Amerikanere er feite. Det er sukkerindustriens skyld, siden den gjennom sin lobbyvirksomhet sørger for at amerikanerne må betale mye høyere priser for alt som inneholder sukker.
I A-magasinet 8. desember handler cover-storyen om den amerikanske sukkerindustrien og amerikanernes fedme. Forrige gang Tonje Egedius laget cover-story om USA, hadde jeg mange innsigelser. Det har jeg denne gangen også.
1. ”For noen tjener enorme summer på amerikanernes valker. Og de har for lengst kjøpt presidenten”.
Det er ikke uvanlig i norsk presse å sette likhetstegn mellom det å motta valgkampbidrag fra ulike interesser og det å være ”kjøpt”. Det vil si, da dreier det seg alltid om politisk ukorrekte interesser, enten det nå er tobakk, våpen, gambling eller oljeindustrien – eller jødene, slik jeg tidligere har behandlet i denne spalten.
Økonomisk støtte til partier og valgkamp fra enkeltgrupper fremstilles ofte uten kontekst. Omfanget av pengestøtten er enormt, og svært mange og ulike interesser er involvert. Det betyr at kandidater sjelden er avhengig av en enkelt sponsorgruppe, og i en del tilfeller har sponsorene motsatte interesser. Jo høyere opp i systemet, jo større spredning på bidragene. Det sier seg selv at en kandidat lenger ned i systemet som får 30% av sin finansiell støtte fra en bestemt lobbygruppe, har langt større grunn til å arbeide nettopp for disse interessene enn dersom en presidentkandidat får en halv prosent av sin støtte fra en lobbygruppe.
Egedius oppgir at sukkerindustrien bidro med 3,1 millioner dollar i presidentvalgkampen i 2004, og skriver eksplisitt at industrien fikk subsidier tilbake. The Center for Responsive Politics, som gir den mest komplette oversikten over sponsingen av partier og kandidater, og som Egedius selv oppgir i sin kildeliste, stipulerer den samlede støtten i 2004 – til presidentkandidatene, partiorganisasjonene og kandidater til Kongressen – til snaue $3,3 millioner (fordelingen på mottakere fremkommer ikke).
Ingen steder i artikkelen får vi vite hvor mye bidraget fra sukkerindustrien utgjør i forhold til samlede bidrag. Det gjøres heller ingen sammenligning med andre sponsorgrupper. Slik statistikk er imidlertid bare et par tastetrykk unna. Samlede bidrag til presidentkandidatene var i 2004 drøye 880 millioner dollar, hvorav omtrent 177 millioner var offentlige midler.
I tillegg til presidentkandidatene, samlet de to store partiene inn mer enn 1,6 milliarder dollar i 2004, såkalte uavhengige organisasjoner (kalt 527-grupper etter paragrafen i skatteloven) omkring $600 millioner og kandidater til senatet, kongressen og lengre ned i hierarkiet også store summer. Sukkerindustriens bidrag utgjør altså omkring en promille av samlede bidrag. Hvorvidt en promille av samlede bidrag er nok til å få alt man ønsker seg, skal jeg ikke ta stilling til, men leseren ville ha bedre grunnlag for å vurdere betydningen av disse bidragene dersom de var satt inn i en slik sammenheng.
Jeg kan ikke huske at norsk presse noen gang har skrevet at amerikanske politikere er ”kjøpt” av miljøverninteresser eller lærerorganisasjoner. De er som kjent blant englene. Det samme gjelder trolig en av de virkelig tunge gruppene med bidragsytere, nemlig erstatningsadvokatene, som med nebb og klør kjemper for å beskytte og utvide mulighetene for søksmål i fantasillionsklassen, fordi det også gjør dem selv steinrike. Egedius mener sukkerindustrien kjøpte seg en president for $3,1 millioner. Hillary Clinton samlet inn nesten 60 millioner til sin totalt uspennende senatsvalgkampanje i år, mer enn $4 millioner av dette fra advokater og registrerte lobbyister. Betyr det at hun er i lomma på dem? Betyr fagbevegelsens samlede sponsing på mer enn $61 millioner i 2004 at USA er et paradis for organiserte arbeidere – eller i de minste var det under Clinton, da ”deres” kandidat vant?
