Den økonomiske politikken i etterkrigstiden var ikke så vellykket som mange vil ha det til. Selv med et svært høyt investeringsnivå, ble veksten frem til oljekrisen lavere enn i andre OECD-land. Det tyder på at ressursene ikke ble effektivt utnyttet.
Norsk økonomi gjennomgikk en enestående lang vekstperiode etter 1945. Styringsmodellen som ble utviklet under Arbeiderpartiets 20-årige regjeringsperiode, blir av den grunn gjerne fremstilt som spesielt vellykket i forhold til å oppnå økonomisk vekst. Daværende sentralbanksjef Erik Brofoss skrev om politikken i 1963:
”først og fremst skyldes fremgangen at økonomisk vekst er blitt et selvstendig ledd i målsettingen for den økonomiske politikk, og at denne politikk blir bevisst utformet med dette mål for øye.”[1]
I 1965 blir dette budskapet gjentatt av sentrale økonomer i boken Norsk økonomi etter krigen, hvor aktørene gav sin vurdering av hva som var oppnådd. Boken ble utgitt av Statistisk Sentralbyrå i serien ”Samfunnsøkonomiske studier”, og er senere benyttet som et standard referanseverk av norske historikere. Disse har, sammen med økonomer og politikere, bidratt til at det er skapt en myte om hvor vellykket norsk økonomisk politikk var i perioden 1945 – 70.
En nærmere analyse viser at det kan stilles spørsmålstegn ved holdbarheten av myten. At den allikevel har fått et solid fotfeste, skyldes sannsynligvis en kombinasjon av hvordan den ble skapt og den politiske funksjonen den siden har hatt. Historien ble til i en politisk maktkamp, hvor det å etablere begreper og myter var en bevisst strategi for å vinne politisk oppslutning. Den har siden spilt en viktig rolle for utviklingen av det norske sosialdemokratiets identitet og selvforståelse.
Myten om den vellykkede økonomiske politikken var ikke den eneste som ble skapt som en del av det politiske spillet:
-Norge var et av Europas fattigste land ved inngangen til det 20. århundre.
-Arbeiderpartiet brakte Norge ut av krisen i ”de harde 30-åra” da partiet kom til makten i 1935.
-Det var nødvendig med et betydelig innslag av statlig styring av økonomien for å bygge opp landet etter 2. verdenskrig.
-Den økonomiske utviklingen i Norge på 1950- og 60-tallet var spesielt gunstig og skyldes en spesielt vellykket økonomisk politikk.
Mytene er ikke uten en viss innbyrdes sammenheng. Elendighetsbeskrivelsen av tilstanden i Norge før Arbeiderpartiet kom til makten, fremhever de positive trekkene ved utviklingen etter 2. verdenskrig, som igjen blir sett i sammenheng med det styringsregimet som ble utviklet under Arbeiderpartiets glansperiode.
Mytene var viktig i samtiden, fordi styringsregimet var avhengig av folks atferd, særlig arbeidsmarkedet. Arbeidstakerne måtte være tilbakeholdne i forhold til å presse opp lønningene, og som velgere måtte de akseptere en stram økonomisk politikk som begrenset konsumet og dermed velferden. For å gjennomføre en slik politikk og samtidig beholde regjeringsmakten, var det nødvendig å påvirke folks verdensanskuelse. Nettopp her spilte mytene en viktig rolle, i tillegg til de mer faglige analysene som ble presentert fra økonomene.
Noen sider ved mytene er nokså enkle å undersøke empirisk, andre krever mer inngående analyse. Basert på tidligere arbeider med norsk etterkrigstid skal jeg her se på nærmere på myte 3 og 4 ved å gå gjennom sentrale virkemidler i den økonomiske politikken etter 1945 og resultatene som fulgte.[2]
Den første etterkrigstiden: Detaljreguleringsøkonomi
De første årene etter 2. verdenskrig var preget av omfattende statlige inngrep i det økonomiske liv. Ideen var at en tilfeldig og til dels kaotisk utvikling skulle avløses av en nasjonal planøkonomi med økonomisk vekst, rettferdig inntektsfordeling og større stabilitet. For å få dette til, måtte en rekke beslutnings­­prosesser i markedet erstattes av sentraliserte administrative og politiske beslutninger for å ivareta samfunnets beste. I tråd med dette ble mange av de reguleringene som var innført under krigen beholdt og videreutviklet for styring av ressurs- og inntektsfordeling.
