Av Janne Haaland Matlary
Makt for en vestlig stat i dag er primært attraksjonsmakt for å tiltrekke seg økonomisk virksomhet. Det er derfor Danmark har opprettet et globaliseringsråd som tenker som et multinasjonalt selskap: hvordan selge ’det danske adjektiv’og gjøre danskene konkurransedyktige globalt sett?
Makt for en vestlig stat i dag er primært attraksjonsmakt for å tiltrekke seg økonomisk virksomhet. Det er derfor Danmark har opprettet et globaliseringsråd som tenker som et multinasjonalt selskap: hvordan selge ’det danske adjektiv’og gjøre danskene konkurransedyktige globalt sett?
Ikke uventet konkluderes det med at Danmark skal bli best i utdanning, innovasjon, forskning, livsstil, miljø – alle tema som appellerer til en moderne bedrift eller arbeidstager. Og dansk UD følger etter: I sin utredning ”En grenseløs verden” foreslås det intet mindre enn ’ekstrem forvandling’: Diplomati skal være service til næringsliv, borgere og andre aktører, man skal være til stede globalt der hvor beslutninger tas, uansett av hvem.
”Det er liten tradisjon for strategisk tenkning i
Norge, og få insentiver til sådan i UD fordi
det krever upopulær prioritering.”
Norge er i kun i startgropen med denne type alternativ tenkning hvor vi må glemme territoriet og tenke makt som attraksjon, men UD skal nå begynne et arbeid om ’globaliserte interesser’.
Hva innebærer dette egentlig? At staten blir som et internasjonalt konsern?
‘Suverenitet er lik internasjonal status’ sier jus-professor Abraham Chayes på Harvard. Å være synlig, aktiv og konstruktiv er en interesse i seg selv for en stat, særlig for en småstat. Hvis vi kontrasterer med Sveits, ser vi dette tydelig: Den passive stat som velger å sitte stille innenfor eget territorium, har riktignok sin legale suverenitet, men heller ikke mer – dvs. ingen utenrikspolitisk status og tyngde. Ettersom makten ikke lenger ligger i tradisjonell territorialitet, er passiv tilstedeværelse på eget territorium ikke viktig. ”One does not conquer land to get rich”, sier en annen Harvard-prof,. Jeffrey Herbst. De-territorialiseringen gjelder også sikkerhetspolitikken.
Prosess for prosessens skyld?
Men aktivisme internasjonalt er heller ingen interesse; det er meningsløst uten bestemmelse av strategi: Hvorfor er Norge med i den eller den prosessen? I UD er det insentiver til å holde prosesser i gang for prosessenes egen skyld, rasjonelle sådanne fordi de gir porteføljer til kontorer og medarbeidere, men dette er det motsatte av strategisk interessetenkning. Men hvilke interesser er det som forfølges i all denne aktiviteten? Her stiller vi ganske svakt etter mitt skjønn. Det er liten tradisjon for strategisk tenkning i Norge, og få insentiver til sådan i UD fordi det krever upopulær prioritering. Prosessen blir derfor ofte lik interessen, noe som er en tautologi: ”Vår interesse er å være med i prosess X i FN-org. Y” eller ”Vi har interesse av å drive fredsprosess W”. Prosessen er jo primært et middel og ikke et mål, selv om man får kontakter, blir synlig, etc. som en funksjon av aktiviteten i den. Men for å tenke strategisk, kreves det spesifikasjon av mål (interesser) og innbyrdes prioritering av disse.
Nasjonale interesser i det globale rom
Joseph Nye på The Kennedy School of Government har en nyttig inndeling av interesser: A-interessene er sikkerhet, B-interessene er økonomiske, C-interessene er ’do goodist’-agendaen som utvikling, fred, etc. Nye poengterer at mens C egentlig er globale interesser (public goods som miljø inkludert), er disse blitt viktigere under globaliseringen. Han sier også at A, nemlig sikkerhet, globaliseres mer og mer og henger sammen med C (failed states blir kun interessante når de sikkerhetspolitiseres pga. terror), men B forblir sterkt nasjonale. Dette ser ut til å stemme ganske godt: norske økonomiske interesser forblir norske – vern landbruk mot WTO, høye oljepriser, fremme norske selskap ute versus konkurrenter fra andre land, etc. Sikkerhetsinteressene våre har vi tradisjonelt definert som nasjonale: støtte NATO fordi det er nyttig for oss i nord i en gitt situasjon. Men nå ser vi et skifte her som fremtvinges av globaliseringen av trusselbildet: Afghanistan er reelt sett også en sikkerhetstrussel mot Norge i form av å være et arnested for terror. Man kan med andre ord ikke like lett som før foreta en reduksjonistisk analyse av hvorfor vi er med ute.
