Ønsker vi fortsatt å bli forført av det tabloide verdensbilde? Det er en nær sammenheng mellom kunnskapsformidling og kunnskapsdannelse – vi trenger kulturformidlere og ledere som er innsiktsfulle og sterke nok til å ta et oppgjør med mediesamfunnets lettvintheter.
I vår kulturkrets har vi høye tanker om vårt egetintellektuelle nivå. Vi anser oss selv som den mest innsiktsfulle generasjon noensinne. Ydmykhet i forhold til det vi ikke vet, er på vikende front. Samtidig er vi stadig mer tilbøyelige til å begrense vår innsikt til det som gir høyest mulig kost-nytte-effekt på kort sikt.Seleksjonen av kunnskap går på bekostning av helhetsperspektivet. Både vår livsform og vår omgang med kunnskap truer med å gjøre oss tilbakestående i forhold til flere av de mer grunnleggende eksistensielle problemer. Vi lever mer i utakt med naturen enn noen annen generasjon. Det har sin pris. Egenskaper som var høyt verdsatt i tidligere generasjoner blir liggende ubrukte. Det fører til at de står i fare for å degenerere over tid.
“Den virkelige verden og den verden som formidles
til oss, er ikke nødvendigvis det samme.”
Hvorfor er det blitt slik og hvilke konsekvenser har det? Noe av svaret på det første spørsmålet kan ligge i måten kunnskap bringes videre på. Det er en nær sammenheng mellom kunnskapsformidling og kunnskapsdannelse. Vårt verdensbilde vil være en konsekvens av det bilde av verden som formidles til oss. All formidling bygger på subjektive forutsetninger. Informasjon fortolkes og settes inn i ulike sammenhenger. Den virkelige verden og den verden som formidles til oss, er ikke nødvendigvis det samme.
Ingen annen institusjon har bidratt til å gjøre vårt verdensbilde mer tabloid enn pressen. Pressen er forbrukerstyrt. Medias valg og vinkling av tema er appelldrevet. En avis ønsker å nå flest mulig lesere. En kommersiell TV-stasjon satser på programmer som ”drar” seere, slik at kanalen kan øke sine reklameinntekter. Da gjelder det å være først ute med oppslag som fanger folks oppmerksomhet, slik som skandaler og ulykker. Pressen lever ikke av å formidle hvordan folk har det til daglig, men av å bringe til torgs det som stikker seg ut. Det bidrar til å forenkle vårt syn på verden og samfunnet.
For to – tre tiår siden var store deler av norsk presse politisk styrt. De fleste store aviser skulle være et talerør for et bestemt politisk parti eller retning. Lederartikler og behandling av nyhetsstoff var diktert ut fra politiske motiver. I dag er dette bildet totalt forandret.I stedet for å ha karakter av folkeopplysning er nyheter blitt en salgsvare. Avisens funksjon som politisk talerør er praktisk talt forsvunnet. I stedet har journalistene overtatt styringen av de ulike nyhetsmedia. Før var pressen i stor grad styrt av andre. Nå styrer den seg selv. Både nyhetsmedias ledere og formidlere av stoff er journalister. Det er i realiteten de som bestemmer hva og hvem som skal komme til i avisen. En journalist vil først og fremst være motivert av ønsket om å fange oppmerksomhet. Å kunne presentere et oppslag som flest mulig må ta stilling til og kommentere eller følge opp, fremstår som mer fristende enn å gi en balansert fremstilling. Under dekke av prinsippet om pressens uanhengighet, forfølger journalister sine egne personlige faglige ambisjoner. De har på kort tid blitt en betydningsfull maktgruppe som i stor grad ser seg tjent med å styre seg selv. I pressekorpset anses det ikke for god tone at en eier blander seg bort i avisens redaksjonelle linje.
Følgen av dette er at pressen er fanget inn i et tabloid verdensbilde den selv daglig er med på å skape. I dette bildet er det god plass for det sensasjonelle og skråsikre, men lite rom for nyanser og harmoni. Støy skaper behov for enkelhet. For å kunne trenge gjennom den enorme jungelen av informasjon og inntrykk, kreves lettfattelige budskap. Dette er en gjensidig forsterkende prosess: Alle spørsmål skal ha enkle svar. Dess flere enkle svar som avleveres, dess større blir trangen til å stille enkle spørsmål.
Det er ikke tilfeldig at dette skjer.Det tabloide verdensbilde er drevet frem av en rekke underliggende trender. Vi skal i det følgende titte mer på noen av disse.
