot individuell frihet, men av konsekvensvurderinger: Hva er best for de prostituerte – potensielt mer ordnede forhold på bordeller? Eller intensivert kamp mot prostitusjon gjennom et forbud, noe som gjør det enda mer nødvendig for horene å ha en hallik, og sikrer at de aktuelle hallikene er drittsekker?
De samme avveiningene gjelder illegale rusmidler. Det er et klart mindretall som går med på at valg av rusmiddel er et legitimt individuelt valg for voksne mennesker. Derimot er det stadig flere som mener at skadevirkningene av en så sterkt restriktiv linje som vi følger i Norge er større enn en linje som ser rusmidler primært som et sosialt og helsemessig problem, snarere enn et juridisk og moralsk. Den liberaliseringen av ruspolitikken vi vil se fremover er derfor i liten grad motivert av ønsket om å øke individets frihet og ansvar for eget liv, men resultatet kan bli det samme.
Viktige avgjørelser omkring livets begynnelse er privatisert i løpet av de siste tiårene, minst kontroversielt gjennom uproblematisk tilgang til prevensjon, mest omstridt gjennom privatiseringen av abortbeslutninger. Det siste er ikke uproblematisk fra et liberalt synspunkt, dersom man mener at fosteret er et potensielt individ. Likevel er prinsippet om selvbestemt abort urokkelig. Dagens lov gir moren rett til å ta livet av fosteret etter eget forgodtbefinnende. Det har ingen rettigheter og er i praksis kvinnens eiendom. Det oppstår mange paradoksale situasjoner rundt dette, siden kvinnen kan drepe fosteret, men ikke velge dets kjønn, egenskaper eller sikre seg mot svært skadede nyfødte. De fleste aksepterer prøverørsbefruktning og dermed at befruktede egg blir til overs, men mange foretrekker at disse destrueres fremfor å komme til nytte i forskningen gjennom terapeutisk kloning. Innenfor en liberalkonservativ tradisjon er svarene på disse spørsmålene ikke opplagte. Jeg er likevel rimelig sikker på at på lenger sikt kommer man ikke utenom å privatisere beslutningene. Akkurat som med abort vil mulighetene til å omgå lovverket gjøre dette impotent. Jeg har prinsipielle problemer med selvbestemt abort, men jeg har for lengst innsett at lovverket er ute av stand til å håndtere de etiske valgene.
Kontrollen over livets slutt er ikke privatisert, siden vi ikke tillates å få assistanse til å ende vårt liv på en verdig måte når omstendighetene tilsier det. Her ser jeg få etiske dilemmaer. Vi snakker ikke om et liv skal ha rettsbeskyttelse eller ikke, men hvorvidt det er oss selv eller staten som bestemmer over våre egne liv. Jeg kan ikke forstå at det skal være utslag av medmenneskelighet at vi skulle skylde Gud, samfunnet, familien eller hvem det nå måtte være, å leve i smerte eller som grønnsaker i årevis, når vi selv etter en nøktern vurdering ønsker å avslutte det, men selv er fysisk ute av stand til å gjennomføre vårt valg. Meningsmålinger viser at et flertall i det norske folk er enig med meg. Likevel har ikke et eneste norsk parti turt å ta tak i dette. Tiden er mer enn moden. John Alvheim stoppet denne debatten i FrP. Nå ligger veien åpen, dersom ingen andre tør.
Av mine fem punkter for større frihet er nok privatiseringen av moralen det som en borgerlig regjering har mest problemer med, og mange av forslagene har mer gjennomslag på venstresiden. Slik sett egner denne gruppen forslag seg dårligere til å presentere et klart borgerlig alternativ. På den annen side er dette en naturlig videreføring av en visjon om et samfunn der vi selv får frihet til å forme våre egne liv.
5. Kontraktsfrihet, risikoadferd og paternalisme
Å gi folk frihet betyr også at de kan komme til å gjøre ting som de styrende eller majoriteten mener er skadelig for dem selv. Å beskytte voksne, myndige mennesker mot seg selv har liten plass i et åpent og liberalt samfunn. Lars Sponheim tar i festtaler prisverdig nok til orde mot ”nullvisjonen for våre liv”. Det er på tide å følge det opp i praksis.
