Av Janne Haaland Matlary
Sikkerhets- og forsvarspolitikk er blitt kanskje det aller minst viktige av alle politikkområder, mens barnehagesatser er det som mobiliserer velgere. Hvordan har dette skjedd?
Sikkerhets- og forsvarspolitikk er blitt kanskje det aller minst viktige av alle politikkområder, mens barnehagesatser er det som mobiliserer velgere. Hvordan har dette skjedd?
“Sikkerhetspolitikk er ikke barnehagepolitikk”, sa jeg forleden på et seminar. Jeg burde lagt til at den er faktisk mye mindre viktig enn barnehagepolitikk. Det som var ment som en ironisk bemerkning, som et korrektiv til politikerne, innser jeg var et empirisk utsagn om hvordan det står til. Sikkerhets- og forsvarspolitikk er blitt kanskje det aller minst viktige av alle politikkområder, mens barnehagesatser er det som mobiliserer velgere. Hvordan har dette skjedd? Bør et borgerlig alternativ ta fatt i dette som en hovedsak?
Populisme
En indikator på at sikkerhetspolitikken ikke lenger anses som et nasjonalt og derved overordnet politikkområde, er at dette er blitt et felt hvor populismen har fritt leide. Alle kan mene noe det, fra biskopene emeriti Køhn og Stålsett til enhver NGO, og det menes noe like til målutvelgelsen i militære operasjoner. Dertil kan man synse om komplekse spørsmål som trusselbilde og Norge-NATO forholdet uten den ringeste kompetanse, mens man tradisjonelt har måttet jobbe lenge med dette feltet pga. dets kompleksitet før man kunne kalle seg ’sikkerhetspolitiker’.
Det populistiske elementet i sikkerhets- og forsvarsdebatten er meget tydelig i SV, og det nye her er kun at populistiske utspill på feltet er hyppigere i regjering enn utenfor. Nyhetsoppslag om at ”SVs stortingsgruppe ikke vil kjøpe jagerfly, men legge jernbane i stedet” presenteres på viktig plass, mens alle må vite at dette er et totalt useriøst utspill. Stortingspresidenten anklages for å være ’krigshisser’ av SVs medlem i Forsvarskomiteen fordi han vil sende spesialstyrker når NATO anmoder om det, og selve spesialstyrkesakens første runde som endte med et ’nei’, var uten tvil en innenrikspolitisk symbolsak for SV. Den hadde lite eller ingenting med en seriøs vurdering av hva som trengs i felt å gjøre.
“Nyhetsoppslag om at ”SVs stortingsgruppe ikke
vil kjøpe jagerfly, men legge jernbane i stedet”
presenteres på viktig plass, mens alle
må vite at dette er et totalt useriøst utspill.”
Men populismen er ikke begrenset til dette partiet. Også FrP har en populistisk sikkerhetspolitikk hvor analysene mangler totalt. Man har noen enkle ’markører’ for hva man skal mene – der SV reagerer negativt på markørene USA, NATO og Israel, er reaksjonen den motsatte i FrP. Man plusser like gjerne på forsvarsbudsjettet i Frp som man kuttet i det i SV, men uten å vite hvorfor. Da forsvarssjefen meget nøyaktig og pedagogisk hadde forklart hvorfor man ikke trenger like mange baser som før, og hvorfor man trenger et forutsigbart budsjett som tar høyde for realkostnadsveksten, men også hvorfor disse to faktorene ikke var relatert til hverandre; var FrPs reaksjon at ”Vi plusser på budsjettet med 1,5 mrd slik at vi kan beholde alle basene vi har”.
Populismen i sikkerhets- og forsvarspolitikken er allerede et alvorlig problem for den sittende regjering, slik den også vil bli det med en borgerlig koalisjon som omfatter FrP.
Interesser
Interessene på dette politikkområdet har alltid vært, og er, forskjellige. Populismen er en friksjons- og støyfaktor i politikk generelt, og bør bekjempes maksimalt. Den skygger for begrepene makt og interesser, som er og forblir de to sentrale politiske begrep. Jeg tror ikke det er så enkelt som at populismen er et røkteppe som skal dekke over interesser og strategier, tvert om. Det er dessverre langt mellom populister som også er strateger, i alle fall blant de hjemlige. De er stort sett uinformerte og inkompetente på feltet, men vil gjerne synes og synse i media og debatt.
