I siste nummer av Minervas Kvartalskrift, som utkommer i disse dager, har vi tatt initiativet til en debatt om grådighet og samfunnsansvar. Synspunktene spriker
Hvis det kvekker som en and, og går som en and, så er det normalt en and. Slik tenker mange om bonusavtaler, lederlønningsprogrammer, bedriftsnedleggelser og annet som har vært oppe i debatten om grådighet på norsk. Ledere kan bortforklare alt de vil – ser det ut som grådighet, er det grådighet. Mange konkluderer at grådighetskulturen har bredt om seg i samfunnet.
I siste nummer av Minervas Kvartalskrift, som utkommer i disse dager, har vi tatt initiativet til en debatt om grådighet og samfunnsansvar. Synspunktene spriker: Christian Vennerød mener at de grådige er ansatte som ikke unner aksjonærene en best mulig avkastning. Kåre Willoch mener både at ingen bør bli altfor rike, i hvert fall ikke toppledere, men at noen kanskje bør bli det likevel, slik at de kan være filantroper og opprette store stiftelser til allmennyttige formål.
Begge kommer med noen interessante betraktninger, men blander delvis to helt ulike spørsmål. Det ene er hva som er en legitim økonomisk fordeling, og hvilke legitime prosedyrer som må ligge til grunn for en legitim fordeling. Det andre går på hvordan de som har blitt rike, bør forvalte sin rikdom.
Et borgerlig syn på økonomisk fordeling må ta som utgangspunkt at rikdom som oppstår som et resultat av frivillig inngåtte kontrakter mellom to informerte parter, er legitim. Men det er ikke enden på visa. Hvis det viser seg at utslagene av en slik praksis over tid fører til svært stor økonomisk ulikhet, kan dette ha betydning for andre viktige borgerlige verdier, så som maktbalanse og sivile samfunn.
Det er derfor nødt til å forholde seg aktivt til både trenden med økt avlønning til toppledere og til debatten om hvordan rikdom forvaltes. Det er imidlertid viktig ikke å hoppe til populistiske konklusjoner. Det kan være mange forklaringer på disse fenomenene som er etisk legitime; og i et samfunn som Norge synes det å være et stykke igjen før det at flere privatpersoner får større formuer, fører til urimelig privat maktkonsentrasjon. Snarere er det et problem at sivilsamfunnet i så stor grad er dominert av det offentlige. At det blir flere rike, f.eks. ved at gamle kapitaleiere blir supplert med toppledere som kan ha bakgrunn fra ulike samfunnslag, kan ikke uten videre regnes som negativt i denne sammenheng.
Et annet pussig trekk med debatten rundt lederlønningene den siste tiden er at i mange tilfeller vil det jo være slik at de eneste som har noe å tjene på lavere lederlønninger, er aksjonærer som ofte allerede er rike. Det er vanskelig å se for seg at bedrifter i noen særlig grad ser det som et alternativ til høye lederlønninger å øke lønnen til andre arbeidere – alternativet er først og fremst høyere utbytte. Det er klart at i statskontrollerte selskaper vil utbytte i en viss forstand gå til statlige fellesskap, og staten bør som forvalter selvsagt ikke gi bort mer enn hensiktsmessig og nødvendig til sine toppledere. Men generelt er det lite trolig at staten betaler noe særlig mer enn markedspris for sine toppledere.
Jeg tror en viktig årsak til debatten rundt topplederlønningene har mindre å gjøre med størrelsen på beløpene, og mer å gjøre med prosedyrene som er fulgt for å komme frem til dem. Dette er en innfallsvinkel som borgerlige kan dele. Hvis det kan settes mistanke ved om styremedlemmer belønner hverandre på tvers av selskaper, hvis utregningsmekanismene har et stort element av tilfeldighet ved seg, eller hvis kommunikasjonen av prosedyrene er dårlige, mister et belønningssystem legitimitet. Styrer som forvalter penger på vegne av aksjonærer, enten de er store, små eller statlige, kan ikke tillate seg slikt.
