Rasmus Hansson, WWF:
Forestillingen om at menneskene alltid har påvirket naturen og derfor kan fortstette med det, er feil. Forestillingen om at vi må fortsette å klippe biter av naturen i økonomiens og utviklingens navn er også feil. Jordas natur var i temmelig bra stand helt til for femti år siden.
Forestillingen om at menneskene alltid har påvirket naturen og derfor kan fortstette med det, er feil. Forestillingen om at vi må fortsette å klippe biter av naturen i økonomiens og utviklingens navn er også feil. Jordas natur var i temmelig bra stand helt til for femti år siden.
”Vote blue, turn green!”
I en fullpakket møtesal i Høyres hus står de britiske Tory’enes nye stjernegutt David Cameron på talerstolen. Han holder en lang, faglig god og forpliktende appell om jordas klimautfordringer. Lederen for alle konservative partiers mor har gjort klimapolitikk til hovedsak i vårens britiske lokalvalg. I heteste valgkampen dro han av alle ting til Svalbard for å se på skantende isbreer sammen med WWF, mens partikolleger lekket sure kommentarer til media om at han heller burde banke på dører hjemme i England. Cameron drasser den smeltende Scott Turner-breen inn i britisk valgkamp fordi, hevder han, den representerer den viktigste utfordringen britiske velgere står overfor, nemlig å ta vare på jordas klima og miljø. Han peker på det forslitte poeng at bevaring er selve grunnideén i et konservativt parti, og avslutter med det nye slagordet for Maggie Thatchers gamle parti; ”Vote blue, turn green!”
Etter matt applaus fra rader av Høyretopper klatrer Erna Solberg opp på talerstolen og takker. Hun tar ikke ordene klima og miljø i sin munn.
Grunnen til at Cameron kan stå med så stor faglig trygghet i Høyres Hus og male klimafanden på veggen, heter FNs Klimapanel (IPCC). For ti – femten år siden var klimatrusselen en av mange dommedagsprofetier som noen forskere og miljøbevegelsen maste om, men som få politikere og nærigslivsledere torde satse sin troverdighet på. Men IPCC fikk gjennom en massiv prosess med et stort antall forskere fram så fagtunge resultater at verden skjønte poenget. Folk som ønsker å framstå som ansvarlige tenker seg i dag om to ganger før de bagatelliserer klimaproblemet.
“Forurensing og klimaproblemer har i økende
grad fått status som harde fakta.”
Forurensing og klimaproblemer har i økende grad fått status som harde fakta. Men forsøk på å bevare dyr, planter og naturområder havner fortsatt ofte i skuffen for ømskinnnet føleri når politiske og økonomiske beslutningsprosesser hardner til. Folk tar ikke uten videre en skogteig fra en skogeier, for de vet at de får en regning på bordet. Men om den samme teigen blir asfaltert, kommer det ingen regning for planter og dyr som ikke lenger kan levde der, for kunnskap og muligheter som gikk tapt med genene deres eller for oksygenproduksjon, CO2-opptak og vannrensing som teigen ikke lenger kan levere. I debatten om Barentshavet før påsken i år, ble fagetatenes og miljøverneres krav om beskyttelse av sårbare kystområder avfeide av politikere og oljefolk som irrelevant føleri.
Millennium Ecosystem Assessment
FN har derfor brukt lærdommen fra IPCC i et forsøk på å gjøre også det ”klassiske naturvernet” til hard virkelighet. I rapporten Millennium Ecosystem Assessment fra 2005 (MEA) har nær 1400 forskere fra 95 land dokumentert tilstanden i jordas økosystemer og analysert konsekvensene for framtidig velferd, politikk og økonomi. Etter FNs MEA-rapport er det like umulig å avfeie konsekvensene av å skade økosystemer som det er umulig å avfeie klimautfordringen.