Som finansminister var det økonomen og juristen Erik Brofoss som fikk hovedansvaret for utformingen av styringsregimet fra høsten 1945. I sin første finanstale til Stortinget slo han fast at ”en nyansert reguleringsøkonomi” var nødvendig for å befri samfunnet fra markedets åk:
”Menneskene har etter hvert gjennom vitenskapelige og tekniske framsteg klart å fri seg fra naturkreftenes voldsherredømme. De har klart å sprenge de bånd som naturen har lagt over menneskenes liv. Det ville være et steg mot økt frihet å kunne frigjøre oss fra den blinde underkastelse av tilfeldighetene i det økonomiske liv, som overfor den enkelte synes å virke som naturkrefter. Vi må gjøre oss til herrer overfor de økonomiske krefter istedenfor å bli behersket av dem.”[3]
For norske samfunnsøkonomer representerte Arbeiderpartiets styringsambisjoner en enestående mulighet til å prøve et økonomisk planleggings­verktøy som var utarbeidet under krigen. Kjernen i tenkningen var det såkalte økosirksystemet som var utviklet av Ragnar Frisch i 1930-årene. Her var nasjonen oppfattet som en helhet, som utviklet seg etter lovmessige sammenhenger. Økonomien ble fremstilt som et kretsløp, der ulike varer og tjenester strømmet den ene veien, mens penger og finansielle fordringer strømmet motsatt vei. På dette grunnlag ble det laget et nasjonalregnskap for Norge.
Nasjonalbudsjettet skulle gi rasjonell styring
For å styre den økonomiske utviklingen ble det utarbeidet et nasjonalbudsjett. Dette inneholdt bestemte mål som ”statsmakten tok sikte på å nå gjennom sin økonomiske politikk”, samtidig som det trakk opp retningslinjer for den detaljerte virkemiddelbruken. Budsjettet skulle gjøre det samme for nasjonen som for en bedrift: Myndighetene skulle ”oppnå bedre oversyn, sikrere ledelse og kontroll”, slik at forholdene kunne legges til rette for ”en rasjonell og lønnsom drift”.[4]
Den overordnede planleggingen foregikk i Finansdepartementet. Økonomen Petter Jakob Bjerve ble engasjert av Brofoss for å lede arbeidet med å lage det første nasjonalbudsjettet, som ble lagt frem i 1947. Budsjettet bestod av et generalbudsjett og en hel rekke særbudsjetter. Det var budsjett for arbeidskraft, varehandel, utenriksbalansen, valutabeholding, produksjon, konsum, investeringer og for offentlig sektor. Underlagsmaterialet var utarbeidet av styringsapparatet som håndterte rasjoneringen under krigen.[5]
Reguleringene var forankret i såkalte ”fullmaktslover”, som gav regjeringen stort handlingsrom. Forsyningsdepartementet kontrollerte utenrikshandelen, mens et nyopprettet Industridepartement kontrollerte produksjonen. Innkjøp av råvarer og maskiner, samt oppføring av bygninger, var avhengig av lisenser. I prinsippet skulle dermed Industridepartementet ha full kontroll over bedriftene. Departementet var bygget opp med bransjevise fagkontor, som overvåket utviklingen og administrerte reguleringene i samråd med såkalte bransjeråd, hvor det også deltok representanter fra bedriftene.
Styringssvikt og tvungen liberalisering
I praksis viste det seg vanskelig å styre, både den makroøkonomiske balansen og industristrukturen. I skotøybransjen, hvor det var åpenbare strukturproblemer, greide departementet ikke å bruke lisenssystemet til rasjonalisering. Det var greit å avslå søknader om å etablere nye bedrifter, men å legge ned eksisterende var en annen sak. Systemet virket derfor sementerende på bransjestrukturen, stikk i strid med målet.