Tilbake til mennesket?
Rousseau sa i sin tid: Tilbake til naturen. Han mente at mennesket i opplysningstiden levde i utakt med naturen. I dag kan det være grunn til å si: Tilbake til mennesket. Bakgrunnen for dette er at vi utsettes for en rekke dominerende impulser som truer med å svekke våre menneskelige særtrekk. Vi påvirkes både av det forbrukerstyrte og det kunnskapsbaserte dannelsesideal. Motsetningen mellom disse to idealene fører til et kulturelt paradoks der selv det mest kompliserte fenomen skal være enkelt å begripe og forholde seg til.
Den forbrukerstyrte adferd innebærer at vi krever løsninger som på kort sikt tilfredsstiller våre krav. På det intellektuelle området skal disse være enklest mulig å forstå, slik at vi kan tilegne oss mest mulig med minst mulig anstrengelser.
Det kunnskapsbaserte dannelsesideal innebærer at vi fylles med substansiell fagkunnskap. En risiko med dette er at vi blir så oppslukt av det faglige at vi taper avstanden til den lærdom vi mottar. Aldri har det vært flere forskere i verden enn akkurat nå. Aldri har tilgangen på viten vært større. Fordi vi vet så mye, har ydmykheten i forhold til det vi ikke vet, lett for å forsvinne.
Syntesen av disse to dannelsesidealene blir et surrogat der viten søkes tilpasset behovet for mental selvrealisering. Dette gir flere utslag. Det kreves at forskningen skal gi svar på flere spørsmål enn den er i stand til. Vi mister tålmodighetsperspektivet og forlanger at dette skal skje nå. Dermed blir det moderne mennesket lett mottagelig for intellektuelle surrogatløsninger uten substans på en lang rekke områder. Det siste er med på å forklare den fremgang som nyfilosofiske og nyreligiøse retninger har fått. I stedet for å vise ærbødighet for det undrende i oss, tilbyr de nøkkelferdige totalløsninger på de store spørsmål. De erstatter det undrende med det beundrende.
Lystlære og lyst til å lære fører oss i vidt forskjellige retninger. I dag søker vi ikke bare en materiell, men også en filosofisk nytelse. Løsninger skal finnes på ethvert problem, og de skal være enkle å kommunisere.
Det er stor forskjell på å sette mennesket og de menneskelige behov i sentrum. Den menneskelige karakter må ikke forveksles med de menneskelige behov. Vi må skille mellom mennesket som ansvarlig individ og mennesket som konsument.
De teknologisk utviklede samfunn er i stor grad gjennomsyret av en nyttemoral. En handlings etiske verdi er avhengig av om den er til nytte for den enkelte eller for samfunnet. Dette er en moderne utgave av den hedonisme som sprang ut av filosofer i det gamle Hellas. Aristipp, en elev av Sokrates, mente at livets mål var å oppnå størst mulig sanselig nytelse. Lysten ble beskrevet som det høyeste gode. Hedonistene så på lystfølelsen som livets grunnverdi. Filosofen Epikur (342 – 270 før Kristus) utviklet dette videre. Han beskrev nytelse som mest mulig fravær av smerte.
Disse tankene er i moderne tid blitt utviklet videre av Jeremy Bentham og John Stuart Mill. Bentham mente at størst mulig lykke for flest mulig mennesker var hva man skulle strebe etter i samfunnet. Dette prinsippet praktiseres på en lang rekke områder i dag. Her er det viktig å skille mellom vårt syn på materielle ressurser og vårt forhold til hverandre. At økonomiske utredninger er basert på kost-nytte-vurderinger, er i tråd med dette fagområdets forutsetninger. Annerledes blir det når samme tenkemåte springer over på vår måte å omgås våre medmennesker på.
Bredde fremfor dybde
Vi lever i et kunnskapsbasert samfunn. Teknologi og utdanningsnivå har gitt oss en livsform og en levestandard som tidligere generasjoner bare kunne drømme om. Dermed er det ikke sagt at vår utvikling som mennesker har vært like imponerende. Fordi så mange impulser i samfunnet er rettet inn mot selvrealisering, har ydmykheten i forhold til våre begrensninger lett for å bli fortrengt. Det fører oss lett over i en kulturell naivitet.Fra tid til annen får vår utviklingsoptimisme dramatiske skudd for baugen i form av naturkatastrofer og andre begivenheter som utvikler seg utenfor vår kontroll. Slike hendelser virker sterke på oss i øyeblikket, men vår verden har en tendens til raskt å finne tilbake til sine vante spor.
