Selv om britisk opinion har vendt seg mot Irak-krigen, er ikke dette hovedgrunnen til Tony Blairs fall, skriver Jan Arild Snoen.
Selv om britisk opinion har vendt seg mot Irak-krigen, er ikke dette hovedgrunnen til Tony Blairs fall, skriver Jan Arild Snoen.
I morgen avsluttes Labours partikongress i Manchester – Tony Blairs siste som statsminister. Norsk presse er full av nekrologer, og ofte kobles Blairs fall, direkte eller indirekte, til hans sterke støtte til Irak-krigen. Det er riktig at Blairs popularitet har falt, sammen med støtten til krigen. Det er også riktig at mange briter og folk i hans eget parti er rasende på Blair. Men veldig mange av hans kritikere i partiet har vært rasende på ham hele tiden, fordi han har sveket sosialismen. Krigen er i beste fall bare en av mange forklaringer på hans fall.
Støtten til Irak-krigen er fremdeles betydelig i Storbritannia. Den siste meningsmålingen jeg kjenner til ble publisert av Guardian i slutten av juli, og viser at 36% av britene fremdeles mener at krigen var riktig (justified), mot 51% som mener den ikke burde vært startet. (Blant Labours egne velgere er det et flertall på 48% mot 42% som støtter krigen). Tar vi vekk de usikre, gir det 41% tilhengere. Det er betydelig flere enn dem som støtter Labour, eller synes Blair gjør en god jobb.
Det er ikke vanskelig å skjønne at også britene har vendt seg mot krigen. Den har gått betydelig dårligere enn de aller fleste av oss som støttet den hadde trodd. Vinteren 2002-03 viste meningsmålinger et relativt klart flertall mot krigen, men uken før den startet var dette nesten utjevnet (og et flertall av Labours velgere var for, akkurat som nå). Etter den vellykkede første fasen økte støtten sterkt. En rimelig spekulasjon er at de som fremdeles støtter krigen er de samme som gjorde det i oppkjøringsfasen, mens de som i en kort fase våren 2003 gikk fra motstand til støtte fordi krigen i en periode gikk så glatt, nå er tilbake igjen som motstandere.
Hadde Storbritannia inntatt en annen holdning til Irak-krigen dersom Blair ikke hadde vært statsminister i 2003? Det er svært usannsynlig, på bakgrunn av landets nære bånd til USA. Ingen er helt sikre på hva Gordon Brown hadde gjort, siden han ikke uttaler seg mye om utenrikspolitikk, men han er kjent som en varm venn av USA, og alt han har sagt offentlig tyder på at han støttet og støtter krigen. Dersom Tory-partiet hadde sittet med makten, er det grunn til å tro at støtten til USAs planer hadde vært minst like klar. Riktignok var det noen få fremtredende toryer, som Kenneth Clark og tidligere forsvarsminister Malcolm Rifkind som stemte imot den. Disse er ikke representative, og begge var sjanseløse da de i 2005 forsøkte å bli leder for Toryene.
Hvorfor stemmer de ikke på krigsmotstanderne?
Kommentatorer har også en tendens til å overdrive betydningen av Irak-krigen for britisk politikk. Dersom dette virkelig var en dominerende sak, ville Labour først og fremst ha lekket velgere til krigsmotstanderne i det liberale partiet. Isteden går velgerne til de konservative, som støtter krigen. Liberaldemokratene hadde riktignok et oppsving i andre halvdel av 2002 og frem til krigens utbrudd, da de brøt ut av sitt normale leie på knappe 20% og beveget seg mellom 20 og 25%, men dette gikk snart over. I dag er de tilbake i underkant av 20% igjen. Alle spådde at Liberaldemokratene skulle gå frem ved vårens lokalvalg, siden lokale folkevalgte har lite de skal ha sagt i Storbritannia og lokalvalgene derfor først og fremst anvendes som et rikspolitisk signal. Valget ga likevel ingen fremgang for Liberaldemokratene, men derimot for de konservative.
Det er også påfallende at ingen av dem som ved siden av Brown nevnes som Blairs mulige arvtaker som statsminister er uttalte motstandere av Irak-krigen. Det er mulig at en slik person vil utfordre Brown, men i så fall vil oppslutningen i eget parti begrense seg til den vanlige, marginaliserte venstresiden.
I lang tid har meningsmålingene vist at Labours oppslutning ikke endres vesentlig ved å erstatte Blair. Partiet får tilbake et par prosent fra Liberaldemokratene – velgere som håper på en mer venstreorientert kurs og en endring i utenrikspolitikken. Samtidig taper partiet omtrent like mye til de konservative – folk som nettopp er redd for at Labour skal vende tilbake til gamle synder.
