Arbeiderklassen støttet sosialdemokratiske partier så lenge det var i deres økonomiske egeninteresse. Da høye skatter rammet også dem, begynte de å tvile, og da de attpåtil ikke lenger kunne kjenne seg igjen i Arbeiderpartikulturen, hoppet mange av.
Den irske satirikeren og sosialisten George Bernard Shaw artikulerte i 1944 en både underfundig og brutalt ærlig beskrivelse av hvordan det politiske velgermarkedet fungerer: “A government which robs Peter to pay Paul can always depend on the support of Paul.” Det ligger i kortene at forutsetningen for å bygge et stabilt politisk regime på et slikt grunnlag er at Peter ikke kan rømme, og at Paul-ene er i stort flertall.
Men det er også viktig at det utvikles en kollektiv bevissthet blant Paul-ene om at overføringene fra Peter-ene både er legitime og totalt sett lønnsomme for samfunnet. Utviklingen av en rettferdighetsideologi – en form for klassebevissthet – innbefatter økonomiske teorier, sterke felles fortellinger og kulturelle uttrykk. I det kulturelle uttrykket ligger estetikk – det sanselige, rangeringer av stygt og pent. Felles identiteter bygger på felles estetiske vurderinger som settes opp mot ”de andre”.
De kulturelle ritualene rundt Arbeiderklasseidentiteten hadde som mål å gi verdighet til sosiale og politiske omgangsformer som av ”de herskende” var ansett som mindreverdige. I bind 5 av Historien om Norge omtaler Karsten Alnæs dette: ”Det sprutet farger, sanger, plakater, møter, appeller og selvtillit av partiet.” (Alnæs, bind 5 side 80). Implisitt; det tankemessige politiske fellesskapet ble like kraftig uttrykt gjennom de kulturelle ritualer.
Dette systemets storhetstid var perioden 1945 til 1975. ”Paul” var i stort flertall, og sikret stabil politisk støtte til en omfordelingspolitikk. Tidligere konkurransedirektør Egil Bakke oppsummerer på følgende måte:
”I ettertid kan perioden 1945-75 beskrives som fremgangens og optimismens periode. Velstandsveksten var for de fleste til å ta og føle på. (…) Alle som ville arbeide kunne få arbeid, og inntektsfordelingen var rimelig. Ingen prangende nyrike og grupper forrykket følelsen av harmoni” (Bakke:25).
En mulig tolkning av Bakke er at følelsen av likhet og rettferdighet ble bekreftet av at man så seg rundt og fikk inntrykk av at de fleste andre var ganske like en selv. I klasseforståelsens estetiske fundament ligger en rettferdighetssans om at ingen skal ha mer enn oss – men kanskje også et konformitetspress om at ingen skal være annerledes enn oss.
Økonomen John Maynard Keynes ga det teoretiske rammeverket for den økonomiske omfordelingspolitikken. Ikke minst legitimerte han en inflasjonspolitikk som gjorde arbeiderklassens lånefinansierte middelklassifiseringsprosjekt svært lønnsomt. De få politikere som ikke underla seg dette politisk-økonomisk hegemoniet ble påført store nederlag. Først ute i så måte var Churchill i 1945. I valgkampen siterte han hyppig fra boken The Road to Serfdom av Friedrich von Hayek, der de nye velferdsstatsteoriene som kom i kjølevannet av Keynes ble imøtegått. Tesen til Hayek var at litt regulering vil medføre behov for enda flere reguleringer, litt inflasjon vil medføre enda mer inflasjon osv. Spiraleffekten gir et samfunn av ufrihet og trelldom. Sterke ord fra en umoderne østerriksk økonom med et diskvalifiserende tysk-klingende navn. Clement Attlee vant knusende over Churchill og begynte de store velferdsstatsreformene.
I ulike former drev politikken frem et stort statsapparat med aktivt økonomisk engasjement både i Skandinavia og i USA. Truman fortsatte Roosevelts New Deal, og selv ikke hans republikanske etterfølger Eisenhower kunne eller ville gjøre noe med denne utviklingen.
Arbeiderklassens hemmelige hjelpere
I kommunikasjonsteoriens lærebøker heter det at ”perception is reality”. Opinionens subjektive virkelighetsforståelse blir den objektive kommunikasjonsarena aktører må forholde seg til: Det var Arbeiderpartiet som ”bygde landet”. Én ting er at Aps politikere argumenterer for en slik historieforståelse. Mer effektivt er det nok at forestillingen formidles gjennom kulturelle uttrykk, som i romanen 25. septemberplassen av Dag Solstad: ”Dette er et 1958. Aldri har det Evige vært nærmere enn da. Aldri har sosialdemokratiet stått sterkere i landet, i Europa. Aldri har Norge vært mer velfylt”.
