Martin Sandbu tar i denne artiklen til orde for at moralske standarder er universelle – å frata mennesker deres menneskelighet fordi de ikke er vestlige, er rasisme.
Da Jostein Gaarder gjorde furore med sin gammeltestamentlige kronikk om “Guds Utvalgte Folk” i Aftenposten i sommer (1) var jeg blant mange som tok til motmæle. (2) Gaarders tekst beskrev jødene som et blodtørstig og krigersk folk med griller om moralsk overlegenhet, som «ikke … sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen». Som jeg skrev da, utgjorde kronikken et stykke antisemittisk retorikk som kunne stått seg vel i 30-tallets Europa.
Debatten som raste i flere uker etterpå, var en av de heftigste vi har hatt i Norge på flere år. I stillheten som har fulgt i månedene siden er det verdt å trekke noen lærdommer av ordstormen.
Det var noe fascinerende særnorsk over debatten. For det første kunne den neppe ha oppstått engang andre steder i Vesten. På kontinentet (for ikke å snakke om i USA) ville det være utenkelig at en fetert forfatter ville ha trykket en antisemittisk tekst i de viktigste dagsavisene. Men enda mer særegne var reaksjonene hos store deler av den norske intelligentsiaen. Det var svært spesielt å se hvor mange forfattere og intellektuelle som var støtt og såret på vegne av Gaarder. Man måtte da se på hva Gaarder mente, het det, og det han mente var en ytterst berettiget kritikk av Israels krigføring i Libanon. Videre: Det gikk da ikke an å si at Gaarder var antisemitt – det var uredelige beskyldninger for å unngå debatten om Israel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at folk er «lei av at hver eneste gang noen kritiserer Israel, så blir det stemplet som antisemittisme».
“Det enkle logiske skillet
mellom en forfatters personlige
meninger og innholdet i en
tekst ser ut til å ha gått mange
debattanter hus forbi.”
Jeg har aldri møtt Jostein Gaarder, men er ganske overbevist at han ikke er antisemitt. Kanskje han til og med er «jødevenn», som han har sagt i intervjuer, hva nå det måtte bety. Men det betyr selvsagt ikke at han ikke kan skrive en antisemittisk tekst. Det enkle logiske skillet mellom en forfatters personlige meninger og innholdet i en tekst ser ut til å ha gått mange debattanter hus forbi.
Det kan være to grunner til at en forfatter skriver en tekst som ikke uttrykker hans egne meninger. Han kan bevisst velge ironi som kommunikasjonsmetode – kanskje fordi han ikke kan si rett ut hva han egentlig mener, som i ufrie régimer; eller kanskje fordi det rett og slett er en mer effektiv måte å kommunisere på. Provokasjoner trekker alltid publikum.
Men jeg tror ikke Gaarder er så utspekulert. Jeg tror han var oppriktig sjokkert over reaksjonene. Han skrev ikke bevisst – for effektens skyld – en antisemittisk tekst som han selv ikke var enig i; nei, han trodde rett og slett ikke at teksten var antisemittisk. Det er den eneste måten vi kan forklare den himmelropende avstanden mellom innholdet i Gaarders kronikk og de meningene han påberopte seg i intervjuer samme dag og senere. (3)
Det er i seg selv underlig nok at en forfatter (dertil en som er skolert i idéhistorie) ikke kan kjenne igjen en antisemittisk tekst når han ser den. Underligere – og mer foruroligende – er det at så mange ledende norske forfattere og intellektuelle også viste at de ikke kunne det. Samme dag som kronikken sto på trykk, sa Edvard Hoem at «ingen tenkende mennesker kan lese dette som oppfordring til jødehat». (4) Professorer med høy mediefaktor som Thomas Hylland Eriksen uttrykte lignende tanker. (5) Aftenpostens Ulf Andenæs skrev bekymret uforstående at “den berømte jødiske historikeren Yehuda Bauer sa til oss at han oppfattet Gaarders kronikk i Aftenposten som en antisemittisk tekst… en slik reaksjon antyder hvor forgiftet ordskiftet er blitt.” (6)
“Det er i seg selv underlig nok at en
forfatter (dertil en som er skolert i idéhistorie)
ikke kan kjenne igjen en antisemittisk tekst når han ser
den. Underligere – og mer foruroligende – er det at
så mange ledende norske forfattere og
intellektuelle også viste at de ikke kunne det.”
Og Gaarder selv sier han hadde vist artikkelen til et titalls «midtøsteneksperter» som tydeligvis ikke hadde advart ham om hva teksten uttrykte. Med mindre Gaarder har venner som gjør fiender unødvendige, er det vanskelig å forstå at «midtøsteneksperter» ikke kjenner igjen de antisemittiske frasene de dessverre unektelig må se til stadighet i mange av den regionens medier.
