David Cameron har med entusiasme, pågangsmot og enorm endringsvilje tatt fatt på oppgaven med å endre det konservative partiet i Storbritannia. Det var på høy tid at toryene fikk en leder som evner å tenke nytt, fremfor å takle tre valgnederlag slik hans fire forgjengere gjorde, med mer av det samme.
Toryene satt ved makten fra 1979 til 1997. I denne perioden gjennomgikk Storbritannia en forvandling. Margaret Thatcher slapp initiativet løs, styrket vekstevnen i britisk økonomi, og la grunnlaget for at landet kunne gripe mulighetene globaliseringen har ført med seg. På 70-tallet var Storbritannia, i økonomisk forstand, Europas syke mann. De siste årene har Storbritannia vært en økonomisk suksesshistorie, med høyere vekst og lavere arbeidsledighet enn alle andre store europeiske land. Det hadde neppe vært mulig uten Thatchers politiske kursendring. Thatcher var rett person på rett sted til rett tid. Derfor har hennes reformer blitt stående.
18 år ved makten er belastende. Det gjør det vanskelig å fornye partiet og politikken etter hvert som samfunnet endres. Den fundamentale feilen John Major, William Hague, Iain Duncan Smith og Michael Howard gjorde, var at de ikke innså at Thatchers suksess var at hun forsto sin samtid og fremmet forslag som befolkningen oppfattet som relevante i hverdagen. Hvis et politisk parti skal lykkes basert på egen fortreffelighet fremfor andres udugelighet, må det både forstå – og vise at det forstår – sin samtid, og fremme politiske løsninger i tråd med tidens tegn. Det betyr ikke at politikken skal henfalle til populisme. Tvert om. Det er god konservatisme å endre politikken i tråd med endringene i samfunnet. Det er å være relevant.
David Cameron har skjønt dette. Han har erkjent at veien til regjeringsmakt går gjennom sentrum. Partiet skal være mer enn en debattklubb i politikkens periferi. Derfor skraper han store deler av de mer høyrevridde standpunktene, toner ned skatteretorikken og velger å fokusere mer på muligheter for alle, miljø, kamp mot fattigdom og gode offentlige tjenester for alle. Hans to taler på Toryenes årlige partikonferanse i Bournemouth i begynnelsen av oktober, vektla viktigheten av hver enkelts samfunnsansvar for å skape gode samfunn, og nødvendigheten av å styrke National Health Service (NHS) ved å la sykepleiere og leger få større frihet og mer ansvar.
New Labours kursendring mot høyre under Tony Blair bidro til at toryene ble isolert på høyre flanke. Sentrum var opptatt. David Camerons forsøk på å kjempe om plassen i sentrum er, etter mitt skjønn, den eneste strategien som kan bringe toryene til makten. Det betyr imidlertid ikke, som enkelte kommentatorer har hevdet, at Camerons nye fokus gjør ham til en Blair-kopi. Jo da, han kopierer Blairs strategi for å gjøre seg relevant, og han foretar en nødvendig modernisering av partiet. Men det betyr ikke at han er en politisk kopi av Blair. De to har fremdeles forskjellige politiske løsninger, og ikke minst er det vesentlige forskjeller i verdi- og samfunnssyn.
Spørsmålet er om Cameronisme er en god strategi for den norske høyresiden. I mine øyne er det ikke tvil: Svaret er ja. Men det må være en ”Cameronisme” som er tilpasset norsk politisk virkelighet. Storbritannia og Norge har langt på vei de samme problemer, men det politiske landskapet er annerledes. I Storbritannia er det to dominerende partier; i Norge er partifloraen mer mangfoldig. For å få til et borgerlig samarbeid kreves det klokskap og smidighet fra Høyre og de andre borgerlige partiene. Og ikke minst må det skapes entusiasme omkring alternativene. Skal man lykkes med dette må man gjøre det fullt og helt, og ikke som i dag, stykkevis og delt.
