Den 10. januar er det ett år siden Magazinet trykket en faksimile av Jyllandspostens oppslag av 12 avistegninger av profeten Muhammed. Noen uker senere sto Norges ambassade i Syria i brann, og Norge ble ganske brutalt fratatt uskyldstroen på at ingen vil oss noe vondt. Og som alltid, er det å miste uskylden ingen enkel sak; man kan nærmest per definisjon ikke være forberedt på det.
I lys av at norske muslimer og ikke-muslimer, så vel som muslimske og ikke-muslimske land utenfor våre grenser, befinner seg på hver sin side av stadig videre grøft, må vi dessverre innse at en konfrontasjon godt kan skje igjen. Derfor har vi i oppgave å lære av de feilene vi gjorde sist, slik at vi neste gang kan stille forberedt, i hjerte og sinn.
La oss derfor, i etterpåklokskapens navn, ta inn over oss fire store feil som ble begått i fjor—feil som vi fortsatt i dag sliter med å innse.
Feil nummer én: Å tro at retten til ytringsfrihet er en god grunn for spesifikke ytringer.
Jeg har rett til å gjøre så mange ting. Jeg har rett til å snakke høyt med meg selv på trikken. Jeg har rett til å stå naken på hodet på kjøkkenet mitt. Jeg har rett til å kalle mine beste venner drittsekker. Men som regel har jeg ingen grunn til å gjøre disse tingene. At jeg har rett til å gjøre dem betyr bare at ingen kan bruke makt for å stoppe meg. Men det at ingen kan stoppe meg med makt, er jo ingen grunn i seg selv til å gjøre det. Derfor er det som regel heller ikke slik at ytringsfriheten i seg selv utgjør en grunn til å komme med spesifikke ytringer.
I karikaturstridens hete, ble dette glemt. De som forsvarte trykningen av tegningene, gjorde det ofte med henvisning til ytringsfrihet. Fordi vi har ytringsfrihet, het det, var det viktig å trykke tegningene. Fra denne misforståelsen er det kort vei til å si at fordi vi har ytringsfrihet, er det viktig å trykke eller si alt man måtte ha lyst til å si, uten å vurdere om man behøver og har en god grunn til å si det. Dette spilte rett i hendene på dem, særlig i Midtøsten, som ønsket å skape en motsetning mellom ”vestlige” og ”muslimske” verdier. Og dette kortet brukte de til gagns. Hvis det å tro på ytringsfrihet betyr at man må spotte Gud, kunne de si, da er det klart at man må velge mellom å være en god muslim og tro på ytringsfrihet. TV2s dokumentar ”Truet til Taushet” viser en arabisk TV-reporter som melder: ”Her i Vesten setter folk ytringsfriheten veldig høyt. Dessverre setter de den høyere enn Gud.”
Uten å unnskylde dem som agiterte for en slik motsetning må vi beklage at mange i Vesten falt i den samme fellen og dermed gjorde det lettere for krigshisserne. For grunnen til å trykke karikaturtegningene in Norge, var ikke at vi har ytringsfrihet (like lite som det er en grunn til å trykke den hardeste pornografien vi har rett til å trykke). Grunnen var at det var en viktig nyhetssak—at i Danmark hadde de enkelte ytterliggående imamer klaget på Jyllandspostens oppslag som krenkende. Når det bar mot tilsvarende klager i Norge, var det korrekte argumentet at dette var en viktig nyhetssak og at tegningene var en uunnværlig del av dekningen, derfor var det nødvendig å trykke dem. De som isteden svarte at ”vi har ytringsfrihet her i landet,” gjorde det dessverre lettere for krigshissere å si at Vestens verdier innebærer å krenke muslimer. Det gjør de ikke, men det er det mange som har interesse av å late som.
(Jeg benekter ikke her at Jyllandspostens motivasjon kan ha vært nettopp å forfekte ytringsfriheten. Selvom det å ha rett til å gjøre noe, som regel ikke er en grunn i seg selv til å gjøre noe, er det ikke alltid slik. Jyllandspostens Flemming Rose har uttrykt at hans beslutning om å bestille tegninger av Muhammed var nettopp et slikt tilfelle: Fordi mange tegnere vegret seg for å tegne Muhammed av frykt for represalier, var det nødvendig i ytringsfrihetens navn å gjøre nettopp det. Mitt poeng er at i Norge var motivasjonen først og fremst nyhetssaken—en nyhetssak om ytringsfrihet, selvsagt, men altså i reportasjehensikt og ikke manifesthensikt.)