Parallelt med en aldri sviktende kulturoptisme finner vi også en frykt blant mange, spesielt unge, om hva fremtiden vil bringe. Noen er redd for at jorden vil komme til å gå under som følge av en kjernefysisk krig. Andre frykter for at vi vil dø av vår egen forurensning eller av mangel på ressurser, herunder mat og energi. Blant unge mennesker finnes det en tendens til å døyve sin usikkerhet om fremtiden ved å ty til stoff og andre medikamenter.
Å være kunnskapsrik, er ikke det samme som å være innsiktsfull. For mange er mengden av kunnskap blitt viktigere enn å sette kritiske krav til rett type kunnskap. Kunnskap er langt fra noen nøytral størrelse. Ofte er den et middel for å forfølge bestemte mål. ”Unyttig” kunnskap blir vi stadig flinkere til å velge bort.
Vår omgang med informasjon preges av støy og tempo. Vi bombarderes daglig med en ufattelig mengde inntrykk. En stadig større flora av media konkurrerer om vår oppmerksomhet på stadig mer raffinerte måter. Søvnen blir vårt eneste tilfluktssted der inntrykkene kan få tid til å bearbeides og fordøyes. Den store taperen i dette spillet blir refleksjonen, fordi refleksjon krever tid.
Forbrukersamfunnet innrettes stadig mer på konsumentens premisser. Løsningene skal være mest mulig enkle og ferdigtygde.Omsetningen av inntrykk er større enn noensinne. Alt dette har sin pris. Å gå i bredden og dybden på problemene på samme tid, er umulig. Ved å prioritere det lettest tilgjengelige, risikerer vi å fortrenge det dypsindige. Vi kan ikke se bort fra risikoen for at dette kan gjøre oss tilbakestående på viktige områder. For hva skjer med våregenart over tid? Dess mer moderne vi blir, dess mindre blir nærkontakten med naturen og det dypt emosjonelle i mennesket.
Den ukritiske dyrkingen av suksess
Konkurransesamfunnet hyller enere og raske løsninger. Vi premierer tempo når dette kombineres med kraft og tar oss i den retning vi ønsker. Bak de fleste suksesser ligger imidlertid store anstrengelser. Ofte er disse skjult for allmennheten. Vi dyrker det vellykkede og de vellykkede. De fleste av oss har imidlertid vage forestillinger om alle de forsakelser som aldri førte til målet. Anstrengelser i seg selv har liten appell til oss, spesielt når de ikke fører frem. Mellom hver vinner finnes utallige håpefulle som hadde store ambisjoner, men som aldri nådde frem. Og selv den mest overbevisende vinner har som regel mislyktes flere ganger på sin vei mot fremgangen. Det har aldri eksistert noe enkelt entydig formular for unike prestasjoner. Dette gjelder på alle områder i livet.
Se for eksempel på utviklingen av en så epokegjørende oppfinnelse som glødelampen. At Thomas Alva Edison var opphavsmannen til denne, er vel kjent. Han oppdaget at en kulltråd ikke brant i stykker i en lufttom glassbeholder, og dermed var et viktig gjennombrudd gjort. Denne – og utrolig mange andre kjente oppfinnelser som han var opphav til – skaffet med rette Edison ry som geni. Mindre kjent er alle de resultatløse sporene i arbeidet med å finne frem til glødelampen. Edison og hans folk måtte gjøre mange tusen forsøk før de fant frem til en fiber som kunne brukes etter forkullingen uten å gå i stykker. Disse forsøkene var kostbare. Blant annet sendte han en mann til India for å finne en type bambus som de antok skulle ha særlig egnete fibrer. Til slutt lyktes det imidlertid å fremstille tråden syntetisk.
Menneskenes moderne historie er en sammenhengende beretning om hvordan ny innsikt har gjort det stadig fysisk enklere for oss å leve. En stadig sterkere grad av spesialisering har sammen med en uavbrutt rekke av oppfinnelser brakt oss fra primitive samlekulturer frem til det postindustrielle samfunn.