Sikkerhetspolitikken mister viktighet
Er det riktig at A-, B- og C-interesser representerer et hierarki mht. viktighet? I ytterste konsekvens er det selvsagt riktig at sikkerhet er viktigst som premiss for statens overlevelse, men i post-kaldkrigstiden er det åpenbart at sikkerhetspolitikk har mistet svært mye av sin betydning. B-interessene er dominante i verden, dvs. økonomien, som i sin tur betinger at stater tenker omdømmestrategi for hele ’det nasjonale adjektiv’ som staten fremdeles har overordnet ansvar for, men ikke kontroll over eller monopol på. Den danske regjerings globaliseringsstrategi er et meget tydelig eksempel på at staten tenker seg en fremtidig rolle som ’hub’, koordinator, nettverksbygger, partner, og det med ’stakeholders’ fra næringsliv, andre offentlige etater, NGOs og ikke minst internasjonale aktører. Staten går fra å være webersk monopolist på territoriell makt (politi-militær) og styring gjennom lov og regulering innenfor territoriet til å bli en av mange aktører i en kompleks internasjonal setting hvor styring gjennom lov ikke lenger er mulig i mange tilfelle.
Politisk styring gjennom markedsmekanismen?
Vi ser styring gjennom markedsmekanismer og partnerskap (public-private i forskjellige modi) i rivende utvikling. På engelsk sier vi at man går fra ’government’ to ’governance’. Dette betyr selvsagt mindre tradisjonell makt på statens hånd, og andre aktører, som internasjonale selskaper, spør heller ikke staten om ’lov’. Disse selskapene har da også et budsjett som ofte overstiger en stats. B-interessene for staten innebærer faktisk ikke bare at staten fremmer sine ’egne’ selskaper (som ikke lenger er dens ’egne’ når de flytter ut), men i ytterste konsekvens at den må gjøre seg attraktiv for å tiltrekke seg internasjonal kapital. Den danske strategien er tydelig på dette: Danmark skal vinne ’the international beauty contest’ ved å tilby de beste betingelser for høyt kvalifisert arbeidskraft – internasjonale selskaper skal fristes av både livsstilsvariabler og skattevariabler. Her flyter B over i C: en stat må fremme miljø og moderne verdier for å tiltrekke seg moderne arbeidstagere, og må også inneha et godt internasjonalt omdømme for at man skal velge å bo i en slik stat. C-interessene, ’do goodism’, er altså instrumentelt viktig for å fremme B-interessene.
Her er analogien til næringslivet klar: et selskap må fremme alle gode ting for å skaffe seg et godt omdømme, noe som igjen er en forutsetning for inntjening. Jeg vil minne om at CSR-tenkningen (Corporate Social Responsibility) gjorde sitt inntog i Norge for kun 5-10 år siden, men den er nå helt sentral. Den moderne staten tenker mer og mer likt det moderne globale selskap: man konkurrerer i et marked om kunder – kundene er de som har B- og C-interesser. Og som i næringslivet, finnes det win-win løsninger, i alle fall mener mange det: Når man fremmer ’do goodist’-agendaen, fremmer man også statens omdømme og ofte de økonomiske interessene.
- JHM er professor dr.philos. i statsvitenskap (internasjonal politikk) ved UiO og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hun har flere internasjonale verv, bl.a. styremedlem i IESE Business School (Barcelone), utenrikspolitisk rådgiver for Liechtenstein, medlem av to pavelige råd i Vatikanet, og medlem av en ‘groupe de sages’ for NATO.
