Av Martin Sandbu og Gard Lindseth
Hvilket rom kan det liberale samfunn gi til religiøse livssyn? Dette blir et stadig viktigere spørsmål i dagens verden, der tendensen til polarisering er økende.
Hvilket rom kan det liberale samfunn gi til religiøse livssyn? Dette blir et stadig viktigere spørsmål i dagens verden, der tendensen til polarisering er økende.
To grunner beveger oss til å stille dette spørsmålet. For det første tvinger den økende polariseringen mellom den muslimske verden og Vesten oss til å finne måter islam og den sekulære liberale staten kan samtale på. For det andre ser vi tegn på at mange religiøse mennesker i liberaldemokratiene føler seg presset til å holde sin tro skjult i det offentlige rom.
Vi er bekymret for at religiøse holdninger som holdes utenfor den offentlige debatt, kan føre til illiberale, antimoderne religiøse reaksjoner. I USA har en evangelistisk høyreside stor politisk makt, og har satt moderne vitenskap (utviklingslære) under press. Under debatten om EU-grunnloven kom det krav om å beskrive Europa som kristent. I Norge ser noen konturene av en kristen høyreside som er «islamfiendtlig og kritisk til dialogen over religiøse grenser». I et pluralistisk samfunn må liberale verdier ligge til grunn for det politiske fellesskapet. For at en liberal rettsstat skal stå trygt, må disse liberale verdiene utformes slik at de ikke fremmedgjør de store lag av befolkningen hvor gudstro inngår i det moralske verdenssynet. Vi gir her en kort prinsipiell diskusjon av religionens rettmessige plass i offentligheten i et liberalt samfunn, først med bakgrunn i liberale politiske prinsipper slik de er presentert av de sentrale liberale tenkerne John Rawls og Jürgen Habermas. Vi påpeker så visse utfordringer religion skaper for liberal tenkning, og som vi liberalere ennå ikke har løst på en tilfredsstillende måte.
Overlappende konsensus og gjensidig læringsprosess
I Political Liberalism diskuterer John Rawls hvordan mennesker som har ulike religiøse og moralske oppfatninger og politiske meninger, skal klare å leve sammen i et rettferdig fellesskap. Rawls hevder at det som må sikres allmen aksept i et pluralistisk samfunn, er visse fundamentale retts- og rettferdighetsprinsipper. Gjennom en demokratisk statsforfatning har mange av verdens land institusjonalisert slike verdier. Men politikken og lovgivningen kan ikke garantere at innbyggerne, sekulære og religiøse, deler de holdninger som liberaldemokratiet hviler på. Rawls mener at en slik bred anerkjennelse må ta form av en ”overlappende konsensus”, slik at rettferdighetsprinsippene utgjør en vesentlig bestanddel av hvert av de ulike etiske verdenssynene borgerne måtte ha – og dermed samtidig være frikoblet fra dem. For eksempel vil et trossamfunn representere et særegent teologisk budskap som mange av samfunnsmedlemmene ikke vil dele. Samtidig kan deler av denne troen tilhøre denne overlappende konsensus: En kirke vil være bærere av verdier som menneskeverd, rettferdighet og verdighet – verdier av allmen og liberal gyldighet. På dette vis gis de liberale rettferdighetsprinsippene en moralsk forankring, som en «modul» i en tro og moral mennesket føler seg forpliktet av, uten at alle må dele det samme moralske livssynet.
“I et pluralistisk samfunn
må liberale verdier ligge
til grunn for det
politiske fellesskapet.”