Treforedlingsindustrien var viktig for å sikre valutainntekter og ble høyt prioritert i planleggingen. Men på tross av stor etterspørsel og uvanlig høye priser på treforedlingsprodukter, fikk ikke industrien nok tømmer. I 1945-46 var det planlagt å hugge seks millioner kubikkmeter, hvor 60 prosent skulle til treforedling. Resultatet ble 4,8 millioner kubikkmeter, og bare tredjeparten til treforedling. Hoggertariffer og tømmerpriser var satt for lavt. Skogeierne ville ikke selge, og tømmer­hoggerne tok heller arbeid innen bygg og anlegg. I tillegg var etterspørselen etter trelast stor og tømmeret gikk i for stor grad til sagbruk.[6]
Heller ikke reguleringene av utenrikshandelen var det enkelt å holde styr på. Sommeren 1947 ble det klart at det var delt ut langt flere importlisenser enn det var grunnlag for, og at de løpende eksportinntektene ble mindre enn beregnet. Plutselig var det slutt på valutareservene, og importen måtte reduseres dramatisk.
Bak lukkede dører foregikk det en debatt om detaljreguleringene, og langt fra alle delte Frisch og Brofoss’ syn. I en rapport fra 1948 påpekte Trygve Haavelmo, Odd Aukrust og Otto Hiorth svakhetene ved reguleringssystemet:
”Gapet mellom de priser som forbrukeren betaler og de faktiske produksjons­omkostninger kan føre til vilkårlighet i bruken av produksjonsressurser og dermed til anvendelse av arbeidskraft og produksjons­midler som ikke er ideell, sett fra forbrukerens synspunkt. [...] Systemet med maksimalpriser, subsidier og fastlåste lønninger gir i almindelighet ikke noen stimulerende belønning for de yrker og næringer hvor dette er påkrevd. Tvert imot er det ofte slik at fortjenestemulighetene er minst for de viktigste varene, fordi kontrollen her er mest effektiv. [...] Som helhet er derfor systemet lite skikket til å oppmuntre den enkelte til å gjøre sitt beste.”[7]
Notatet var kontroversielt og ble hemmeligstemplet til etter Stortingsvalget i 1949.
Krisen i utenriksøkonomien i 1947 førte til at regjeringen ble nødt til å takke ja til amerikanernes tilbud om Marshallhjelp, etter først å ha avslått tilbudet. Prisen for å motta hjelp var at utenrikshandelen måtte liberaliseres, og dermed ville det ikke lenger være mulig å detaljregulere priser og produksjon innenlands. I september 1949 skulle 50 prosent av importen være fri. Norge kom sent i gang og prosessen gikk tregere hos oss enn i de andre landene, men fra 1950 ble reguleringssystemet for alvor satt under avvikling.
Nytt styringssystem fra 1950-tallet
Tidlig på 1950-tallet falt det på plass et nytt styringssystem. Finansdepartementets nasjonalbudsjett var fortsatt sentralt. Ønsket om å styre den økonomiske og sosiale utviklingen var ikke blitt mindre, og tiltroen til at markedet av seg selv skulle gi effektiv ressursutnyttelse for samfunnet som helhet var ikke blitt nevneverdig større. Fordi konsum, handel med råvarer og utenrikshandel i større grad ble fritt, ble styringen rettet inn mot kapital­strømmene i samfunnet.
