NRK er sikker på at kubanerne savner sin Høyt Elskede Leder, og Dagsavisen beskriver landet som en tigerøkonomi.
I morgenes utenriksnyheter kunne NRKs Joar Hoel Larsen fortelle oss at ”kubanerne savner Castro”. Det er ikke første gangen at norske medier formidler dette budskapet etter at Castro ble alvorlig syk og trådde tilbake som president. Merkelig nok har ikke NRK rapportert at ”chilerne savner Pinochet” ved eks-diktatorens død. Men det er kanskje forskjell på diktatorer, avhengig av om de tilordnes ”høyresiden” eller ”venstresiden”?
Parallellene mellom de to diktatorene er for øvrig mange, så mange at det kan være nyttig å oppsummere dem.
Likhetene
Regimene kom til makten gjennom henholdsvis en blodig revolusjon og et blodig kupp. Revolusjonen på Kuba hadde støtte fra brede grupper i folket og også USA ønsket seg et regimeskifte. USA hadde innført våpenboikott mot Batista-regimet tidlig i 1958, et faktum jeg ikke kan huske å ha sett nevnt i norske medier de siste tiårene.Kuppet i Chile kom som respons på en anmodning fra et flertall i nasjonalforsamlingen, som mente den folkevalgte presidenten Allende gikk ut over sine fullmakter og brøt grunnloven. Kuppet hadde betydelig folkelig støtte, men det er umulig å vite om det hadde et flertall i folket bak seg. USA så med blide øyne på det, selv om det i motsetning til stadig gjentatte påstander ikke finnes beviser for at landet var involvert i kuppet i 1973. (Derimot er det sterke indikasjoner på at utenriksminister Kissinger var involvert i planer om et kupp i forkant av innsettelsen av president Allende i 1970).
Begge omveltningene tok en langt mer voldelig og undertrykkende retning enn mange av dem som opprinnelig støttet dem hadde tenkt seg. På Kuba kom mange som hadde kjempet mot Batista-regimet etter hvert i opposisjon til Castros stadig mer kommunistiske og Sovjet-orienterte diktatur, og havnet i Castros fengsler, foran hans eksekusjonspeletonger eller i eksil. I en periode var deler av landet i borgerkrig (Escambray-opprøret). I Chile viste det seg øyeblikkelig at Pinochet-regimet langt i fra hadde grepet inn for å redde demokratiet fra Allendes maktmisbruk, men isteden undertrykte deler av opposisjonen med de mest bestialske midler.
I Chile var resultatet omkring 3.000 døde og 28.000 torturerte.På Kuba er tallene usikre, men i henhold til ”The Black Book of Communism” (Courtois et al, 1999) ble mellom 15.000 og 17.000 skutt mellom 1959 og 1990-tallet, og mer enn 100.000 kubanere hadde vært i fengsel eller arbeidsleir for sine politiske meninger. Mange av disse ble utsatt for behandling på grensen eller over grensen til tortur. Andre kilder opererer med et lavere antall henrettede, men praktisk talt alle kilder oppgir dødstallene vesentlig høyere enn i Chile. (Chiles befolkning er omkring 40% høyere)
Forskjellene
Det er tre store forskjeller mellom regimene.
(1) I Chile ble demokratiet gjeninnført i 1989, etter at diktatoren selv tok sjansen på et valg, som han tapte knapt. På Kuba er de fleste av fascismens karakteristika fremdeles til stede. Diktatoren har gått rundt i uniform siden 1959. Da han ble syk, ble makten overført til hærsjefen, som tilfeldigvis er hans bror. Kuba forbyr politiske partier, avholder ikke valg, har ingen forsamlings-, ytrings- eller pressefrihet eller uavhengige fagforeninger. Hæren eier den viktigste sivile sektoren i økonomien (turismen). Regimets slagord er ”fedrelandet eller døden”, og dets viktigste ikon (Che Guevara) dyrket døden og hatet.
