Konfrontasjonslinjen Ahmadinejad har lagt seg på, har ikke løst noen av landets problemer. Følgelig gikk det dårlig for han og hans allierte i lokalvalget som ble avholdt nylig. Like fullt, Ahmadinejads presidentperiode varer frem til august 2009 og mye kan derfor skje innen perioden er over.
I Vesten er Ahmadinejad kanskje mest kjent for sine uttalelser og sitt atomprogram. Kombinasjonen av voldsom retorikk, innblandingen i Irak og atomprogrammet har gjort vesten nervøs for at Iran prøver å skaffe seg atomvåpen – og med god grunn. For til tross for garantier fra Iran om at atomprogrammet er fredelig og kun for sivil bruk, er det tre faktorer som tyder på det stikk motsatte:
-
Iran hadde kontakt med atomvåpenteknologi-nettverket til Abdul Qadeer Khan bare måneder før nettverket ble sprengt av britiske og amerikanske agenter i slutten av 2003. Dette er det samme nettverket som ga atomteknologi til Nord-Korea og Libya.
-
Det er ikke sivile professorer, men de militære som er tyngst involvert i Irans atomprogram.
-
Tilbud fra verdenssamfunnet om å få anriket uran fra Russland er blitt avvist. Iran vil anrike uranet selv. Sentrifugene som anriker uranet til kjernekraft kan med enkle grep anrike uranet ytterligere, slik at det isteden kan brukes til atomvåpen.
Reaksjoner fra vesten
Sanksjoner mot atomprogrammet ble i desember innført av FN og FNs atomvaktbikkje IAEA. Iran driver handel med utlandet med andre ting enn kun petroleum. Sanksjonene har derfor allerede effekt på dagliglivet i Iran, spørsmålet er om de har nok effekt. Verdenssamfunnet må begynne å spørre seg hva gjør man hvis Iran får atomvåpen, og hvor langt er man villig til å gå for å stoppe det.
EU3 og USA har ført en ”good cop – bad cop”- politikk ovenfor Iran. Det var etter at Iran avslo tilbudet (om handel, assistanse til sivilt kjerneprogram, og direkte forhandlinger med USA) fra UK, Tyskland og Frankrike at sanksjonene ble innført. Spørsmålet er om USA som ’bad cop’ faktisk vil angripe atomanleggene dersom alt diplomati feiler. Det er dette som tas opp som førstesideoppslag i ukens The Economist.
Reaksjoner i Midtøsten
Iran har kjøpt missiler fra Nord-Korea som har muligheten til å frakte atomstridshoder, og er i tillegg kjent for å ha kjøpt cruise-missiler fra Ukraina som er spesialisert for å frakte atomvåpen. Dette har fått alarmklokkene til å ringe i Midtøsten.
Israelerne er som kjent livredde for et Iran med atomvåpen, og Ahmadinejads uttalelser om å fjerne Israel fra kartet har neppe hjulpet på inntrykket. Irans allianse med Syria og Hizbollah gjør Israel ekstra sårbart, og israelerne leker med tanken om å angripe atomanleggene med Atom-bunker-busters. Et problem sånn sett er at på tross av at Israel har atomvåpen, har de ikke fått bunker-buster-teknologien til strike-flyene sine fra USA – enda.
Det som kanskje er like urovekkende som Irans atomprogram i seg selv, er reaksjonen dette vil føre til fra den arabiske verden. For mens forholdet mellom Israel og araberlandene har gradvis blitt bedre siden 1979 er forholdet mellom Saudi-Arabia og Iran nå på frysepunktet. Irans ønske om en atombombe er samtidig et ønske om å bli stormakten i området. Dette har fått Saudi-Arabia til å vurdere å øke oljeproduksjonen drastisk, slik at oljeprisen synker, og Iran går bankerott. Men det er også planer om opprustning. Egypt er den klare stormakten i den arabiske liga og kunne prøve å produsere et par atomvåpen på egen hånd. Saudi-Arabia på sin side flommer over med penger, og kunne prøve å kjøpe slike våpen i ”markedet”.
I norsk presse er det stort fokus på hva USA og Israel vil gjøre for å hindre at Iran får seg atomvåpen. Det man isteden burde fokusere på, er faren for regional storkrig – uten at Israel og USA nødvendigvis er involvert. Scenarioet med Shia-Iran på den ene siden, og Sunni-araberne på den andre, som slåss om makten i en krig med stedfortredere i Irak, er absolutt tenkelig. Legg til et par atomvåpen på hver side, en vilje til å dele atomvåpnene med terrororganisasjoner for å svekke den kjetterske motstanderen, og et ønske om å være stormakten i regionen, så har man resepten for en regional storkrig av enorme dimensjoner.
Kanskje er det – som siste utvei – ikke så galt med et israelsk eller amerikansk pre-emptive-strike likevel?



Della [URL=http://www.addisonsosa12.info/cool-edit] edit cool ha [/URL] per http://www.addisonsosa12.info/lonsdale stati [URL=http://www.addisonsosa12.info/mojito] mojito giorno [/URL] poco [URL=http://www.addisonsosa12.info/volo-caracas] cosa volo caracas [/URL] all http://www.addisonsosa12.info/augurio-nozze ansa [URL=http://www.addisonsosa12.info/san-michele-biologico-vacanza] vacanza san deve michele biologico [/URL] accordo http://www.addisonsosa12.info/fusione dall http://www.addisonsosa12.info/concepimento ex http://www.addisonsosa12.info/grandi-seno mondo [URL=http://www.addisonsosa12.info/idea-natale] idea sul natale [/URL] ansa,.