Vi kan lett få inntrykk av at historien er preget av en kontinuerlig utviklingslinje i retning av stadig nye teknologiske nyvinninger. Fremskrittet kan virke å være den eneste naturlige utvikling. Et slikt utgangspunkt gir grobunn for et smalsporet syn på historien. Vi har lett for å tro at alle andre tiders anstrengelser er gjort for at vi skal ha det best mulig. Vi konsumerer med den største selvfølgelighet, men hva med kravene i forhold til nye generasjoner og den del av verden som ennå er underutviklet?Det er lett å betrakte oss selv som kronen på verket. Av og til handler vi som om alt er tilrettelagt for oss og ingen andre. Denne form for historieløshet kommer til syne i manglende ydmykhet overfor skaperverket. Vi forbruker jordens ressurser mer intensivt og forurenser sterkere enn noen annen generasjon. Vi pumper oljen ut av jorden og bruker opp ressurser det har tatt millioner av år å skape.
Vårt verdensbilde er empirisk. Det vil si at vi bare tror på det dokumenterbare, men det tror vi til gjengjeld ubetinget på. Vi har vondt for å erkjenne vår manglende fullkommenhet og mangler fantasi til å forstå omfanget av vår manglende erkjennelse. Vi tror at verden er slik vi er i stand til å registrere den. Vi har ingen reservasjoner mot a la GPS-mottageren styre våre skritt når alle andre spor er visket bort. Alt som er rasjonelt begrunnet, aksepterer de fleste av oss som holdbar viten.
Det går en grense for hva som er mulig å forklare rasjonelt. Ikke alle er villige til å godta denne grensen og søker etter nye måter å gardere seg mot mye av den grunnleggende usikkerhet som preger tilværelsen. Resultatet blir ofte en følt form for trygghet, men det betyr ikke at denne er reell. Trygghet er blitt et produkt med mange ulike leverandører og med en sterkt varierende kvalitet på leveransene. Konsumentsamfunnet presser produsenter til ”garantier” også på områder der utfallet av en leveranse ikke er mulig å garantere. Dette gir seg mange utslag i form av overselgende adferd. Et eksempel på mangel mellom påstand og realitet er politikere som kommer med ”velgergarantier”. Dette sjokkerer ikke lenger folk. Brutte valgløfter er etter hvert blitt så vanlig at mange har sluttet å reagere på dem.
Heller ikke forskningen går fri for forsøk på vulgære garantier. Å presentere spekulative løsninger i vitenskapens navn på de mer ufattelige problemer i tilværelsen, er forsøk på å benytte en respektert disiplin som garantist uten at de reelle forutsetninger for dette nødvendigvis er til stede.
De resultatløse spor glemmes
Utviklingen av ny erkjennelse er forbundet med mye prøving og feiling. Mange søkende spor renner ut i sanden. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. Den dynamiske mangfoldigheten i utviklingen av ny erkjennelse er ikke lett å fatte.
Innen vitenskapen er jakten på fremskritt forbundet med jakten etter å finne sammenhenger. Det er en nær vekselvirkning mellom filosofi og vitenskap. Gjennom filosofien er vi i stand til å gjøre oss stadig nye antagelser av hvordan fenomener henger sammen. Gjennom vitenskapen er vi i stand til å etterprøve i hvilken grad våre antagelser stemmer eller ei.
Mange holder Leonardo da Vinci for å være den første moderne vitenskapsmann. Denne dypsindige tenkeren var både kunstner og vitenskapsmann. Han forsøkte å finne svar på universelle spørsmål ved å kombinere kunst og vitenskap. Ved siden av å stille originale hypoteser, var han en dyktig eksperimentator som forsøkte å få sine ideer bekreftet gjennom presise observasjoner og tolkninger. Han skrev ned sine funn med pinlig nøyaktighet, og forsøkte å trekke generelle konklusjoner ut fra sine observasjoner. Den intellektuelle redelighet stod alltid i høysetet. Hvis han oppdaget at et eksperiment ikke stemte med den opprinnelige ideen, omarbeidet han den og startet på nytt.
Leonardo da Vinci var svært allsidig. Han utforsket lys og skygge. Han begynte å konstruere prosjektører og forberedte en anordning som minnet mye om et teleskop. Gjennom nøye observasjoner var han i stand til å forstå hvordan en fugl kan holde seg stabil i luften, hvordan den endrer høyde og kompenserer for endringer i vindkraften i tillegg til hvordan den svever. Han konkluderte med at fuglen beveget seg i henhold til matematiske lover og mente det ville være mulig å gjenskape fuglens flukt i en større skala ved hjelp av en maskin som kunne frakte et menneske. Leonardo da Vinci kalte sin forestilling om en flygemaskin for et ”luftens skip”.
