Tweet

 Skriv ut utskriftsvennlig side

Sosialantropolog Emil André Røyrvik skapte liv i den hjemlige andedammen med en kronikk i Dagbladet 19/9, der han fremsatte påstander som allerede lenge har versert i USA, om at ødeleggelsen av World Trade Center og Pentagon 11.september 2001 ikke kan ha vært uført etter den “offisielle” versjonen, og der han går langt i antyde at amerikanske myndigheter selv kan ha stått bak. Jon Henrik Gilhuus demonstrerer her hvor usannsynlige disse påstandene er, og setter dem inn i en historisk og kontemporær kontekst.

At en fjær kan bli til fem høns har sikkert de fleste av oss erfart i hverdagen, likeså at vi har lett for å tro på noe vi ønsker skal være sant, uavhengig av hva objektive, målbare fakta forteller oss. Et problem for samfunnet blir dog denne tendensen først når den gir seg uttrykk i holdninger og oppfatninger som får betydning for hvordan vi som folk og land reagerer på verden rundt oss.

Rykter og paranoia er ikke noe nytt fenomen i amerikansk politikk og samfunn.

Påstander om konspirasjoner og manglende tro på vedtatte sannheter er intet nytt, verken i USA eller andre deler av verden. Men det er forstemmende at vi i en antatt opplyst verden i 2006, fortsatt styres av de laveste instinkter og de minst intellektuelle reaksjoner. Når det gjelder konspirasjonsteoriene bak 11. september, er disse en uartig blanding av mange ting; kunnskapsløshet og likegyldighet hos brede lag av befolkningen, langt fremskreden paranoia og en fullstendig amoralsk politisk opportunisme blant en del krefter på venstresiden, antiamerikanske og antivestlige holdninger hos en forholdsvis liten gruppe ekstremister og til sist en uansvarlig og overfladisk presse.

Jeg skal i det følgende vise at rykter og paranoia ikke er noe nytt fenomen i amerikansk politikk og samfunn. Deretter skal jeg demonstrere hvorfor det er så ufattelig lite sannsynlig at den offisielle versjonen i dette tilfellet skal være feil, og endelig skal jeg foreta en rask oppsummering og tilbakevisning av de konkrete “anklagepunktene” som fremsettes fra de paranoides rekker.

Historiske overdrivelser og konspirasjoner i USA

Selve frihetskampen i USA hadde til dels utspring i overdrivelser og propaganda. En av de tidlige hendelser som vendte kolonistenes opinion mot Storbritannia var den såkalte “Boston Massacre” 5. mars 1770. I følge de rykter som gikk i byen, og som var “etablert historie” i mange år, hadde britiske soldater uprovosert beskutt en gruppe fredelige demonstranter. Sannheten var at de ble bombardert med is og stein av en drukken og aggressiv horde. Senere, under Uavhengighetskrigen, ble ville rykter og propaganda flittig brukt av begge sider.

Skitne triks i valgkamper er heller intet nytt. Striden mellom John Adam og Thomas Jefferson i 1800 innholdt gjensidige påstander om utroskap og forbund med fremmede makter. Jefferson ble beskyldt for ateisme og for å være en Robespierre-inspirert revolusjonær som ville beslaglegge alle bibler når han kom til makten. Adams var på sin side i ledtog med britene, og planla å ta makten og insette seg selv som konge. Hovedpersonene selv holdt seg utenfor den verste kranglingen, men det er hevet over enhver tvil at brede lag av befolkningen faktisk trodde det verste om den andre siden.

Strid om innvandring er heller ikke noe nytt. Gjennom mesteparten av 1800-tallet blusset det opp motstand mot omtrent hver eneste nye folkegruppe som ankom Amerika. Det var en bred og dyp skepsis til katolikker, og særlig irene fikk gjennomgå. Den vanligste anklagen var at katolikker pr definisjon aldri kunne bli ordentlig integrerte amerikanere, siden de alltid ville være mer lojale til paven enn til USA. Disse kreftene stilte tidligere president Millard Fillmore ved valget i 1856, og tok hele 22% av stemmene.

