Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Den 7. september kunne Dagbladets Per Ellingsen (betalingstjeneste) med en stor og fet overskrift slå fast at Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ”gir blaffen i faglige råd”. Bakgrunnen for påstanden var en ”ny” forskningsrapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) omkring virkningen av den IA-avtalen som Hanssen har erklært ikke virker. Dagbladet skriver: ”Med bakgrunn i dette omfattende materialet, konkluderer forskerne med at IA-avtalen faktisk virker etter hensikten…Forsker Line Foss ønsker ikke å uttale seg om regjeringens beslutning. Hun nøyer seg med å vise til forskningsrapportens klare konklusjoner.” Marie Simonsen har lest sin egen avis, og gjentar derfor påstanden i en kommentarartikkel samme dag. Ukeavisen Ledelse rapper samme konklusjon fra Dagbladet – rapporten viser at IA-avtalen virker.

Rapporten ble offentliggjort 5. mai i år. Første del av tittelen er ”Utvikling i sykefravær og andre helsedata før og etter avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA). I sammendraget til rapporten pekes det på at personer som ikke er dekket av IA-avtalen har en sterkere økning i fraværslengden og større sjanse for å bli uføretrygdet. Det konkluderes med at ”dette samlede mønsteret kan ha sammenheng med at man har lykkes i å skape et inkluderende arbeidsmiljø i bedriftene.” Det samme gjentar den hovedansvarlige for rapporten, forsker Knut Skyberg på STAMIs egne hjemmesider. Trygdeetaten linker også til rapporten og gjentar konklusjonen om kortere fravær og færre uføretilfeller i IA-bedrifter. Nettaviser og tidsskrifter tilknyttet fagbevegelsen viste til konklusjonene allerede i mai. NTB/NRK skrev eksplisitt at ” avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA) har ført til (min utheving) kortere sykmeldingsperioder og lavere nivå for uførepensjonering i bedrifter med en slik avtale”.

Dette virker jo helt entydig. Rapporten viser at IA-avtalen virker. Men det er før du faktisk leser rapporten. Per Ellingsen har i hvert fall lest den svært annerledes enn meg.

Et naturlig eksperiment

STAMI har fulgt mer enn 13.000 personer i perioden 1994-2004. Omkring fire av ti av disse jobber i bedrifter som ble omfattet av IA-avtalen etter at denne ordningen ble introdusert på slutten av 2001. Vi har altså et godt utgangspunkt for samfunnsforskning i form av et naturlig eksperiment. Vi kan studere utviklingen for den gruppen som ble omfattet av IA-avtalen og bruke de andre som kontrollgruppe. Dersom man er ute etter å måle effekten av IA-avtalen, undersøker man om de som ble omfattet av avtalen ble mer eller mindre syke eller uføre etter at avtalen og dens tiltak ble iverksatt, sammenlignet med dem som ikke er omfattet av avtalen. Tittelen på rapporten gir oss grunn til å tro at dette er en del av rapportens tema.

Det er derfor overraskende at rapporten IKKE handler om dette. Isteden ser den på forskjellene mellom IA-personer (en som ble omfattet av avtalen etter 2001) og ikke IA-personer for hele perioden 1994-2004. Den gir derfor svar på om det er forskjell på den gruppen som senere ble omfattet av avtalen og de øvrige, men ikke hva som er skjedd etter at avtalen trådde i kraft. Og særlig frem til 2001 er det en ganske klar forskjell. Den gruppen som senere ikke ble omfattet av avtalen, hadde høyere fravær og flere uføretrygdinger enn de andre. En grunn til dette kan være at gjennomsnittsalderen er vesentlig høyere for denne gruppen. Rapportens forfattere fokuserer sterkt på utviklingen før IA-avtalen ble inngått, og skriver svært lite om det som skjedde etterpå.

Lang bedre effekt uten avtalen

Heldigvis inneholder rapporten de dataen vi er ute etter (s. 30-31), nemlig endringene etter 2001. Disse kommenteres nesten ikke i rapporten. På forespørsel fra meg forklarer STAMI-forskerne dette med at ”som vi har drøftet grundig i rapporten, er disse trender for usikre til å kunne trekke klare konklusjoner fra” og viser til s. 30-31. Jeg klarer ikke få finne en slik drøfting av usikre trender etter 2001.

Den ulike utviklingen etter 2001 for de to gruppene, altså personer som er omfattet av IA-avtalen i forhold til dem som ikke er det – er for meg oppsiktsvekkende:

• Antall sykemeldingstilfeller økte fra 2001 til 2004 med 41,6% for IA-personer mot 4,8% for ikke-IA-personer.
• Totalt antall sykemeldingsdager økte med 38,1% for IA-personer, mot en nedgang på 20% for de andre (2001-2003).
• Sykemeldingsdager pr. sykdomstilfelle var flatt for IA-personer, mot en nedgang på 13,2% (2001-03).
• Antall nye uføretrygdede økte med 82,3% blant IA-personer, mot en nedgang på 60,3% blant ikke-IA-personer.