(2) Chile førte etter 1975 en ganske konsekvent markedsorientert økonomisk politikk. Bortsett fra et tilbakeslag i 1982-83, som blant annet skyldes feil i regulering av bankene kombinert med en overvurdert og låst valuta, har de økonomiske resultatene vært gode. Ingen land i Latin-Amerika har opplevd raskere økonomisk vekst. Kuba holdt fast ved en sosialistisk økonomi og et kolonialt avhengighetsforhold til Sovjet-Unionen (gjennom sukkereksporten) helt til Sovjet falt sammen i 1989. Deretter har økonomien vært igjennom en berg- og dalbane av økonomiske reformer og innstramninger. BNP pr. capita var det samme i 2005 som i 1989. Mens Kuba var blant de aller rikeste landene i Latin-Amerika i 1959, er det nå blant de fattigste, men har på enkelte områder, særlig helsestell, en bedre standard enn velstandsnivået normalt tilsier.
(3) Store deler av intelligentsiaen og pressen i Vesten ser på Kuba som et nobelt, om enn mangelfullt og ikke udelt vellykket eksperiment. Det er derfor Joar Hoel Larsen kan få seg til å viderebringe propagandaen om ”Den Høyt Elskede Leder” uten å blunke. Pinochet blir, og det med rette, unisont fordømt, bortsett fra noen eksentrikere som Margaret Thatcher.
Den kubanske tigeren
På 1950- og 60-tallet var det ikke uvanlig at pressen i Vesten ukritisk videreformidlet Sovjet-Unionens propaganda om den store økonomiske fremgangen under kommunismen. Vestlige akademikere regnet til og med ut at Sovjet om ikke veldig lenge kom til å gå forbi USA som økonomisk stormakt. Dagsavisens Erik Selmer står derfor i en ikke veldig ærerik tradisjon når han lørdag 16. desember skriver om den kubanske tigeren: ”Cubansk økonomi går imidlertid så det suser for tiden. Veksten i år er på hele 12,5 prosent, ifølge Den økonomiske kommisjonen for Latin-Amerika og Karibia (Cepal), som hører inn under FN. Ikke noe annet land i regionen har hatt en slik vekst, og Cuba er blitt en latinamerikansk tiger. I 2005 var veksten 11,8 prosent, året før bare 5,4 prosent, heter det i den siste rapporten fra Cepal, som kom denne uka.”
Det er to problemer med denne fremstillingen. For det første er dette ikke Cepals tall. Kubanernes tall er så upålitelige at Cepal utstyrer dem med en fornote og opplyser om at dette er innrapporteringen fra det statistiske sentralbyrået på Kuba. Landet utelates konsekvent fra de grafiske fremstillingene av denne rapporten, fordi tallene er så usikre.
Cepal har kubanernes alternative statistiske metodikk til vurdering. Et hint om at noe er galt er at BNP-veksten ikke revideres etter hvert, noe som er det normale i alle utviklede land med gode statistiske metoder. De offisielle tallene for veksten i 2005 var klare allerede 2. januar 2006, og er ikke endret senere.
Uavhengige anslag fra Economist (The World in 2006) oppga veksten til 5,2% i 2005 og anslaget for 2006 til 4,5%. Nylig (1. november) har Economist Intelligence Unit oppjustert anslaget for 2006 til 7,5%. Andre troverdige kilder melder om vekst på 8% i 2005, og noe lavere i 2006 og fremover.
En nyttig rapport om Kubas utvikling ble utgitt av City-Universitetet i New York (kjent for sine venstreorienterte tradisjoner) tidligere i år. Her drøftes også den økonomiske utviklingen og vekstraten.
For det andre rives disse to gode årene ut av sin kontekst. Legger vi Castros egne vekstanslag til grunn, var BNP pr. innbygger i 2005 tilbake på 1989-nivå. Legger vi Economists anslag til grunn, er landet tilbake til utgangspunktet i 2006. Å karre seg tilbake til velstandsnivået for 17 år siden gir kanskje ikke grunnlag for å bli utropt som en økonomisk ”tiger” riktig ennå?
Syndere: Joar Hoel Larsen/NRK, Erik Selmer/Dagsavisen.