Under og etter 2. verdenskrig verserte rykter, hovedsaklig på den ekstreme høyresiden, om at Franklin D. Roosevelt hadde kjent til japanernes planer om et angrep på Pearl Harbor, men hadde unnlatt å gjøre noe med det, fordi han ønsket å trekke USA med i krigen mot Hitler. Det er riktig at rykter om dette nådde amerikanske ører, men det skjedde i en setting der slike rykter florerte omtrent daglig, og få tok dem alvorlig. Tyve år senere fikk vi drapet på Kennedy, der de påfølgende konspirasjonsteorier utgjør et emne så bredt at det umulig kan ytes rettferdighet i en kort artikkel. Vi kan nøye oss med å fastslå at et stort antall amerikanere (og andre) tror at et statsapparat som synes å lekke som en sil om alt mulig annet, skal ha klart å holde et drapskomplott skjult i over 40 år, og at millioner av mennesker har sine bastante oppfatninger om hvem som egentlig sto bak – oppfatninger som i tillegg til å være særs dårlig belagte med fakta også har den ulempen at de er gjensidig utelukkende.

Hvorfor er det vanvidd å betvile at Bin Laden sto bak 11. september?

Det er fremsatt flere forklaringer på hvorfor det er en utbredt oppfatning i mange muslimske miljøer at Osama Bin Laden ikke sto bak angrepene på USA 11. september. Den “snille” varianten går ut på at for mange muslimer vil det være umulig å akseptere at en muslim kan stå bak slike voldsgjerninger. Tatt i betraktning at muslimer påviselig har benyttet både flykapringer og drap på sivile som politiske metoder tidligere, kan det neppe komme som at sjokk når disse metodene kombineres, og denne påstanden er derfor meget lite troverdig. 

En annen alternativ forklaring er at Bin Laden nok kan ha stått bak, men at han skal være en amerikansk marionett, en brikke i USAs spill for å rettferdiggjøre en krig mot den muslimske verden. Kanskje er han ikke engang Bin Laden, men en amerikansk kopi – Røyrvik påstår at videoen der Bin Laden innrømmer skyld er et bedrag som “alle kan se”. Denne forklaringen kommer trolig som en overraskelse på de mange Al Qaida-toppene som etterhvert er blitt pågrepet av særlig amerikanske og pakistanske styrker og som nå kan se frem til enten dødsstraff eller å råtne i en fengselscelle resten av sitt naturlige liv, likeså det nå styrtede Talibanregimet, som huset og beskyttet mannen i flere år. Overraskende må det også være for de mange terrorister som kjemper Bin Ladens sak i Irak og andre steder. Men at Røryvik ser ting andre ikke kan se er et gjennomgående fenomen ved hans argumentasjon. Påstandene om at flere av de arabiske kaprerne skal være i live og derfor ikke skyldige er også fullstendig vanvidd. Tror virkelig Røyrvik at amerikanerne, dersom de fingerte et slikt angrep, ville være dumme nok til å skylde på folk de ikke hadde full kontroll over? Som enten var døde eller satt i fangenskap? Disse påstandene er på linje med folk som mener å ha sett Elvis flippe burgere i Mexico, og avslører at konspirasjonstilhengerne ikke besitter selv den minste flik av logisk kapasitet.

Denne versjonen tar heller ikke inn over seg at en slik “konspirasjon” må omfatte omtrent alle verdens etterretningstjenester, uansett de respektive lands holdning til USAs kamp mot terror eller for den saks skyld krigen i Irak. Al Qaida er ikke et amerikansk påfunn, organisasjonen finnes påviselig i en rekke land som var og er motstandere av den amerikanske krigføringen i Midtøsten. Videre forutsettes det at en rekke navngitte terrorister som kjenner Bin Laden personlig, også opererer under falskt flagg, noe som er fullstendig uten mål og mening. Dertil kommer at dersom USA virkelig styrte Bin Ladens videobeskjeder, ville de trolig inneholdtet noe mer tjenelig budskap for amerikanerne, med mindre noen virkelig tror at Bush foretrekker å ha 40% oppslutning pga alle tapene i Irak.

Denne usannsynliggjøringen kan videreføres til andre aspekter ved konspirasjonsteoriene. Til tross for alle hysteriske påstander om at USA nå skal ha blitt en politistat, vil enhver tilregnelig observatør enkelt kunne fastslå at få ting er mindre kontroversielt enn å kritisere, harselere eller sågar demonisere den sittende administrasjonen. Det skrives, snakkes, vitses og protesteres som aldri før. Til tross for at det ville være en enorm politisk gevinst ved å kunne knytte Bush til en konspirasjon, har ingen, absolutt ingen mainstream politikere begitt seg inn på dette.

Sagt litt flåsete: Det bør være det endelige dødsstøtet for enhver antiamerikansk konspirasjonsteori at Noam Chomsky tar avstand fra den.

