1. januar utvides EU med Bulgaria og Romania. Tyrkias søknad aktualiserer spørsmålet om hva EU skal være og hvordan EU-medlemskap kan bidra til å utbre liberale demokratiske verdier.
1. januar utvides EU med to nye medlemsland – Bulgaria og Romania, to land som fortsatt strever med å få på plass stabile, demokratiske institusjoner og en fungerende rettsstat. For 30 millioner bulgarere og rumenere er 1. januar derfor en viktig dag. Men utvidelsen er neppe noe som vil få stor oppmerksomhet i europeiske medier, og slett ikke i norske. Det burde den, både i Europa og her hos oss.
For EUs del, fordi utvidelsen minner om hva som var, og som fortsatt er, EUs viktigste eksistensberettigelse, nemlig å være garantisten for en liberal demokratisk utvikling i Europa. For mange europeere tar demokrati i Europa som en selvfølge. Men Europa er vuggen til for mange sosialistiske, nasjonalistiske og fascistiske diktaturer til at vi har råd til å tro at demokrati ligger i den europeiske kulturen. Det er ikke bare snakk om Tyskland under Hitler eller Sovjetunionen under Stalin. Det er snakk om Francos Spania, Salazars Portugal og den greske militærjuntaen; sovjetblokken i øst, Enver Hoxhas Albania, Ceauþescus Romania og Titos Jugoslavia; og borgerkrigens Balkan, med Slobodan Milosevics nasjonalistiske diktatur i spissen.
EU har historisk bidratt til forsoningen mellom Tyskland og Frankrike, og til demokratisering i mange av de tidligere diktaturene i både Vest- og Øst-Europa. Men utvidelsen 1. januar bør minne Europa på at oppgaven fortsatt ikke er fullført. I EUs randsoner i øst og syd finnes mange land med unge eller svakt rotfestede demokratier. Mange av disse landene har uttrykt ønske om EU-medlemskap – som Ukraina, Georgia, Tyrkia, Serbia og Kroatia. I forhold til disse landene kan EU spille en dobbelt rolle: Både vil et eventuelt medlemskap bidra til å styrke økonomien og de demokratiske institusjoner; men vel så viktig er prosessen frem dit. Prosessen for å bli godkjent som kandidatland bidro sterkt til demokratiske og økonomiske reformer både i Baltikum og Sentral-Europa.
Mens det politisk sett var relativt enkelt å ta de tidligere diktaturene i Spania og Portugal inn i EU, har EUs østfront bydd på adskillig større problemer. Kulturforskjeller, spørsmål knyttet til demokratiutvikling og menneskerettigheter, og spørsmål om landene egentlig er europeiske har vært brennbare temaer. Spesielt vanskelig er Tyrkia, som på et vis igjen, og ufrivillig, har blitt Europas syke mann.
Det er langt fra klart at Tyrkia er ”europeisk” – hva nå det måtte bety. Og Tyrkia har en lang vei å gå før landet kan kalle seg et liberalt demokrati. Likevel mener Minerva det er ekstremt uklokt når sentrale medlemsland i EU nå tar til orde for å stoppe medlemskapssamtalene med Tyrkia. Påskuddet er konflikten om Kypros og ytringsfrihetens stilling i Tyrkia. Ikke slik å forstå at ikke ytringsfrihetssituasjonen i Tyrkia er bekymringsfull – noe årets Nobelprisvinner i litteratur, Orhan Pamuk, har fått merke på kroppen. Tyrkia har også store problemer med minoriteter, med islamistiske politiske retninger, og med fattigdom og korrupsjon. Men – og som Pamuk også har påpekt – å avbryte samtalene med Tyrkia vil gjøre lite for å bedre forholdene. Nettopp den konstruktive dialogen med EU har vært med å påvirke politikken i riktig retning i mange land.
Noen EU-land begrunner den økende skepsisen mot Tyrkia med at utviklingen der går i feil retning på mange områder. Samtidig vil mange tyrkere antagelig hevde at den negative utviklingen i Tyrkia delvis henger sammen med økende skepsis i Europa, representert for eksempel ved østerrikske FPÔs valgkampplakater i 2004, som lød ”Türkei in die EU – mit mir nicht!” Og Tyrkia har absolutt grunn til å mene at det er tvilsomt om den reelle grunnen for skepsisen til tyrkisk medlemskap bare er konflikten rundt Kypros eller spørsmål om demokratiet i Tyrkia. Det er klart at disse spørsmålene må løses før et medlemskap eventuelt innvilges – men det er ingen grunn til å avslutte samtalene, eller å sende signaler om at Tyrkia aldri kan bli medlem av EU, slik det nå gjøres fra mange sentrale hold. Alvorlige innvendinger ville kunne rettes også mot land som for eksempel Bulgaria og Romania – for ikke å snakke om mange av EU-landene selv.