Rawls skriver i Political Liberalism at det ville være unaturlig for mennesker å sette sin tro tilside når de engasjerer seg i den offentlig-politiske debatt. På denne måten gir han religionen en rettmessig plass i den offentlige sfære. Lignende tanker har nylig blitt forfektet av en annen betydelig filosof og politisk tenker, Jürgen Habermas. Til manges overraskelse brukte Habermas sitt Holbergforedrag til å snakke om religionens plass i offentligheten. Han advarte mot å se religionen som arkaisk og irrelevant i det liberale samfunn. Habermas ser at religionen er en viktig beveggrunn for folks samfunnsengasjement. Mange steder har det, stikk i strid med hva som var forventet bare for noen tiår siden, skjedd en revitalisering av religionen, og den spiller en stadig viktigere rolle i samfunnsliv og politikk. I den sammenheng skriver Habermas at sekulære opptrer på en ”usivilisert” måte hvis de ubetinget ser religiøse argumenter som ugyldige i den offentlige debatt. Han mener således at både sekulære og troende borgere må gå inn i en gjensidig læringsprosess. Troende må forstå at politisk handling må rettferdiggjøres av grunner enhver rimelig borger kan godta, uten å dele deres tro. Derfor må religiøse forestillinger oversettes til et språk tilgjengelig for andre. Samtidig må sekulære borgere forstå den inspirasjonen religionen kan bevirke i mange folks liv, også når det gjelder deres politiske valg. Når religionen har overlevd fra de antikke kulturene inn i moderniteten, sier Habermas, er det fordi deres kognitive substans er intakt.
Fire utfordringer til liberaldemokratiet
At religionen har en plass i det liberale samfunn, er ubetinget. Et av liberalismens viktigste prinsipper er trosfriheten: Staten skal ikke hindre noen i å følge sin tro, hva den enn måtte være. Derfor må religionen i det aller minste ha en sikker plass innenfor den private sfære. Det vanskeligere spørsmålet er hvilken plass religion bør ha i offentligheten i et liberalt samfunn. Nettopp for å sikre trosfrihet er en liberal stat konfesjonsløs; statsmakten kan ikke brukes til å fremme én religiøs verdensoppfattelse. Rawls og Habermas er enige i at i en liberal stat – en som behandler alle sine borgere som frie og likeverdige – må politiske avgjørelser kunne begrunnes på et grunnlag som alle borgerne, uavhengig av gudstro og verdenssyn, rimelig kan forventes å godta. Dette betyr at enhver religion i siste instans politisk sett må være underordnet staten.
Samtidig er det utilfredsstillende å dele samfunnslivet slik inn i det offentlige og det private, og henvise religiøse ytringer til det private. Som Habermas også antyder, er det noe illiberalt ved å utelukke at religiøse ytringer kan utgjøre et bidrag til politiske beslutninger uten en gang å høre på dem. En slik knebling risikerer å undergrave det liberale prosjektet ved å fremmedgjøre mange religiøse borgere. Den liberale oppgaven er altså å gi religionen en plass som unngår begge ytterpunktene – knebling og statsmisjonering. Denne oppgaven har vi fortsatt ikke løst, og vi bidrar da heller ikke med noen klar løsning her. Isteden stiller vi liberalere overfor en utfordring: Fire områder hvor den enkle todelingen mellom offentlig og privat ikke ser ut til å gi oss nok veiledning.
«Offentligheter»
Det offentlige rom er ikke ensrettet. «Offentligheten» kan bedre sees som mange «offentligheter» av forskjellig utstrekning. I bredest forstand er alle allmenne og åpne aktiviteter, fra foredrag og avisinnlegg til kafédebatter og nettlogger, offentlige aktiviteter. Den smaleste betydningen er den statlige offentlighet. Både Habermas og Rawls skiller ut den «offentligheten» som utgjøres av de formelle statsinstitusjonene – nasjonalforsamling, regjering, og embetsverk. Innenfor denne «offentligste» sfæren må religiøse begrunnelser kategorisk utelukkes:
In parliament, for example, the standing rules of procedures must empower the president of the house to have religious statements or justifications expunged from the minutes [..] Remember, the content of political decisions that can be enforced by the state must be formulated in a language that is equally accessible to all citizens and it must be possible to justify them in this language.
