Av Pål Veiden
Små menn må påberope seg Janteloven hver gang noen er uenige med dem. Store menn gir pokker i den. Likevel trenger vi en kontinuerlig diskusjon om sosial ulikhet.
Små menn må påberope seg Janteloven hver gang noen er uenige med dem. Store menn gir pokker i den. Likevel trenger vi en kontinuerlig diskusjon om sosial ulikhet.
Det tar aldri slutt, det er like sikkert som at Aftenposten hver 9. april trykket et leserinnlegg som heter ”Aldri mer 9. april”. Det er rett og slett blitt en tradisjon i norsk presse, det er en del av vårt lille selvbedrag. Hva da? Spør du forhåpentligvis nå, og jeg svarer: Å påberope seg Janteloven. Alle elsker Janteloven, enten fordi man ubevisst praktiserer den eller fordi man liker tanken på at man er rammet av den.
I Aftenposten 20. november i år skriver Herbjørn Hansson en kommentar om ”de små mændene” som drister seg til å tvile på pengebruken rundt den storslåtte Peer Gynt-oppsettingen i Kairo: ”Janteloven har gode vekstforhold i Norge” sies det, før han dekker seg bak selveste Ibsen, som visstnok ”omtaler den særnorske Janteloven årtier før den ble formulert av en annen kjent personlighet – Aksel Sandemose”. Greit alt det der, men tillatt en saksopplysning: Sandemose var dansk. Skildringen av Jante er hans hjemby i Danmark. Danskene diskuterer stadig Janteloven som typisk dansk. Jeg vil legge til: det kjennetegner de små menn som Hansson skriver om at de må påberope seg Janteloven hver gang noen er uenige med dem. Store menn gir pokker i Janteloven, små gnåler på den hele tiden.
Misunnelsen er universell
Og den typisk norske misunnelsen da! Den er jo så veldig særnorsk, ikke sant? Jeg skal svare ved å bruke mitt standardtriks: Å sammenligne med det ene andre landet jeg kjenner godt i tillegg til Norge. Det landet er Østerrike, og der skrives og snakkes det stadig om ”den typisk østerrikske misunnelsen”. En redaktør skrev nylig om folk i de såkalte ”bedre-inntektsklasser,” og hvordan alle er ute etter akkurat dem. Typisk østerriksk, må vite. Jeg mener vel å ha hørt det andre steder også.
Den tyske sosiologen Helmut Schoeck utga i 1966 en bok – som ble en bestselger – med tittelen ”Der Neid” (misunnelsen), der hovedtanken ganske enkelt var at misunnelsen var å betrakte som en antropologisk grunnkategori, som var helt nødvendig for menneskelig samkvem. Misunnelsen blir betraktet som en naturlig følge av vår egoisme, og kan derfor i følge samme sosiolog ikke utryddes, uansett hvor god sosialpolitikken måtte bli. Og la det være klart: Schoeck var ingen venstre-teoretiker, men snarere i godt liberalt-konservativt selskap. Og kanskje akkurat det selskapet må gå litt i seg selv. Man må slutte å rope på misunnelse hver gang noen sammenligner lønninger, hver gang noen påpeker at en leder i et statlig teleselskap kanskje ikke uten videre skal ha 30 millioner ekstra. Personlig gir jeg absolutt blanke i om vedkommende får 319 millioner, men likevel: Det er tillatt å tenke, man behøver ikke abdisere intellektuelt og rope på ”typisk misunnelse.”
Forfatteren Arthur Koestler skrev i det flotte verket ”Guden som sviktet” at ”misunnelsen spiller en langt mindre rolle i samfunnskonflikten enn de fleste tror”. Men der Schoeck mener misunnelsen er grunnleggende og Koestler toner betydningen ned, vil jeg selv i all beskjedenhet foreslå at misunnelse – hvori her opptatt Janteloven – må spesifiseres. Man bør ikke slenge ut ordene som om det i seg selv skulle være argumenter. Fargede mennesker i Sør-Afrika var ikke misunnelige på hvite. De ville ha det de hadde krav på. Og når ledere i statsselskap får 30 millioner via opsjoner, er det ikke misunnelse å reagere, men snarere ganske praktisk: kunne staten brukt pengene på noe annet? Da melder straks argumentet seg at uten de 30 millionene hadde ikke det store overskuddet blitt skapt. Enhver får gjøre seg opp en mening om troverdigheten av det.