Det synes åpenbart at en stor del av skepsisen til Tyrkia har mindre å gjøre med de konkrete forholdene i Tyrkia, og mer å gjøre med frykten for et flerkulturelt EU. Denne frykten er paradoksalt nok sterk ikke bare hos nasjonalistisk og fremmedfiendtlige politikere, men også hos tilsynelatende kosmopolittiske føderalister, som frykter at et flerkulturelt EU ikke vil kunne gi den felles identiteten som er nødvendig for å skape en reell politisk union og et føderalt Europa.
Minerva deler ikke den frykten. For det første finnes det ikke noen felles europeisk identitet som tyrkisk medlemskap kan true. Det ser ut som om mange føderalister tenker på den franske og tyske opplysningstiden som det felles utgangspunktet for europeisk historie og identitet. Men identitet er noe man må skape kontinuerlig. Å knytte en moderne, europeisk identitet til enevoldskeisernes tidsalder er en stivnet og konstruert form. Og en felles europeisk identitet er ikke en realitet i noen av EUs medlemsland i dag, annet enn hos små, eurokratiske eliter. Et konservativt samfunnssyn tilsier at politiske institusjoner bør vokse frem nedenfra; et føderalt Europa, med felles politikk på alle områder, fremstår med et slikt utgangspunkt som lite legitimt idag. Minerva mener derfor at det ikke kan stilles som et krav til et nytt medlemsland at det skal dele en konstruert, sentraleuropeisk kultur for å muliggjøre en tettere politisk union i EU.
For det andre mener vi at den europeiske identiteten snarere burde knyttes til det politiske prosjektet som europeere i hele Europa – inkludert Tyrkia – deler, nemlig å bygge gode, liberale demokratier bygget på rettsstat og minoritetsvern, i hele Europa. Hvis EU feiler i forhold til Tyrkia, mister det europeiske prosjektet noe av sin sjel og mye av sin legitimitet. Og dermed også sin identitet.
Det er helt klart at mange – antagelig de fleste – tyrkere ikke har en sterk europeisk identitet. Det samme kan nok sies om mange ukrainere, særlig i øst, og de fleste georgiere. Men identiteter skifter. Rumenere og bulgarere så seg neppe som naturlige EU-kandidater for 20 år siden. Det er ikke mer enn 150 år siden landene var en del av det tyrkiske, ottomanske riket. Bulgaria har en stor tyrkisk minoritet, som riktignok er krympet etter murens fall og åpningen av grensene. Tsjekkere og ungarere har i tiden etter murens fall styrket identiteten som sentraleuropeere, snarere enn østeuropeere. Og en europeer som leser for eksempel Pamuks bøker, vil raskt forstå at han derved lærer mer ikke bare om Tyrkia, men også om Europa, og om sin egen identitet. Og kanskje endrer han begge to litt i prosessen.
En sammenligning med nasjonsbyggingsprosessen i USA på 17- og 1800-tallet kan tjene som et eksempel på en mindre nostalgisk identitetsbygging: Det var ikke hjemlandenes tradisjoner og kulturelle praksiser som ble bærebjelken i den nye nasjonale kulturen, men snarere de verdiene som det nye prosjektet – Amerikas Forente Stater – stod for.
Hvorfor angår det så oss i Norge om Tyrkia er en del av EU? I Norge burde utvidelsen få oppmerksomhet fordi den minner oss om to ting: For det første at vi selv er et lite land i Europas utkant, som er avhengig av at det er fred og stabilitet på det store kontinentet syd for oss. For det andre er det slik i liberale demokratier, slik EU-landene er, at gode ideer kan vinne igjennom. Like før jul gikk Sveriges utenriksminister Carl Bildt ut og advarte mot å avbryte samtalene med Tyrkia. Uttalelsene fikk oppmerksomhet over hele EU og i amerikansk presse. Det europeiske spørsmål er så viktig for Norge at vi ikke bør overlate til andre å engasjere oss i det.
Mens Norge for 100 år siden bestrebet seg på ”ingen udenrigspolitik at have”, bør det stå klart for oss at dette er både dumt og farlig i dagens verden. 1. januar 2007 er en ny dato som bør minne oss om det. Og mens det lenge har vært fredlig, stille, og lite nytt på Vestfronten, er det stadig bevegelse på Østfronten: Et hviterussisk diktatur, en autoritær utvikling i Europas viktigste gassleverandør, Russland, revolusjoner med vekslende hell i Ukraina og Georgia, fortsatt uro – og stadig nye stater! – på Balkan… Og altså en syk mann i Europas sydøstligste hjørne, Tyrkia. Det er på tide at Torbjørn Jagland får selskap av borgerlige politikere i sitt engasjement for at den europeiske idé også skal debatteres i Norge.
Godt nytt år!
