Av Dag Ekelberg
Media og intellektuelle bør bestrebe seg på å gi oss et mer nyansert bilde av USA
Media og intellektuelle bør bestrebe seg på å gi oss et mer nyansert bilde av USA
”Jeg er mektig lei anti-amerikanismen. Jeg vet hva jeg snakker om, det var tross alt vi som oppfant den”
- Bernard Henri-Lèvy
”Som vi vet har amerikanere to til tre jobber for i det hele tatt å kunne overleve”, bemerket forskningssjef Tone Fløtten i en bisetning i sitt foredrag på FAFOs konferanse i anledningen forskningsinstituttets nylige 25-års fering . Antagelig var det få i salen som stusset på denne opplysningen. Det ble nevnt som om det var den største selvfølgelighet, i et ellers interessant foredrag om den nordiske velferdsmodellens tilsynelatende overlegenhet. I foredraget ble de over 700.000 menneskene i Norge utenfor arbeidsmarkedet eller Sveriges skyhøye ungdomsledighet knapt nevnt. Det var åpenbart ikke riktig tid og sted. Derimot var det absolutt stedet for stereotypier om Amerika. Henvisningen til Amerika var ment for å vise kontrasten til den nordiske velferdsmodellen, og for virkelig å understreke at alternativet til sosialdemokratiet er ”helt Texas” eller ”amerikanske tilstander”.
Et underutviklet USA
Tone Fløtten spilte bevisst eller ubevisst på den utbredte og populære forestillingen om USA som et slags underutviklet velferdssamfunn som ennå ikke har kommet seg opp på det sivilisasjonsnivået som kreves for å forstå at velferdsstaten er overlegen alle alternativer.
Det er antagelig utenfor Vesteuropeeres forestillingsevne, men undersøkelser viser at amerikanere flest ikke ønsker seg en omfattende velferdsstat slik vi kjenner den. De aksepterer rett og slett større forskjeller mellom mennesker og er, enkelt sagt, mer opptatt av like muligheter enn størst mulig resultatlikhet. Det finnes ingen utviklede land i verden hvor de sosiale forskjellene er større enn i Amerika. Samtidig er det heller ingen utviklede land med høyere gjennomsnittlig levestandard.
Er det en myte eller en realitet at Europa og den europeiske sosiale modell er så mye bedre enn hva vi finner i USA? Spørsmålet kan selvsagt ikke besvares uten at man er enige om hva som er bra og dårlig. Det er også et spørsmål om synet på politikkens rolle i samfunnet, kort sagt ideologi. Langs den klassiske konfliktlinjen mellom høyre og venstre, etter graden av offentlig intervensjon i samfunnet, er det klart at amerikanske politikk generelt befinner seg flere hakk til høyre enn hva vi er vant til.
Dette ble f.eks tydeliggjort da George W. Bush, etter å ha gjennomført det største skattekuttet i amerikansk historie, gikk til valg på løftene om ytterligere skattekutt, og vant. Det hadde neppe vært mulig noe annet sted. Kontrasten til høyskattelandet Norge er stor. Undersøkelser viser at nordmenn ikke lenger er spesielt opptatt av skattereduksjoner.
Det er ikke bare republikanere som kutter skatter eller begrenser velferdsordningene i Amerika. Da Bill Clinton kuttet i støtten til alenemødre, uttalte den republikanske senatoren Phil Gramm at de 40 millioner kvinner som til nå hadde vært ”gratispassasjerer” nå fikk se å ”komme seg ut av vognen og hjelpe resten av oss med å dytte”. Antagelig uttrykte Gramm hva flertallet følte. Da Carl I. Hagen i sin tid prøvde seg på lignende retorikk om alenemødre i Finnmark, tok ”alle” avstand fra slike ”uhyrlige og usosiale” utsagn.
To til tre jobber?
Men, la oss nå se på den konkrete påstanden fra Tone Fløtten. Må amerikanere virkelig ha to til tre jobber for å kunne overleve? Er det amerikanske arbeidslivet i ”den fleksible kapitalismen” virkelig så brutalt? Ja, sier altså FAFO, i likhet med fagbevegelsen i andre europeiske land som har interesse av å opprettholde bildet av den angloamerikanske velferdsmodellen som usosial. Tysklands mektige fagforeningssjef Michael Sommer (leder av Deutsche Gewerkschaftsbund) har gått enda lenger og hevdet at amerikanere må ha tre eller fire jobber for å kunne brødfø seg (!) Nå begynner det nesten å bli hjerteskjærende. Hva slags umenneskelig samfunn er det egentlig vi har med å gjøre her?