Kravet om liberalisering gjaldt ikke kapitalmarkedene. Mens markedsmekanismen ble sluppet fri i forhold til næringslivets daglige drift, fortsatte den politiske styringen av etablering og videreutvikling av bedriftene. Som det ble sagt i Finansdepartementet: utviklingen av nærings­strukturen var altfor viktig til å overlates til den type ”hverdags­regler” som ble benyttet når næringsdrivende selv fattet investeringsbeslutninger.[8] Det var, som Petter Jakob Bjerve i ettertid har skrevet, en utbredt tiltro til at «statstenestemenn kunne styre utnyttinga av ressursane betre enn rente­mekanismen».[9]
Alt i 1945 hadde finansminister Brofoss slått fast at rentenivået skulle holdes lavt, og i 1946 ble Norges Banks diskonto satt ned fra 3,5 til 2,5 prosent. Så lenge det var overskuddslikviditet i økonomien som følge av reguleringene, gikk dette greit. Da rasjoneringene ble opphevet, ble pengemarkedet strammere: Dermed ble det nødvendig med tiltak for å holde renten nede. Dette gav grunnlag for regulering, både kvantitativt og kvalitativt.
I motsetning til keynesiansk økonomisk politikk, som tok sikte på makroøkonomisk balanse, ble det etablert et konstant ekspansivt press gjennom pengepolitikken. Den generelle økonomiske politikken skulle bremse konsumet og de offentlige utgiftene for å gi rom for et høyt investeringsnivå. Investeringene ble så styrt ved direkte reguleringer, et stort apparat ble bygget ut for dette formål.
Den økonomiske veksten skulle sikres gjennom å bygge ut kraftkrevende eksportindustri. Tjenesteytende næringer som distribusjon og handel ble ikke ansett for å gi noen samfunnsmessig merverdi, men bare som et nødvendig ledd for å distribuere varer. Sentralt i styringssystemet stod kvoter og prioritering av bankenes utlån, bygge- og etableringskontroll, eierskapsbegrensninger og konsesjonsbestemmelser for kjøp av fast eiendom og elektrisk kraft. Etter hvert ble også skattesystemet tatt i bruk, og det ble etablert en serie statlige finansieringsordninger for næringslivet.
For å få bedre styring med den makroøkonomiske balansen etter at pris- og mengdereguleringene ble bygget ned, ble det etablert en egen inntektspolitikk. Regjeringen og partene i arbeidslivet ble enige om hvor store tillegg det var rom for uten å skade industriens konkurranseevne. Bøndenes og fiskernes inntekter ble gjort avhengig av prisreguleringer og subsidier, som også ble utformet i samarbeid med næringsorganisasjonene. Prisloven gav regjeringen anledning til å innføre pris- og avansestopp dersom det skulle oppstå spesielle ”knapphetssituasjoner”, og prisstopp ble regelmessig benyttet som en innrømmelse til arbeidstakersiden i inntektspolitikken.
Reguleringene av kredittmarkedene førte til et system med byråkratiske og politiske beslutningsprosesser åpent for lobbyvirksomhet og politiske spillprosesser. Det viste seg også at det var alt annet enn enkelt å kombinere en administrert lav rente med et stabilt prisnivå og balansert utenriksøkonomi. Det var et kontinuerlig press på prisene, og flere ganger hadde politikken nær endt i valutakrise. De konjunkturpolitiske konsekvensene av kredittreguleringene ble dermed svært synlige. Annerledes var det med eventuelle uheldige konsekvenser i forhold til ressursfordelingen, som først ville kunne skimtes etter flere år og dermed heller ikke i særlig grad fremstå som umiddelbare resultater av politikken.
Beskjedne resultater
I samfunnsvitenskapen har vi ikke noe laboratorium, og det er heller ikke lovmessige sammenhenger i økonomien. Derfor er det vanskelig å trekke bastante konklusjoner med hensyn til virkninger av politikken. Vi kan ikke si noe sikkert om hvordan utviklingen ville blitt med andre virkemidler. Det vil også ofte være flere mål bak bruken av statlige virkemidler, mål som til og med kan stå i et visst motsetningsforhold til hverandre. Graden av måloppnåelse vil derfor være avhengig av hvilke mål man velger å legge til grunn. Noe kan vi allikevel si, både ut fra teoretiske resonnementer og ved hjelp av sammenlignende analyse.