Kort sagt: Utviklingen etter 2001 var langt gunstigere for dem som ikke er omfattet av IA-avtalen enn for dem som var omtalt av avtalen. En naturlig konklusjon er dermed at de bedriftene som senere inngikk IA-avtalen syntes å ha et bedre arbeidsmiljø enn andre bedrifter før avtalen ble inngått, men at denne fordelen er blitt betydelig mindre etter at avtalen trådde i kraft. Nå viser STAMI til at tallene for 2004 er ufullstendige. Man skal derfor være forsiktig med sterke konklusjoner. Den generelle trygdestatistikken viser små forskjeller i sykefraværsutviklingen mellom IA-bedrifter og andre bedrifter. Det faller langt utenfor rammene av denne mediekritiske artikkelen å vurdere om IA-avtalene faktisk har virket eller ikke – jeg avgrenser meg til hva denne spesifikke rapporten faktisk sier.

Det er uklart for meg hvorfor STAMI-rapporten viser en bedre utvikling etter 2001 for de personene som ikke ble omfattet av avtalen. Forskerne i STAMI gir ingen hjelp i å løse mysteriet. Er det ikke merkelig at den svært forskjellige utviklingen for IA- og ikke-IA-personer etter 2001 ikke er drøftet i det hele tatt? I det minste burde man forklart hvorfor dette ikke er lagt vekt på eller drøftet.

Anonyme forskere

Tilbake til Dagbladet: ”Konklusjonen er ikke til å misforstå, sier en profilert forsker til Dagbladet. Han er ikke den eneste som reagerer. Et stort antall forskere Dagbladet var i kontakt med i går, slår enstemmig fast at regjeringens manøver samsvarer oppsiktsvekkende dårlig med relevant, norsk forskning på området.” Når begynte forskere å kommentere sitt eget fagfelt under anonymitetens dekke?

Kanskje ”den profilerte” er professor Steinar Westin, som i Dagbladet 12. september skriver at ”for eksempel har en fersk rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt vist at det har vært bevegelse i riktig retning i de såkalte IA-bedriftene, de som har avtale om inkluderende arbeidsliv.” Kan man oppfatte dette som noe annet enn at avtalen har virket? Har Westin lest rapporten?

Ikke vår feil at alle misforstår

I et notat til meg forklarer STAMI-forskerne hva de har gjort i rapporten:

”Bortsett fra vårt primære fokus på individ- og bedriftsfaktorer, er de av våre hovedfunn i rapporten som er knyttet til IA-perspektivet ikke relatert til tidstrender før/etter 2001, men til at det er en relativt klar forskjell både i sykefravær og uføretrygd mellom ansatte i IA-bedrifter og ikke-IA bedrifter.  

Som vi har drøftet grundig i rapporten, mener vi dette primært kan ha sammenheng med to forhold, nemlig seleksjon av bedrifter med lavt sykefravær eller særlige arbeidsbelastninger til å melde seg som IA-bedrift, samt at IA-bedriftene i større grad allerede har tatt i bruk de virkemidlene som IA-avtalen impliserer. 

Vi ser i ettertid at det i diskusjonen kunne kommet bedre frem at våre resultater var knyttet til IA-virkemidler i vid forstand, enn til tidstrender relatert til IA-avtalens inngåelse. Dine kommentarer og enkelte tilsvarende mediaoppslag viser at vi ikke har vært klare nok her.” 

Men hva gjør så Skyberg og Foss når Dagbladet slår stort opp at statsråden gir blaffen i deres råd, utlegger deres konklusjoner feilaktig og siterer Foss på at hun ”viser til forskningsrapportens klare konklusjoner”. De gjør absolutt ingenting. Slik forklarer Skyberg og Foss sin passivitet:

”Som journalist og skribent er du sikkert bevisst det forhold som råder i medieverdenen i forhold til objektene. Det er en journalists/redaksjons og en desks saksfremstilling samt overskriftsbruk og ikke objektets saksfremstilling som setter sammenhengen. Når det gjelder journalisters valg av farge og vinkling handler det om deres journalistiske frihet. Det er også mediets funksjon. Generelt sett har korreksjoner dessverre svært liten betydning eller også innvirkning. Vi jobber, som en hovedregel med å bistå medier i forkant av saker.”

Rapporten er offentlig tilgjengelig og således til bruk av så vel journalister som andre – med de tolkninger og vurderinger de måtte gjøre.”

Altså: Forskerne lager en rapport som er så krøkkete formulert at alle som har omtalt den har konkludert med at den sier at IA-avtalen virker. Forskerne mener at de ikke har sagt noe om selve avtalen virker eller ikke virker. Når de konsekvent feiltolkes, og tas til inntekt for en bestemt konklusjon i en av norsk politikks mest høyeksplosive saker, velger de å holde kjeft.

Syndere:
Line Foss, Knut Skyberg & Ingrid Sivesind Mehlum/STAMI, Steinar Westin/NTNU, Per Ellingsen & Marie Simonsen/Dagbladet, Ukeavisen Ledelse, NRK, NTB, Jan Johnsrud & Vigdis Trulsen Texmon/NITO.

————————

Svarbrev fra STAMI med kommentarer, publ. 17.10.06 

—————————-

Jan Arild Snoens svar til STAMI, publ. 17.10.06: