Haavard Koppang får bekreftet sin paranoia når noen tar til motmæle mot hans påstander om Israel-lobbyen.
Førsteamanuensis Haavard Koppang ved Handelshøyskolen BI skrev den 13. november en kronikk i Aftenposten om USAs sterke Israel-lobby. Han har fått kritikk fra flere hold, blant annet den amerikanske ambassaden, og reagere 24. november på kritikken.
At et sterk kritikk av Israel-lobbyen mobiliserer tilsvar, tar Koppang som bevis på lobbyens makt. I USA, der Israel utvilsomt har langt flere og sterkere forsvarere enn i Europa, kan man til en viss grad forstå en slik reaksjon. I Norge fremstår den som merkelig hårsår, på grensen til det paranoide.
Det vil føre alt for langt å foreta en grundig dekonstruksjon av Koppangs kronikk og oppfølgning. Isteden skal jeg begrense meg til å se nærmere på historien rundt publiseringen av hans hovedkilde - en artikkel av de amerikanske forskerne John J. Mearsheimer og Stephen M. Walt (M&W), og en sentral påstand i denne artikkelen. Dette får holde som indikasjon på det faglige nivået til Koppang og hans helter.
1. M&W måtte til Europa for å få utgitt sin kritikk av den amerikanske Israel-lobbyen.
I sin kronikk skriver Koppang om arbeidet til M&W at ”ingen forlag i USA ville publisere det”. I tilsvaret 24. november gjentar han at M&W ”måtte til Europa for å få utgitt (det)”. La meg først rydde unna en detalj: Koppang skriver om at de to ikke fant et amerikansk ”forlag”. Siden det som ble publisert i Europa var en artikkel på 14 sider, er det opplagt at ”publisher” i denne sammenheng ikke er et forlag, men et tidsskrift.
Historien er som følger: De to forfatterne ble kontaktet av tidsskriftet Atlantic Monthly for å skrive en artikkel om dette temaet. Da de leverte i 2002, var tidsskriftet imidlertid ikke fornøyd, og artikkelen ble ikke trykket. Atlantic Monthly har som policy å ikke oppgi grunner for refusering til eksterne. Mearsheimer viser selv til at de hadde fått tilbakemelding om at artikkelen var dårlig skrevet, og at Atlantic Monthly hadde bedt om en vitenskapelig analyse og fikk noe langt mer meningssterkt enn de hadde forventet. Denne opprinnelige refuseringen virker derfor ikke urimelig. Enhver skribent opplever fra tid til annen å bli refusert, særlig dersom han skriver noe annet enn avtalt.
Deretter oppgir forfatterne at de sjekket rundt etter en annen publisher, uten hell, og bestemte seg for å prøve utenfor USA. Koppang har rett i at forfatterne har påstått at ingen amerikanske utgivere ville publisere deres arbeid. Påstanden om at ingen ”vitenskapelig” publikasjon ville publisere den virker litt merkelig, siden verken Atlantic Monthly, der den først var tiltenkt, eller London Review of Books, der den faktisk ble publisert, kan kalles vitenskaplige.
Det er vanskelig for en utenforstående å vurdere hvor hardt forfatterne forsøkte, og hvilke publikasjoner de anså som passende for sin artikkel. Det vi vet er at det finnes nok av venstre-orienterte og Israel-skeptiske tidsskrifter i USA (se for eksempel Nation, Dissent, Counterpunch). Påstanden om at dette skulle være umulig å få utgitt i USA virker overdreven, noe også fortsettelsen av historien skulle indikere.
I mars 2006 ble artikkelen (14 sider) publisert i London Review of Books, og samtidig i full lengde (83 sider) som paper ved Harvards Kennedy School of Government, der Walt var dekanus. Deretter brøt en voldsom debatt løs i USA. Det er vanskelig å tro at paperet ville fått særlig mindre oppmerksomhet dersom det bare var publisert av Harvard, og at publiseringen i London altså var utslagsgivende. Påstanden om sensur blir ytterligere svekket ved at notatet, i lett revidert form, ble publisert i det amerikanske fagtidsskriftet Middle East Policy i høst. Forfatterne arbeider nå med å utvide sitt notat til en bok, og har avtale med det prestisjefylte amerikansk forlaget Farrar, Straus and Giroux om å utgi denne.
M&Ws offerrolle, i likhet med Koppangs, virker derfor en smule overdreven.
2. Jødene kontrollerer 60% av valgkampbidragene til demokratene
Denne påstanden fra M&W formidles i kronikken, og i oppfølgeren viser Koppang til at kildehenvisningene omkring dette dekker ca. en halv side. (Også andre steder setter Koppang likhetstegn mellom antallet fotnoter og faglig kvalitet.) Koppang tror muligens at dette skal virke så imponerende at ingen gidder å sjekke de fem kildene M&W viser til. De består av fire korte artikler i allmennpressen fra de senere år.