For å vurdere i hvilken grad politikken kan sies å ha vært vellykket, er det naturlig å ta utgangspunkt i målet om økonomisk vekst. Helt fra 1945 var dette et overordnet mål som alle virkemidlene skulle rettes inn mot. Ser vi på veksten i Norge i et internasjonalt perspektiv er den ikke dårlig, men ikke spesielt imponerende heller. Med en vekst noe over Danmark og Sverige ligger vi litt under gjennomsnittet i OECD i perioden 1950-73.
Et annet mål var å prioritere investeringer fremfor konsum. Investeringene som andel av BNP lå omkring 30 prosent i 20-årsperioden 1950-70, som er betydelig høyere enn våre naboland. Her ser politikken altså ut til å ha vært vellykket.
Ser man de to størrelsene i sammenheng blir bildet mindre positivt. Med det desidert høyeste investeringsnivået burde norsk økonomisk vekst vært relativt sterkere. Lavere vekst i privat konsum og offentlige utgifter innebar at velstanden ikke vokste like raskt i Norge som i våre naboland. Dette er en indikasjon på at ressursene ikke ble utnyttet effektivt. Tar vi også hensyn til vår tilgang på naturressurser, blir bildet enda mørkere.[10]
At det allikevel ble en økonomisk vekst omkring gjennomsnittet i OECD kan vanskelig sies å være en indikasjon på en spesielt vellykket økonomisk politikk. Som flere har påpekt, måtte en liten åpen økonomi forventes å ha en økonomisk vekst på linje med omverden nærmest uansett politikk.[11]
Et nærmere studie av de ulike virkemidlene som ble brukt, tilsier at de for en stor del virket konserverende og hindret omstilling og effektivisering. Store ressurskrevende prosjekter, som bygging av Norsk Jernverk og store vannkraftutbygginger gav ingen eller liten avkastning på den investerte kapitalen. Jernverket gikk med underskudd, og vannkraften ble for en stor del solgt til produksjonskost til industri med normal avkastning.[12]
Myter og politikk
Planøkonomi i et demokrati var vanskelig, fordi det var grenser for hvor langt myndighetene kunne gå ved bruk av tvang. Styringssystemet var langt på vei basert på at aktørene frivillig valgte å tilpasse seg den økonomiske planleggingen. Systemet fungerte egentlig overraskende bra, helt til den politisk radikaliseringen og overgangen til oljeøkonomi på 1970-tallet.
Til å begynne med var det en viss opposisjon til den økonomiske politikken. En av de mest fremtredende kritikerne var professor Wilhelm Keilhau, som frem til sin død i 1954 argumenterte mot sentralistisk styring og det han oppfattet som manglende vitenskapsteoretisk grunnlag hos økonomene i Osloskolen. Som Friedrich August Hayek fremholdt Keilhau at planøkonomi med nødvendighet ville føre til innskrenkning i individenes frihet, og at planleggingsapparat, om enn aldri så vitenskapelig, ikke kunne få tilstrekkelig kunnskap eller virkemidler til å sikre effektiv ressursutnyttelse.
På mange områder ble også både næringsfrihet og personlig frihet innskrenket i Norge. Både i forhold til tidligere, og i forhold til våre naboland. Personbiler var rasjonert til 1960. Det var års ventetid for å få telefon til privat bruk. OECD-statistikken viser at Norge lå langt etter når det gjaldt utdanning på videregående- og høyskolenivå, helsetjenester og infrastruktur. For dem som reiste utenlands i 50- og 60-årene, om enn bare til Göteborg eller København, var forskjellene iøyenfallende. En lavere takt i velferdsutviklingen var prisen å betale for et høyt investeringsnivå.
I ettertid virker det nokså oppsiktsvekkende at det gikk an å beholde det politiske flertallet i en 20-årsperiode med en slik strategi, og at skifte til en borgerlig regjering i 1965 ikke førte til at systemet ble endret. Her har etter mitt syn den bevisste etablering av myter omkring politikken og de resultater man oppnådde spilt en viktig rolle.