Dersom det virkelig var så mange spørsmålstegn ved den offentlige versjonen, så mange ting som tydet på at Al Qaida ikke sto bak, så mange ting som kunne lede en inn på at USA selv sto bak – hvorfor har ingen andre enn elementer på de absolutte ytterfløyer kommet med påstandene? Det finnes ingen grunn til at ikke den seriøse venstresiden skulle bruke disse tingene for alt de var verdt om de fant at det virket det minste sannsynlig. Allikevel har det ikke forekommet. Aviser som New York Times, som ellers ikke nøler med å tillegge denne presidenten vikarierende motiver og manglende moral, demokratiske ledere som ellers beskylder Bush for å ha løyet om det meste relatert til invasjonen i Irak – hvorfor tar disse fullstandig avstand fra konspirasjonsteoriene? Etterretningen i demokratiske land som ville elske å gi USA en ørefik, f.eks Frankrike eller Russland – alle er øredøvende tause. Det faktum at INGEN av de seriøse aktørene som ville hatt nytte av at konspirasjonsteoriene stemte vil ta i dem med ildtang, er i grunnen alt man trenger å vite for å avfeie dem. Sagt litt flåsete: Det bør være det endelige dødsstøtet for enhver antiamerikansk konspirasjonsteori at Noam Chomsky tar avstand fra den.

Terrorkampen som politisk middel

I denne sammenhengen er det også nødvendig å belyse en annen side av paranoiaen – de som hevder at Bush er i ferd med å innføre en fascistoid politistat i USA. Nå er det langt fra alle de som mener dette som nødvendigvis mener at terrorkampen kun er en unnskyldning for fascistprosjektet. Svært mange mener simpelthen at man nå går for langt, og det er ikke min mening å mistenkeliggjøre enhver kritikk av Bush, eller av hvordan terrorkampen utføres. En sunn skepsis til statsmakten er en grunnleggende positiv og svært så amerikansk verdi, og det er viktig å ha en aktiv og kritisk holdning til alle reguleringer en statsmakt ønsker å innføre, uansett begrunnelse. Imidlertid har dette nå gått over i det reneste hysteri hos mange, og det anføres altså at innskrenking av borgerrettigheter er et overordnet mål med terrorkampen, ja sågar at hele krigen er et vikarierende motiv.

Denne hysterien kan besvares fra tre vinkler. Den ene er å se på hva som faktisk er gjort, en annen på hva som kunne vært gjort, og til sist sammenligne status i USA med status andre steder og andre tider. De sobre fakta tilsier nemlig at det knapt kan påvises noen som helst “innskrenkning” i amerikanske borgeres frihet. Som tidligere påpekt er det knapt noe kontroversielt eller farlig i det hele tatt ved å kritisere, endog æreskjelle både presidenten og hans politikk på det groveste. Den dømmende makt etterprøver kritisk administrasjonens maktutøvelse, slik den skal gjøre, det samme gjelder en kritisk presse. Selv i en Republikansk styrt Kongress må Det Hvite Hus søke kompromisser om viktige sider av terrorkampen. Det betyr ikke at alt som foretas er verken klokt eller riktig, og domstolene har også begrenset visse sider av administrasjons myndighetsutøvelse. Men dette er ikke noe nytt i USA – det finnes mange eksempler på lover og embetsutøvelse som er blitt stoppet eller modifisert av rettsapparatet tidligere, uten at det har ligget noen ond “master plan” bak. At domstolene griper inn viser at det amerikanske systemets balansering av statsmaktene fungerer som det skal.

Det finnes således ingen holdepunkter for å hevde at amerikanernes frihet, det være seg politisk eller på annen måte, skal være innskrenket. Det andre aspektet av hysteriet går på graden av overvåkning. Her kan anføres at mesteparten av endringene i lovverket har gått ut på å oppdatere dette til også å omfatte terrorhandlinger, f.eks. har myndighetene i lengre tid kunnet kreve utlevert opplysninger fra bibliotek om folks lesevaner, i såpass små forhold som forsikringssvindel. Det ble mye oppstyr etter avsløringen av NSAs telefonovervåking, som inkluderte samtaler hvor den ene parten var i USA. Det kom dårlig frem i norske medier at programmet i hovedsak registrerte nummere, og kun gikk nærmere inn i saker der det var grunn til mistanke. Avlytting av samtaler som foretas mellom to telefoner i USA må for øvrig fortsatt autoriseres av domstolene. At amerikanske myndigheter verken kan eller vil overvåke innholdet i de mangfoldige millioner vanlige samtaler som foretas daglig synes ikke å gjøre særlig inntrykk på hysterikerne. Et viktig element her er trolig at de fleste hysterikere ser på seg selv som uhørt meget viktigere enn de egentlig er, og det passer derfor inn i deres lett martyriske selvbilde å være “offer” for statlig undertrykkelse, og det oppfattes som langt bedre enn å erkjenne at deres agitasjon er totalt uinteressant for andre enn dem selv.

