Den rødgrønne regjeringen er egentlig den største trusselen mot det fellesskapet den hevder å forsvare
Den rødgrønne regjeringen lanserer snart sin eierskapsmelding, og flere populistiske godbiter er behendig lekket ut til pressen: ”Jens tar grep om statsbedriftene”, ”Nei til opsjoner, og tak på bonuser” og ”næringslivet må ivareta hensyn som går lenger enn kortsiktig profittmaksimering” er noe av det vi har kunnet lese i pressen denne uken.
Vesentlige punkter i Eierskapsmeldingen er ”å legge til rette for økt bearbeiding av norske råvarer og økt verdiskapning i Norge”, og at ”selskaper som Hydro og Telenor må ta hensyn til spesielle samfunnsformål.” Dette kan høres ut som uforpliktende politikersvada, men i virkeligheten er dette skumle faresignaler. I disse begrepene ligger en form for økonomisk nasjonalisme, som i dagens globaliserte verden er sterkt konkurransehemmende. Og hva menes med ”spesielle samfunnsformål”? Dette er et så ullent begrep at hvem som helst kan fylle det med innhold. Regjeringen gir sitt bidrag: I følge Dagsavisen 23.11.06 vil meldingen ”redegjøre for en rekke slike hensyn som staten vil følge opp i sin eierskapspolitikk: omstillinger, forskning og utvikling, helse-, miljø og sikkerhet, etikk, likestilling, integrering, samfunnssikkerhet og lederlønn. Dette gir ifølge regjeringen “en vesentlig tilleggsdimensjon til de alminnelige bedriftsøkonomiske krav til avkastning og utbytte.”
Statlig styring
Statlig eierskap i bedrifter er i seg selv diskutabelt, men de siste årene har bedrifter som Hydro, Statoil og Telenor vist seg som svært vellykkede bedrifter. Dette skyldes at ledelsen har evnet å ta de riktige grepene for å utnytte de gode konjunkturene, samtidig som bedriftene har vært drevet etter sunne, markedsøkonomiske prinsipper. Og, ikke minst, at staten har vært en passiv eier, som har latt bedriftene få styre seg selv. En passiv stat utgjør ingen trussel. Det er når politikere skal vise handlekraft og ”ta grep” at problemene setter inn. De rødgrønnes styringsiver tar nå helt overhånd, og de synes helt å se bort fra det som er politikernes samfunnsansvar: Å gjennom gode rammebetingelser legge forholdene til rette for næringslivet, slik at vi får levedyktige bedrifter som sikrer verdiskapning og velferd for fremtiden.
Noe av det viktigste for aktørene i næringslivet er forutsigbarhet. Med et aktivt statlig eierskap blir dette svært vanskelig. Og regjeringen bærer ytterligere ved til bålet ved å varsle at den vil innføre et årlig styringsdokument, der den skal redegjøre for regjeringens mål med eierskapet i selskapet. Hvert år kan altså bedriftene forvente en ny smørbrødliste med diverse politiske mål som de skal forholde seg til i sin daglige drift. Dette kan nok gi jobb til en del flere byråkrater i det offentlige, men for næringslivet er det svært uheldig. Markedet er nådeløst, og det er bare de beste – de som tilbyr produkter markedet vil ha – som overlever. Fokus for bedriftene må derfor være på en ting: Verdiskaping. Å tillegge næringslivet en rekke andre mål i tillegg vil føre til tapt lønnsomhet og færre arbeidsplasser.
Næringslivet trenger dynamikk, hvis ikke risikerer vi å bli akterutseilt. Hvis ikke en bedrift kan fornye og omstille seg, så vil konkurransevnen svekkes. På sikt gir det mindre tilbake til samfunnet, færre sykehjemsplasser, dårligere skoler og lengre sykehuskøer. Det er meget spesielt at enkelte politikere synes å mene at en god utvikling av Telenor Satellite Services og 1881 forutsetter at datterselskapene forblir i Telenors eie. Problemstillingen er egentlig den motsatte: Hvis Telenor ikke definerer dette som en kjernevirksomhet, risikerer vi at Telenor skaper færre arbeidsplasser og dårligere verdiutvikling, enn det som er tilfelle hvis selskapene utvikler seg på egne premisser med andre eiere.
Telenor, Hydro, Statoil, Yara og Statkraft hadde aldri utviklet seg til moderne, fremtidsrettede og lønnsomme bedrifter hvis de rødgrønnes forutsetninger hadde blitt lagt til grunn. Det hadde snarere medført at bedriftene hadde blitt mindre lønnsomme, gitt mindre tilbake til lokalsamfunn og felleskassen – og dermed svekket evnen til å bære et stadig mer omfattende velferdssamfunn. Den rødgrønne Regjeringen er egentlig den største trusselen mot det fellesskapet den hevder å forsvare.