I det korporative samarbeidet kunne politikerne og de økonomiske ekspertene snakke direkte til nærings- og arbeidslivets organisasjoner. Gjennom kringkastingsmonopolet kunne Ragnar Frisch og Odd Aukrust holde sine foredrag om økonomiske sammenhenger, vel vitende om at ingen andre fikk slippe til med konkurrerende teorier og analyser.
I tillegg til avanserte samfunnsøkonomiske resonnementer de færreste forstod fullt ut, ble politikken underbygget ved en enkel politisk retorikk. Fremgangen i levestandard ble fremhevet gjennom å kontrastere situasjonen til ”de harde 30-åra”. Den stramme politikken som bremset konsumet ble begrunnet med hensynet til å ”gjenoppbygge” landet etter krigen.
Ikke bare unnslo man på denne måten at Norge slapp relativt lett unna krisen i 1930-årene, og at vi tross alt hadde sluppet billig unna krigens ødeleggelser. Det dekket også over at velstandsveksten i Norge på 1950- og 60-tallet lå etter våre naboland, og sist men ikke minst, at disse hadde valgt andre løsninger enn planøkonomi. Ingen andre land, kanskje med unntak av Spania og Portugal, drev en type kredittrasjonering som var i nærheten av den norske.[13]
Da ”gjenreisningen etter krigen” begynte å miste sin retoriske kraft utover på 1950-tallet, ble argumentasjonen lagt noe om. Da ble det i stedet lagt vekt på vår spesielle geografi og klima. Utbygging og modernisering av hele vårt ”langstrakte land” var ekstra kostbart, og krevde oppofrelser.[14]
Manglende kritisk samfunnsanalyse
Over tid vendte både husholdninger og næringsliv seg til det sterke innslaget av statlige reguleringer skriver professor Torstein Eckhoff i sin lærebok i forvaltningsrett. Normene knyttet til næringsmessig frihet endret seg gradvis:
”Meget av den økonomiske reguleringslovgivning i etterkrigstiden ble drevet gjennom til tross for at den stred mot manges normer om hvilken frihet selvstendige næringsdrivende burde ha. Og lovgivning og forvaltningspraksis på dette felt har nok ført til at normene om næringsfrihet etter hvert er blitt dempet ned.”[15]
Da den økonomiske politikken åpenbart feilet på 1970-tallet, innledet Arbeiderpartiet en snuoperasjon. Det ble imidlertid ikke tatt noe egentlig oppgjør med de prinsipper det tidligere regimet var grunnlagt på. Heller ikke de borgerlige partiene gjorde det da de kom til makten på 1980-tallet. Willoch hadde jo selv vært en del av styringsregimet i Borten-regjeringen. Men dermed ble det også vanskelig å skylde på styringsregimet da økonomien løp løpsk ved midten av 1980-tallet.
Det er verken nytt eller oppsiktsvekkende at en sittende regjering tar æren for gode tider. Det er vel heller ikke uvanlig at en historisk utvikling fortolkes av politiske makthavere på en måte som tjener deres sak. Etter mitt syn er det allikevel et svakhetstegn ved et samfunn at en mytisk historieskrivning får et så godt feste som mytene om den økonomiske politikken i Norge. Det er da grunn til å spørre seg om vi har et tilstrekkelig rom for kritisk samfunnsdebatt, og om akademia tar sin rolle i forhold til kritisk samfunnsanalyse alvorlig nok?
Det er altså grunn til å trekke myten om en spesielt vellykket norsk økonomisk politikk i tvil. At politikken bidro til at andre mål ble nådd, som for eksempel egalitær inntektsfordeling, lavt konfliktnivå i arbeidslivet, redusert tempo i tilflytting til byene, kan godt være. Dette var ikke uttalte mål da politikken ble etablert, men mål som kom til underveis. Hvor vellykket den økonomiske politikken kan ansees for å ha vært, avhenger av hvilken vekt man tillegger disse målene i forhold til det opprinnelige hovedmålet; økonomisk vekst og velferdsutvikling. Etter min vurdering var prisen vi betalte for det planøkonomiske eksperimentet høy. Fordi regningen kunne gjøres opp med oljeinntekter, ble konsekvensene allikevel til å leve med.
