Hva tenker Irans president? Glem Muhammedtegningene og Holocaustkarikaturene – når alt kommer til alt er det Ahmadinejad selv og hans ytringer som virkelig fortjener definisjonen av en sann karikatur.
Hva tenker Irans president? Glem Muhammedtegningene og Holocaustkarikaturene – når alt kommer til alt er det Ahmadinejad selv og hans ytringer som virkelig fortjener definisjonen av en sann karikatur.
Det burde vært et billedforbud mot Irans president. Akkurat slik det tidlig i islams historie oppsto et forbud mot avbildning av Muhammed for å unngå at han ble gjenstand for tilbedelse, er det kanskje på tide at Ahmadinejad toner ned sin egen forbilledlighet. Og billedskjønn er han muligens heller ikke. Da han kom til makten i fjor ble han av enkelte landsmenn latterliggjort nettopp for sitt lite attraktive ytre. Ikke nok med at en med hans ringe herkomst ble landets president, men det var også noe med det at han ikke kunne kle seg, og at sokkene hans angivelig utsondret noe særdeles illeluktende. Ungdommer fra Teherans øvre middelklasse fikk plutselig et kjærkomment tekstmeldingsemne hvor vitser på presidentens bekostning skapte en ny mobilsjanger. Men stakkars mann, man skal ikke bedømme noen på ens ytre. Det er urettferdig. Tenk hvor mange politikere som ville mistet hodet om man så gjorde. Noe har vi da lært av den menneskelige tilbøyelighet til å tenke stygt om hverandre; til å stigmatisere folkegrupper og karikere hverandres utseende. La oss heller ta for oss det indre; det aller helligste. Det som rører seg i sinnet, og som av og til – og litt for ofte ifølge noen – får utløp via talens frie ytring.
Man må bare bøye seg i støvet for
denne lille mannens verbale kraftsalver.
Han motbeviser det slitte uttrykket
om at det er størrelsen det kommer an på.
Man må bare bøye seg i støvet for denne lille mannens verbale kraftsalver. Han motbeviser det slitte uttrykket om at det er størrelsen det kommer an på. Ut av munnen hans blåser det nemlig en stor flom av ord; en vind, en storm, en orkan – rett i ansiktet på verdens mektigste. De blåses overende av hans ytringer og har ennå ikke helt summet seg etter fallet. Glem billedforbudet. Når det gjelder Ahmadinejad ønsker de aller fleste at det innføres et taleforbud. Hva med et aldri så lite unntak til Vestens hellige regel om ytringsfrihet? Alle har rett til å uttale seg fritt, unntatt den nåværende presidenten av Iran. Glem også trusselen om iransk atomvåpen. Ahmadinejads uttalelser er kjernefysisk sprengstoff i seg selv; de skaper rystelser og ubehag langt inn i vår kulturs marg og bein.
Selv har Ahmadinejad et noe anstrengt, eller skal vi si selektivt, forhold til ytringsfriheten. Da debatten om karikaturtegningene av Muhammed raste som verst, protesterte han på diplomatisk vis ved å hjemkalle Irans ambassadør i Danmark. Krenkelsene av islams profet kunne ikke uten videre stå uimotsagt. På et noe mindre diplomatisk vis igangsatte han derfor en motoffensiv – en ganske fiffig idé, hadde det ikke vært for motoffensivens anstøtelige innhold. Det var om å gjøre å finne et tema som kunne fornærme Vesten i tilsvarende grad som Muhammed-tegningene hadde fornærmet den muslimske verden. Men hva er så hellig for et avmytologisert Vesten? Hvilke knapper kunne man trykke på som virkelig testet grensene for Vestens totalitære forsvar av ytringsfriheten? Det tok ikke lang tid før Ahmadinejad kom frem til et egnet tema. Det var sårbart nok, frastøtende nok og krenkende nok til at Vesten garantert ville ta seg nær av det. Og ikke nok med det. Det var et tema Ahmadinejad selv mener å ha mer kunnskap om enn de aller fleste, et tema han har svar og løsninger på, et tema hvis politiske virkningshistorie har vært så brennbar at man her til lands har utstyrt seg med gassmasker og vernehansker. Vi snakker om Holocaust.
Hvilken vittighet skulle man kunne
trekke ut av seks millioner døde jøder?