Jeg berømmer Aftenposten for å ha trykket Gaarders kronikk. Jeg vil mye heller at slikt tankegods blir belyst og irettesatt i det offentlige rom, enn at det blir liggende å ruge under bakken. Aftenposten har et spesielt ansvar nettopp for å fremme slike debatter. Men avisen har også et spesielt ansvar for å ta klart avstand fra antisemittistiske ytringer som den slipper dem frem i lyset, særlig på grunn av sin historiske unnfallenhet overfor nasjonalsosialismen. Men da Aftenposten endelig etter fem dager kommenterte kronikken på lederplass, begrenset lederen seg til å beklage at forfatteren ikke hadde gjort seg god nok jobb for å unngå å bli misforstått.
Hvordan kunne så mange ellers oppegående mennesker klare å «overse» antisemittismen i denne teksten? (Denne «overseelsen» kom til uttrykk på sitt mest tragikomiske i Gaarders inderlige håp om at ikke jøder ville bli såret av kronikken.) Av det jeg har kunnet forstå, er grunnen at svært mange følte at Gaarder «endelig sa ifra» om det de alle tenkte. En leser skrev og fortalte meg at hun hadde «gått rundt i en ren blodtåke i en måned» og en god venn hvis tanker jeg har svært stor respekt for, beskrev hvor begeistret han hadde vært over at Gaarder «våget å si at keiseren er naken (at Israels beger har rent over, at vi ikke kan akseptere hvordan de turer frem».
Dette sinnet og opprøret er selvsagt ektefølt. Det var dét som drev Gaarder til uvettes å skrive en antisemittisk tekst, og det var dét som fikk så mange til å la seg rive med i begeistring. Men det som skremte oss andre, var ikke raseriet, men at det var så lett for raseriet å røre opp i tankemønstre vi ikke trodde lå så grunt i mudderet under overflaten.
“Hvorfor forholder vi oss ikke
mindre apatisk til konfliktene i
Palestina og Libanon enn vi gjør til
konfliktene i Darfur og Kongo?”
Det som må forklares, er ikke at folk blir rasende over at barn blir drept i krig (det skulle bare mangle at folk ikke ble rasende over det). Det som må forklares, er hvorfor det var akkurat denne krigen som vekket så sterke følelser. For dessverre er det jo mange overgrep som er mye, mye verre enn noe av det Israel noen gang har utført – i Kongo og Sudan i dag, i Irak og Iran under Saddam Hussein og Khomeini – men som aldri har fått sinnene i kok i tilnærmelsesvis samme grad som Israel gjør det. Hvorfor forholder vi oss mindre apatisk til konfliktene i Palestina og Libanon enn vi gjør til konfliktene i Darfur og Kongo?
Det blir iblant bemerket at vi holder Israel til en høyere moralsk standard på grunn av offerrollen jødene har hatt i Europas blodige historie. Dette blir sagt som kritikk – poenget er at det er ikke rimelig, selv om det kanskje er naturlig, å forvente at et folk som har sett randen av utslettelse skal være noe mer storslagent enn andre.
Men jeg tror denne kritikken er på villspor. Jeg tror ikke at de som lar seg opphisse mer av Israel enn av Darfur (eller enn de lot seg gjøre av Saddam Hussein), har utsett en spesiell målestokk for handlingene til den jødiske staten. De lar seg jo hisse like mye opp over USAs overgrep (og kanskje er jeg naiv, men jeg tror de fleste holder seg for gode til å synge visa om den verdensomspennende jødiske konspirasjonen som kontrollerer USA). Og om andre vestlige land skulle føre en like upopulær politikk, ville nok følelsene igjen komme i sving – husk bare de franske atomprøvesprengningene på 90-tallet.
“Tidenes største demonstrasjoner
var mot USAs krig mot Saddam
Husseins Irak. Hvor mange
demonstrerte mot krigen i Kongo?”
Ensidigheten i reaksjonene mot Israel er ikke i bunn og grunn anti-jødisk – den dømmer ikke Israel hardere enn den trolig ville dømme andre vestlige land som handlet på samme måte. Ensidigheten går i motsatt retning: Den unnlater å reagere mot overgrep begått av ikke-vestlige land eller grupper like hardt som mot dem som begås av Vesten. For de korrekte bedyrelsene om at vi er like opprørt av overgrep uansett hvor og av hvem de begås, er ikke troverdige. Handling teller mer enn ord, og det er ingen tvil om hvilke lands politikk som maner til handling blant mange av våre intellektuelle. Tidenes største demonstrasjoner var mot USAs krig mot Saddam Husseins Irak. Hvor mange demonstrerte mot krigen i Kongo? Og Jostein Gaarder skrev en gammeltestamentlig svoveltale mot Israels oppførsel i Libanon – ikke mot Khartoums oppførsel i Darfur.