Men hva med topplederne selv – burde de ikke la være å ta ut pengene hvis det kan stilles spørsmålstegn ved prosedyrene? Baksaas, for eksempel, kan han virkelig mene at han fortjener alle millionene sine? Kvekker ikke Baksaas rett og slett litt for tydelig?
Imidlertid er det langt fra klart at Jon Fredrik Baksaas er en and. Sammenlign ham med en huseier som kjøpte en fireroms som investeringsobjekt i Oslo tidlig på 90-tallet, pusset opp og solgte med flerfoldige millioner som gevinst i 2006. Ingen ville finne på klandre ham for å være grådig fordi han drar fordel av de høye prisene.
Baksaas kunne selvfølgelig vært storslagen og frasagt seg pengene til fordel for aksjonærene eller andre. Minerva vil ikke opphøye forfølgelse av egeninteressen til det høyeste eller det eneste etiske prinsipp. Både økonomisk og av andre grunner er det all grunn til å mene at et arbeidsliv som utelukkende bygger på incentiver, ikke er et gode. Og det er ikke alt som er lovlig som er etisk akseptabelt, som Willoch påpeker i sin artikkel. Men grådighet er vel et begrep som bør brukes først og fremst der en persons forfølgelse av egeninteressen i unødvendig og urimelig grad går utover andre. Det betinger for det første at den grådige i utgangspunktet har nok, for det andre at godet er begrenset, og for det tredje at en annen – og gjerne mindre begunstiget grad – part vil bli skadelidende.
Slik sett kunne man kanskje si at om selskapet hadde vært i en krisesituasjon, og millionene Baksaas tok ut kunne ført til nedleggelser, oppsigelser eller konkurs – da ville det vært grådig, selv om det ikke hadde vært ulovlig. Eller hvis aksjonærene svevet i ytterste fattigdom, og Baksaas hadde misbrukt deres godtroenhet da han ble ansatt, uten å levere.
Men slik var det jo ikke i det hele tatt. Telenor har store overskudd. Aksjonærene er stort sett velfødde. Og Baksaas har dertil sin del av æren for dette. Selv prosedyrer som ble regnet som legitime da de ble innført, kan gi tilfeldige utslag. De bør da kanskje endres i etterkant, men det kan ikke uten videre regnes som grådig at man forholder seg til inngåtte avtaler. Flaks og grådighet er ikke automatisk synonymer.
At en person ikke opptrer i strid med noen åpenbar norm og ikke er utvetydig grådig, er ikke ensbetydende med at hun har et reflektert forhold til sin posisjon i et system av mer og mindre legitime prosedyrer for å fordele økonomisk produksjon. Et problem med mange lederes kommunikasjon rundt økonomisk fordeling er at de normalt legger et marginalnytteperspektiv til grunn for egen lønn, men et litt annerledes konkurranseevneperspektiv til grunn for øvrige ansatte, eller i visse tilfeller en rørende bekymring for inflasjon og rentenivå i samfunnet.
I novellen ”Pastoralia” fra George Saunders’ novellesamling Lykkeland, som nylig utkom på norsk, beskrives forskjellen i logikk som gjelder topp og bunn i en bedrift på en underholdende måte:
Jeg-personen og Janet jobber i en pussig fornøyelsespark. Deres jobb er å oppføre seg som gryntende huleboere, skjønt den formen for underholdning dessverre for lengst har sluttet å begeistre publikum. Fornøyelsesparken må derfor omstille seg og rasjonalisere. De ansatte må blant annet selv betale for fjerningen av sine egne ekskrementer – eller som Greg Nordstrom fra ledelsen skriver i en faks:
”(…) hvorfor forventer dere at vi skal betale for å fjerne bæsjen deres når det tross alt var dere som laget den? Tror dere at bæsjen deres er et legitimt fratrekk? Bibringer det kanskje oss fortjeneste når dere gjør fra dere? (…) Kanskje noen snart burde forklare dere hvordan vi gjør ting her, som er det å tjene penger. Og hvorfor? Er det av grådighet? Ikke få oss til å le.