Feil nummer to: Ytringsfrihet betyr at andre må godta alt man sier.
Da Jostein Gaarder blamerte seg i en kronikk i Aftenposten i august, var han sjokkert av sinnet han utløste. Hva hadde han ventet? At den bombastiske ”profet”-teksten skulle møtes med et smil, selv fra meningsmotstanderne blant det opplyste publikum?
Gaarders reaksjon er ikke et nykke hos en forfatter som er blitt for fetert for sitt eget gode. Den er kun et særlig tydelig eksempel på et kulturelt fenomen: Oppfatningen er at hvis folk blir sinte, enn si rasende, på en ytring, er det noe galt som er skjedd. Denne oppfatningen opptrer i to roller. Hvis man sympatiserer med de rasende, er det ytringen de er sinte på, som er ”over streken”—eller ”dårlig skjønn” som Kjell Magne Bondevik kalte Magazinets faksimile av Jyllandspostens karikaturoppslag (se”Truet til Taushet”. Hvis man derimot sympatiserer med den som ytrer seg, er det de som reagerer som går over streken—slik både statsråd Trond Giske og professor Thomas Hylland Eriksen antydet om oss som kritiserte Gaarder på det krasseste. I disse tilfellene hører vi at sinnet er en trussel mot ytringsfriheten. Giske, for eksempel, skrev følgende i en kronikk i Aftenposten:
”Selv i et åpent og fritt land som Norge kan bruk av ytringsfrihet være problematisk… Opptrer man som gammeltestamentlig profet og tordner mot Israel, får man haterklæringer i ansiktet og henges ut som antisemitt. Selv om den formelle ytringsfriheten er på plass, kan prisen for å bruke den føles for høy for mange.”
I begge tilfellene sees overgrepet som det samme—nemlig ikke å utvise ”respekt” (for andres religiøse følelser; for en annens ytrings som jo ”var godt ment”). Det vi glemte er dette: Retten til å ytre seg fritt, er ikke en rett til å slippe å skjelles ut for det man sier. Iblant er alt som det skal være når folk blir sinte. Iblant er det noe galt når ytringer ikke forårsaker raseri—eller når de ikke blir ytret av frykt for at det er raseri som blir reaksjonen, for ikke å snakke om det som verre er. Iblant er respekt nettopp å si det man mener er viktig og sant, i full forvissning om at det vil vekke raseri—og så ta det raseriet som kommer, med rak rygg.
Feil nummer tre: Hvis en ytring skaper sinne og sårethet, har noen gjort noe galt.
Så kan man spørre: Hva er det som er så bra med sinne og raseri, i en verden som mer enn noe annet trenger fred og forsoning? Mennesket søker ikke etter lykken, bare engelskmannen gjør det, sa Nietzsche; likeledes er det ingen som søker etter dialog mer enn nordmenn. Og sinne og raseri, i norsk debattkultur, tas som at dialogen har brutt sammen.
Men meningsbryting kan være så mangt, og det behøver ikke alltid passe inn i det norske dialogidealet. Iblant er den sunneste og mest ekte form for kommunikasjon mellom mennesker ytringer som tenner sinne og raseri. Å ikke tåle sinnereaksjoner på egne ytringer, er å ikke være sine egne meninger voksen. Å la være å bli sint på ytringer som fortjener det, er et tegn på moralsk forkrøpling.
Med andre ord har vi en mangelfull ytringskultur i Norge, selv om vi har en godt beskyttet ytringsfrihet. Vi har glemt det som Ronald Dworkin minner oss om, at provokasjon og latterliggjøring har en svært viktig rolle å spille i den frie meningsdannelsen som må ligge til grunn for et rettferdig samfunn. Det betyr ikke at all provokasjon eller latterliggjøring er på sin plass (men den må alltid være tillatt), men at sinne, raseri, sårethet og krenkethet som reaksjoner på en ytring ikke i seg selv viser at den som ytret seg har gjort noe galt.