Men hva med den bredere offentlige samtale? Det synes opplagt at i en samtale mellom to borgere må det være mulig å prøve religiøse argumenter. Hva med en politisk TV-debatt – kan religiøse synspunkter fremføres der? Hva med skoler? Hvis trossamfunn skal kunne delta i den politiske debatten, kan man ikke forvente at deres synspunkter ikke er religiøst baserte. Faktisk er de fleste religionssamfunn selv offentlige i sin natur, både i den betydning at de er åpne for alle, og at de søker å spre sitt misjonerende budskap i det offentlige rom. Det er ikke noe liberalt mål å utelukke religiøse synspunkter fra den brede offentlighet. Vi er imidlertid ikke sikre på om dette er tilstrekkelig anerkjent av liberalere flest. Prinsippet om at religiøse argumenter må holdes ute fra den politiske beslutningsprosessen ser i praksis ofte ut til å renne over, slik at mange religiøse føler at de overhodet ikke kan ytre religiøse formeninger utenfor sine egne gudshus eller hjem. Uten en nyansert forståelse av hvilken plass religiøse ytringer har i forskjellige typer «offentligheter», risikerer vi å presse religionen helt inn i det personlige og private. For å ta et konkret eksempel: Det er et ufravikelig liberalt prinsipp at staten ikke skal forby pressens bruk karikaturtegninger av profeten Muhammed. Men retten til ytringsfrihet mistolkes iblant til å bety at religiøse muslimer ikke kan ytre offentlig at de er såret, forklare hvorfor (på religiøst grunnlag), og kreve at andre ber om unnskyldning (men selvsagt ikke kreve at de blir tvunget til å be om unnskyldning). Retten til ytringsfrihet må beskytte disse politiske ytringene like fullt som andre, selv om de er religiøst motivert.
Staten
Selv innenfor den smale offentlighet, altså statsapparatet, ser vi en mangel ved Rawls og Habermas syn. De sier at statens beslutninger bare kan rettferdiggjøres av begrunnelser som alle kan dele. For Rawls må begrunnelsene tilhøre en overlappende konsensus av rent politiske prinsipper om hva staten kan og må gjøre, som er frikoblet fra filosofiske og religiøse helhetssyn. For Habermas må begrunnelser kunne opprettholdes i en «ideell samtalesituasjon». Dette byr på et problem som både er teoretisk og praktisk. Teoretisk sett er det et spørsmål hvor langt vi når med bare slike konsensuelle beveggrunner. Det praktiske problemet er hva vi skal gjøre med de spørsmål som faktisk ikke blir løst av en konsensus eller en ideell meningsutveksling, men som en moderne stat likevel må ta beslutninger om. Begrenser Rawls og Habermas statens beslutningstagen til et grunnlag som er for tynt for de mange oppgavene en moderne stat må utføre?
Disse tankene stiller spørsmål ved kravet om at statens handlinger skal være nøytrale i forhold til etiske doktriner som ikke alle deler. Selv om nøytralitet må etterstrebes innen enkelte grunnleggende spørsmål – i særdeleshet de dypeste konstitusjonelle spørsmålene om enkeltmenneskets friheter og rettigheter – kan det finnes en rekke områder hvor bare «tykkere» etiske syn kan danne grunnlag for beslutninger. På disse områdene må det politiske fellesskapet kunne velge å uttrykke visse etiske syn, og visse politiske preferanser, gjennom statens politikk. Her kan religiøse syn ha en opplagt deltagelse. Et eksempel er spørsmålet om kristne høytider og tradisjoner. I dag har vi innrettet feriedagene våre etter disse høytidene: Jul, pinse og påske. Kan vi argumentere for at i denne sammenheng er den kristne kulturarven så viktig at disse må beholdes? Eller bør vi innføre religiøse høytider for andre religioner, som for eksempel muslimsk Id og jødisk Hanukka? Det er vanskelig å se hvordan dette kan besvares uten i det minste å ta med i betraktningen hva disse helligdagene betyr for de troende, og dermed må også staten begi seg inn på om disse oppfatningene kan regnes som grunner for offentlig politikk.
Offentlige begrunnelser
En liberal stat må rettferdiggjøre sine beslutninger ved å gi grunner som alle borgerne kan godta er rimelige grunner, uavhengig av gudstro. Det er på denne måten medlemmene av et liberalt samfunn er frie – fordi statsmakten bare anvendes på måter de erkjenner som velbegrunnete. Det er derfor statens avgjørelser må rettferdiggjøres på ikke-religiøst grunnlag. Men den enkelte borger kan ha personlige grunner for å støtte de samme beslutningene, men som ikke deles av alle andre – dette er poenget med Rawls overlappende konsensus. For eksempel kan en kristen støtte en økonomisk utjevningspolitikk fordi Jesus sa vi skulle ta vare på de fattige. Men staten kan ikke ilegge skatter og begrunne dem med hva Jesus sa, fordi ikke-kristne ikke med rimelighet kan forventes å godta at hva Jesus sa er grunn til å føre en viss politikk. Hva Jesus sa, er en privat grunn for kristne. Men er det ikke nyttig for borgere å forstå hvilke private grunner folkevalgte og medborgere har til å støtte en viss politikk? Er det ikke av verdi for den offentlige samtalen å kjenne til dem, så lenge man ikke forveksler dem med hvilke grunner staten har for å fremme et syn?