Pengenes innflytelse i amerikansk politikk er et viktig tema. Egedius har behandlet det på en svært overfladisk måte.
2. Selvmotsigende argumenter:
A: Sukkerlobbyen sørger for at sukkerprisene i USA er kunstig høye.
B: Amerikanerne bruker mye sukker fordi det er så billig. I en billedtekst står det at ”du vet at sukkerlobbyistene har vunnet, når brus er billigere enn melk, og utvalget er endeløst”. ”Frukt og grønnsaker er fortsatt langt dyrere enn bearbeidede varer, som er fulle av sukker fordi det er en så billig ingrediens”.
Egedius fremmer altså eksplisitt begge disse argumentene, uten å reflektere over at de står i motsetning til hverandre. Det er helt korrekt at verdensmarkedets pris på sukker er betydelig lavere enn prisen i USA. Det betyr at dersom det ikke fantes noen amerikansk sukkerindustri å beskytte, så ville sukkerprisen til amerikanske forbrukere vært vesentlig lavere. I seg selv ville lavere pris helt sikkert ført til enda større sukkerforbruk enn i dag. Den samlede effekten av sukkerindustriens lobbyvirksomhet på amerikanernes sukkerinntak – selve kjernen i Egedius’ artikkel – er imidlertid usikkert. Det kan tenkes at den lavere prisen delvis, helt, eller mer enn oppveies av at sukkerlobbyen klarer å bremse offentlige tiltak for å få bruken av sukker ned.
3. Egedius viser til at sukkerlobbyistene forvirrer folk, og fremstiller det i et odiøst lys at lobbyen kaster seg over nye helserapporter ”på jakt etter feil, uklarheter og tolkningsmuligheter”. Konkret vises det til en rapport fra ”i fjor” (i virkeligheten en vitenskapelig artikkel fra mars 2004, men det står vel ”last year” i den kilden Egedius har skrevet av) skrevet av forskere ved offentlige CDC, som anslo at 400.000 amerikanere årlig dør av fedmerelaterte sykdommer. Etter at lobbyisten Berman ”gikk løs på forskningsmateriale” gjennom en ”mediekampanje” ble dødstallene redusert til 112.000, kan Egedius melde.
Mener Egedius at feil og uklarheter skal forbli uimotsagt, dersom konklusjonen er politisk korrekt? Det er en helt normal del av den vitenskapelige prosessen at vitenskapelige artikler utfordres, kritiseres og bygges videre på. Økonomiske interesser engasjerer seg også i denne prosessen, men i siste instans er det kvaliteten av forskningen som teller. Det er vanskelig å lese dette avsnittet uten å oppfatte det slik at Egedius insinuerer at anslaget over dødsfall ble redusert på grunn av lobbyist-press.
Vi har altså to forskningsarbeider, begge utført av forskere ved offentlige institusjoner og publisert i det ledende medisinske tidsskriftet JAMA. Siden den nyeste artikkelen retter opp en rekke metode- og datasvakheter i det opprinnelige arbeidet, finner jeg det sannsynlig, om enn ikke sikkert, at den nyere forskningen holder høyere kvalitet. Noen fasit foreligger ikke, og ny forskning vil utvilsomt kunne forbedre anslagene ytterligere. Egedius fester åpenbart mest lit til det eldre, høye anslaget, men gir oss intet hint om hvorfor det høye anslaget er mest troverdig. Kan det være fordi det passer hennes agenda, montro?
Et interessant funn i den siste studien er at mens de som lider av fedme har høyere dødsrisiko (112.000 ekstra dødsfall), er denne tvert imot mindre for dem som bare er overvektige (86.000 liv spart) i forhold til dem som holder seg innenfor såkalt normalvekt. Siden den eldste studien anslår ekstra dødsfall for overvektige og fete samlet til 385.000, er det dette nettotallet på 26.000 som Egedius burde ha sammenlignet med. Men det er ikke så rart at hun ikke gjør det, siden det ikke er noe som tyder på at hun har tatt seg bryet med å gå til primærkilden (står ikke i kildelisten, feil årstall oppgitt).
En oppsummering av denne debatten (ikke nødvendigvis nøytral) kan du finne i en rapport fra Health Policy Institute of Ohio.
Synder: Tonje Egedius/A-magasinet
