SVs bistandsminister roser fredsprisen til Muhammed Yunus og Grameen Bank opp i skyene. Erik Solheim har helt rett i at mikrokreditt er et effektivt virkemiddel for å redusere fattigdom og gi småkårsfolk makt. Bare så synd at hele tankegangen er i strid med sosialismens grunnprinsipper.
”Dagens markedsliberalistiske system må erstattes av et samfunn der råderetten over ressursene er underlagt demokratisk styring”
Slik står det skrevet i SVs arbeidsprogram. Sitatet sammenfatter hvordan den moderne norske venstresiden analyserer verden: Markedsliberalisme er et amoralsk system; et nytt samfunn må derfor kreeres; ressursene skal fratas noen og underlegges andre. Ikke noe nytt, og ikke noe uventet.
Tildelingen av årets Nobels fredspris, derimot, anerkjenner noe viktig: Hvis privat eiendomsrett respekteres, hvis folk får frihet til å søke profitt, og hvis man kan tilby sine produkter i et fritt marked, bygger dette økonomisk fremgang og kan endog være med å danne grunnlag for varig fred. Prisvinnerne, professor Mohammad Yunus og Grameen Bank fra Bangladesh, har skapt et banebrytende og høyst effektivt kredittsystem for lutfattige mennesker, kalt mikrokreditt. Systemet bygger på en grunnleggende antakelse om at hvis folk, uansett hvor fattige de er, får muligheten til å ta økonomisk risiko og ansvar, vil de stort sett være i stand til å gjøre opp for seg. Dessuten tyder mye på at de vil benytte lån gitt på kommersielle vilkår til å øke verdiskapningen og således komme ut av det hele med fortjeneste. Grameen Bank – og en rekke andre mikrofinansinstitusjoner i Bangladesh og i resten av verden – har sågar bevist dette med opp mot 99 prosents nøyaktighet gjennom mange år.
Venstresidens visjon er totalt annerledes, slik sitatet fra SVs program antyder. Likevel, i en pressemelding sa utviklingsminister og tidligere SV-leder Erik Solheim at nyheten om prisvinnerne var ”svært gledelig.” Han gratulerte videre på det varmeste, og det kom frem at Solheim selv har foreslått Yunus til fredsprisen tidligere. Hvordan det er mulig å samtidig være for både mikrofinans og sosialisme, er vanskelig å forstå. Denne artikkelen tar mål av seg til å forklare hvorfor dette blir så vanskelig.
”Del godene”
Slagordet fra SV er kjent. Det står i kontrast til ideene professor Yunus vant Nobelprisen for. Mikrofinans er nettopp ikke å dele godene, ved offentlig styring eller på andre måter. Poenget med mikrokreditt er å la enkeltmennesker og eventuelt enkeltbedrifter ta hele pakka selv, i ren profittmaksimering. Ofte deles risikoen i grupper (ved kausjonering), men aldri profitten. Den er selve målsettingen. For profitt gir mer kapital – gir rom for nyinnvesteringer – gir mer profitt …
Her kan en gå helt grunnleggende til verks. Det har seg nemlig slik at kun en liten andel av sulten i verden skyldes krig, tørke eller naturkatastrofer. Mat er stort sett tilgjengelig. Problemet er at folk mangler penger til å kjøpe mat. Mikrofinans tilrettelegger for inntektsøkning slik at folk kan brødfø sine familier. Dette er dog bare første steg på veien. Skal man ut av fattigdom, er en inntektsøkning på 50 eller 100 prosent ikke nødvendigvis veldig mye, all den stund startkapitalen kun er på én dollar dagen. Én dollar dagen synes kanskje lite for velstående nordmenn, men er relativt sett enda mindre for folk i fattige utviklingsland. Man må arbeide mange flere timer i Bangladesh for å tjene én dollar enn i Norge (i Bangladesh er det normalt at betalingen for en dags fysisk arbeid er opp mot 1 dollar). Dermed blir prisen på varer og tjenester også relativt høyere. For en mikrokredittmottaker som har skaffet seg ei ekstra ku, og således selger dobbelt så mye melk på markedet, vil ekstrainntekten selvsagt være kjærkommen, og ofte livsviktig for henne og barna. Men få stopper der. I dette ligger mikrokredittsystemets innebygde genialitet. Folk samler nemlig overskudd, og dette vil de investere for å samle enda mer overskudd.