Et viktig element her er trolig at de fleste hysterikere ser på seg selv som uhørt meget viktigere enn de egentlig er, og det passer derfor inn i deres lett martyriske selvbilde å være “offer” for statlig undertrykkelse.

Når vi ser på hvordan opinionen i USA var i tiden rett etter 11.september, og hvordan folk fortsatt svarer på spørsmål om borgerrettigheter vs. tiltak i kampen mot terror, kunne myndighetene trolig innført langt flere og strengere restriksjoner dersom dette hadde vært deres ønske. Innføring av ID-kort og omfattende etnisk profilering ville f.eks. trolig gått gjennom som varm kniv i smør om administrasjonen så hadde ønsket. At en regjering som har store problemer med å få fortgang i kontrollen av grensen mot Mexico, der hundretusener smetter gjennom illegalt hvert år, skulle se det som et mål i seg selv å overvåke så mange vanlige amerikanere som mulig, faller på egen urimelighet.

Den tredje, og kanskje mest illustrerende vinklingen er altså å sammenligne dagens USA med andre land i verden, samt se på hva som har vært gjort i tidligere tider. For å ta det siste først: Dagens kamp mot terror og de metoder den amerikanske regjering bruker, eller vil bruke, er for småtterier å regne mot hva som har foregått før. Abraham Lincoln kastet borgerkrigsmotstandere i fengsel og fratok vilkårlig amerikanske borgere retten til “habeas corpus”, dvs å bli fremstilt for en domstol, selv om de ikke var stridende, og han ignorerte domstolenes instrukser om å slutte med denne praksisen. Under 1. verdenskrig innførte Woodrow Wilsons regjering forbud mot antikrigsdemonstrasjoner og sensurerte antikrigslitteratur og Franklin D. Roosevelt internerte som kjent amerikanske statsborgere av japansk opprinnelse under 2. verdenskrig. President Lyndon B. Johnson hadde ingen skrupler med å bruke bokettersyn som middel mot sine politiske motstandere. Justisdepartementet under Carter og senere under Clinton, hevdet at presidenten har en konstitusjonell rett som øverstkommanderende til å beordre både avlytting og husransakelser uten rettsordre, dersom han finner det nødvendig. Til tross for alt dette består Republikken i beste velgående – om noe er graden av åpenhet, kritisk diskusjon og sunne politske meningsbrytninger sterkere enn under noen tilsvarende kriser i nasjonens historie.

Den kanskje beste illustrasjonen på hvor langt over mål det skytes i konspirasjonsteoriene rettet mot “kampen mot terror” kommer når vi sammenligner de meget moderate tiltak USA har iverksatt etter 11.september med europeisk praksis gjennom mange år. I flere europeiske land trenger f.eks politiet ikke engang en rettskjennelse for å starte telefonavlytting av selv vanlige kriminelle. Lang varetektsfengsling og dårlig konstitusjonell sikring av anklagedes rettigheter er langt vanligere i Europa enn i USA. Europeiske menneskerettsforkjempere har for lengst stemplet f.eks. Frankrikes interneringsleire for asylsøkere som langt verre enn noe amerikanerne har på Guantanamo. Man kan gjerne diskutere hva som foregår i USA, og det er helt legitimt og rasjonelt å mene at det skal legges enda større vekt på borgerrett fremfor offentlig sikkerhet, men med mindre man er villig til å stemple EU som en politistat, bør også karakteristikkene av Bush bli noe mer edruelige.

Noen konkrete påstander om hva som skjedde 11. september

Røyrviks kronikk i Dagbladet berørte i liten grad de ovenstående punkter, han var mer fokusert på tekniske detaljer i sin argumentasjon (han har en mye lengre artikkel i Samtiden som går mer i dybden). Dog var hans innlegg et uttrykt forsvar for flere Norgesbaserte imamer som nylig hadde kommet med ville påstander av slik art, i forbindelse med femårsmarkeringen av terrorhandlingene. Uten en grunngivelse for hvorfor noen andre enn Bin Laden og hans likesinnede skulle ha interesse av å utføre slik terror, blir videre spekulasjon noe fåfengt, derfor er en slik politisk basert gjennomgang viktig. Dog er det så mye løgn, halvsannheter og utelatelser som går igjen i de konkrete innvendingene, at det er på sin plass med en kjapp gjennomgang av dem. 