Nåvel, tenker man kanskje, holocaust ligger langt tilbake i tid, og det skader vel ikke om noen, i dette tilfelle Irans president, våger å uttale seg om fenomenet og utfordre Vesten og Europa på dette mørke kapittelet i historien? Men det var noe med formen denne motoffensiven antok. Ahmadinejad inviterte nemlig til en internasjonal konkurranse i karikaturtegninger over Holocaust. Skrekk og gru. Nå skulle man altså bli vitne til konkurrerende fremstillinger av nazistenes jødeutryddelse. I karikaturform. Gud vet om man skulle le eller gråte. Karikaturer pleier jo å ha humorens vidd og samfunnskritikkens brodd.Hvilken vittighet skulle man kunne trekke ut av seks millioner døde jøder? Og brodden, i hvilken retning ville den gå? Ahmadinejad hadde duket for en ganske så smakløs bankett med ingredienser som luktet av gass og råtnede lik.Som åtseldyr benket flere hundre karikaturtegnere seg rundt bordet og inntok den serverte retten med stor appetitt. Hele 1193 tegninger fra 61 ulike land ankom den iranske organisasjonen for karikaturtegnere som sto ansvarlig for konkurransen.
Herr Masoud Shojai, som er lederen av karitkatur-organisasjonen, har gjentatte ganger forsikret verden om at nei, konkurransen springer ikke ut av noen form for antisemittisme. Personlig er han slett ikke imot jøder i det hele tatt. Det er dette med ytringsfriheten han vil til livs. Hvor går grensene? Hvis man har ytringsfrihet, må man da også kunne snakke fritt om Holocaust, mener han. Man undres allikevel over hvorfor akkurat dette temaet skulle være så interessant. Dersom han virkelig var interessert i å teste ytringsfrihetens grenser måtte det da være uttallige, og for ikke å snakke om mer relevante tema, å velge mellom for en iransk kunstnerisk leder. En telefon til Shirin Ebadi kunne kanskje vært på sin plass for en oppdatering av hvilke områder i Iran som kunne trenge mer åpenhet og karikering. Men da glemmer vi nok det lille faktum at Shojai selv, med all stor sannsynlighet, har en rolle i samfunnet hvor frie tøyler er et fremmedord. Hans ytringsfrihet består i å gjenta presidentens tale, om enn i en litt mer raffinert form. Og vi glemmer selvsagt også at dette ikke skulle dreie seg om interne iranske anliggender, men virke som et slag mot ytringsfrihetens status i Vesten.
Altså må Herr Shojai og andre kunstnere fint underordne seg presidentens tolkning av Holocaust som ligger som en vaktbikkje bak alle de utvalgte karikaturtegningene: Det virkelige Holocaust er det som foregår i Palestina, hvor zionistene utnytter Holocaust-myten som utpressing og rettferdiggjørelse for drap på barn og kvinner, og gjør uskyldige mennesker hjemløse. Ta en titt selv. På nettsiden www.irancartoon.com er alle karikaturtegningene utstilt, og de bærer alle preg av den underlige fellesnevneren: Holocaust dreier seg ikke om jødenes lidelse. Det dreier seg om palestinernes lidelsesfulle skjebne som følge av Israels okkupasjon. Det er altså en direkte link mellom Hitlers naziregime og staten Israel.
Hm. Man skal ikke benekte at det kan ligge en kime av sannhet i noe av dette. At Palestinerne har vært med på å betale prisen for Europas dårlige samvittighet overfor jødene etter 2. verdenskrig. Og at det politisk sett er mange skjær i sjøen som Europa har grunnseilet på i kontakt med staten Israel. Men å stoppe ved berettiget kritikk er ikke Ahmadinejads sterkeste side. Tolkningene hans går videre, de spyttes ut som antisemittisk edder og galle fra talerstoler, på intervjuer og i TV: Holocaust er jødenes myte! Det vil si at den aldri har funnet sted. Og hvis den mot formodning har det, er det en stor overdrivelse. Faktisk kan Ahmadinejad ikke helt se at det finnes tilstrekkelige bevis på de såkalte jødeutryddelsene. Selv påpeker han å være en akademiker som er opptatt av å ha en vitenskapelig tilnærming til ting og tang. Og historien, vel, den er av en slik materie at den lett kan manipuleres. Og hva er så spesielt med jødene? Tross alt døde det flere titalls andre millioner uskyldige mennesker som følge av 2. verdenskrig. Hva med dem?
Om Ahmadinejad er kjent med nyansene i debatten mellom en benektelse av Holocaust og historisk revisjonisme av folkemordet er uvisst. Det er uansett ikke straffbart å fornekte Holocaust sin historiske eksistens i Iran, slik det er i flere europeiske land. Tvert om. Iran har, til tross for sin lange historie med jødisk minoritetsbefolkning, tatt over stafettpinnen til Europas jødehat og omformet den i en muslimsk religiøs og politisk kontekst.Holocaust er et fabrikat som skulle gi Vesten sympati med jødene og opprettelsen av en jødisk stat på bekostning av det palestinske folk. Løsningen på konflikten i dag, mener Ahmadinejad, er for Vesten å fjerne det de skapte for sekstiåtte år siden. Om ikke Vesten gjør det, må den palestinske nasjonen i samarbeid med andre gjøre det. Israel må bort fra kartet, enkelt og greit, med eller uten Vestens hjelp. De vestlige land må slå inn på Guds vei, mener han. Hvis de trosser Guds vilje, vil de gå en ublid fremtid i møte.