Hvordan ser det norske interessebildet ut? Her er det klart at innenrikspolitiske interesser dominerer nesten fullstendig, også på sikkerhets- og forsvarspolitikkens felt. SV har behov for å vise sine baktropper at man er like sprelsk i frasparket som før man satt i regjering, og bruker dette feltet som sitt operasjonsområde fordi det mangler sterke lobbygrupper og har stor symbolverdi i partiets ’rank and file’. I spesialstyrkesaken vant SV en helt uventet seier pga. dårlig timing for beslutningen (etter gasskraftsaken) og fordi man var villig til å bruke ’brinkmanship’ like til å stille ultimatum. Dette var jo, for et anti-NATO parti, en seier man må gratulere med. Det var full uttelling for symbolpolitikken og det rammet samtidig reelt i norsk standing i NATO. Dette viser også at små partier i koalisjoner har relativt sett mye mer innflytelse enn det eller de store partiene, noe som for øvrig kan dokumenteres fra andre koalisjoner.
Også SP har en innenriks-utenrikspolitikk på spesielt forsvarsfeltet. Her kommer det nasjonale og det distriktspolitiske sammen i logisk forening. Vekten som retorisk legges på nord av denne regjeringen passer perfekt med både SPs og SVs interesser i sikkerhetspolitikken: mens SP vinner stort på å knytte tradisjonell territoriell sikkerhet sammen med sin distriktspolitiske portefølje, er SV en uventet partner ved at partiet ikke vil ha NATO eller EU, men et eller annet nordisk eller nasjonalt. Sverige er derfor en perfekt ’markør’ mht jagerflykjøp og annet samarbeid, for da kan man avvise noe amerikansk eller noe basert på europeisk samarbeid.
I sikkerhets- og forsvarspolitikken ser man at Aps tradisjonelle disiplinerende makt er svekket, både fordi de to koalisjonspartnerne har en felles nasjonal agenda interessemessig, og fordi de har relativt sett stor makt. Men det som muliggjør dette, er det faktum at sikkerhetspolitikken ikke lenger er hevet over partipolitisk hestehandel. Den er ikke bare sunket ned til barnehagenivå, men også under barnehagenivå fordi den mangler innenrikspolitiske grupper som gjør den viktig for politikerne. I det korporative samfunn vi har, er det viktigste spørsmål alltid hvilke segmenter, organisasjoner og samfunnsinteresser som har krav. På det sikkerhetspolitiske feltet er det stadig færre.
Sikkerhetspolitisk segment?
I den kalde krigen hadde sikkerhets- og forsvarspolitikk høy status, var for en elite, og var for viktig til at populisme og interesseforskjeller skulle spille en stor rolle. Det var utenkelig for Ap å ta inn SV i regjering, og man anså ikke et anti-NATO standpunkt som seriøst. Det sikkerhetspolitiske segment var preget av kunnskap, diskresjon og seriøsitet, og muliggjort av at sikkerhetspolitikken var plassert over partiinteresser og for mye nasjonal debatt.
Demokratisk sett er det en fordel med åpenhet og debatt, og slik sett er det bra at dette feltet nå er annerledes enn før. Men man kommer ikke unna kompleksiteten i det, og at det krever en kunnskap om internasjonale forhold som mangler hos mange. Og det er fremdeles et faktum at et lands sikkerhetspolitikk omfatter alle borgerne på en helt annen måte enn barnehagepolitikk gjør, og derfor er et nasjonalt anliggende på en annen måte. Når SVs foreløpige seier i spesialstyrkesaken er alvorlig for resten av oss, er det fordi dette setter norsk NATO-politikk på spill. Man kan si at vår felles status i NATO, opparbeidet over mange år, forbrukes av et lite parti med en spesiell interesse i saken som på ingen måte er representativ for landets innbyggere.
