Av Ole Børge Yttredal
Kraftsituasjonen i Norge blir, som vel de aller fleste nå er kjent med, strammere og strammere. Det henger sammen med at Norge produserer stadig mindre i forhold til hva som forbrukes. Vi er dermed i større og større grad prisgitt import fra våre naboland, noe som ikke er uproblematisk. Overføringsmulighetene er begrensede samtidig som vi vet at flere av landene vi er avhengige av sliter med å produsere nok kraft og har store strukturelle problemer i kraftmarkedet. Dette er dokumenterte problemer som EU nå arbeider hardt for å få bukt med
Kraftsituasjonen i Norge blir, som vel de aller fleste nå er kjent med, strammere og strammere. Det henger sammen med at Norge produserer stadig mindre i forhold til hva som forbrukes. Vi er dermed i større og større grad prisgitt import fra våre naboland, noe som ikke er uproblematisk. Overføringsmulighetene er begrensede samtidig som vi vet at flere av landene vi er avhengige av sliter med å produsere nok kraft og har store strukturelle problemer i kraftmarkedet. Dette er dokumenterte problemer som EU nå arbeider hardt for å få bukt med
For forbrukerne i Europa resulterer dette i høyere sannsynlighet for rasjonering samtidig som manglende markedsfunksjonalitet fører til vesentlig høyere priser til forbruker enn hva de faktiske underliggende forhold skulle tilsi. I tillegg kommer kvotekostnadene for CO2 som kraftprodusentenes må betale. Disse veltes i sin helhet over på forbrukerne. Denne effekten importeres direkte inn i det norske og nordiske kraftmarkedet og fører til et påslag i prisen på anslagsvis 5 – 10 øre/kWh, avhengig av om det er et vått eller tørt år i Norge.
Kraft er et nødvendighetsgode
Utfordringene er å få en forsvarlig tilgang på kraft samtidig som vi sørger for at dette skjer innenfor en markedsramme som gir akseptable fordelingsvirkninger. For at dette skal skje må det fokuseres på to forhold – kraftmarkedets virkemåte og hvordan vi skal øke kraftproduksjonen innenlands. Kraft er et nødvendighetsgode og en avgjørende del av infrastrukturen. Sikker tilgang på kraft til en relativt sett konkurransedyktig pris er en vital forutsetning for et velfungerende samfunn. Dersom det valgte system for omsetning og produksjon ikke fungerer etter de politisk definerte retningslinjer og ønsker kreves det rask inngripen fra myndighetene for å unngå uønskede skadevirkninger.
“Problemets kjerne er mangelen
på ny kraftproduksjon. Det er her
politikernes hovedfokus må ligge.”
I en sektorundersøkelse foretatt i EU er det dokumentert at kraftmarkedet i EU ikke fungerer. Samtidig vises det til at det nordiske kraftmarkedet med noen unntak fungerer rimelig bra. Til dette er å bemerke at det ikke hjelper å ha ryddige forhold i eget hus så lenge andre drar med møkk inn! Vi importerer nemlig virkninger og priser dannet i et ikke-fungerende marked direkte i det nordiske markedet. Dette vinner kraftprodusentene på mens kraftforbrukerne taper tilsvarende. Dette er forhold som det må være sterk fokus på når myndighetene nå skal evaluere kraftmarkedets virkemåte. Er de fordelingsvirkningene vi nå ser politisk akseptable? Vårt klare svar er nei!
Problemets kjerne er mangelen på ny kraftproduksjon. Det er her politikernes hovedfokus må ligge. Før vi får gjort noe med dette blir alt annet sandpåstrøing!