For eksempel kan vi tenke oss en stortingsrepresentant som sier: «Jeg vil gjøre det klart at staten bør følge denne politikken fordi den respekterer de grunnleggende frihetene og forutsetningen for et demokratisk samfunn. Men nå vil jeg også dele med dere hvorfor jeg personlig synes denne politikken er bedre enn parti X’ forslag – det er fordi den uttrykker en tradisjon kristne nordmenn har fulgt i et årtusen». Habermas og Rawls ser ut til å si at dette ikke er akseptabelt. Det virker imidlertid underlig at noen av de helhetsdoktrinene som går inn i den overlappende konsensusen, og som gir folk engasjement og uttrykker deres moralske nerve, må skjules fra det offentlige åsyn på denne måten.
La oss gjøre det klart at religiøse grunner ikke alene kan rettferdiggjøre statlig politikk. Spørsmålet er om ikke offentlig argumentasjon også kan inneholde religiøse menneskers personlige (religiøse) grunner til å fremme en viss politikk, så lenge de ikke hevder at disse grunnene også må godtas av andre? Må religiøse stortingsrepresentanter virkelig tie om sine egne grunner til hvordan de stemmer, eller bør vi i større grad tåle at kristne og andre religiøse argumenter luftes i Stortingssalen?
Staten og trossamfunnene
Et fjerde punkt hvor den liberale staten og religion nødvendigvis støter sammen er i statens regulering av trossamfunnene. Vi kan nevne to eksempler. Arbeiderpartiets Signe Øye fremmet et privat forslag i Stortinget om at de nordiske landene bør gå sammen om en felles utdanning av imamer for å hindre ekstremisme. Formålet med forslaget var integreringspolitisk, men det innebar samtidig en vilje til å bruke staten til å påvirke praksis innad i et trossamfunn. Samme høst fratok Frelsesarmeen en av sine ansatte uniformen fordi offiseren er homofil og har kjæreste. Dette fikk sentrale krefter i Arbeiderpartiet til å vurdere om arbeidsmiljøloven kan endres slik at trossamfunn ikke lenger får unntak fra regelen om å likebehandle homofile i ansettelsesforhold.
Disse eksemplene viser hvordan skillet mellom offentlighet og privatsfære bryter sammen i forholdet mellom den liberale rettstaten og organisert religion. Dette er rett og slett fordi staten ikke kan unngå å påvirke hvilket handlingsrom trossamfunnene har. Vår liberale grunnrefleks er å stritte imot at trossamfunn overkjøres i spørsmål som har med deres læremessige grunnlag. Samtidig er disse tilfellene på ingen måte rent «private», og det virker uunngåelig at staten i visse tilfeller må gripe inn i hva trossamfunn gjør. Dette er et gammelt liberalt dilemma, som vi fortsatt ikke har løst. Men det er vanskelig å tro at vi kan finne en løsning uten at vi er villige til å forstå de religiøse motivasjonene som ligger bak slike konflikter – og den forståelsen er uoppnåelig hvis all religiøs tale blir forvist til privatsfæren.
Kanskje er dette fordi vi, som liberalt politisk fellesskap, har trodd at «hvis vi gir religiøse argumenter en finger, tar de hele hånden», altså at hvis religiøse ytringer får plass i offentligheten, så kan vi ikke stoppe dem fra å overta den politiske beslutningsprosessen. Vi tror ikke på et slikt enten-eller.
En lignende problematikk har dukket opp i forbindelse med en felles juridisk ekteskapsinngåelse, hvor enkelte har tatt orde for at staten skal kunne påby prester å vie homofile.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Minerva nr 2, 2006.
- Martin Sandbu og Gard Lindseth er bl.a. sentrale i den liberale tankesmien LibLab
