De fleste forballspillerne gir blaffen i fair play. Jo høyere nivå man spiller på, jo lavere blir terskelen for å benytte seg av tjuvtriks.
Einar Bjørshol (Confuse a Cat Ltd.)
“Av alle uviktige ting er fotball den viktigste” skal pave Johannes Paul II ha sagt, og med tanke på det enorme engasjementet som knytter seg til lærkula over hele verden, er det vanskelig å være uenig. Med årene, profesjonaliseringen og de vanvittige pengesummene har imidlertid “the beautiful game” mistet mye av leken og uskylden fra løkkefotballen og vennskapskamper i ordets rette forstand. Selv pampene i det internasjonale fotballforbundet FIFA så nødvendigheten av å lansere en kampanje for “Fair Play, Please”.
Men alle fyndordene til tross: Hele kampanjen er en vits. De fleste spillerne gir blaffen, og jo høyere nivå man spiller på, jo lavere blir terskelen for å benytte seg av tjuvtriks for å oppnå fordeler for seg selv og eget lag. Selve symbolet på fair play nå til dags, å spille ballen utover sidelinjen dersom en spiller på motstanderlaget ligger skadet, misbrukes titt og ofte. FIFAs medisinske apparat la nylig fram en rapport som viser at 58 prosent av skadene i sommerens VM var ren filming; en del av disse tilfellene hindret nok farlige overganger for motstanderlaget.
Sist ute her til lands var Rosenborgs midtstopper Miika Koppinen som søndag hindret Viking-keeper Mattias Asper i et utspill slik at ballen havnet hos en Rosenborgspiller, som enkelt satte ballen i mål. 3-1 og kampen punktert. Seriegull til hjemmelaget, nest siste spikeren i kista for nedrykkstruede Viking. I etterkant viser Koppinen en heller slett selverkjennelse, som det fremgår i denne artikkelen:
Koppinen innrømmer å ha brukt ulovlige midler.
- Jeg ser at han skal spille ut og tar hånden hans. Det er klart at dommeren kunne ha blåst, men han gjør det ikke, sier finnen og trekker på skuldrene.
Han nekter for at det var usportslig gjort.
- De som kjenner meg, vet at jeg ikke er noen usportslig spiller. Dette var bare en av mange situasjoner i kampen, og er det slik at Viking-spillerne mener den episoden kan sende dem under streken får det stå for deres regning.
Koppinen utviser her en stakkarslig og infantil konsekvensetikk: Handlingen er gyldig så lenge jeg ikke blir sett eller straffet. Å bringe venner og kjente inn som sannhetsvitner for å avkrefte stempelet som usportslig, faller dermed på sin egen urimelighet. Det blir ikke bedre av at Koppinen dagen derpå angrer, etter møtet med reaksjonen fra rosenborgere og media; hadde han ikke blitt konfrontert med handlingen, ville han da ha angret? Neppe.
Dessverre er ikke tilfellet Koppinen enestående blant fotballspillere her til lands. Med så store pengesummer som står og faller på gull- og sølvmedaljer, Royal League, nedrykk og opprykk, er det bemerkelsesverdig at det ikke innføres obligatoriske etikkurs for fotballspillere og -trenere. Det er uholdbart at et tyvetalls mannfolk fraskriver seg ansvaret for sine handlinger til tre menn med fløyte og flagg.