I ettertid ser vi at koblingen mellom sosialdemokrati, ”velfylthet” og AP kan utfordres. Også private aktører og den økende internasjonale handelen som ble påtvunget AP-regjeringene etter krigen var med på å ”bygge landet”. Tidligere statsminister og Høyre-leder Kåre Willoch omtaler dette i sine memoarer:
”Agitatorisk sett var det imponerende at det kunne lykkes for Arbeiderpartiet og dets støttespillere å etablere og bevare beundring for den ”kursen til gjenreisning og velferdsstat” som ble staket ut i 1945 av ”en ny generasjon av samfunnsøkonomer med Erik Brofoss i spissen”. Virkeligheten var jo helt annerledes.” (Willoch:25).
Realiteten var at Arbeiderpartiregjeringen måtte legge om sine planer for den økonomiske politikken radikalt for at Norge skulle kunne kvalifisere seg som mottakere av Marshallhjelpen. USA tvang gjennom en åpning av markeder og et friere næringsliv enn det som var Arbeiderpartiets opprinnelige etterkrigsplan.
I ettertid ser man at de landene som var minst sosialdemokratiske i Vest-Europa hadde en høyere vekstrate enn de landene som forsøkte å regulere seg frem til velstandsutvikling. Paradoksalt var det en kapitalisme ultralight-variant som bygde landet og løftet arbeiderklassen i Norge, selv om den nasjonale fortellingen fortoner seg annerledes.
Arbeiderpreget og identitet
Karsten Alnæs vokste opp i et arbeiderstrøk i en stor norsk by etter krigen, og beskriver arbeideridentiteten slik:
”De fremstod klart som en egen gruppe som skilte seg ut fra butikkfolk, funksjonærer, kontorfolk, lærere og andre slags folk som gikk med blå eller hvit snipp og aldri fikk ”møkk på klea”. Først og fremst farget de luften med sitt saftige språk, sin muntre sjargong, sin oljete kjeledress, og sin egen reisning og bevissthet (…) de kunne diskutere så fillene føyk”. (Alnæs:94)
Beskrivelsen av en uredd debattkultur og stort temperament er interessant i et klasse- og identitetsperspektiv. I boken Statskvinnen gir Håvard Nilsen og Dag Østerberg en sosiologisk og idéhistorisk analyse av Gro Harlem Brundtland som politiker og fenomen. Temperament trekkes frem som et dilemma i forsøket på å holde arbeiderbevegelsen sammenkoblet med den akademiske kulturen som vokste seg sterkere i samfunnet.
”Folkeligheten er direkte, lun, frodig, og kroppslig. Slik har skillet mellom finkultur og folkekultur alltid manifestert seg: som en markering av ens forhold til kropp og kroppsarbeide gjennom en sosial symbolikk.”
Poenget til Nilsen og Østerberg er at det de kaller nyliberalismen som ble adoptert av AP under Brundtland, kom i stand fordi hun ikke delte den sosiale historien som utgjorde arbeiderklasseidentiteten, og derfor følte seg ille berørt når partifolk fra grasrota artikulerte sine synspunkter. Gro var vokst opp på Frogner og flyttet senere til Bygdøy. Det var nok ikke noe saftig språk og diskusjon så ”fillene føyk” som preget Gro Harlem Brundtlands politiske utvikling. Derfor var Gro mer lydhør overfor direktørsjiktet i samfunnet, mener Nilsen og Østerberg.
Direktørsjiktet argumenterte innenfor de borgerlige normer og regler, hvor man vektlegger beherskelse, fasthet og stramhet. Dette som en kontrast til ”den ubeherskede tale – grammatikalske feil, høyrøstethet, skrål – som ofte er forbundet med arbeiderklassehjem.” (Nilsen/Østerberg:31). Utfordringen til AP blir at arbeideridentitetens estetiske dimensjoner blir svekket når majoriteten av de ledende tillitsvalgte rekrutteres blant dem som har lært seg den borgerlige beherskelsens kunst.
Vending i den økonomiske egeninteressen
”Peter og Paul”-fortellingen baserer seg på objektive interessekonflikter mellom de som mottar og de som finansierer velferdsstatens goder. Antall mottakere av statlige omfordelingsgaver var mange i etterkrigstiden. Det var mye å hente ut av en stor og mektig velferdsstat. De sosialdemokratiske bevegelsene i Europa og New Deal-politikken i USA greide å forene et stort antall mennesker med håp om at det skulle gå dem vel, og fikk dem til å tro at offentlig eierskap og reguleringer var til deres beste.
