Lanseringen av Minervas ferskeste utgave viste at Christian Vennerød og Per-Kristian Foss er grunnleggende uenig om hvordan Norge ser ut. Vennerød ser et land dominert av marxistisk mentalitet, mens Foss ser et omstillingsdyktig Norge der bedriftene stort sett får være i fred.
Av Jan Arild Snoen
Lanseringen av Minervas ferskeste utgave viste at Christian Vennerød og Per-Kristian Foss er grunnleggende uenig om hvordan Norge ser ut. Vennerød ser et land dominert av marxistisk mentalitet, mens Foss ser et omstillingsdyktig Norge der bedriftene stort sett får være i fred.
Norge er ikke et privatkapitalistisk land, fastslo Christian Vennerød ved Minervas lansering av årets siste utgave av tidsskriftet i Presseklubben 4. desember. Her tolereres privatkapitalismen som et innslag, men det underliggende synet er at det beste er at viktige ting foregår i offentlig regi. Det private tolereres så lenge det simulerer offentlig virksomhet og fyller rollen som underleverandør av samfunnsansvar. Les hele Vennerøds artikkel fra siste utgave her.
Han stilte til debatt mot Per-Kristian Foss, som blåste ut mot Vennerød i Dagbladet, etter at sistnevnte i en oppfølger til artikkelen i avisen, hadde gjentatt påstanden fra Minerva-artikkelen: ”Det er ikke å ta for sterkt i å påstå at Norge styres av en marxistisk mentalitet. Langt inn i Høyre”. Vennerød presiserte at han ikke kalte Foss og Børge Brende for marxister, men at Union-saken viste at også Høyre, når det er politisk opportunt, behandler kapitalavkastning som noe illegitimt.
Foss var ikke uventet uenig, og pekte på Union-saken er et utypisk eksempel, der det først og fremst var ledelsens dårlige kommunikasjon og timing (midt i valgkampen) som laget mye røre. Børge Brende, som var ansvarlig statsråd, appellerte riktignok til Norske Skogs samfunnsansvar, men gjorde det klart at det til syvende og sist var opp til å bedriften å bestemme. Foss tok også opp det politisk umulige i å avfeie bekymringen for tapte arbeidsplasser ved å peke på alt det nye som nok vil komme til erstatning. Foss gikk så langt som til å si at en politiker som hadde stått i Nydalen da Spikerverket ble lagt ned og sagt til folk at de ikke måtte bekymre seg, for snart kom det til å blomstre opp treningsstudier, medievirksomhet og konsulentselskaper, måtte ha vært gal.
Vennerød mente at dette illustrerer det marxistiske hegemoniet. Det er ikke mulig for andre enn noen få sosialøkonomer å argumentere med at det av og til er nødvendig med et ”kirurgisk snitt”, at ulønnsom virksomhet legges ned for at noe annet skal blomstre, og at slike beslutninger må være opp til eierne. På spørsmål fra salen sa Vennerød seg enig i at kapitalisten ikke utelukkende skal være opptatt av maksimal kapitalavkastning. Når det er manglende samsvar mellom det bedriftsøkonomiske og det samfunnsøkonomiske (Vennerød brukte forurensing som eksempel) bør kapitalisten ta beslutninger som går ut over bunnlinjen.
Foss mente at Vennerød tok feil ved å generalisere omkring norsk omstillingsevne på bakgrunn av Union-saken. Tvert imot er den nordiske modellen kjent for sin evne til omstilling. Vi har et fleksibelt arbeidsmarked i Norge, ikke i den forstand at det er lett å si opp folk av individuelle grunner, men det er relativt enkelt ved generell nedbemanning – mye enklere og mindre kostbart enn i mange andre europeiske land. I de siste tiårene har det også vært uvanlig lite politisk innblanding i driften av hel- eller deleide offentlige selskaper, mente Foss. Den nåværende regjeringen ser riktignok ut til å ville blande seg betydelig sterkere inn.
Foss fikk spørsmål om det ikke var slik at når Brende la press på Norsk Skog, men uten å ville gripe direkte inn, så legitimerte han dem som mente at det ikke var nok å snakke, men også å handle. Å si seg enig i venstresidens massive krav om å ”vise samfunnsansvar” gir dem et moralsk overtak i kampen om en ”aktiv næringspolitikk”. Foss repliserte at riktignok hadde venstresiden brukt et sterkere språk enn Brende, men heller ikke de hadde konkrete tiltak å sette inn. Etter regjeringsskifte er det ikke gjort endringer i loven som ville gjort det mulig å stoppe nedleggelsen av Union eller tvinge frem et salg.
Debatten endte opp i en diskusjon om norske kapitalister egentlig har det så ille i Norge, der Foss mente Vennerød drev unødig svartmaling og feilinformasjon og derfor ”trengte kurs i skattereformen”.