Mikrofinans har spredt seg som en ild i tørt gress, og svært ulike organisasjoner driver innen bransjen. Det er derfor ikke unaturlig at det finnes et utall ulike måter å organisere virksomheten på. Fundamentet i systemet er at kredittverdighet tas for gitt, men at folk må vise seg tilliten verdig (på en ganske annerledes måte enn for kunder i vanlige banker). De gruppene som kvinnene samles i hver uke, fungerer som rådgivende og utøvende organ. Før man får et lån til sin virksomhet, har man gjerne spart noen få kroner. I de gruppene jeg besøkte hver uke for noen år tilbake, i det sørvestlige Bangladesh, var kravet for samtlige gruppemedlemmer å spare en sum tilsvarende 1 krone per uke. Gruppene avgjorde så selv hvem som skulle få det første lånet, og nøye regnskap ble ført. I starten er dette spennende for folk som hverken kan lese eller regne, men det går seg til, det går seg til. Mer spennende blir det likevel når gruppen er moden, kanskje ett år gammel eller så. Da har nemlig alle fått sine første kreditter og enkeltmedlemmene har tilbakebetalt de første små lånene. Kvinnen som hadde én ku, har nå to. Hun kan faktisk selge melk på markedet, heller enn å konsumere alt i sin egen familie. Om enda ett år kan hun kanskje selge dobbelt så mye melk hver dag, gitt at hun har skaffet seg enda en ku, via lån eller via fortjenesten fra ku nummer 2. Dermed brødfør hun familien, og hun kan etterhvert legge noe til side. Hennes kredittverdighet øker.
Men siden stadig mer profitt er målet, fortsetter selvsagt gruppen med det nitidige arbeidet. De møtes hver uke, de regner og diskuterer, og de tar større lån. Kredittverdigheten når nye høyder, og kvinner går rundt og driver små bedrifter som produserer bambuskurver og matter og andre forbruksvarer. Familier driver større restauranter, og barna går på skole (gjerne bygd av en konkurrerende bistandsorganisasjon). Nedenfor argumenterer jeg for at mikrofinans gjør eiere av fattigfolk. Her kan det tilføyes: Systemet gjør ikke bare eiere av dem, men også kredittverdige eiere. Slik er det når kapital akkumuleres. Kredittmottakerne deler ikke godene, men beholder dem for seg selv, til nye investeringer og til mer bruk og forbruk. Kredittmottakerne anvender de ekstra pengene til å skaffe seg mer kapital relativt til hva de hadde, og relativt til andre i samfunnet. Holder de balansen, og det gjør de i overraskende stor grad, får mikrofinansinsitusjonen og etterhvert kanskje også kommersielle kredittinstitusjoner tillit til dem. Tillit gir kredittverdighet. Mikrokredittmottakere er altså som andre kredittmottakere. De ser simpelthen sitt snitt til å skaffe seg fortjeneste – profitt – og dette vil de maksimere. Profittmaksimering kalles det. Ikke ”dele godene.”
Men skal enkeltpersoner i gruppene kunne akkumulere kapital, er det visse regler som må følges. Jeg kan ikke skjønne annet enn at for venstresiden må én slik regel fortone seg problematisk. Dette er selve premisset: Eiendomsretten.
”Et sosialistisk prosjekt som ikke tør røre eiermakten er ikke sosialistisk.”
Slik formulerte SVs nestleder Audun Lysbakken seg i en artikkel publisert på nettsiden www.stiftelsenmanifest.no. Logisk forsåvidt, for en sosialist, men ikke for folk som gleder seg over årets fredspris. Å tenke seg mikrofinans uten privat eiendomsrett er nær sagt umulig. Tvert imot. Et hvilket som helst kredittsystem er avhengig av noenlunde regulerte ansvarsforhold, og privat eiendomsrett utgjør kjernen. På samme måte som annen finans, handler mikrofinans nettopp om å fremelske privat eiermakt. Om man driver med sofistikert teknologiutvikling ved SINTEF eller eier ei ku på landsbygda i Bangladesh, er det eiendomsretten som legger grunnlaget for balanse, inntekt og fortjeneste – og dermed økonomisk uavhengighet. Respekt for eiendomsretten er om mulig enda mer relevant i mikrofinanshenseende.