MEA-rapporten bryr seg ikke med naturens egenverdi og skjønnhet eller med etikk og moral. Rapporten ser på økosystemer som leverandører av varer og tjenester. Til gjengjeld gir den håndfaste fakta for beslutningstakere: Menneskene har endret jordas økosystemer mer de siste 50 år enn i menneskenes øvrige historie til sammen. Inngrepene har vært en viktig forutsetning for den store velferdsøkingen som flere milliarder mennesker har fått del i. Men kostnaden ved slike endringer blir stadig høyere i forhold til fordelene. Vi har allerede mistet betydelige deler av natur- og livs-mangfoldet på jorda. Av 24 typer tjenester økosystemene yter er 15 betydelig skadet eller brukes ikke bærekraftig. Denne utviklingen forstetter i høyt tempo. Vi har i stor grad kunnskapen, systemene og teknologien som trengs for å bringe utviklingen inn på et riktigere spor, men vi har dårlig tid og det er i dag få tegn på nødvendig politisk kursendring.
Remser med elendighetstall gjør sjelden inntrykk, men det kan være verd å merke seg noen tall fra FN: Arter utryddes nå opp mot 1000 ganger raskere enn naturlig. Årsakene er ødeleggelse av leveområder og overbeskatning. I framtiden vil varmt klima bli en hovedårsak. Utryddelse truer 10–30% av jordas pattedyr-, fugle- og amfibiearter. I tillegg kommer et stort antall insekter og andre virvelløse dyr samt planter, som det ikke finnes god dokumentasjon på. De gjenværende artene spres mer jevnt utover: Naturen blir mer ensartet. Mer natur er omgjort til jordbruksland de 30 årene fra 1950 – 1980 enn i de 150 årene fra 1700 til 1850. I dag er 25% av jordas landareal dyrket opp. Tross sterk teknologisk utvikling har fiskefangster fra havet avtatt med omkring 10 millioner tonn siden slutten av 1980-tallet, og 25% av de kommersielt høstede fiskebestandene er nå overbeskattet. Av verdens korallrev er 20% er ødelagt og 20% skadd siste 30-50 år. I samme periode er 35% av mangroveskogene ødelagt. Siden 1960 er vannuttaket fra elver doblet og det er nå 3-6 ganger mer vann i kunstige reservoarer enn i naturlige elver. Opptil 25% av jordas ferskvannsbruk overstiger langsiktig tilgang.
Jordas store og små økosystemer er mer enn spektakulære kulisser for romantikere og turister. De leverer en rekke tjenester som er livsviktige for milliarder av mennesker. Disse tjenestene kan i liten grad erstattes gjennom økonomisk og tekologisk utvikling på bekostning av natur. Selv i de rikeste og tekologisk mest avanserte samfunn er langsiktig vannforsyning og lokalklima avhengig av naturlige systemer. Fortsatt utgjør sysselsatte i tradisjonelt landbruk halve verdens arbeidsstyrke og 22% av jordas befolkning. Landbruk står for 24% av BNP i lavinntekts- og utviklingsland. Verdien av verdens naturbaserte matproduksjon er 980 milliarder USD pr år. Ren høsting av naturprodukter representerer store verdier: Tømmerindustri400 milliarder USD pr. år, marine fiskerier 80 milliarder USD pr. år, fiskeoppdrett 57 milliarder USD pr. år. Bare i USA omsetter sportsfiske og jakt for 75 milliarder USD pr. år.
“Jordas store og små økosystemer er mer enn
spektakulære kulisser for romantikere og turister.”