I ettertid er det svært imponerende å se hvordan Leonardo da Vinci klarte å være ute med å formulere epokegjørende nyvinninger lenge før de ble allment kjente. Et område han nådde spesielt langt innen, var anatomi. Leonardo da Vinci ble ansett for å være renessansetidens største anatomist. Han gjennomførte minst 30 komplette disseksjoner av menneskekroppen og produserte flere tusen skisser og detaljerte beskrivelser av dyrenes fysiologi. Leonardo da Vinci gikk imidlertid lenger enn å observere. Han forsøkte å finne frem til lovmessigheten i organismen. Han mente at leger, lærere og de som pleide syke, burde ha kjennskap til hva et menneske er, hva liv og helse er og hvordan harmoni mellom elementene opprettholder en god helse.
Nettopp fordi vi har en tendens til å feste oss ved de spor som fører frem til et resultat, er det lett å tro at Leonardo da Vinci måtte ha vært utrolig klarsynt. I sin biografi om dette bemerkelsesverdige mennesket har imidlertid Michael White påvist at han også brukte mye tid på å lete etter en rekke ikke eksisterende sammenhenger. Han mente det var en lovmessighet mellom omkretsen på trær og lengden på grenene. Han forsøkte også å finne sjelens plassering i legemet. Lenge var han inne på at sjelen lå i vurderingsområdet, som ligger der alle sansene kommer sammen.
Vitenskapens grenser
Leonardo da Vinci prøvde også å finne svar på noen av de grunnleggende metafysiske spørsmål. Her er vi på tynnere is når vi skal ta stilling til om hans hypoteser var gyldige eller ikke. At mange av de teorier han fremmet ikke er verifisert, betyr ikke nødvendigvis at de må forkastes.
Leonardo da Vinci mente at menneskekroppen var den fremste maskin som var laget og at den var modell for universet. Her tok han i realiteten opp en tråd fra Platon, som mente at planetene beveget seg slik de gjorde ene og alene for å vise menneskene tiden. Sistnevnte betraktet kosmos som en enkelt levende organisme med kropp, sjel og tenkeevne. Ifølge platonsk filosofi kan mennesket finne Gud gjennom å forstå naturens hemmeligheter.
Denne tenkemåten har et klart slektskap til våre dagers holistiske tankesett. Ordet holos er gresk og betyr hel. Holisme ble første gangen brukt av den sørafrikanske filosof og statsmann Jan Smuts i boka ”Holism and Evolution” fra 1927.
I sin bok ”Revolusjon i vitenskapen” fremhever systemsteoretikeren Ervin Laszlo at vi ikke lenger lever i en mekanisk og fragmentert verden styrt av tilfeldigheter. Vi er snarere deltagere i en intimt sammenvevd verden som opptrer og utvikler seg som et hele. Ifølge Laszlo ligner universet en levende organisme snarere enn en samling døde elementer. Dette er en påstand vi kjenner igjen fra Platon og Leonardo da Vinci. Et viktig spørsmål blir: Er denne påstanden mer underbygd i dag enn for 500 år siden?
I grenselandet mellom filosofi og vitenskap ligger mange uforklarlige fenomener. Kan hende vil vitenskapen en dag kunne kaste nytt lys over noen av dem. Kan hende vil noen fenomener forbli uforklarlige. Paradoksalt nok kan det virke som om vår tids rikdom på kunnskap har forkludret perspektivet i forhold til hva vi ikke vet eller forstår. En for stor kunnskapsmessig nærhet kan muligens ha bidratt til å gjøre oss sneversynte.
Et eksempel på et slikt område fullt av uforklarlige fenomener, er vår bevissthet. Antropologen A.P. Elkin kom frem til at australske aboriginerfolk vet hva som skjer med familie og venner, også når de er utenfor sensorisk kommunikasjon. Ifølge Laszlo later vår bevissthet til å være subtilt forbundet med andres bevissthet. Verken tid eller rom synes å begrense disse forbindelsene. I dagens vitenskapelige litteratur blir denne sammenhengen gjerne omtalt som ”transpersonlig”. Dette er egentlig ikke et nytt fenomen. Tradisjonelle kulturer betraktet ikke transpersonlig kontakt med fjerne individer, stammer eller kulturer som illusjoner, slik det moderne samfunn gjør. Det kan virke som om mye informasjon når frem til hjerne og bevissthet uten at det skjer som sanseoverføring via øyne og ører. Ifølge Laszlo har moderne mennesker mistet denne evnen til kosmisk kontakt, men de har ikke mistet selve mottageren.
