I TV-serien ”Alt for Rognan” satser de på kultur for å sette fraflyttingskommunen på kartet. Dersom distriktene skal klare seg på lang sikt, må de utnytte sine fortrinn og fokusere på det de er gode til, ikke ty til syting og offermentalitet.
Rognan er kommunesenteret i Saltdal kommune. I 1984 hadde kommunen et samlet folketall på 5351. Siden den gang er befolkningen blitt mindre og mindre for hvert år. Nå er tallet nede i 4745, en nedgang på vel 11 prosent de siste 20 årene. Saltdal er bare ett eksempel på en vedvarende sentraliseringstrend her til lands. Har Norge feilet dramatisk med distriktspolitikken? Kunne en like godt rokket om på bokstavene i ”Alt for Rognan”, og tilrådet de siste standhaftige bygdebeboere å forlate Rognan i stedet?
Ikke et mål i seg selv
I Norge har målsettingen om spredt bosetting blitt allment akseptert, og implementert i samtlige partiers programmer. Alle konservative vil kunne enes om at et hvert menneske må ha friheten til å bosette seg der de ønsker. Men friheten må gjelde i begge retninger. Det vil si at en ikke kan anse sentraliserende flyttestrømmer som et problem, men snarere et resultat av denne individuelle friheten. Det blir dermed en eneste stor selvmotsigelse å betrakte fraflytting som et uønsket fenomen.
Fra et liberalt ståsted har ikke spredt bosetting noen verdi i seg selv. Det blir derfor galt å iverksette tiltak for å snu flytestrømmen individer i frivillighet har startet. Sentraliseringstrenden var og er et naturlig utfall av overgangen til et moderne samfunn, med de endringer i næringsstruktur et slikt skifte innebærer. Fra et samfunnsøkonomisk ståsted vil en til og med kunne argumentere for at det hadde vært et langt større problem om Norge ikke hadde hatt en slik kompetansemobilitet.
I distriktspolitisk sammenheng har staten og kommuner i alt for lang tid påtatt seg en normgivende rolle. Tiltak som positivitetsagenter, redusert arbeidsgiveravgift for de nordligste fylkene og tilbud om nedskriving av studielån, er alle incentivordninger som har som formål å påvirke folks handlingsmønster. En liberalkonservativ bør alltid stille et sterkt spørsmålstegn ved et hvert statlig forøk på normgivende virksomhet. For det andre kobler disse tiltakene individenes frihet til å velge bosted med et statlig ansvar for å betale den prisen som valget medfører.
Fra et ideologisk ståsted er det dermed tungtveiende argumenter for å avskaffe distriktspolitikken. Betyr dette at distriktene ikke har noen framtid? Langt i fra. Snarere at innfallsvinkelen til spørsmålet bør endres fra negativ og spesifikk til positiv og generell.
Individuelle muligheter, ikke offerrollen
På samme måte som kvinner ikke kan defineres som en ensartet gruppe med identiske behov, blir det galt å klassifisere grisgrendte strøk under fellesbenevnelsen distrikter, for så å forsøke å løse alle deres utfordringer gjennom såkalt distriktspolitikk. En slik tilnærming fører til flere problemer. For det første har ei bygd i Finnmark og ei bygd i Rogaland vidt forskjellige muligheter, særtrekk og utfordringer.
For det andre fører slik gruppetenkning med seg en uønsket offer- og svakhetsmentalitet. Under distriktspolitikkens fane har bygder blitt ansett som storbyer i miniatyr. Hovedfokuset blir å sikre seg en høyest mulig andel av statsbudsjettet, for best mulig å kunne kompensere de som bor i distriktene for ulempene postnummeret deres medfører. Med en slik tenkning vil aldri Saltdal kunne bli mer attraktivt enn Oslo. Uansett hvor mange kommunalt subsidierte kinoer eller kulturhus det opprettes på Rognan, vil West End fremdeles ha flere.