Enda viktigere er det at svært mange mennesker avhenger direkte av naturens og økosystemenes tjenester for sin daglige velferd. FN anslår at 70% av befolkningen på landsbygda i den tredje verden lever i et slikt avhengighetsforhold. Over en milliard mennesker er oppført som lutfattige i FNs fattigdomsstatistikk med ”inntekt under 1 USD pr dag”. Men en god del av disse menneskene lever likevel et rimelig bra liv, takket være at de får en stor del av ressurser og tjenester de trenger gratis fra økosystemene de lever i; drikke- og jordbruksvann, ved, fisk, vilt, mat- og medisinplanter, diverse materialer samt beskyttelse mot naturkatastrofer. Det er når disse økosystemtjenestene ødelegges at store folkegrupper synker ned i ren nød. Derfor er tradisjonell utviklingspolitikk som kun ser natur som ressursbase – eller hinder – for økonomisk og teknisk utvikling direkte livsfarlig for svært mange mennesker. Men disse taperne kommer ikke med i regnestykkene til finansdeparte­mentene, Verdensbanken og de statlige utviklingsorganisasjonene. Det finnes ikke begreper for verdien av økosystemtjenester i vanlige økonomiske modeller, skade på økosystemtjenester registreres ikke som tap og fattigfolks avhengighet av økosystemer blir rutinemessig utelatt fra nasjonal statistikk og fattigdomsplaner. Når undersøkelser fra WWF og andre bistandsorganisasjoner viser at norsk bistand til bevaring av naturressurser er lav og planløs, så betyr det at også Norges bistandspolitiske vanetenking svikter livsgrunnlaget til nettopp den gruppen som skulle være vårt hovedmål; de fattigste.
Ingen enkle løsninger
Ingen later som det finnes enkle løsninger på dette i en verden som vil ha 8 -10 milliarder innbyggere i 2050. Kanskje 4 – 6 milliarder av dem vil bo i Asia og få en kraftig materiell velstandsutvikling. Det er ingen tvil om at de globale hovedlinjene i et miljøperspektiv foreløpig går gal vei. Den dramatiske endringen av jordas økosystemer som er skjedd de siste 50 år ligger an til å fortsette i minst samme tempo i kommende tiår. Belastningen på nøkkelressurser som vann, skog og fisk vil øke med befolkningsvekst og med at flere får økonomisk og teknologisk evne til å høste ressurser. Klima- og andre forurensingsproblemer ligger også an til å øke fordi tradisjonelle økonomiske modeller, mål og maktstrukturer fortsatt dominerer. Arsenalet av krigstyper er stort sett oppbrukt i miljødebatten. Konsekvensen av at stadig flere mennesker krever stadig mer av jordas natur illustreres kanskje bedre av en WWF-beregning: Hvis alle dagens mennesker skulle bruke like mye naturressurser som gjennomsnittsnordmannen, måtte vi ha vi tre og en halv jordklode. I 2050 trenger vi kanskje fem eller seks?
Pessimisme er likevel en traurig idrett, og tre faktorer utvikler seg positivt: Erkjennelsen av miljøproblemene øker. Få beslutningstakere avviser de overordnede realitetene. Når Kinas regjering i prinsippet erkjenner vann- og klimaproblemene landet står overfor er det åpenbart et framskritt. Desto større er selvfølgelig gapet mellom denne erkjennelsen og viljen til å endre business as usual i konkrete saker. Slik sett er Erna Solberg forfriskende. Hun later ikke engang som hun er interessert. For det andre binder stadig flere land seg til nasjonale og internasjonale miljømål som langsomt presser politikken i riktig retning. De fleste av disse målsettingene er i dag meningsløst uforpliktende, men logikken og faktagrunnlaget i dem viser seg vanskelig å slippe unna over lang tid. For det tredje foreligger i dag faglig og teknologisk kunnskap som både kan løse mange miljøproblemer såsnart politiske og økonomiske rammer kommer på plass. En blanding av nærsynte økonomiske interesser og forbløffende politisk tafatthet trekker motsatt vei, ikke minst i Norge.
“Slik sett er Erna Solberg forfriskende. Hun
later ikke engang som hun er interessert.”
Mens Sverige investerer milliarder i klimatiltak og alternativ energi og Danmark blir verdensledende på vindkraft, er norsk politikk ute av stand til å tenke annet enn olje, og salter ned fortjenesten i tradisjonell industri utenlands.