Muhammed-karikaturene var et slikt tilfelle. For Jyllandsposten var de et provokativt utrop om kunstneres selvsensur på grunn av frykt. Om hensikten her var å skape sinne (noe jeg ikke vet om det var), er det noe som kan rettferdiggjøres av hvor tungtveiende temaet var. For de norske avisene som trykket faksimilen (og for den saks skyld de arabiske som gjorde det, i Egypt og Jordan), var de en dekning av Jyllandspostens kampanje og kritikken den ansporte. Uansett hva man ellers synes, kan ingen benekte at det er bekymringsverdig når kunstnere unngår emner fordi de frykter for livet, eller når noen blir motivert til å drepe av tegninger. Så bekymringsverdig at det er riktig å opplyse folk om hva slags tegninger det er snakk om, selv om noen skulle ta anstøt av det.
Feil nummer fire: Karikaturtegningene var ikke saken!
Det er en annen grunn til at de som trykket tegningene, ikke skal klandres for raseriet som fulgte. Det er at raseriet var manipulert til fingerspissene av Abu Laban og hans støttespillere i Midtøsten, slik blant annet TV2-dokumentaren ”Truet til Taushet” viser godt. Det er det at dette var mulig som er den store saken.
Jeg betviler ikke at mange norske og andre muslimer (og kanskje religiøse mennesker av andre trosretninger) følte seg oppriktig krenket og såret. Men vi kunne, og burde, ha konstatert for ett år siden at da den egyptiske avisen Al-Fagr trykket tegningene på første side i oktober 2005, uteble de kraftige reaksjonene. Det betyr at i og for seg fant ikke muslimer flest tegningene så overveldende stygge at sinnet ble ustyrlig. Derimot gjorde mange det i månedsskiftet januar/februar 2006, etter de danske imamenes kampanje. Det som var skjedd i mellomtiden, var at ytterliggående imamer og sekulære diktaturer hadde funnet felles sak i å piske opp i følelser av ydmykelse og inne. Disse følelsene var ektefølte nok, men selv om de var rettet mot karikaturtegningene, var det ikke de som var årsaken til reaksjonen. Årsaken var en bevisst kampanje nettopp for å skape slike reaksjoner, og for å styrke oppfatningen om at det er noe grunnleggende motstridende mellom å tro på ytringsfrihet og å tro på Gud. Med et godt norsk ord kaller vi det oppvigleri.
Siden reaksjonene var rettet nettopp mot tegningene, kjøpte norske medier og norske myndigheter påstanden om at det som i Vesten er gjengs journalistisk praksis, er dødelig fornærmende overfor muslimene. De tok aldri seriøst muligheten for at dette var et manipulert og iscenesatt sinne, og at årsaken ikke var tegningene, men oppvigleriet som gjorde at muslimer følte sinnet de ”skulle” føle. Dermed gikk de glipp av det som var det store spørsmålet: Hvordan i alle dager kunne en ytterliggående gjeng ha slik psykologisk makt over muslimer ikke bare i sine egne land, men over hele Europa og i Norge med? Som jeg har skrevet annetsteds: ”Velfungerende mennesker i et harmonisk samfunn blir ikke grepet av ødeleggelsestrang når de føler seg krenket. En spesiell tilstand må herske for at det skal skje.”
Dette er det store spørsmålet som karikaturstriden burde ha avdekket, men som vi har hørt fint lite om. At noen blir fornærmet over det andre trykker, er det umulig og uønskelig å unngå. Men evnen ytterliggående religiøse ledere har vist at de har, til å henrykke alminnelige folk til et raseri og en følelse av krenkelse og mindreverd som de ikke ville hatt uten disse ledernes manipulasjon, burde vekket mye bredere uro—og mye større arbeid for å forstå den—enn den har gjort.
Isteden fikk vi en debatt om ytringsfrihet. Slik falt vi i fellen som var lagt for oss, og bygget opp under den livsfarlige forestillingen om at ytringsfrihet og gudstro står i motsetning til hverandre. De som fabrikerte krisen, viste at de forsto maktmekanismene i vårt eget samfunn mye bedre enn vi selv. De har all grunn til å være fornøyde, og vi har all grunn til å frykte at en ny krise seiler opp ved en dertil egnet anledning. Vi har mange lekser å lære for at vi skal bestå prøven neste gang.
- Martin Sandbu er ansatt ved Department for Legal Studies and Business Ethics, Wharton School of Business, der han foreleser i Business Ethics. Han har en Ph.D. i Political Economy and Government fra Harvard University, og en B.A. i Philosophy, Politics, og Economics fra Balliol College, University of Oxford. Han er styreleder for den liberale tankesmien Liberalt Laboratorium.
[...] Les også Martin Sandbu “En ubestått prøve” [...]