Nyheten om fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og gass-divisjon mottas med udelt begeistring i analytikerkretser. Det er ikke tilfeldig.
Verdien av Hydro steg med nærmere 50 milliarder kroner på Oslo Børs i går. Konglomerat-rabatten i Hydro har vært kjent lenge, og utskillelsen av Yara og nå olje- og gass-divisjonen har synliggjort de reelle verdiene i selskapet.
Den nye giganten vil utvilsomt stå sterkere rustet til å møte konkurransen internasjonalt. Større finansielle, menneskelige og teknologiske ressurser vil gjøre det mulig å kjøre flere store prosjekter samtidig, og øker sannsynligheten for at selskapet vinner frem i konkurranse med de andre oljegigantene. Det er utvilsomt gode nyheter.
I det politiske miljøet er det bred enighet om at sammenslåing av selskapene er gode nyheter for Norge. Det er overraskende, ettersom både Jens Stoltenberg, tidligere olje- og energiminister Olav Akselsen og andre ledende politikere tidligere uttrykte i klartekst at en slik sammenslutning ikke var aktuelt. Skepsisen fremgår også av Soria Moria-erklæringen. Det er ikke første gang Statoil og Hydro har ønsket å gjøre et slikt grep, men tidligere forsøk har strandet blant annet på grunn av politisk uvilje. Derfor er det overraskende få motforestillinger, sett bort fra Høyres forbehold om konsekvenser for leverandørindustrien.
Statsministeren var raskt ute med å forsikre at staten skal bruke 30 milliarder kroner på å kjøpe seg opp fra 63 prosent til 67 prosents eierandel i det nye selskapet. Hvorfor staten skal være tungt inne i oljeutvinning i flere regimer norske myndigheter ikke trives med politisk, som for eksempel Iran, er nå en ting. Hvilken hensikt det har å øke den norske stats eksponering i et selskap som driver med svært risikofylte prosjekter over hele verden er et annet spørsmål. Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, uttalte mandag 18.desember, at staten like gjerne kunne satse mer på ”Hydroil” fremfor å investere i andre oljeselskaper. Fra et business-perspektiv er det ren svada. Å investere mer i et enkelt selskap som opererer med meget høy risiko øker den potensielle nedsiden sammenliknet med tilsvarende eksponering spredt over flere selskaper, selv om de opererer i den samme bransjen.
Det er tilforlatelig å tro at statens eierandel i disse selskapene kan bli en gullkantet investering. Men det er langt fra sikkert. Derfor har myndighetene innført et system som minsker behovet for å putte såpass mange egg i en kurv, ved å innføre 78 prosent skatt for oljeselskaper. Slik kommer verdiskapningen fellesskapet til gode. Det burde bane veien for nedsalg fremfor ytterligere investeringer.
Fusjonen har også en konkurransemessig side som det ikke minst kan tenkes at ESA vil interessere seg for. Når staten deler ut lisensene på norsk sokkel, eier Petoro og samtidig ønsker å kontrollere 2/3 av et selskap som har tilnærmet monopol på norsk sokkel, så sitter staten med bukten og begge endene. Da handler økt eksponering ikke lenger om statlig aksjespekulasjon med fellesskapets penger, men om demokrati og prinsipper om maktdeling.
På norsk sokkel er det ikke like sikkert at sammenslåingen vil være en suksess for andre enn selskapene selv, og kanskje heller ikke for dem. Konkurransen mellom Statoil og Hydro har vært positivt for dynamikken på og utviklingen av norsk sokkel. Nå forsvinner dette elementet. Det er også grunn til å bekymre seg på leverandørindustrien vegne. Tidligere hadde oljeservicenæringen og leverandørindustrien tre norske selskaper å forholde seg til: Saga, Hydro og Statoil. Nå har de en kunde å forholde seg til. Monopolisme fører sjelden med seg noe godt. I det lange løp vil også monopolisten lide under monopolet.