Med så åpenbare muligheter til politikkendring er det tankevekkende at en presumptivt dypt konservativ Tory-leder tror han kan vinne valget på miljøsak. Min sidemann i Høyres Hus var lederen for det britiske WWF. Han nærer solid skepsis til konservative miljøløfter, men var likevel entusiastisk. Camerons utspill har allerede ført til at Labours sannsynlige nye leder David Brown reiste hals over hode til for å snakke klima i New York. Labours strateger tror åpenbart at miljøspørsmål er så viktige for britiske velgere at Toryene ikke bør få stelle med dem alene. Det er denne typen nytt lederskap som kan skape dynamikk utløse mulighetene for mer effektivt, globalt miljøvernarbeid.
Betydningen av lederskap er stor i en situasjon der alle synes å vente på alle i de viktige miljøspørsmålene. Børge Brende viste det da han ga Høyre et glimt av miljøprofil, før partiets sure motstand avlivet soloprosjektet hans. Nå er Brende tilbake i folden som utbyggingsentusiast i Barentshavet og Midt-Norge. Partiet er like gjespende uinteressert i miljøspørsmål som før og klarer på gammelt Høyrevis ikke å se andre løsninger på kortsiktige økonomi- og energiproblemer enn å bruke opp enda mer natur.
Så spørs det om Cameron klarte å vekke også sine norske kolleger til å vurdere om konservatisme absolutt må bety å møte miljøutfordringer med gårsdagens løsninger. Høyre faller fritt på meningsmålingene, tilsynelatende fordi stadig færre skjønner vitsen med partiet, flatklemt som det er mellom folkepartiene FrP og AP. Like fullt deltar Høyre rutinemessig som bremsekloss sammen med nettopp disse hovedmotstandere i de fleste miljøsaker. Og partiet fortstetter å kappes med FrP om å fortelle nordmenn at den største verdi her i verden er enda bedre privatøkonomi, selv om få skjønner hvordan Høyre kan vinne på den måten.
En sak som derimot kunne skilt Høyre tydelig fra FrP og AP er nettopp det som Cameron hevder skal bli Tory’enes nye profil: Et konservativt parti som tar ansvar for å bevare jordas naturkapital like nidkjært som det vokter pengekapitalen, og som utvikler en politikk der økosystemene fortsatt gir livsgrunnlag for svært mange fattige og grunnlag for en tekologisk og økonomisk utvikling som peker lenger fram enn en ensidig oljeøkonomi. I norsk politikk er det et opplagt behov for noen som fanger opp en moderne verdikonservatisme til høyre for Venstre.
Strategisk bommert
En av miljøbevegelsens strategiske bommerter er at vi har gjort oss altfor mye til et venstresideprosjekt. I allianser og veivalg har norske miljøorganisasjoner plassert seg så godt til venstre at få naturvernere fra høyresiden føler seg hjemme i den grønne rørsla. Dette er selvsagt en situasjon også Høyre, AP og etter hvert FrP har bidradd helhjertet til å drive fram. Resultatet er at uansett naturverninteresserte uten klare venstresidesympatier har få steder å gjøre av seg. Og det er mange av dem. I en landsdekkende spørreundersøkelse WWF nylig fikk gjennomført svarer 40% av voksne nordmenn at de kunne tenke seg å støtte en miljøorganisasjon. Det tilsvarer 1,2 millioner mennesker. Først og fremst betyr dette selvfølgelig at folk er særdeles velvillige når de svarer. Men det forteller samtidig om et potensial for å mobilisere mye flere nordmenn for naturvern enn dagens maksimalt 50 000 miljø-organiserte.
David Cameron mener åpenbart at et tilsvarende potensial lar seg mobilisere for hans parti blant britene. Jordas natur trenger definitivt at også politikkens høyreside tar miljøansvar. Det er mulig naturen kan være til hjelp for høyresiden også.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Minerva nr 2, 2006.
- Rasmus Hansson er generalsekretær i World Wildlife Fund (WWF).