Men så kom omslaget i oppslutningen om omfordelingspolitikken. Det kan diskuteres eksakt årstall, men fra midten av 1970-tallet begynte slitasjen å vise seg. Den berømte Phillipskurven, som keynesianerne benyttet når de balanserte inflasjon mot arbeidsledigheten, virket ikke lenger slik den skulle. Vi fikk både høy inflasjon og høy arbeidsledighet. Nesten på samme måte som hos en pasient hvor inntaket av antibiotika har vart så lenge at kroppen ikke lenger responderer, og sykdommer akkumuleres.
En annen faktor i holdningsendringen var at mange vanlige lønnsmottakere som før hadde vært begunstiget av velferdsstatens overføringer, nå hadde nådd et inntektstrinn der de måtte betale mye i skatt. Særlig ”skatten på overtid” var for mange som arbeidet i industrien på hele 50 prosent. Plutselig var det ikke bare skipsredere og nyrike som klaget på skattenivået. Også proletarer – de som solgte arbeidskraften sin – kunne kjenne seg igjen i høyresidens protest.
For Thatcher, Reagan og Willoch var det også et annet aspekt ved inngangen til 1980-tallet som var viktig. Den dynamiske skattepolitikken – der lavere skattesatser skulle innbringe like mye i skatt – ble lansert som en vidunderkur for å få fart i økonomien igjen. På denne måten unngikk man den vanskelige oppgaven det er å overbevise folk om å ofre goder som man opplever å dra nytte av. I dette ligger det at man tilpasser fortellingen om skatt til en virkelighet der opinionen mener det er samfunnet som eier verdiskapningen og resultatene av den – ikke private aktører. Når vi innkrever skatt tar vi til oss det som rettmessig er samfunnets eiendom. Dynamisk skattepolitikk tilpasser seg en slik fortelling og rettferdiggjør ”gaven til de rike” med at dette vil samfunnet få tilbakebetalt på et senere tidspunkt.
Både Thatcher, Reagan og Willoch vant valgene i henholdsvis 1979, 1980 og 1981 med stor støtte i arbeiderklassen. Dette bryter med konvensjonelle forestillinger om sosiologiske skiller i valgadferd. Middelklassen som vokste frem under sosialdemokratisk beskyttelse kan forstås som starten på sosialdemokratiets intellektuelle svanesang. Da skattetrykket begynte å ramme dem selv, var det lett å støtte kravet om skattelettelse. Det er med andre ord grunnlag for å hevde at stemmegivning kommer fra situasjon, og påstander om verdifundamenterte politiske endringer leder naturlig til spørsmålet om hvor verdiene kommer fra.
Av de tre nevnte statslederne var det Margaret Thatcher som gjennomførte de mest gjennomgripende reformene. Hennes velgergrunnlag økte fordi hun skapte flere kapitaleiere. Ett eksempel er boligprivatiseringen. ”Right-to-buy”-ordningen ble innført i 1980, og gjorde at beboere i kommunale boliger fikk kjøpe dem med betydelig rabatt. Plutselig ble de eiendomsbesittere og småkapitalister. Mange av dem ble mer sympatisk innstilt til Toryene. En reversering av disse reformene ville bety økonomiske tap. Labour tapte alle valgene frem til og med 1992, og måtte til slutt oppgi sin motstand mot de store Thatcher-reformene og skattelettelsene.
Tony Blair tilpasset seg denne nye virkeligheten gjennom omfattende avsosialisering av sitt Labour, og døpte likegodt om partiet til New Labour. (Noe tilsvarende skjedde i USA i 1992 hvor Bill Clinton posisjonerte seg som en New Democrat – betydelig mer reguleringsskeptisk enn sine forgjengere, og med skattelettelse for middelklassen på valgmenyen). I Norge gikk også Arbeiderpartiet til høyre, på jakt etter sine gamle velgere som var blitt en del av middelklassen.
Fremmedgjort i Arbeiderpartiet
Labour, Demokratene og Arbeiderpartiet kom på offensiven igjen på 1990-tallet gjennom interne reformer som tilpasset dem den nye tid. Mye tyder likevel på at de for å tekkes middelklassens dannelsesprosjekt har mistet grepet om arbeiderklasseidentitetens estetiske sider. Ved stortingsvalget i 2005 stemte hvert femte LO-medlem på Fremskrittspartiet. Ikke bare det, men Frp ble det største partiet blant ufaglærte arbeidere, med 36 prosent oppslutning, ifølge MMIs valgdagsmåling. Trenden økte utover i 2006, og i en undersøkelse gjengitt i Aftenposten 12. juni 2006 fikk Frp en oppslutning på 58 prosent blant unge medlemmer av Fellesforbundet. Fellesforbundet er LOs største forbund i privat sektor, og organiserer arbeidere innen verkstedindustrien, byggfag- og byggeindustrien.