Washington Post viser til de 60%, uten noen nærmere henvisning eller dokumentasjon. I The Jewish Week finnes det ingen anslag for størrelsen på bidragene. Tidskriftet The Hill estimerer at 50-70% av store donasjoner kommer fra jødene, men oppgir ingen kilder til dette. Den fjerde kilden er det jødiske tidsskriftet Forward, som oppgir ”more than half, by the calculation of some operatives”, men igjen uten å oppgi noen primærkilder. Den femte referanse synes å være originalkilden til alt dette. Det dreier seg om et notat fra Jimmy Carters stabssjef Hamilton Jordan fra 1977. Detaljene fremkommer i et anonymt og usignert memo fra 1978 til Jordan.
Det hele koker altså ned til at Koppang og M&W har en eneste god kilde til sin påstand. Denne stammer fra 1977 og omfatter situasjonen på 1960- og 1970-tallet. Det finnes ingen offisielle oversikter over donasjoner ordnet etter etnisk opphav. Vi er derfor henvist til spekulasjoner og rykter innenfra partiene.
Dersom Jordans memo faktisk gir et riktig bilde av situasjonen for mer enn en generasjon siden, stemmer så bildet i dag? Det vet vi lite om, bortsett fra at endringer i finansieringslovene har ført til en større vekt på små donasjoner. Mellom 5 og 15% av amerikanerne gir i dag penger til valgkamp. Det er rimelig å tro at jo mer valgkampbidragene blir spredd på mange små donasjoner, jo vanskeligere blir det for den lille jødiske minoriteten å dominere dem.
Påstanden er imidlertid problematisk også av en annen grunn. Den står i en sammenheng, både hos M&W og Koppang, der fokus er påvirkning av politikken til fordel for Israel, og helt konkret støtte til Irak-krigen. Det virker sannsynlig at de fleste jødiske donorer til partiene, og særlig til demokratene, helt eller delvis er motivert av helt andre ting. Vi vet at mange i Hollywood-miljøet, som er blant de virkelig store jødiske donorene, blant annet er svært opptatt av miljøvern og andre typiske liberale saker, og at flere av dem også er sterkt kritiske til Irak-krigen. I de senere år har republikanerne fremstått som et mer Israel-vennlig parti enn demokratene, og står nesten samlet i sin støtte til Irak-krigen, der demokratene var splittet og etter hvert blir stadig mer imot. Likevel gjøres det altså et poeng av at jødene gir store summer til demokratene. Å insinuere at jødene=neokonservative/sionistaktivister=for Irak-krigen og derfor gir masse penger til demokratene er en merkverdig karikatur, for ikke å bruke et enda sterkere uttrykk.
En indikasjon på hvilke saker de amerikanerne som gir bidrag til partiene presumptivt ønsker å påvirke, gir et helt annet bilde enn spekulasjoner om jødenes bidrag. Lobbygruppene som eksplisitt taler Israels sak har store ressurser til disposisjon, men de er likevel små sammenlignet med mange andre. Center for Responsive Politics grupperer de ulike organisasjonene, privatpersonene og næringsinteressene som gir bidrag til valgkampene etter deres primære interesse. Pro-Israel-lobbyen var i 2006 rangert som nr. 66, mot nr. 10 i 1990. I perioden 1990-2006 var denne lobbyen nr. 41 i samlede bidrag, med totale bidrag på drøye $57 millioner.
Dette må ses i forhold til samlede donasjoner i størrelsesorden $2 milliarder i hver valgsyklus. Israel-lobbyen gir mindre enn pengene som kommer fra gambling-interesser, og omtrent det samme som fra tobakksindustrien, men bare 30% av det som kommer fra oljeindustrien, eller film- og musikk-industrien (der jøder altså er fremtredende). Fagbevegelsens samlede bidrag i perioden var 10 ganger større, og lærerorganisasjonene alene nesten like store bidragsytere som Israel-lobbyen. Denne oversikten dekker alle bidrag over $200, men en del av disse er ikke sporbare til noen bestemt sak.
Mer om M&W-debatten
For dem som måtte ønske å dykke lenger ned i debatten om arbeidet til Mearsheimer og Walt anbefaler jeg et detaljert svar fra den kjente Israel-vennen Alan Dershowitz. CAMERA, som er en del av Israel-lobbyen har også kommentert rapporten. Den kanskje mest rammende kritikken kommer fra Benny Morris, en anerkjent historiker som ofte tas til inntekt for pro-palestinske synspunkter og som W&M siterer til støtte for sitt syn en rekke ganger. I The New Republic, frakjenner han nærmest forfatterne enhver faglighet: ”What these distinguished professors have produced is depressing to anyone who values intellectual integrity….their work is a travesty of the history that I have studied and written for the past two decades”.
Et godt eksempel på akademisk kritikk finnes her (registrer deg som gjest – artikler av Lazarus og Landy). (Essensen er at M&W er monomant opptatt av Israel som forklaring på amerikansk utenrikspolitikk). Og her finnes et par eksempler på bad scholarship.
[...] være en litt annen debatt i denne sammenhengen (men se blant annet Jan Arild Snoens skriblerier om dette for Minerva); poenget her er gleden dette budskapet gripes med, og forforståelsen som preger [...]