Av Espen Henriksen
For at vi om fem, ti og femti år fremdeles kan ha velfungerende rike samfunn i Skandinavia, er det viktig at vi forsøker å forstå hva som fungerer godt og hva som fungerer mindre godt her i nord. Ved vitenskapelige metoder kan vi få mer klarhet i dette.

Sammenlignet med de aller fleste land i verden har den sosiale og økonomiske utviklingen i Skandinavia de siste tiårene vært svært god.  En tung manifestasjon av dette er FNs årlige rapport Human Development Report hvor alle de nordiske landene plasseres blant de beste i verden.  Nøyaktig hva årsaken er til at både den sosiale og økonomomiske utviklingen vi har hatt, har vært så god, har vi imidlertid ennå ikke en fullgod forståelse for.  Det er vanskelig å peke på én enkelt faktor som kan forklare den heldige økonomiske utviklingen eller å hevde at resultatene fra Norden gir universelt gyldige implikasjoner.

 

Jeffrey Sachs, som i Norge er mest kjent for sitt “Global initiativ” og “Millennium goals”, er mindre beskjeden.  I november-utgaven av Scientific American skriver han at de “vitenskapelige bevisene” nå er klare: etter summarisk presentasjon av enkelte statistiske gjennomsnitt konkluderer han med at den økonomiske politikken i Norden er overlegen den som har vært ført i USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand, og at høye skatter og en generøs velferdsstat leder til en konkurransedyktig økonomi.  I forlengelsen av dette konkluderer Sachs med at Friedrich Hayek tok feil i “Veien til trelldom” hvor Hayek i følge Sachs konkluderte med at høye skatter ville lede til stagnasjon og politisk undertrykkelse.

Ikke uventet har disse påstandene blitt omfavnet i Norge.  Med Sachs som sannhetsvitne hevdet Karin Yrvin i Dagens Næringsliv 16. november blant annet at “[e]n stor offentlig sektor [] kan se ut til å være en forutsetning for økonomisk styrke.” 

Av nettopp denne grunn er ikke Sachs’ argument bare tvilsomt, men også farlig.  Det er galt å hevde såvel at noe er “bevist” som at Hayek tok feil.  Faren er at det også kan føre til at vi blir mindre kritiske og søker mindre aktivt etter de nyanserte svarene som kan forklare hva som bidrar til og hva som motvirker en politisk ønsket sosial og økonomisk utvikling.

For det første er det drøyt å hevde at det er “vitenskapelig bevist” av den økonomiske og sosiale politikken som har vært ført i de nordiske landene, i en absolutt forstand er bedre enn den som har vært ført i de angelsaksiske landene.   Selv om det ikke er noen tvil om at den sosiale og økonomiske utviklingen i Skandinavia de seneste årene har vært god, gir det liten grunn til å konkludere med at en stor offentlig sektor er en forutsetning for økonomisk styrke.  Det er mulig dét er tilfellet, men det kan også være at det er en følge av heldige omstendigheter, særegne kulturelle forhold, en homogen befolkning, simpelt statistisk avvik – eller noe helt annet.

For at vi om fem, ti og femti år fremdeles kan ha velfungerende rike samfunn i Skandinavia, er det viktig at vi forsøker å forstå hva som fungerer godt og hva som fungerer mindre godt her i nord.  Ved vitenskapelige metoder kan vi få mer klarhet i dette, men å hevde at det er vitenskap å sammenligne noen gjennomsnitt, og dermed konkludere som Sachs gjør, bør falle på sin egen urimelighet.

For det andre, i motsetning til hva Sachs kaller “vitenskap”, er kjernen i økonomi som fag å forstå hvordan individer reagerer på insentiver.  En mulig forklaring på hvorfor de skandinaviske landene har dynamiske økonomier til tross for høyt skattetrykk, er at skattesystemene er konstruert på en måte som minimerer de negative insentiver til arbeid og innsats, mens flere offentlige tjenester og overføringsordninger bidrar til høyere arbeidsmarkedsdeltagelse.  Eksempel på det siste er gode offentlige barnehager og eldreomsorg som utvilsomt har bidratt til høyere arbeidsmarkedsdeltagelse, særlig blant kvinner.   Hvis det skulle vise seg at dette er det viktigste kjennetegnet som skiller de skandinaviske landene fra resten av verden, så kan konklusjonen være at det er det mulig å ha en fremgangsrik økonomi på tross av en stor offentlig sektor.

For det tredje er det feil å hevde at hovedargumentet i Hayeks “Veien til trelldom” var at høyt skattetrykk ville lede til en totalitær stat. Som William Easterly lakonisk kommenterte i en nylig artikkel i Wall Street Journal, så kunne Jeffrey Sachs med fordel brukt mindre tid på å studere Salma Hayeks bidrag til økonomi og mer på Friedrichs.  Friedrich Hayeks hovedargument var at hvis man erstatter en desentralisert markedsøkonomi med en økonomi hvor staten bestemmer såvel hva som skal bli tilbudt som hva som skal bli etterspurt og til hvilken pris, ville dette lede til diktatur.