Gjennom TNS Gallups Forbruker & Media-undersøkelse har jeg tilgang til en database som utgjør et representativt utvalg av Norge. I overkant av 10.000 nordmenn har der blant annet tatt stilling til mange verdispørsmål. Jeg har sjekket ulike yrkesgruppers oppslutning omkring holdninger til fellesskapsløsninger og omsorg for andre: Hensynet til miljøet, arbeidsledighet, bistand til humanitære formål, bruken av trygder, skatt, u-hjelp, fremmede kulturer i Norge, og graden av privatisering.
Prioritering av fellesgoder har alltid vært en viktig del av sosialdemokratiets løsninger. Skatt samles inn, administreres og fordeles av mennesker tilknyttet offentlig sektor. Figuren viser at respondenter tilknyttet offentlig sektor har 59 prosent større sjanse til å svare at de aksepterer et høyt skattenivå i forhold til gjennomsnittet av de andre som har svart i undersøkelsen. Det er på den annen side betydelig mindre sjanse for at arbeidere i privat sektor sier seg helt enig i et høyt skattenivå. I bygg, anlegg og samferdsel (men ikke industrien) er det for øvrig også flere som vil privatisere statseide bedrifter.
Holdningen til innvandrere er en mangefasettert problemstilling: Endringer på arbeidsmarkedet, kulturell integrasjon vs. assimilasjon, økonomisk politikk osv. Arbeiderpartiets partiprogram for inneværende periode uttrykker et generelt positivt syn på det flerkulturelle Norge: ”Det norske samfunnet har alltid vært flerkulturelt. I dag er det sammensatt av samfunnsborgere med bakgrunn fra flere kulturer enn tidligere. Arbeiderpartiet mener at dette er en grunnleggende positiv
utvikling.”
Hvordan sammenfaller dette med holdningene til fremmede kulturer blant ulike yrkesgrupper som utgjør mye av APs tradisjonelle velgergrunnlag?
Figuren viser stor avstand i synet på det flerkulturelle Norge. Respondenter tilknyttet offentlig sektor har 62 prosent større sjanse til å være helt enig i at det ”er spennende med fremmede kulturer i Norge”. På motsatt side er de nesten dobbelt så stor sjanse for at de som jobber innen bygg og anlegg er helt uenig i det samme spørsmålet, i forhold til gjennomsnittet.
Forøvrig er det respondenter som har sitt virke innen industri, bygg/anlegg og transport som er mest uenige i at Norge skal ta imot flere flyktninger enn i dag, helt enig i at u-hjelpen bør reduseres, helt uenige i å gi penger til veldedige organisasjoner, og helt uenig i at man skal betale litt mer for en vare som er miljøvennlig. Det som ofte artikuleres som solidariske holdninger av partiledelsen i SV og AP synes ikke å vinne gjenklang blant dagens arbeiderklasse.
Det kan virke som om arbeiderklassen har forlatt sine sosialdemokratiske verdier, og at det er de ansatte i offentlig sektor som har overtatt dem. Men dette bygger på en forståelse av at arbeiderklassen tidligere har ofret seg for fellesskapet. Mye tyder på at arbeidsfolk har vært solidarisk innstilt så lenge bidraget har gått til ”sånne som oss” – vi som ikke er som funksjonærene, vi som ikke er bevandret i alle de borgerlige konvensjoner om hvordan politisk dialog skal foregå, vi som ofte blir kalt for Harry, vi som er etnisk norske.
Kanskje er det slik at det er kommet inn et ledersjikt i ”det politiske Norge” som gjør at avstanden til arbeiderklassen blir stor. De styrende og de styrte deler ikke lenger samme sosiale historie, og har derfor vanskeligheter med å formulere et politisk innhold som forener.
På samme måte som arbeideren følte seg fremmedgjort i relasjon til funksjonæren i tidligere tider, har man i dag et politisk sjikt som virker enda mer fremmedgjørende: Den unge kulturelitens bruk av venstreradikale klisjeer. De som Erik Zsiga i boken Popvänstern omtaler som ”popartister, filmregissører og mediefolk som bekjenner seg til venstresida for å virke hippe”. Når det er popvenstre som artikulerer innholdet i klassetilhørigheten, er det ikke rart at AP ikke lenger fremstår som et dominerende alternativ for arbeidere i privat sektor. Mer enn noen gang fremstår livsstiler som sentrale i klassekampen.
Artikkelen har tidligere stått på
trykk i tidsskriftet Minerva nr 1-07
- Dag Inge Fjeld er strategisk direktør i mediebyrået PHD
Kilder
Karsten Alnæs: Historien om Norge, Bind 5
Kåre Willoch: Myter og Virkelighet
Egil Bakke: Hvor mye politikk tåler Norge?
Håvard Nilsen og Dag Østerberg: Statskvinnen
Erik Zsiga: Popvänstern
TNS Gallup: ”Forbruker og Media 2006”