Konsekvensene av dumme valg kan imidlertid være betydelige også for andre. For noen, særlig KrF’ere, er dette et påskudd til å utstyre oss alle med hver vår barnepike. Omfattende velferdsordninger øker samfunnets egeninteresse i å regulere andres adferd. Det er derfor en sammenheng mellom velferdsstat og paternalisme. Å tillate større frihet kan kobles med større ansvar for egne valg, for eksempel ved at folk som gambler bort alle sine penger ikke straks kan gå til sosialkontoret for å få ”nødhjelp”, eller at røykere må tåle lavere lønn, vanskeligheter med å få jobb eller egenandeler ved visse tobakksrelaterte sykdommer. Mange vil imidlertid mene at ”avvikeren” bør slippe slike konsekvenser, og det kan vi også leve med siden den største ulempen uansett vil ramme individet selv, slik at incentivproblemet ikke er overveldende.
En form for paternalisme som særlig fremmes av fagbevegelsen er at individer i rollen som arbeidstakere er så mye svakere enn arbeidsgiverne at de ikke kan tillates å bli enige med arbeidsgiveren om arbeidsvilkårene, men må ha beskyttelse av fagbevegelse eller lovverk. Vi forbys derfor å inngå avtaler om arbeidstid eller arbeidsmiljø som begge parter ser seg tjent med. Jeg er uenig i selve premisset for dette resonnementet. Arbeidstakere som tilbys for dårlige vilkår kan svært ofte gå et annet sted (eller i verste fall benytte seg av et offentlig sikkerhetsnett), og arbeidsgiverne er ytterst sårbare dersom de mister for mange medarbeidere.
Vi lever i et utpreget korporativt samfunn, der arbeidslivets organisasjoner har tilrevet seg bestemmende myndighet for langt flere enn sine medlemmer. I den siste tiden har de bl.a. diktert store deler av pensjonsreformen, slik at alle tvinges til å spare til pensjon utenfor folketrygden, enten de vil eller ikke. De får uten særlig motstand bestemme at avtaler inngått dem imellom gjennom lovverket påtvinges ikke-medlemmer, enten de er norske eller utenlandske (såkalt tiltak mot sosial dumping). Fagbevegelsen tvang gjennom røykeloven, som også innebærer at det er ulovlig for de mange røykerne som jobber i utelivsbransjen å avtale med sin arbeidsgiver at her er det lov å røyke. Det er trist at det ikke falt en eneste stortingsrepresentant for Høyre eller Venstre inn at loven kunne ha en åpning for frivillige avtaler, samtidig som alle som trengte beskyttelse mot uønsket røyking kunne fått det.
Realisme og visjon
Kan dette fempunktsprogrammet gjennomføres? Absolutt – det er internt konsistent, bryter ikke med budsjettbeskrankninger og alle mine prinsipper/forslag har oppslutning fra flere partier og/eller store deler av det norske folk.
Er det politisk mulig, i den forstand at det er mulig å samle en regjeringsdyktig koalisjon omkring dette, slik de tre partiene i dag tenker, ledes og fremstår? Not bloody likely.
Ledende Høyre-folk som har hovedansvaret for partiets dårligste valg i moderne tid, har gjerne bare forakt for kravet om en annen og mer tydelig kurs. Dette kaller de rendyrket liberalisme, og spår ytterligere fallende velgeroppslutning. Nei, la oss heller fortsette med Stø Kurs, eller rote oss ytterligere inn i et ullent sentrum.
Det er mulig at velgerne vil ha noe som bare marginalt er forskjellig fra Stoltenberg-regjeringen. Utover utsiktene til å bekle posisjoner, skjønner jeg ikke at folk synes det er interessant å vie livet sitt til å være et politisk ekko. Det er faktisk også mulig at folk ønsker et tydelig alternativ. Jeg synes det er mer inspirerende å kjempe for det.
Jeg vil ha et Norge som ser merkbart annerledes ut, som tar våre ulike visjoner om det gode liv på alvor. Ved å lage et nytt rammeverk for å realisere dette og argumentere for det, kan vi kanskje virkeliggjøre halvparten eller en tredel av programmet ovenfor. Uten mas får vi Bondebråten III eller Støreeide I.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Minerva nr 2, 2006. En tidligere versjon av denne artikkelen er også publisert på nettstedet www.politisk.no.
- Jan Arild Snoen er frilansskribent, og er blant annet fast mediekommentator for Minerva.