- Espen Søilen, dr. oecon, avdelingsdirektør i NHO. Hans siste bok er Hvorfor gikk det galt, statens rolle i utviklingen av norsk næringsliv etter 1945 (Gyldendal, 2002).
[1] Erik Brofoss, Vekst og strukturproblemer i norsk økonomi, Forelesninger ved Universitetet i Oslo høstsemesteret 1963, Fjerde del. E. Vekstpolitikk, side 235.
[2] Artikkelen tar utgangspunkt i tidligere arbeider; Espen Søilen; Fra Frischianisme til Keynesianisme, Kristiansand 1998, Hanisch, Søilen og Ecklund; Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre, Kristiansand 1999, og Espen Søilen; Hvorfor gikk det galt, statens rolle i utviklingen av norsk næringsliv etter 1945, Oslo 2002.
[3] Erik Brofoss’ redegjørelse om Nasjonalbudsjettet for 1947. St. tidende 1947, side 1797.
[4] St. meld. nr 10 1947, Om nasjonalbudsjettet 1947, side 2. Skille mellom varestrømmer (realøkonomi) og pengestrømmer var spesielt for samfunnsøkonomi i Norge.
[5] St. meld. nr 10 1947, Om nasjonalbudsjettet 1947, side 2f. Se også P. J. Bjerve; Økonomisk planlegging og politikk, Oslo 1989.
[6] Statistisk-økonomisk utsyn over 1947, side 81.
[7] P.M. av 8. november 1948, skrevet av Odd Aukrust, Trygve Haavelmo og Otto Hjort på oppdrag av Samordningsrådet, Hanisch 1990, side 30. Sitat fra Odd Aukrust, Kontakt, september 1949. Gjengitt i SØS 75, side 318f.
[8] Uttrykket ”hverdagsregler” ble blant annet benyttet av Per Schreiner i notatet ”Investeringskriterier” av 17. september 1963. Gjengitt i Søilen 1998, side 179.
[9] Bjerve 1989, side 79.
[10] Poenget ble første gang presentert av Tore Jørgen Hanisch i: Hanisch og Lange, Veien til velstand, industriens utvikling i Norge gjennom 50 år, Oslo 1986.
[11] Se f.eks. Hodne og Grytten; Norsk økonomi i det 20. århundre, side 197f.
[12] Søilen 2002.
[13] OECD: Capital Market Study, Vol. I General Report, Paris 1967. Gjengitt i Søilen 1998.
[14] Se for eksempel Statistisk sentralbyrå: Samfunnsøkonomiske studier 12, Oslo 1965.
[15] Torstein Eckhoff, Forvaltningsrett, Oslo 1992 (4. utgave), side 75. Eckhoff var elev av Ragnar Knopf, og ledet blant annet arbeidet med å utarbeide Prisloven av 1954.
Interessant artikkel, men forfatteren glemmer å argumentere for at Norge ikke var så fattig på tyvetallet.
Det har Stefan rett i. Selvsagt var det mange land i Europa som var fattigere enn Norge på begynnelsen av det 20. århundret. Å forsøke å fremstille Norge på nivå med Albania eller liknende europeiske land på den tiden er slett propaganda.
Ja, Norge og Sverige var blant de vestlige land som vokste raskest i perioden 1870-1940 og levestandarden i Norge, i foelge oekonomisk historiker Ola Grytten, laa over gjennomsnittet i Europa allerede i 1870.
I tillegg var Norge blant de land som ikke opplevde en saa alvorlig oekonomisk krise paa 30-tallet. (Den norske depresjonen varte faktisk bare i ett aar – 1931 – i foelge makrooekonomiske data og var foraarsaket av frafall i eksportinntekter grunnet depresjon i andre land.) Norge hadde derimot sine kriser paa 20-tallet foraarsaket av en mislykket pengepolitikk og manglende evne til aa moderere loennsnivaaet i den fagorganiserte delen av industrien.