Vi må innse at mange rett og slett blir mindre hisset opp av drap og overgrep når de ikke er begått av Vesten. Slik plasserer de ikke-vestlige folk på utsiden av vår moralske krets. Det israelske regimet er et mål for moralsk kritikk; arabiske regimer er naturkrefter («man kan jo ikke forvente at de oppfører seg annerledes, slik de er blitt behandlet»). Politikerne i Washington er mennesker som må holdes til ansvar; krigsherrene i Kongo bedømmes som skadedyr. Man fordømmer ikke naturkrefter og skadedyr moralsk; i høyden klager man på skadene de forårsaker.
Hvis dette høres ut som rasisme, så er det riktig. Det å stenge et menneske ute fra moralsk samhørighet ved å unnlate å dømme ham moralsk, er å ikke ta hans indre frihet alvorlig som noe han kan utøve i god og i ond hensikt, og som han derfor må holdes til ansvar for. Å ikke gi ham full moralsk status som en som kan fordømmes så vel som berømmes, er å frata ham hans menneskelighet. Og å frata mennesker deres menneskelighet fordi de ikke er vestlige, er rasisme.
Og om det minner om kulturrelativisme, er det også riktig. I alle fall den formen for kulturrelativisme som sier at det ikke finnes noen allmenngyldige moralske regler, og at man derfor ikke kan (langt mindre må) benytte dem til å bedømme det som skjer innenfor andre kulturer.
Når ikke-vestlige grupper blir unntatt den samme moralske standarden som Vesten, er det naturlig at de vestlige land som begår de verste moralske overtrampene, blir utsatt for den sterkeste moralske indignasjonen. Deler av Israels og USAs politikk – to land som er vestlige og like nok oss selv til å fortjene moralsk sanksjon – faller i denne kategorien. Dermed kan en norsk forfatter, og store deler av Norges intelligentsia, bli revet med i et større raseri over Israels overgrep enn de kunne ha følt over noe annet som skjer. Så revet med at de i farten glemmer å lese sine egne tekster objektivt.
I forhold til Israel er dette en pervers form for anerkjennelse. Den sier: «Kom, dere er oss like nok, dere er vestlige nok og hvite nok til at dere får slippe inn i vårt moralske univers. Der skal vi ta deres handlinger på alvor, og fordømme dere slik dere fortjener på grunn av dem. Av alle andre som er like oss, er dere de verste. Derfor strømmer vår moralske indignasjon over.»
Det var en tid da det norske samfunnet forsøkte å stenge jøder ute. I dag er den jødiske staten en del av det samme samfunnets kraftigste moralske fordømmelse – den minst attråverdige form for inkludering, det er sikkert og visst, men en form for inkludering like fullt.
Verre er det for dem som vi ikke vil utsette for samme moralske vurdering – de ikke-vestlige, ikke-hvite, som ikke opprører oss så mye hvis de begår drap eller andre overgrep. Ved å utelukke dem fra de alminnelige moralske reaksjonene som vi forbeholder oss selv, utelukker vi muligheten for at de kan gjøre noe vi anser for galt. Men moralsk frihet er friheten til også å handle galt. Dem vi «skåner» fra den fordømmende siden av våre moralske følelser, fratar vi verdigheten som selvstendige, moralske personer. Vi kan se dem, snakke med dem, arbeide i deres interesse, uten at vi noen gang erkjenner dem som herrer over egen skjebne – isteden avhenger de av vår gode vilje.
Slik gjenoppstår White Man’s Burden i vårt 21. Århundre. Det er et like selvsmigrende verdensbilde som det var i det 19.
[1] Jostein Gaarder, «Guds Utvalgte Folk», Aftenposten 05.08.06, http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1411153.ece.
[2] Martin E. Sandbu, «En Skremmende Fremtid», Aftenposten 08.08.06, http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1413277.ece.
[3] Se for eksempel intervjuet i Aftenposten 05.08.06, hvor Gaarder kaller seg selv «jødevenn» (http://www.aftenposten.no/kul_und/article1411216.ece).
- Martin Sandbu er ansatt ved Department for Legal Studies and Business Ethics, Wharton School of Business, der han foreleser i Business Ethics. Han har en Ph.D. i Political Economy and Government fra Harvard University, og en B.A. i Philosophy, Politics, og Economics fra Balliol College, University of Oxford. Han er styreleder for den
liberale tankesmien Liberalt Laboratorium.