Mikrofinansinstitusjonene som låner ut, forventer og krever selvsagt at pengene betales tilbake. Ikke bare det, men det forventes at lånet betales på tid og med renter. Rentene er relativt høye. I Bangladesh er gjennomsnittet ca. 22%, mot kommersielle finansinstitusjoners snitt på 10%, men som oftest betydelig lavere enn hva landsbyens lokale lånehai har for vane å tilby. Hvorom allting er, det eksisterer altså i utgangspunktet en kontrakt mellom to parter hvor et eiendomsforhold avtales. At låntaker er del av en definert gruppe svært fattige mennesker, organisert for formålet, og at motparten som oftest er en non-profit organisasjon, spiller i prinsippet ingen rolle.
Kredittmottakerne er de som ikke har mye å rutte med utover den ene dollaren ervervet på rismarkene i kokende sub-tropisk varme. De lever i land med heller (overbyråkratiserte og) underutviklede offentlige juridiske og finansielle rammeverk. Mange steder lever de fattigste landsbybeboerne på jord som ikke engang er formelt anerkjent som deres – men som er deres like fullt. Spesielt godt utdannet i britisk sedvanrett er analfabeter sjeldent, men rettferdighetssansen er utbredt og kjenner ikke alfabetiseringsgrad. Eiendom er følgelig en styrende del av hverdagen, også i fattige land. Etikken tilsier at den som eier kua, også har eierskapet til hva kua produserer. Hvis dette fundamentale moralske imperativet anerkjennes universelt, er det muligheter for at bistandsinstitusjoner kan endre sin ethos. I stedet for å tilby norske ingeniører, kan de heller tilby lån for verdiskapning, for profitt.
Det fine med mikrofinans er dessuten at man behøver lite eller ingen eiendom i utgangspunktet for å bli betrodd andres penger gjennom et lån. Lånene gis med det formål å akkumulere eiendom. Har du ikke noen ku, kan du alltids kjøpe deg en for lånte penger. Det som kua produserer og som alle anerkjenner som din av rett, kan du nå tilby på markedet. Dernest kan du betale tilbake de lånte pengene, med dine egne penger.
Samtidig skal det ikke undervurderes at det i svært mange utviklingsland er et stort behov for at fattigfolks eiendomsrettigheter institusjonaliseres og rettslig anerkjennes. At mikrofinans bidrar til (sedvane-)institusjonalisering av, og økt forståelse for eiendomsrettigheter, er likevel hevet over tvil.
Mikrofinans er altså et middel for å gjøre kapitaleiere av fattigfolk. Det fremste premisset for at mikrokreditt skal kunne fungere, enn si blomstre, er følgelig at eiendomsretten anerkjennes, anvendes og styrkes. Audun Lysbakkens ideer ovenfor om hva som er sosialistisk står derfor i skarp relieff til Erik Solheims glede over årets fredspris. Mikrofinans bidrar til at folk får, eller mer nøyaktig, erverver eiendom. Dermed skapes kapitaleiere. I Bangladesh og i de andre såkalte minst utviklede landene (MUL-landene) er det nemlig stor forskjell på dem som tjener én dollar om dagen og dem som tjener to, for ikke snakke om dem som kommer seg over kneika i sin profittiver og tjener fire eller fem. De blir kapitalister.
”Uten privat initiativ stopper alle samfunn opp (…) Når folk starter næringsvirksomhet – stor eller liten – blir de også en aktør som blir vanskeligere for politiske eliter å overkjøre”
Anledningen for dette sitatet var kunngjøringen av årets Nobels fredspris. På mange måter treffer det spikeren midt på hodet, og mange av Minervas lesere vil nikke anerkjennende; slik skal det lyde! Privat initiativ, se det adler mennesket og er helt avgjørende for alle samfunns overlevelse; politiske eliter skal ikke overkjøre vanlige folk; å fremelske privat næringsvirksomhet er et ypperlig verktøy for å motvirke for mye politikermakt.