Steder som sliter med fraflytting bør dermed i stedet rette fokus mot sine egne særtrekk og kvaliteter, dersom målet er å tiltrekke seg nye innbyggere. Bygda har mange fordeler i forhold til byen. De mest åpenbare er atskillig lavere kriminalitet, renere luft, rikelig tilgang på rekreasjonsområder og ekstremt lave boligpriser.
En god allround politikk
En god generell politikk for å sikre økonomisk vekst er det viktigste tiltaket for å forhindre en avfolkning av distriktene. Går det godt for AS Norge, vil det også gå bedre i avsidesliggende strøk. Mye av nøkkelen til livskraftige distrikter ligger dermed i en god liberalkonservativ finans- og næringspolitikk, en fortsettelse av arbeidet med å avbyråkratisere Norge og mer lokalt selvstyre.
Grunnlaget for ethvert sted som Rognan ligger i å sikre arbeidsplasser. Mindre sentrale strøk er generelt mer sensitive for en dårlig finans- og næringspolitikk enn en storby. I oppgangstider vil imidlertid bedrifter ha incentiver til å ekspandere, og flere potensielle lokale gründere vil tørre å forsøke å skape sin egen arbeidsplass. Økt investeringslyst gir bedre tilgang på venturekapital, som igjen er avgjørende for nyetableringer i bygde-Norge. Et velfungerende lokalt næringsliv vil kunne skape andre ringvirkninger for lokalsamfunnet, også kulturelle. Kjedereaksjonen må imidlertid starte med arbeidsplassene, ikke omvendt. På samme måte som bistand alene ikke fører til at u-land plutselig klarer seg på egne ben, vil kunstig kommunal eller statlig åndedrett aldri kunne lede til selvdrevne småsamfunn på lang sikt.
Det finnes en rekke uutløste muligheter for verdiskapning i usentrale strøk. For å få forløst potensialet, trenger vi mindre byråkrati. I stedet for å lekke lokk på kreativiteten, må man gi rom for initiativ, innovasjon og nytenkning. I en bedre balanse mellom vern og bruk ligger mange muligheter for ny næringsvirksomhet innenfor turisme og primærnæringer. Et tilsvarende potensial er tilstede dersom en åpner for mer fleksible rammer for hjemmeproduksjon av næringsmidler. Videre bør en snarest avskaffe bo- og driveplikten. Den bygger på en foreldet samfunnsforståelse, som i vår tid snarere bidrar til fraflytting i stedet for å forhindre fenomenet.
Reelt lokalt selvstyre vil kunne bidra til mer vitale distrikter. Noen aktuelle tiltak er å åpne for fastsettelse av lokalt skatteøre, redusere antall lovpålagte kommunale oppgaver og en påfølgende vridning fra øremerkede midler til rammeoverføringer.Ved å slippe kommunene fri, kan de utvikle lokale særtrekk som vil kunne fungere som et konkurransefortrinn i markedsføringen mot potensielle tilflyttere. For at en slik modell skal fungere, kommer en imidlertid ikke utenom behovet for en endring av kommunestrukturen og en reduksjon av antall forvaltningsnivåer. Sterke storkommuner organisert rundt dagens bo- og arbeidsmarkedsregioner, er nøkkelen til positive ringvirkninger også utenfor regionssentraene. For å få dette til trengs en massiv omlegging av statlige overføringer – fra personrettede overføringer til en storsatsning på kjernen av fellesoppgaver, som samferdsel og kommunikasjoner.
Tiden for distriktspolitikk, slik vi kjenner den i dag, er forbi. Utfordringene distriktene står ovenfor løses best gjennom en vridning fra spesielle til generelle politisk virkemidler.
Hanne Sofie Aasen er siviløkonom og utflyttet fra Rognan til London. Hun er tidligere medlem av Unge Høyres Sentralstyre og Saltdal kommunestyre.