I lang tid har det vært betydelig flere som mener Blair gjør en dårlig jobb enn de som er fornøyd. I Storbritannia er det ikke uvanlig at et flertall er imot statsministeren, siden valgsystemet innebærer at regjeringene ofte har bare omkring 40% av velgerne bak seg. Siden våren har imidlertid oppslutningen om Blair falt kraftig. Hvis dette skulle ha noe med utviklingen i Irak å gjøre, burde vi finne en lignende tendens i USA, men i samme tidsrom har oppslutningen om George Bush steget en del. Forklaringen på dette fallet må vi derfor lete etter andre steder.
Ut med det gamle
Den mest banale grunnen er at det britiske folket, sterkt understøttet av media, rett og slett er lei av mannen. Etter en viss tid blir ønsket om politisk skifte et selvstendig motiv. Göran Persson ble rammet av det samme. Blairs og særlig Labours popularitetsfall henger nøye sammen med at det for første gang har stått frem en troverdig rival. Toryenes valg av David Cameron som ny leder kan leses direkte av i meningsmålingene.
Blair erklærte før valget i 2005 at dette var hans siste parlamentsvalg. Dermed satte han seg selv på oppsigelse, og åpnet for et evig gnelder fra partiets venstreopposisjon som ville ha ham ut jo før jo heller. Både partiapparatet og store deler av det britiske folk (særlig de som ikke stemmer Labour) konkluderte med at det måtte være best å bli ferdig med bråket.
Partier som sitter med makten lenge har det med å utvikle en maktfullkommenhet og arroganse som slår over i korrupsjon. Det skjedde under John Majors regjering, i Tyskland under Kohl, og i Sverige under Persson. I Storbritannia nådde etterforskningen av koblingen mellom valgkampbidrag og tilbud om seter i Overhuset Blairs nærmeste krets. Hans fremste fundraiser ble arrestert i Downing Street. Det har også vært uro innad i regjeringen, der flere statsråder har måttet gå på grunn av inkompetanse. Velgernes konklusjon er at landet ville ha godt av endring. Det rammer selvsagt også statsministeren.
Fremdeles støtte fra grasrota
Drøyt et år etter Blairs historiske tredje valgseier tror ikke Labours parlamentarikere lenger at han kan hjelpe dem med enhver middelmådig politikers drøm – å bli gjenvalgt. Derfor kastet de ham. Blair skårer dårlig i popularitetsmålinger, men med et viktig unntak: Labours egne velgere støtter ham, selv etter at han har varslet sin avgang. I en måling i Sunday Mirror 17. september ønsket mer enn halvparten av Labour-velgerne at Blair skulle sitte til 2009 eller stille til valg enda en gang. På spørsmålet om hvem som ville være den beste statsministeren for Labour, svarte over 60 prosent Tony Blair. Mindre enn halvparten av dette foretrakk hans antatte etterfølger Gordon Brown. Aftenposten skrev på lederplass den 8. september at Blair har vært på kollisjonskurs med sitt eget grunnfjell. Kanskje avisen forveksler velgerne med partieliten, fagforeningsbossene og politiske kommentatorer?
Blairs arv
Har Blair oppnådd noe viktig i sine ni år som statsminister? En viktig indikator er at sentrale deler av politikken vil overleve personen, akkurat som med Thatcher. Gordon Brown, som tross alt har vært finansminister hele Blair-perioden, vil ikke foreta store endringer. Det vil heller ikke Browns tre fremste rivaler, blarittene Alan Johnson, John Reid og John Hutton, dersom en av dem skulle arve tronen. David Cameron lover stort sett mer av det samme.
Blair har gjennomført betydelige reformer av Overhuset og desentralisert makt til Skottland og Wales. Statsfinansene er i god orden. Britisk økonomi er solid, og har vokst sterkere enn i andre europeiske land. Derfor er arbeidsledigheten lav. Blair arvet fra Thatcher troen på konkurranse og markedsincentiver, også innenfor offentlig tjenesteyting. Han har kombinert dette med sosialdemokratisk vilje til å sprøyte betydelig mer skattepenger inn i helse og skole. Selv om tjenestene er forbedret, står fremgangen ikke i forhold til de massive utgiftsøkningene, og britene begynner igjen å bli skattetrette. En meningsmåling i Sunday Times den 27. august viste at et stort flertall av britene mener at det er mulig å kombinere store skattelettelser med gode offentlige tjenester.
Every political career ends in failure, sa den gamle toryen Enoch Powell. Slik er det i hvert fall i Storbritannia. Churchill nedkjempet Hitler, og velgerne belønnet ham sommeren 1945 med å fjerne ham fra makten. Thatcher snudde den sykeste økonomien i Vest-Europa, og fikk en kniv i ryggen. Tony Blairs karriere er ikke over. Det finnes fremdeles internasjonale roller for ham. Det er likevel ikke det viktigste. Blair vil bli husket fordi hans seire fra 1994 til 2005 markerte både den britiske sosialismens endelige nederlag og styrken i et modernisert sosialdemokrati som omfavner konkurranse, desentralisering og valgfrihet.