Bakgrunnen for Hayeks bok fra 1944 var dels hans egne vitenskapelig bidrag om hvordan prismekanismen aggregerer tilbuds- og etterspørsforhold på en måte som sentrale planleggere ikke kan replikere, og dels erfaringene fra kommunistiske, nazistiske og fascistiske diktatur i mellomkrigstiden.  Han advarte derfor alle partiene i de vestlige demokratiene mot å erstatte den desentraliserte prismekanismen med en sentralisert planøkonomi og forsøke å realisere en omfattende og abstrakt plan.

Selv om det var en omfattende av sentral planlegging i Norge i årene etter annen verdenskrig, ble prismekanismen aldri satt helt ut av spill.  Som professor Kalle Moene har påpekt ved flere anledninger, er et av de mest slående trekkene ved Arbeiderpartiets politikk helt fra de kom til makten for første gang, i hvilken grad de faktisk forstod viktigheten av desentraliserte besultninger og prisfastsettelse.

For det fjerde er det et slående trekk ved norsk politikk, som vi har til felles med de andre vesteuropeiske demokratiene, hvordan demokratiske og økonomiske reformer har vært gjennomført gradvis.  I kontrast til dette ser innlegget til Sachs i Scientific American ut til å falle inn i et kjent mønster.  Uansett hva oppgaven er – om det er stabilisering av hyperinflasjon i Bolivia, overgang fra kommunisme til markedsøkonomi i Polen og Russland, eller et “Big Push” for å utrydde fattigdom i verden – har Sachs anbefaling alltid vært gjør det raskt, gjør det stort, gjør det omfattende.

Som William Easterly treffende har påpekt i boken sin med den svært ironiske tittelen “The White Man’s Burden” har vestlige forsøk på utviklingshjelp nesten alltid vært karakterisert av (i) ønske om et stort push og (ii) et sett sentraliserte og ovenfra-og-ned-løsninger.  Dette til tross for at politiske og økonomiske reformer i de samme vestlige landene i det store og hele har vært karakterisert av (i) at de har vært gradvise og (ii) basert på desentraliserte løsninger. Mens Sachs fortjener ære for å henlede opionens oppmerksomhet på den tragedien det er at en så stor del av verdens befolkning lever under skrekkelige materielle vilkår, følger hans forslag til reformer det samme gamle mønsteret.

Akkurat som det neppe finnes én grunn til at Norge og de andre skandinaviske landene de senere årene har gjort det bra målt i forhold til mange sosiale og økonomiske indikatorer, så er det neppe mulig å gjennomføre noen store og plutselige omveltninger som vil heve de fattigste landene i verden ut av fattigdommen.  Blant de ting vi har lært siden publiseringen av Hayeks “Veien til trelldom”, er at desentralisert prisfastsettelse og produksjonsbeslutninger ser ut til å være en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for såvel økonomisk fremgang som demokratisk styre.  Det ser også ut til at gradvise, kontinuerlige endringer er bedre enn forsøk på å sette store planer ut i livet. 

Selv om det ikke kan utelukkes at en stor offentlig sektor er en forutsetning for økonomisk styrke, så er det også mulig at Norge og de andre skandinaviske landene har gjort det bra til tross for den samme store offentlige sektoren.  For å gi grunnlag for fortsatte gradvise reformer som kan legge fundamentet for at vi om fem, ti og femten år fremdeles gjør det relativt bra målt ved sosiale og økonomiske indikatorer, så kreves det færre enkle oppskrifter og store overskrifter og mer seriøs og grundig forskning.



Referanser
William Easterly The White Man’s Burden: Why the West’s Efforts to Aid the Rest Have Done So Much Ill and So Little Good Penguin Press: New York, 2006.
William Easterly “Dismal Science”  Wall Street Journal (Eastern Edition). 15. november 2006.
Friedrich Hayek The Road to Serfdom Routledge Press, 1944.
Jeffrey Sachs, The End of Poverty: Economic Possibilities for Our Time, Penguin Press: New York, 2005
Jeffrey Sachs, “The Social Welfare State, beyond Ideology”, Scientific American November 2006
Karin Yrvin, “Velferdsstatens mange venner”, Dagens Næringsliv 16. november 2006

• Espen Henriksen har doktorgrad i økonomi fra Carnegie Mellon University. Han er nå post.doc. ved Økonomisk institutt ved Universitet i Oslo og førsteamanuensis II ved Institutt for foretaksøkonomi ved NHH
• En lett bearbeidet versjon av denne artikkelen ble trykket som kronikk i Dagens Næringsliv 28. desember 2006.