Av Jan Arild Snoen
Vil du låne penger til en fattig risselger i Togo – eller bondekoner i Aserbajdsjan som vil plante en eplehage eller kjøpe tre kuer? Via nettet knytter stiftelsen Kiva dere sammen – uhjelp for individualister!

I Norge har vi tradisjon for fjernadopsjon av barn. I 2002 fikk Plan Norge omkring 10.000 nye faddere etter å ha blitt tildelt TV-aksjonen, og flere organisasjoner er aktive på dette området. Et par ganger i året får gjerne fadderne en statusrapport inkludert bilder av ”sin” gutt eller jente. Slike hjelpeprogrammer der mottakeren er konkret og identifiserbar, er åpenbart mer attraktive for mange enn å gi penger som går inn i en pott – ikke nødvendigvis fordi slik hjelp er mer effektiv, men fordi vi får et mer personlig forhold til det hele. Slike sponsoropplegg er også mer forpliktende. Det skal mye til før du avslutter et fadderskap før barnet er vokst opp.

 

Etter fredsprisen til Grameen Bank og Mohammed Yunus er mikrokreditt blitt den nye slageren innen utviklingshjelp, selv om de involverte summene fremdeles er moderate. Appellen er igjen åpenbar – dette er hjelp til selvhjelp, små summer kan gi gode resultater, og erfaringene så langt synes gode. Den norske staten øker sin innsats i mikrokreditt-programmer, og private stiftelser som Kolibri Kapital og Strømme-stiftelsen opplever økende interesse. Høyt profilerte næringslivsmenn som Johan H. Andresen lover store summer dersom staten vil være med på et spleiselag.

 

For venner av utvikling, kapitalisme og fritt næringsliv er mikrokreditt et funn. Det norske bistandsmiljøet er dominert av politisk korrekthet og symbiose med staten. De fleste humanitære organisasjoner er styrt av SV’ere i navnet eller gavnet. De bekjemper frihandel og globalisering, som faktisk virker utviklingsfremmende, og driver lobbyvirksomhet for mer statlig uhjelp, selv om resultatene av dette er heller beskjedne.

 

Jeg har rett og slett ikke lyst til å gi penger via Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp. Men nå kan jeg ikke lenger bruke bistandsmiljøets mangler som røykteppe for min egen gjerrighet. Ikke bare er mikrokreditt bedre i samsvar med mine verdier, men det finnes til og med en organisasjon som kombinerer mikrokredittens småkapitalisme med fjernadopsjonens personliggjøring.

 

På hjemmesidene til den amerikanske stiftelsen Kiva kan du selv plukke ut den entreprenøren du vil låne penger til under slagordet ”loans that change lives”. Her finner du litt informasjon om prosjektet, hvor stort lån som trengs, hvor mye som har kommet inn så langt og hvem som har bidratt. Med et par tastetrykk kan du selv bli mikroutlåner, og minsteinnsatsen er $25. Vil du vise verden hvor snill du er, kan du til og med legge inn et pent bilde av deg selv. På nettsidene og gjennom rapporter på e-post kan du følge med på hvordan det går med ditt prosjekt. Lånene løper vanligvis et år eller to. Dersom det har gått bra, får du pengene dine tilbake, og kan sette dem i nye prosjekter (eller ta dem ut igjen, dersom du ønsker det).

 

Hver dag legges flere nye prosjekter ut. Når dette skrives er den første entreprenøren du får presentert Ayéwa Agbodjalou fra Togo i Vest-Afrika. Ayéwa har en liten butikk der hun selger ris til lokale kunder, og hun trenger $700 for å kunne bygge opp et større lager og dermed øke sin omsetning. Da jeg startet arbeidet med denne artikkelen i dag tidlig hadde hun fått tilsagn om $375 fra syv forskjellige utlånere – fem i USA og en i Frankrike og Tyskland. Når jeg nå legger den ut, har hun $575 (to nye bidragsytere fra Canada og Nederland). Innen du leser dette, har hun trolig fått alt hun trenger og har forsvunnet fra listen. En landsmann av henne, Amento Hamedo, er ute etter å låne $825 for å bygge en kryddermølle. Han har tidligere lånt $450 til et annet prosjekt, som vi gjennom nettsidene for opplyst er behørig tilbakebetalt.

 

Kiva låner ikke selv ut pengene, men er et bindeledd mellom långiverne og omkring to dusin lokale, erfarne samarbeidspartnere innen mikrokreditt. Det er disse som plukker ut aktuelle prosjekter og sørger for oppfølgningen. En av dem er norske Normicro, som ble lagt til Kivas partnerliste så sent som 3. januar i år. Normicro opererer i Aserbajdsjan, og er eid av Det Norske Flyktningråd.

 

All bistand har administrasjonskostnader, og det er vanlig at 15-20% går bort på denne måten. Mikrokreditt er intet unntak, snarere tvert imot, siden det kreves mye arbeidskraft og ikke alle lån betales tilbake. Kiva-systemet fungerer slik at du låner ut pengene gratis, men den lokale organisasjonen (som er non-profit-basert) tar renter for å dekke sine kostnader og avskrivninger av misligholdte lån. Renten settes lokalt, og ligger typisk omkring 20%. Betalingen fra giveren skjer med kreditt-kort via PayPal. (PayPal – som er eid har Ebay – avstår fra sine vanlige avgifter.) Kivas egne driftsutgifter dekkes foreløpig av sponsorer, men organisasjonen planlegger å gjøre seg uavhengige av disse gjennom å kreve en liten avgift fra långiverne og de lokale samarbeidspartnerne.

 

Kiva, som ble startet av en avhoppet IT-ekspert fra San Francisco i 2005, er fremdeles en liten organisasjon, og passerte ikke $2 millioner i utlån før ved årsskiftet. Men veksten er kraftig – ikke minst takket være positiv omtale i New York Times, Wall Street Journal, Business Week, CNN og BBC.