Først er det verdt å merke seg Røyrviks initielle argumentasjon for hvorfor imamenes påstander ikke er ekstreme – meningsmålinger viser at en stor minoritet av amerikanerne selv er kritiske til den offisielle forklaringen. Røyrvik nevner imidlertid ikke at det kan være et utall innfallsvinkler til denne kritiske holdningen; det kan være at man tror det lyves for å dekke egen inkompetanse hos sentrale myndigheter – noe som kan være ille nok , men intet grunnlag for noen konspirasjonsteori av den typen vi her snakker om. Det kan og være at mange tror at fremmede makters innblanding ikke er kommet godt nok frem – vi skal huske på at en stor minoritet av amerikanerne også tror at Saddam hadde noe med angrepene å gjøre, uten at Røyrvik eller andre Bush-kritikere tillegger akkurat DEN teorien noe vekt, snarere tvert imot. Argumentasjonen er derfor uredelig og irrelevant.

De byggtekniske argumenter fra konspirasjonsteoretikerne kan oppsummeres slik:

Flykrasjene kan ikke forklare at World Trade Center kollapset og ikke de omfattende brannene, ei heller at en av nabobygningene, det såkalte WTC 7 raste sammen flere timer etterpå. Flere trekk ved sammenstyrtingen peker mot en “kontrollert sprengning”. Bevismateriale er ikke undersøkt, og ble ulovlig fjernet. Dernest mistenkeliggjøres at USA ikke fikk fly på vingene tidsnok, og at USA har mosatt seg “enhver granskning”.

Tidsskriftet Popular Mechanics har gått gjennom de byggtekniske påstandene, og avviser blankt alle sammen. Flyene hadde mer enn nok sprengkraft da de traff bygningene til å forklare raset, og nok flybensin til å forklare brannene. Rystelsene fra de falne tårnene forklarer WTC 7s fall og påstandene om en “kontrollert sprengning” er basert dels på feilaktige rapporter fra den første tiden, som senere er korrigert, eller på bevisst manipulasjon av kilder gjennom utelatelser og feiltolkninger. Det er allerede kommet flere delrapporter av teknisk slag, og flere ventes. At dette tar tid er ikke det samme som at man feier noe som helst under teppet. Påstandene om manglende luftforsvar er blitt forklart av bl.a. 9/11-kommisjonen, og alle som har sett filmen United 93 vil vite hva som faktisk skjedde den dagen. Røyrvik sier i Dagbladet lite om flystyrten i Pentagon, men også dette behandles grundig av Popular Mechanics.

Som redaktørene skriver: “In the end, we were able to debunk each of these assertions with hard evidence and a healthy dose of common sense. We learned that a few theories are based on something as innocent as a reporting error on that chaotic day. Others are the byproducts of cynical imaginations that aim to inject suspicion and animosity into public debate. Only by confronting such poisonous claims with irrefutable facts can we understand what really happened on a day that is forever seared into world history.”

Konklusjon

Det kan ligge forskjellige motiver bak konspirasjonsteoriene rundt 11. september. Noen forvirrede sjeler har muligens ærlige hensikter, men går seg ville i en jungel av desinformasjon og rykter. De førende krefter, de som ligger bak fremsettelsen av påstandene, kan imidlertid ikke tillegges noe godt overhodet. Disse menneskene drives av en eller flere faktorer som spenner fra religiøs fundamentalisme eller et generelt hat mot USA/vestlige verdier, til politisk opportunisme eller rett og slett god, gammeldags, klinisk paranoia. En overfladisk presse gir disse elementene en dekning og derved et skinn av legitimitet som de ikke er i nærheten av å fortjene.

Det å tro at Bin Laden ikke er en reell terrorist og ikke er den ultimate bakmann bak angrepene er like politisk kunnskapsløst, like uintelligent og like forkastelig som å fornekte Holocaust. De “tekniske” argumentene som fremsettes mot det aksepterte hendelsesforløpet står ikke noe tilbake mot de mange tilsynelatende godt dokumenterte “vitenskapelige” bevisene som er fremsatt for å motbevise at jødeutryddelsene kunne finne sted. De som fremsetter dem bør behandles på samme måte – med avsky, latterliggjøring og sosial ostrakisme. De må ikke på noe vis få være en del av den dannede samtale i samfunnet, rett og slett fordi de har demonstrert at de ikke er i besittelse av de mest grunnleggende moralske føringer. Å gi disse menneskene spalteplass er like urimelig som å la nynazister eller Flat Earth Society få slippe til som om de skulle ha noe som helst tilregnelig å tilføre debatten. Det har de nemlig ikke.

Popular Mechanics rapport ligger her: http://www.popularmechanics.com/technology/military_law/1227842.html

• Jon Henrik Gilhuus er leder i Monticello Society