Da Norge avviklet den politiske styringen av kraftmarkedet for 15 år siden hadde vi en overkapasitet på cirka 20 prosent. Det var ansett som nødvendig for å kunne sikre oss alle tilstreklig kraft også i år der nedbøren svikter. I perioden etter overgangen til et fritt marked fikk vi som forventet en reduksjon i prisene. Dette er i tråd med markedsteorien – vi fikk en bedre utnyttelse av de eksisterende ressursene. Etter en tid ble overkapasiteten redusert og prisene begynte å stige. Et normalt fungerende marked ville da svare med økt tilbud. Det har ikke skjedd i kraftmarkedet. Grunnen til dette er mange, men skyldes i all hovedsak de store politiske beskrankningene for etableringen av ny kapasitet. En debatt om skylddeling for manglende investeringer i kraftproduksjon er ikke produktiv. Situasjonen er nå så anstrengt at det kreves tiltak slik at markedet gir det svaret som er forventet av en markedsløsning. Regjeringen må sørge for at vi kommer oss ut av en situasjon med uakseptable priser og en risikoprofil for kraftforsyningen som ikke er en velferdsnasjon verdig.
“Vi mener det er mulig å
gjøre rensing av CO2 til
god butikk for Norge.”
Det er viktig, som Regjeringen nå legger opp til, at det etableres tilskuddsordninger som sikrer at vi tar ut mer av potensialet fra nye fornybare energikilder. Regjeringen har skissert et slikt regime i budsjettet for neste år. Men dette er ikke nok. Gasskraft er det som skal til for å gi det svaret som kreves, slik at vi får manøvrert oss ut av en ulykksalig situasjon raskt uten flere unødige skadevirkninger. Regjeringens vedtak på Mongstad er i så henseende svært positivt, der Regjeringen i samarbeid med Statoil vil bidra til at det blir etablert en verdikjede for CO2-håndtering innen 2014.
Vi mener det er mulig å gjøre rensing av CO2 til god butikk for Norge ved den teknologiutviklingen som kommer i gang og ved at CO2 brukes som trykkstøtte for å få mer olje ut av feltene. Det er viktig at staten er i føringen for å etablere slike verdikjeder raskt slik de nå gjør på Mongstad. Kraftkrisen som er under oppseiling i Midt Norge er med rette sterkt vektlagt. Regionen står overfor en situasjon som blir mer og mer anstrengt. Etter at gassprosesseringsanlegget fra Ormen Lange på Aukra startes opp i annet halvår 2007 vil vi i verste fall ha et underskudd på 9TWh i regionen. Aktuelle prosjekter i området er Statoil og Shells prosjekt på Tjeldbergodden, Industrikraft Midt-Norges prosjekt i Skogn. Industrikraft Møre på Aukra har også varslet at de vil søke om konsesjon på et gasskraftverk innen utgangen av 2006. For å løse krisen må prosjektene realiseres så raskt som mulig, men dette vil heller ikke skje uten et partnerskap mellom stat og næringsliv. Regjeringen har varslet en egen melding om Midt-Norge før årsskiftet. Meldingen må være så konkret som mulig i forhold til å anvise løsninger som raskt lar seg realisere. En rasjonering er ikke tålbar verken for industri eller for den vanlige forbruker.
En god løsning i Midt-Norge er også et viktig bidrag til en løsning på det nasjonale problemet. Da må Regjeringen tørre. Det må treffes noen valg og konsekvensene av valgene er ikke gratis. Sentrale elementer er gasspris, eierskap til prosjektene, CO2-håndtering og etablering av en verdikjede for re-injisering av CO2 på sokkelen. I denne sammenheng er det aller viktigste at vi starter bygging av kraftproduksjon nå, samtidig som arbeidet med å rigge til en verdikjede for bruk av CO2 på feltet intensiveres. Mongstad-avgjørelsen er i så måte et meget positivt signal fra Regjeringen.
For industrien er kraftsituasjonen kritisk i forhold til videre satsning i Norge og i Europa. Det er derfor helt avgjørende at det skapes rammebetingelser for krafttilgang som er så langsiktige og relativt sett så gode at industri kan satse videre og etablere seg i Norge.
- Ole Børge Yttredal er fagsjef i Industripolitisk avdeling i Norsk Industri, NHO.
