Norske politikere fra Jan Bøhler til Siv Jensen ivrer etter å kjøpe seg opp i næringslivet. De bør lære av den svenske regjeringen, som nå selger seg ned.
Sveriges statsminister, Fredrik Reinfeldt, ønsker å selge seg ned og ut i en rekke selskaper der staten er hel- eller deleier. Hans filosofi er at staten ikke skal eie selskaper, med mindre eierskapet ivaretar nasjonale strategiske interesser. Den svenske staten har eierandeler i 55 selskaper som til sammen sysselsetter 190.000 mennesker. Reinfeldt håper å vise det svenske folk at omstilling ikke behøver å være slutten på noe bra, men starten på noe bedre. Enkelte rødgrønne politikere i Norge har mye å lære av sin borgerlige svenske kollega.
Arbeiderpartiets Jan Bøhler har foreslått at staten bør sette til side 100 milliarder oljekroner som skal inngå i fem statlige investeringsfond. I følge dagspressen kan forslaget få flertall på Arbeiderparties landsmøte. Det er med andre ord en overhengende fare for at dette blir Regjeringens politikk. Det lover ikke godt for Norge.
Det er vanskelig å se det helt store behovet for slike fond. Det er ikke kapital vi mangler i Norge, det er arbeidskraft. Det er også vanskelig å forestille seg at staten skal være en mer aktiv leverandør av risikokapital enn det private investorer er. Det er i tilfelle en gambling med skattepenger som vi får håpe velgerne motsetter seg. Staten skal ikke drive veldedighet overfor gründere. Det er en mye viktigere statlig oppgave å sikre gode rammevilkår, infrastruktur og gode utdannings- og forskningsinstitusjoner enn å bidra med såkorn der det ikke bør såes.
Alternativet til å drive med såkorn (det finnes forøvrig allerede såkornfond i Norge) er at staten skal bruke de nye Bøhler-fondene til å kjøpe seg opp i etablerte selskaper. Bøhler nevnte Norske Skog og Orkla som mulige kandidater, men hvis Bøhler tror at nedleggelsen av Union i Skien kunne vært stanset hvis staten eide 20 prosent av selskapet, tar han feil. Man kunne sevfølgelig tenke seg at staten gikk hen og kjøpte opp hele Norske Skog. Det ville ha stanset nedleggelsen av Union, men det ville på ingen måte vært riktig av den grunn. Arbeidskraften fra Union er bedre brukt der den er nå.
Enhver investor vil stille spørsmål om alternativ avkastning av det han eller hun investerer. Det er et spørsmål som i høyeste grad bør gjelde for staten, enten det gjelder infrastruktur eller statlig eierskap i næringslivet. Dessverre blir det gjerne glemt av dem som investerer andres penger, slik politikerne gjør.
Staten vil nå bruke 30 milliarder på å kjøpe seg opp i Newco (Statoil-Hydro). Hvilken strategi er det som ligger til grunn for et slikt oppkjøp? Hva er hensikten med å eie mer enn det som skal til for å beholde hovedkontorfunksjoner i Norge? Det er ikke lett å si. Verdiskapningen fra selskapet kommer uansett staten til gode gjennom skattesatsen på 78 prosent.
Det samme er tilfellet med SAS. Hvis den svenske staten selger seg ut av SAS, diskuterer enkelte rødgrønne politikere hvorvidt den norske staten burde kjøpe seg opp. Hvorfor staten på død og liv skal eie store deler av et mellomstort, middels godt drevet flyselskap er det vanskelig å finne gode svar på. Sjansen for at det blir en lite minneverdig investering er relativt stor, og staten kan ivareta alle de samfunnsmessige interesser den måtte ønske gjennom å være regulator og lovgiver. Ingen viktig flyteknologisk kompetanse havner i Norge på grunn av eierskapet i SAS, og det har i hvert fall ingen viktig nasjonal betydning, verken sikkerhetspolitisk, økonomisk eller på andre måter.
Et argument som ofte fremsettes, sist av Siv Jensen i forbindelse med forslaget om oppkjøp i det nye Statoil-Hydro, er at man like gjerne kan investere i norske aksjer som å investere i utenlandske aksjer gjennom Statens Pensjonsfond Utland. Det bygger på en alvorlig misforståelse. Statens Pensjonsfond sparer penger på vegne av oss alle. Vi skal ikke la oss forlede til å tro at ytterligere eksponering i et volatilt norsk marked, attpå til i petroleumssektoren som staten allerede er sterkt avhengig av, er en fornuftig form for sparing. Tvert om. Det kan fort bli blåmandag for staten – og dermed for borgerne. Staten kontrollerer omlag 40 prosent av verdiene på Oslo Børs. Det er for mye allerede.
Minerva mener staten bør kunne eie 34 prosent i enkelte nøkkelvirksomheter der staten i dag har eierandeler. Det innebærer nedsalg i en rekke bedrifter. Statkraft, som i dag er 100 prosent statseid, er et eksempel på et selskap som vil kunne tilføre samfunnet mer hvis staten ikke eide selskapet alene. Statskraft er vingeklippet i forhold til sine globale ambisjoner av Stortinget, som i en årrekke har tappet selskapet for penger. I statsbudsjettet for 2007 tok Regjeringen ut 98 prosent av overskuddet i utbytte. Det gir ikke mye handlingsrom for videreutvikling av selskapet.
Et nedsalg må imidlertid komme overraskende og over tid. Vi må unngå januarsalg og statsrabatt.