(…) Og forresten skal vi hjelpe dere med dette, ved fra nå av å sende ut mindre mat. Vi tuller ikke, dette er nøysomhet. Vi tenker nok at dere vil få se en betydelig reduksjon i henhold til Renovasjonsdebiteringen deres når dere spiser mindre og posene deres med Menneskelig avfall blir mindre og mindre. Og det, våre venner, er en anselig innsparing som vi, vi her oppe, ikke får se noe til, og vet dere hvorfor ikke det? Jeg mener, selv om vi spiste mindre, noe vi allerede har bestemt at vi ikke skal? For å holde styrken oppe. Slik at vi kan fortsette å ta fornuftige avgjørelser. Men vet dere hvorfor vi ikke vil se noe til den anselige besparelsen som dere heldiggriser for se? For, som noen av dere allerede har mumlet om, betaler vi ingen Drittavgift, vi som befinner oss her oppe. Så selv om vi dreit mindre, så ville vi ikke realisere noen form for besparelse av den grunn. Og hvorfor betaler vi ingen Drittavgift? Fordi det ble forhandlet frem i avtalene våre da vi ble ansatt. At vi skulle forhandle frem mindreverdige avtaler? Å handle i strid med våre egeninteresser? Ikke snakk tull.
Interessant nok vekker Saunders’ beskrivelse gjenkjennelse hos meg, tross min støtte til både omstilling og egeninteressen i forretningslivet. Kanskje hører man her anden kvekke gjennom huleboergrynt og faksmaskinens during.
Men i en slik sammenheng er nok Baksaas – og de fleste norske ledere – mer som den stygge andungen. Jo, han prøver tidvis både å gå og å kvekke som en and, men egentlig har han, om ikke hvite fjær, så i hvert fall omtrent like lyse som de fleste andre, som kanskje et lite øyeblikk tillot seg å tenke at han ville kunne bruke den delen av opsjonsgevinsten som ikke tilfaller staten som skatt, likeså fornuftig som staten.
Det leder oss til den andre debatten: Hva bør rike mennesker bruke pengene sine til? Fra et borgerlig perspektiv er som sagt ikke kontraktsfrihet den eneste dygd i samfunnet. Det økonomiske systemet må være med å bygge opp under maktspredning, balanse og rettssikkerhet. Problemet her er fra et borgerlig perspektiv at hvis rikdomsakkumulasjon ikke fører blant annet til et mer aktivt sivilsamfunn og en maktspredning vekk fra staten, men utelukkende til en konsentrasjon av privat forbruk, mister de kapitalistiske fordelingsprosedyrene noe av sin legitimitet. Den etiske begrunnelsen for kapitalistisk fordeling forutsetter derfor i en viss utstrekning at kapitalistene tar på seg et samfunnsansvar.
Akkurat hva som er en ansvarlig kapitalist, er nok ikke så lett å definere. Willoch ser ut til å nære en særlig motvilje mot lystbåter, og en spesielt stor forkjærlighet for stiftelser til videnskapens fremme. Jeg synes Willoch dømmer lystbåtkjøperne for hardt: Det bør for eksempel huskes på at for mange av dem som har slitt for å tjene penger, har det å kunne kjøpe en lystbåt kanskje vært en viktig drivkraft. Hvis alt luksusforbruk defineres som grådighet, faller også mye av drivkraften til å bli rik bort. Men Willoch har rett i at på et eller annet punkt er det av betydning at lystbåtkjøp i hvert fall akkompagneres av andre typer pengebruk. Willochs eksempel til etterfølgelse er Trond Mohn. Om jeg ikke er enig i alt annet Willoch skriver, så la meg i hvert fall slutte meg til dette: Det sivile samfunn i Norge kunne bli både sterkere, mer uavhengig og mer mangfoldig om flere rike mennesker bidro mer.
Trond Mohn er kanskje ikke en and, men rik er han altså uansett. Så vi får tro at han – selv etter sin veldedighet – har til salt i grøten. Eller hva det nå er man spiser på Le Canard.