”Slutt med pengemaset, det vekker bare misunnelse!” utbrøt en tysk fotballtrener for noen år tilbake. Han ble konfrontert med at han tjente tilsvarende 600 000 kroner i måneden. Sosiologen Michael Hartmann antydet at slike reaksjoner er blitt mer vanlige de siste årene, og at dette er en måte å legitimere det han kaller “den angelsaksiske kapitalismemodellen” på. Dette er da en modell som legger mindre vekt på likhet enn den kontinentale, for ikke å snakke om den skandinaviske. Begreper om rettferdighet og sosial likhet skal trenges tilbake, appell til ytelse skal i større grad trekkes frem, fremholder professoren fra Darmstadt. Det er mulig det er riktig, men det er ikke spesielt tysk. Hvor ofte hører vi ikke om at Norge under Gerhardsen – ja, gjerne helt til ut på 1980-tallet – satte pris på likhet og rettferdighet, men så har en slags høyrebølge overtatt? Alle slike påstander er plagsomt generelle. Bare en har vært konstant til stede hele tiden: misunnelsen. Og den har vært til stede i like stor grad i alle samfunn ”det er naturlig å sammenligne oss med,” som det gjerne heter.
Varsel om for stor ulikhet
Det er en kjent sak at misunnelsen kan fungere som varsler. Det betyr at misunnelsen kan – men behøver ikke – gi oss noen indikasjoner på at den sosiale ulikhet er i ferd med å bli oppfattet som for stor. Det vil sannsynligvis alltid foregå en kamp om grad av sosial ulikhet. Å trylle bort enhver diskusjon ut fra henvisninger til de ellers utmerkede filosofer som Hayek og Nozick blir for enkelt. Å hevde at enhver fordeling er uproblematisk så lenge den er fremkommet på legalt vis er en fascinerende tanke, men det holder ikke empirisk. Et eksempel: Den tidvis noe enkle økonom Trygve Hegnar var opprådd for argumenter i en debatt med tidligere statssekretær Ted Hanisch: Sistnevnte hadde påpekt at ”relative lønninger” kom til å spille en avgjørende rolle i lønnsdannelsen, dvs at folk sammenligner seg med grupper som ligger litt foran dem selv. Dette er en rasjonell mekanisme, men man kan selvfølgelig lese et snev av misunnelse inn i det. Hegnar mente det var – og det var hans eneste argument – ”for sosiologisk”. Det er i og for seg mulig, men det hjelper lite hvis den sosiale realitet der ute faktisk er ”for sosiologisk”. Det er alltid trist når egen mental lærebok viser seg å ikke stemme, men jeg tror man like godt først som sist kan ta inn over seg at økonomien er ”embedded”, som den østerriksk-ungarsk-amerikanske tenker Karl Polanyi har vist oss. Dette er knapt noen stor nyhet, men det bidrar til å få et mer realistisk forhold til jantelov og misunnelse.
Vi trenger sosial kontroll
Jeg tror vi må lære oss å skille mellom den delen av Janteloven som holder folk nede, og den delen som handler om nødvendig sosial kontroll. Førstnevnte er den ekle mekanismen som tvinger folk til likhet, til å fornekte sin egen individualitet av hensyn til kjerringer bak kjøkkengardinene eller menn som insisterer på at ”sånn gjør vi det her”. Men en eller annen form for sosial kontroll må et samfunn ha. Staten via sitt voldsmonopol kan ikke være den eneste instansen. Det mellommenneskelige og uformelle må og bør ha en stor plass. Og der hører også misunnelsen til. En diskusjon om grad av sosial ulikhet kan ikke tenkes bort, selv om ideologer og ymse økonomer – noen ganger er det identiske størrelser – mener noe annet. Virkeligheten er at både den lett forståelige trang til sammenligning og den mer ekle form for misunnelsen er kommet for å bli: Da rikmannsåsen utenfor Berkeley i California brant på begynnelsen av 1990-tallet, var det intervjuer på lokal-TV med rasende folk i bystrøk nedenfor som lirte av seg de mest hatefulle fraser om at ”la det brenne! De fordømte rikfolka!” Det hadde vel ellers vært typisk norsk å si noe sånt ikke sant? Dessverre, ikke sant.
- Pål Veiden er sosiolog og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, og tilknyttet Abstrakt forlag.
