Men lite tyder på at hun vil sette makt bak sin ønsketenkning.
NRK melder at Hilary Clinton forlanger at George Bush trekker alle amerikanske soldater ut av Irak før han går av som president i januar 2009.
Det er kanskje litt pussig at NRK bruker Kinas offisielle nyhetsbyrå Xinhua som kilde, men amerikanske medier har lignende historier. De lager imidlertid ikke noe særlig nummer av det, noe som ville ha vært naturlig dersom favoritten til å bli USAs neste president hadde gått inn for en betingelsesløs tilbaketrekking fra Irak.
Xinhua og NRK har overtolket Clintons hjertesukk under hennes tale i Davenport, Iowa på søndag. Hennes oppgitthet over at Bush kommer til å overlate et problem til sin etterfølger er ikke det samme som en anbefaling om ”cut and run”. Riktignok sa Clinton at ”we should expect him to extricate our country from this before he leaves office”. Extricate betyr å frigjøre seg fra, men mener Clinton virkelig at alle amerikanske soldater skal ut neste år?
Andre uttalelser ved samme anledning tyder på at Clinton ikke går inn for en betingelsesløs tilbaketrekking, noe som ville ha vært helt nytt fra hennes side. Hun understrekte at amerikanske tropper bør hjem så fort som mulig, en målsetting som vel svært få er uenig i, men også at dette er noe alle kandidater vil si, og at det er lettere sagt enn gjort.
Hvis hun virkelig mente at troppene må hjem raskt, ville det være naturlig å forsøke å stoppe finansieringen av dem – det mest direkte virkemidlet Kongressen har i det amerikanske systemet, der presidenten har vide fullmakter når det gjelder ledelsen av væpnede konflikter. Det vil hun imidlertid ikke – hun vil ikke engang gjøre noe for å stoppe tilleggsfinanseringen av de ekstra 21.500 troppene som Bush nå sender til Irak.
Det er et flertall i Kongressen bak en resolusjon som fordømmer økningen av tropper i Irak, men denne vil ikke være bindende for Bush-administrasjonen, og har derfor ingen umiddelbar praktisk betydning. (Den samler trolig heller ikke de nødvendige 60 stemmene som skal til for at et mindretall i Senatet kan stoppe behandlingen av den, såkalt filibuster).
Dersom flertallet virkelig ville stoppe denne strategien, hadde de imidlertid en glimrende anledning for noen få dager side. De kunne ha nektet å godkjenne den nye øverstkommanderende for styrkene i Irak, general David Petraeus.
Han står fullt og helt bak strategien, har vært sentral i dens utforming og settes inn nettopp for å gjennomføre den. Det er altså en direkte sammenheng mellom hans utnevelse og kravet om flere soldater. Likevel ble Petraeus enstemmig godkjent. Dette er enda en indikasjon på at Kongressen er mest opptatt av å vaske sine hender. Flertallet vil ikke lenger assosieres med en krig som går dårlig. Men flertallet vil heller ikke aktivt gjøre noe som kan stoppe den, siden de da risikerer å få skylda for nederlaget i et politisk svarteperspill.
Den fremtredende neokonservative historikeren og tenkeren Bob Kagan skrev om dette i Washington Post i går: ”The most popular resolutions simply oppose the troop increase without offering much useful guidance on what to do instead”. Krigsmotstanderne foretrekker å lulle seg inn i en illusjon om at krigen på en eller annen måte kan forsvinne av seg selv. Det kommer den ikke til å gjøre, skriver Kagan.
Også den fremtredende utenrikskommentatoren Michael Barone i U.S. News and World Report skriver i en artikkel i dag at flertallet i Senatet driver med ønsketenkning.