Et annet uforklarlig fenomen er at hele kulturer synes å ha kunnet utveksle informasjon seg imellom uten å ha vært i direkte kontakt med hverandre. Dette vises i skikker, bygninger og kulturgjenstander. Pyramider i det gamle Egypt og i det førkolumbianske Amerika har for eksempel en påfallende lik struktur.
Disse – og en rekke andre tilsvarende – uforklarlige fenomener tyder på at tilværelsen er mer preget av langt flere skjulte sammenhenger enn hva vitenskapen hittil har vært i stand til å bevise. Det kan være fristende å ta dette resonnementet til inntekt for at det finnes en samlet, sammenfattende ukjent sammenheng. At enkelte nyfilosofiske retninger søker å dokumentere at de har klart å finne denne sammenhengen, er etter mitt skjønn et utslag av konsumentsamfunnets streben etter enkle løsninger på kompliserte problemer. Her skal man vokte seg vel for å forkludre grenseoppgangen mellom vitenskap på den ene siden og filosofi og religion på den andre siden. Personlig tror jeg trådene i Vårherres vev er vanskeligere å skjelne enn som så.
Hva skiller vitenskapelig tenking fra andre former for rasjonelle aktiviteteter? Filosofen Karl Popper har levert vesentlige bidrag til forståelsen av hva som skiller vitenskap fra påstått vitenskap (pseudovitenskap). Han mener den grunnleggende forskjellen er at vitenskapelige teorier kan falsifiseres. Det innebærer at teoriene kan formuleres så presist at det er mulig å kontrollere om de stemmer eller ikke.
Poppers vitenskapsteori er langt fra problemfri. En rekke teorier som ligger til grunn for mye anvendt vitenskap er neppe mulig å falsifisere. Likevel har Popper et vesenlig poeng: Ved å utsette hypoteser for dristige eksperimenter, elimineres feilaktige hypoteser. Hvis modifiserte eller nye hypoteser motstår dristige forsøk på falsifikasjon, så kan de være sanne. Vi kan likevel ikke stole blindt selv på hypoteser som har motstått dristige forsøk på falsifikasjon. En vitenskapelig godkjennelse av en teori er alltid bare foreløpig.
Ervin Laszlo strekker etter mitt skjønn strikken for hva vitenskapen kan legitimere for langt når han legger til grunn at tidligere livs erfaringer finnes hos dyr og andre livsformer. Her kan etablert viten like gjerne være en forklaring på at dyr raffinerer sin adferd over generasjoner. Hvis for eksempel færre elger etter hvert dør i trafikken, er det fordi de nyttiggjør seg erfaringer fra tidligere liv eller er det en følge av at de som ikke klarer å tilpasse seg biler og veier, blir drept og således blir luket bort fra videre formering? Etter mitt syn kan læring over generasjoner entydig forklares ut fra genetikk og miljø.
Ingen snarvei fører frem til målet, verken innen vitenskap eller filosofi. Virkelig fremskritt består i å kunne kombinere nysgjerrighet og ydmykhet. Vissheten om det vi ikke vet, pirrer vår nysgjerrighet. Nysgjerrigheten er motoren som driver frem ny erkjennelse. For å kunne holde denne motoren i gang, er vi avhengig av at det til enhver tid finnes en rekke uavklarte spørsmål og at vi er villig til å erkjenne at disse er uavklarte. Uten denne bevisste uvitenheten stopper jakten på ny erkjennelse opp.
Vi trenger kulturformidlere og ledere som er innsiktsfulle og sterke nok til å ta et oppgjør med mediesamfunnets lettvintheter. En presse med evne til å se ut over den tabloide verden, vil ikke løse alle kulturkritiske problemer. Men det vil være et viktig bidrag til en mer grunnleggende forståelse av vår egen tid.
- Per Arne Watle er administrerende direktør i Widerøes Flyveselskap A/S. Han er utdannet historiker og økonom, og har gitt ut to bøker. Han har tidligere hatt lederjobber i Sintef, SAS, Gilde og Tine – og jobbet for politisk ledelse i samferdselsdepartementet under Willoch-regjeringen. Han har også vært styremedlem i Dagens Næringsliv og styreleder i Nationen.