Og det er i denne moralske harmen på vegne av Guds vilje at Ahmadinejad fremtrer som en ektefødt konspirasjonsteoretiker. Han oppfyller de fleste punktene i den profilen som foreligger om konspirasjonsteoretikerens irrasjonelle natur. Den store konspirasjonstenkningen opererer jo som kjent med et dualistisk verdensbilde. Det dreier seg om en kamp mellom det gode og det onde; de sanne verdiene står i fare for å ødelegges av de onde og demoniske kreftene som virker i samfunnet. På den gale siden av skillet står konspiratørene, en sammensvergende enhet av mennesker som prøver å oppnå et antimoralsk verdensherredømme. På den rette siden av skillet virker heltene – de som har avslørt den hemmelige kunnskapen om ”the grand conspiracy” og som står på barrikadene for å omvende verden til det sanne virkelighetsbilde.
Nå må det sies at Ahmadinejad ikke er alene om å dyrke konspirasjoner. Troen på at hendelser i verden styres av sammensvergelser er vel utbredt. Tenk bare hvor fattige vi ville vært uten denne rikdommen av fantasifulle overbevisninger som ordner erfaringenes kaos til et ordnet hele og gir oss et sett med syndebukker og alternative løsninger! Det ligger en egen underholdningsverdi i dette. Det dreier seg jo i korthet om et velregissert eventyr av en fortelling hvor helten navigerer gjennom et hav av fryktinngytende demoner og til slutt kommer seirende i havn på den andre siden.
Ahmadinejad deler på sin side
sine oppfatninger om Bush med
sin presidentkollega, Venezuelas Hugo
Chávez, som nylig refererte til
Bush som selveste Djevelen.
Eventyret vi befinner i oss akkurat nå er ennå ikke avsluttet. Vi er midt inne i forestillingen hvor rollene som konspiratør og erkefiende ennå ikke er helt klarlagt. Scenen er klar, plottet er skrevet, men det gjenstår å se hvordan motspillerne løser problemet med rollebesetningen. Det er altså ikke bare bare når både Ahmadinejad og Bush konkurrerer om å inneha heltens rolle i det store verdensdramaet om jordas fremtid. Bush mener at Ahmadinejad stammer fra ”ondskapens akse” og representerer en kreftsvulst som truer med å velte verdensordenen om ikke USA og Vesten igangsetter et rensende korstog som kan fjerne ondskapen. Ahmadinejad deler på sin side sine oppfatninger om Bush med sin presidentkollega, Venezuelas Hugo Chávez, som nylig refererte til Bush som selveste Djevelen. Bush har en djevelsk plan om å innføre et verdensdiktatur som er i ferd med å konsolidere sin makt på bekostning av resten av menneskeheten. Og Djevelen må man korse seg mot, alternativt drive ut med religiøse besvergelser av kjernefysisk intensitet.
I denne kampen mellom godt og ondt har Ahmadinejad alliert seg med en helt spesiell venn. Denne vennen er usynlig, han opererer i det skjulte, og kalles på arabisk for en mahdi, ”den rettledede”. Mahdien er en avgjørende figur i shiaislamsk eskatologi og kjennes også som den tolvte imamen som skal komme tilbake og gjenopprette den sanne tro og rettferdighet. Ikke ulikt de jødiske og kristne messianske forventningene, vil mahdien altså vende tilbake til jorden og herske umiddelbart før verdens undergang. Ahmadinejads prosjekt er intet mindre enn å bane veien for den rettlededes tilbakekomst og bemanne sivilisasjonens barrikader for det store vendepunktet i verdenshistorien. Han tilfører dermed sine konspirasjonsteorier et islag av apokalyptiske endetidsfantasier. Det er nå eller aldri at sammensvergelsen kan knekkes. Og for Ahmadinejad kan det se ut til at omvendelsen er nær og at mahdien snart kommer frem fra sitt skjulested.
På en tale foran FN i fjor, avsluttet Ahmadinejad med en bønn om at Allah fremskynder tilsynekomsten av ”dette fullkomne og rene mennesket, han som skal fylle verden med rettferdighet og fred”.Etterpå skal han i all beskjedenhet ha fortalt om sin nærmest guddommelige opplevelse av denne talens virkning på forsamlingen: ”En i vår gruppe fortalte meg at da jeg begynte å si I Gud den allmektiges og barmhjertiges navn, så han et lys omkring meg, hvor jeg var omringet av en aura. Jeg fornemmet det selv. Jeg merket plutselig at stemningen skiftet, og i disse 27 eller 28 minuttene blinket ikke verdens ledere med øynene… de var helt henførte. Det virket som om en hånd holdt dem fast og hadde åpnet øynene deres slik at de kunne ta imot budskapet fra den islamske republikken.”