Men det bemerkelsesverdige er jo at denne type resonnement har vært beskjedent tilstede i etterkant av saken. Det tyder på at det sikkerhetspolitiske segment er beskjedent. Høyre som et ’statsbærende’ parti med sikkerhetspolitisk profil som tradisjonelt varemerke, har ikke produsert mye opposisjon her. Da tenker jeg på analyse av det som har skjedd, og hvorfor det er så viktig. Høyre har liten interesse for sikkerhets- og forsvarspolitikk og bruker lite ressurser på feltet for tiden. Dette gjør at den seriøse opposisjonen mangler: FrP er useriøst på dette feltet, og verken V eller KrF har noen interesse av det.
Det er få andre samfunnsaktører som spiller noen større rolle.Forskningsmiljøene er rettet mot internasjonal forskning, og opprettholder kunnskap – vi har jo flere tunge miljøer i Oslo. Men uten at den nasjonale debatten beveger seg på et nogenlunde informert nivå, er det lite poeng i å delta i den dersom man ellers driver seriøs forskning på feltet. Også i profesjonelle militære miljøer er det av forståelige grunner nokså stille i ekstern forstand: her sitter mye kompetanse, men i Norge har vi ingen offiserstradisjon hvor offiseren er en intellektuell som deltar i slik debatt. Dette gjør at en hel gruppe som har en naturlig plass i for eksempel britisk eller fransk sikkerhets- og forsvarsdebatt er beklagelig fraværende. Når man møtes av krav om munnkurv og til og med avgang, slik forsvarssjefen nylig ble etter sin årlige analyse; er det jo ikke akkurat stimulerende for debatt. Dette viser jo også hvor primitiv norsk debatt på dette feltet er: faglig analyse anklages for å være politisk fordi man verken vet eller vil vite noe om premissene for debatten. Den sterke populismen på feltet de senere år gjør det nå mulig å spille ut nesten hva som helst, uten at dette sanksjoneres som irrelevant eller useriøst. Dette gjør at debatten stadig nullstilles til en ørkesløs debatt om grunnpremisser, hvor det er mulig å ta omkamp om nesten hva som helst.
Borgerlig alternativ?
I denne spalten er det betimelig å avslutte med en refleksjon om borgerlig samarbeid i lys av analysen over. Hvis man er enig med meg i at sikkerhets- og forsvarspolitikken faktisk er mye viktigere enn barnehagepolitikk, bør ikke da en borgerlig plattform utvikles på dette feltet, og gjøre det til et hovedfelt igjen?
Det kan være liten tvil om at SVs rolle i regjering – og utenfor samtidig – på dette området ikke bare er, men vil bli, meget problematisk fremover, både for Ap og for landets fellesinteresse. Det er derfor viktig at et borgerlig alternativ griper dette som noe substansielt viktig, for det er det faktisk, selv om det ikke sanker stemmer.
Que faire? Jeg har poengtert at FrP, i likhet med SV, er et populistisk parti på dette feltet. Dette er beklagelig, men sant. De to andre partiene i et slikt borgerlig alternativ, V og KrF, interesserer seg i meget liten grad for feltet. Det som da gjenstår, er at kun Høyre kan ta ledelsen på dette. Det forutsetter videre at Høyre er villig til å utvikle en plattform med V og KrF for å unngå den type populistisk alliansebygging som Ap måtte akseptere med SV på dette politikkområdet. Men det er vel den eneste mulige strategi for Høyre å inngå et slikt trepartisamarbeid dersom man ikke skal domineres av FrP og isoleres fra et sentrum hvor alle ønsker å være. Et H-FrP samarbeid uten de andre er jo uansett en dødslinje for Høyre.
- Janne Haaland Matlary er professor dr.philos. i statsvitenskap (internasjonal politikk) ved UiO og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hun har flere internasjonale verv, bl.a. styremedlem i IESE Business School (Barcelone), utenrikspolitisk rådgiver for Liechtenstein, medlem av to pavelige råd i Vatikanet, og medlem av en ‘groupe de sages’ for NATO.