Privat initiativ og entreprenørskap fostres ved at eiendomsløse mennesker blir tiltrodd lån til sine egne prosjekter. Det er dette som gjør kredittmottakeren med en inntekt på en til to dollar dagen til en risikovillig entreprenør og en privat initiativtaker. Kapitalakkumulerende aktiviteter kombinert med privat initiativ skaper mer fremgang, men selvsagt også en rekke feilinvesteringer og annet tilsvarende. Det er likevel uunngåelig at mennesker med en viss grad av økonomisk frihet vil søke å bevare og styrke denne friheten. Her ligger selve utviklingspotensialet. Fattigfolk – som andre folk – nøyer seg ikke med bare lillefingeren, men har drømmer og visjoner de vil realisere. Mikrokreditt er et verktøy som gir folk anledning til å ta risiko for å oppnå sine egne drømmer. Dermed skapes små bedrifter i ulike bransjer og med ulik fortjeneste. Se ikke bort fra at professor Yunus kommer til Oslo Rådhus i en skjorte produsert i en Grameen-bedrift.
Sitatet ovenfor identifiserer også det politiske potensialet som ligger i privat eiermakt, privat næringsliv og markedsøkonomi. ”Empowerment” er et populært fyndord i bistandsbransjen, og henviser til hva følgene av ulike bistandsprosjekter ideelt sett skal være: Økt personlig selvtillit, større grad av økonomisk uavhengighet og økt politisk makt for enkeltmennesker. Mikrofinans bidrar på mange måter. Først ved at kredittmottakere anerkjennes og respekteres som mennesker det går an å stole på, tross deres fattigdom og manglende utdannelse. Dernest bidrar selve kreditten og profitten til økt økonomisk handlefrihet. Politisk makt kommer som følge av disse to første – fattige mennesker med kapital, eiendom og egen profittmaksimerende produksjon, lar seg ikke like lett overkjøre som fattige mennesker totalt uten kapital.
Mannen bak sitatet er utviklingsminister Erik Solheim, i et nettmøte med Dagbladets lesere etter fredspriskunngjøringen. Utviklingsministeren har simpelthen fått med seg at det partiet hans kjemper imot ved ideologi og praktisk politikk, er helt avgjørende for fred, politisk utvikling og økonomisk fremgang i fattige land.
Denne artikkelen har (åpenbart) ikke kritisk analyse av mikrofinans som formål. Systemet har utvilsomt svakheter. Få kommersielle aktører er på markedet. Det er for små beløp involvert, og mikrofinans er kostnadskrevende. Et annet poeng er at riktignok nyter kredittmottakerne godt av systemet, men få blir risikovillige kapitalister som investerer i russiske oljefelt eller teknologi ved SINTEF. Men så er det også få nordmenn som putter penger i grå ingeniørprofessorer ved NTNU, eller bekymrer seg over russiske myndigheters fremferd ved Sakhalin II prosjektet i Russland.
”Make poverty history” var slagordet i fjor, og hvis det fortsatt er målsettingen, må alle disse fattige (og det finnes fortsatt 2,4 milliarder av dem) videre opp fra to og fire til åtte og tolv dollar om dagen. Mikrofinans bidrar på disse stegene. Hvem vet, kanskje er det en annen kommende professor fra et fattig land som ser lyset i dag og bidrar til at fattigfolk kan endre livene sine? Kanskje vinner hun eller han en fredspris om 30 år? Professor Yunus har skapt et verktøy som er første steg på veien. Hans ideer har skapt profittsøkende kapitaleiere rundt omkring i de fattigste områdene i verdens absolutt fattigste land. Disse kapitaleierne blir entreprenører. Og entreprenører blomstrer når deres eiendom anerkjennes, når de får lov å tjene penger til egen fortjeneste og når det finnes et marked relativt fritt for politisk overstyring og byråkratisk korrupsjon.
Verdens mest prestisjetunge pris legger også dette til grunn for hva som bidrar til varig fred. Det er bare å gratulere professor Yunus og Grameen: Vel fortjent!
Frode Bjerkås er BA i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen og har en mastergrad i menneskerettigheter fra London. Han har tidligere arbeidet som frivillig med mikrofinans i Bagerhat i Bangladesh for CODEC, en av Strømmestiftelsens samarbeidspartnere.