Enkelte røster i Iran har stilt spørsmålstegn ved presidentens religiøse besettelse over mahdaviatet – altså denne særegne forestillingen om å bestrebe seg på å få mahdien tilbake. Man bekymrer seg over at Ahmadinejad tilsynelatende ikke nærer noen frykt for internasjonal uro, men snarere anser dette som et tegn fra Gud om at apokalypsen er forestående. På denne måten føyer Bush, USA og Washington seg naturlig inn i dramaet som antikrists representanter, som falske og undergravende mahdier man må bekjempe på alle mulige vis. Men de største konspiratørene, ifølge Ahmadinejad, er zionismen og jødene.
Så sent som i 2002 skriver en av Egypts
statsaviser at ”all ondskap som for
tiden berører verden skyldes sionismen…”
Det kan være liten tvil om at Ahmadinejads yndlingslektyre består av den vidt distribuerte og svært kontroversielle utgivelsen Protocols of the Elders of Zion – eller Sions Vise Protokoller på norsk. Den hundre år gamle boken er et sammensurium av falske påstander vedrørende jødenes plan om å ta over verdensherredømmet. Den har av de fleste forskere blitt avvist som et fabrikkert og antisemittisk propagandaskrift, men hva hjelper det når boken stadig trykkes opp i nye opplag, spesielt i den muslimske verden? Her brukes boken av mange som en seriøs, faktabasert kilde til kunnskap om Israel og jødene. Så sent som i 2002 skriver en av Egypts statsaviser at ”all ondskap som for tiden berører verden skyldes sionismen. Dette er slett ikke overraskende ettersom Sions Vise Protokoller viser hvordan de [jødene] går frem etter en omhyggelig og presis plan, og det beviser at selv om de representerer en minoritet, er deres mål å herske over verden og hele menneskeheten.”
Sions Vise Protokoller er konspirasjonsskriftet par excellence. Ahmadinejad kunne ikke bedt om en mer kjærkommen historie for sin allerede paranoide verdensanskuelse. Og invitasjonen til en karikaturkonkurranse på bekostning av jødenes erfaring med Holocaust bærer i aller høyeste grad preg av at Ahmadinejad har et ikke udelt positivt syn på jøder i sin alminnelighet. Dessverre har ikke Ahmadinejad mottatt de voldsomme reaksjonene hans motoffensiv hadde til hensikt å fremprovosere. En jøde reagerte på følgende måte: ”Klart at jeg krenkes av det denne mannen presterer å si. Herregud, mannen er jo fullstendig historieløs. Men jeg blir nok nødt til å skuffe ham. Jeg kommer ikke til å angripe nærmeste iranske ambassade, eller gå løs på det iranske flagget på grunn av disse karikaturene.” En annen jøde, med fangenummeret fra Auschwitz fremdeles synlig på armen, skrev et personlig brev til Ahmadinejad: ”Kjære presidenten av Iran! Jeg ønsker med dette å invitere Dem med på en guidet omvisning i en av konsentrasjonsleirene hvor jeg mistet hele min familie. Jeg ser frem til å vise Dem stedet De har stilt spørsmålstegn ved eksisterte. Jeg kan underhånden forsikre Dem om at historien skal levendegjøres etter beste evne av undertegnede.”
Man skal ikke se bort fra at det innen enhver konspirasjonsteoretisk fremstilling finnes et snev av en begrunnet frykt. Alt kan ikke feies under teppet som paranoid nonsens, og Ahmadinejad kan nok sies å ha enkelte poeng når det gjelder Vestens dobbelstandard i forhold til menneskerettigheter, ytringsfrihet, hvilke land som skal underlegges FN-sanksjoner osv. Men Ahmadinejads frykt antar så store dimensjoner at de sunne nyansene forsvinner fra hans tenkning og tolkning. Glem Muhammedtegningene og Holocaustkarikaturene – når alt kommer til alt er det Ahmadinejad selv og hans ytringer som virkelig fortjener definisjonen av en sann karikatur: (av it. caricare, overdrive), lattervekkende, karakteriserende og overdreven billedlig fremstilling.
- Ingrid Løland (f. 1970) er religionshistoriker med Midtøsten som spesialitet, lektor ved Universitetet i Stavanger, forfatter av boken “Ideen om Jerusalem: Myte, makt og mening” som utkommer 2007.
