Av Ove Vanebo, FpU
Kristin Clemet bør la seg inspirere av sine svenske kolleger. Der er utbytte fra friskoler tillatt, men skolepenger forbudt, siden friskolene er økonomisk likestilt med de offentlige. Dette skaper et dynamisk marked og større valgfrihet, til glede for alle, bortsett fra dem med markedsskrekk. De svenske sosialistene gikk til valg på å forby utbytte. De tapte.
Jeg har respekt for Kristin Clemet som politiker, og sansen for mange av de liberaliseringer og endringer hun gjennomførte som utdanningsminister. Hennes standpunkt om å nekte friskoler å ta utbytte er imidlertid et skikkelig bomskudd, men dette må vel vurderes ut fra hva man hadde som mål.
Etter eget utsagn fra Clemet, var ikke den nye friskoleloven en lov «for å styrke markedet eller konkurransen». Dette er et ærlig utgangspunkt, og gjenspeiles i en rekke markedsfiendtlige restriksjoner på muligheten for å etablere friskoler – eksempelvis da Clemet og resten av Høyre gikk sammen med bl.a. SV om å gi kommuner og fylkeskommuner innsigelsesrett overfor etablering av friskoler.
Den ideologiske motivasjonen som lå til grunn for friskoleloven (og Clemets argumentasjon), er typisk verdikonservativ. Man aksepterer privat virksomhet og valgfrihet – men med måte. Hvis både markedsliberalistiske og mer tradisjonsbundne hensyn gjør seg gjeldende i en sak, vil man som oftest vektlegge de sistnevnte. Et hensyn som er fremtredende i Clemets argumentasjon, er at man ikke skal ha skoler som gjør det mulig å berike seg, samt at ikke rene markedsbetraktninger skal skinne gjennom.
Ønsket om en «profittfri sfære» er ikke uvanlig innenfor mange politiske leire. Men det er oppsiktsvekkende når det kommer fra en tidligere politiker som ble beskyldt for å sette markedet i høysetet. Clemet burde være vel kjent med motargumentene overfor slagordpregede forestillinger om at man ikke skal tjene penger på en eller annen aktivitet. Et forbud mot utbytte fra skolene vil innebære en usaklig innsnevring av investeringsobjekter. Det er «helt greit» å plassere pengene sine i våpenindustri, begravelsesbyråer (som tjener penger på at folk dør) og andre uetiske bransjer, men så snart man rokker ved enkelte velferdstjenester, er det frem med fordømmelsene. Jan Arild Snoen har behandlet dette poenget grundig i sine artikler, så jeg skal ikke utdype dette ytterligere.
Man vil ha store problemer med å hindre private bedrifter fra å tjene penger på skoler. Allerede i dag går store deler av ressursene som går til skole til private produsenter av skolemateriell, datamaskiner og inventar. Som en talsmann fra Moderaterna uttalte da forrige utdanningsminister Baylan gikk inn for å forby utbytte: «Han vill förbjuda en skola att göra vinst på undervisningen – men han accepterar gladeligen att företag kan göra vinst på att bygga samma skola, att möblera den, att sälja böcker och pennor till den, eller att städa skolan.»
Hvis man vil se på profittens betydning, bør man nemlig ta en titt over svenskegrensen. Ønsket om å forby utbytte fra friskoler, har lenge vært en aktuell sak. Regjeringen ville utrede spørsmålet i en offentlig rapport; svaret man fikk var at dette ville være lite fornuftig: «Kommittén fann att det inte var någon framkomlig väg att förbjuda vinstutdelning eftersom förbud kan leda till smygvägar som gör den ekonomiska redovisningen otydlig.» I valgkampen gikk sosialdemokratene og venstrepartiet inn for et forbud mot utbytte fra friskoler, noe som førte til en massiv motstand fra friskoleorganisasjonene, som mente dette ville nedsette viljen til å etablere friskoler. Det ble også en kraftig politisk motstand, der til og med Miljöpartiet gikk mot forslag om å forbi utbytte fra friskoler.
I Sverige er hele 52 prosent av friskolene organisert som aksjeselskaper. Aksjeselskapsformen gir rimelig fleksibilitet og begrenset økonomisk ansvar. Selv om mange mener friskolene tapper offentlige budsjetter gjennom å ta utbytte, er gjennomsnittlig overskudd på 2,6 prosent, hvorav over 90 prosent av dette overskuddet går tilbake til drift av skolene. Det skal godt gjøres å anse utbyttene som en kraftig berikelse for skoleeierne, men det er det lille ekstra som sporer til effektiv drift og ytterligere innsats. Aksjeselskapsformen – med privat innskuddskapital – er dessuten en egnet form for desentralisering av makt: foreldre kan investere i sine barns skoler, og dermed bli representert på generalforsamlingen – og forhåpentligvis i skolens styre. Skoler organisert som aksjeselskap kan også få oppstartkapital gjennom private investeringer, og dermed spare offentlige budsjetter for merkostnader til oppføring av bygninger og lignende.
Clemet anfører at «[å] tillate profitt ville vekke stor politisk motstand i Stortinget, men sannsynligvis også i befolkningen». Dette lyder som et ekko fra salige Edmund Burke: «istedenfor å kaste vrak på våre gamle fordommer dyrker vi dem i meget høy grad [...] og vi dyrker dem fordi de er fordommer, og jo lenger de har vart og jo mer alment de forekommer, desto mer dyrker vi dem». Hvis man vet at man har en upopulær sak, burde det ikke være en viktig politisk oppgave å sørge for å kvitte seg med mytene? En av de ikke-sosialistiske politikernes største utfordringer, er å skape offentlig debatt og vekke til live problemstillinger man ellers ikke ville sett. Høyresiden må finne bedre argumenter for sin sak fremfor å gi etter for populistisk press fra en offensiv venstreside. De svenske Moderaterna sto på de riktige prinsippene da sossarna gikk til angrep. Moderaterna vant.
Det er prisverdig at Kristin Clemet vil åpne for mer valgfrihet for elever – men dette er lite verdt dersom trange økonomiske rammer setter begrensninger for at friskoler startes opp. Friere økonomisk handlingsrom vil gjøre friskolene i stand til å planlegge bedre, og være forberedt på politikernes varierende generøsitet overfor utdanningssystemet. En friskolereform «for alle», uavhengig av formue og likviditet, kan virkeliggjøres gjennom å la friskolene få 100 prosent lik finansiering som de offentlige skolene. Dette vil overflødiggjøre behovet for skolepenger, som kanskje er det sterkeste ankepunktet mot friskolene. Den svenske friskolemodellen bygger på en slik tanke (der har man forøvrig innført forbud mot skolepenger, se den svenske skoleloven kapittel 9, § 7).
Med en løsning som jeg har skissert – bestående av lik finansiering av friskoler og offentlige skoler – kan man muligens begynne å se innsparingspotensialet i norsk skolevesen. Dersom friskoler får samme støtte som de offentlige skoler, og likevel kan ta utbytte til sine eiere, vil deres driftsformer og løsninger ha overføringsverdi til mer kostnadskrevende offentlige skoler. Dermed burde det være mulig for alle å se profittens betydning, uavhengig av politisk tilhørighet.
- Ove A. Vanebo er 1. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom.