Så viser det seg at sannheten er ganske uspennende: Bare 5,3 prosent av alle yrkesaktive amerikanere hadde mer enn en jobb i 2003. Mindre enn 1 av 19. Av disse hadde 0.2 prosent to heltidsjobber. Tallet på arbeidstagere med flere enn en jobb har gått ned siden midten av 1990-tallet. Vi snakker med andre ord ikke om noe utbredt fenomen…
Hvis vi antar at flere amerikanere enn europeere har mer enn en jobb så kan det også være fordi det faktisk er mulig. Det er flere jobber i USA og marginalskatten er lavere. Europeere som kanskje kunne tenkt seg å jobbe mer har ikke de samme incentiver til det som amerikanere.
Hvem er så de stakkars menneskene, som det da riktignok allikevel ikke er så mange av, men som må ha to eller flere jobber for å overleve? I en befolkningsundersøkelse fra 2001 (Census Bureau`s ”Current Population Survey”) ble det stilt spørsmål om dette. Det viste seg at kun 1,5 prosent av yrkesaktive amerikanere trengte flere jobber for å kunne brødfø seg. 28 prosent hadde mer enn èn jobb fordi de trengte det for å nedbetale gjeld. Langt de fleste som hadde mer enn èn jobb oppgav ønsket om å tjene ekstra penger som årsak. Det var ikke tvingende nødvendig for dem å ha mer enn èn jobb. De fleste som hadde flere jobber var personer med utdannelse. Jo høyere utdannelse desto større sannsynlighet er det for at man har mer enn èn jobb. Med andre ord: Å ha flere jobber er snarere en mulighet enn en nødvendighet. Stikk i strid med populær oppfatning av fattige amerikanere som flipper burgere på MacDonalds før de haster av sted til en vaskejobb eller en annen ”drittjobb” som Torbjørn Jagland ville kalt det.
Forestillingen om det brutale amerikanske arbeidslivet er bare en del av mange europeeres bilde av USA. For mange er det en type ønsketenkning som passer godt sammen med de andre forestillingene om USA som aggressivt, ”ekstremt” liberalistisk, overfladisk og kulturløst – selve motoren i ”den nyliberale globaliseringen som rir verden som en mare” og etterlater seg et arbeidsliv av rastløse prosjektnomader, underbetalte ”McJobs” og et paddeflatt hyperkommersielt kulturliv. Dette er nærmest vedtatte sannheter og grunnleggende for den økende skepsisen til globalisering i de rike landene. Globalisering og amerikanisering er som kjent synonymt for mange.
Det faktum at George W. Bush er president gjør det ikke vanskeligere å mislike USA. Bush har virkelig katapultert anti-amerikanismen opp i en høyere atmosfære og blir i europeiske medier, med få unntak, fremstilt som en lavpannet, endimensjonal og brautende cowboy. Han passer perfekt inn i mange europeeres bilde av USA og er en naturlig arvtager til en annen cowboy-president: Ronald Reagan.
Parallellen i medienes omtale av disse to er åpenbar. Reagan ble også raskt avskrevet som en skyteglad tomsing og attpåtil representant for den overfladiske drømmefabrikken Hollywood. I dag er Reagan nærmest genierklært og regnes som en av USAs beste presidenter gjennom tidene. Jeg antyder på ingen måte at det samme vil skje med Bush. Bush med sin ”Big Government Conservatism” er noe helt annet enn hva Reagan stod for. Poenget er hva det forteller oss om europeiske utenriksjournalister at mannen de har fremstilt som et vandrende katastrofeområde ender opp med å bli en av de mest betydningsfulle politiske ledere i historien for sin avgjørende rolle med å gjøre slutt på den kalde krigen.
Europeisk anti-amerikanisme
”Anti-amerikanismen har blitt limet som holder Europa sammen”, hevder Bent Blüdnikow i Berlingske Tidende. Den erfarne journalisten og historikeren Blüdnikow, som nylig gjestet Civita, hevder at europeeres bilde av USA i stor grad blir skapt av historieløse journalister med temmelig ensidige kilder, som Washington Post og New York Times. Hadde de giddet å lese noen konservative tidsskrifter av og til, som National Review, Weekly Standard ogaviser som Wall Street Journal, så hadde de fått et annet bilde av USA og Bush enn det ensidig negative, mener han. Her hadde de for eksempel kunnet lese om hvordan det i Bush-administrasjonens tid har blitt skapt et usedvanlig høyt bruttonasjonalprodukt (høyere enn i Europa) og et stort antall nye arbeidsplasser. Blüdnikow har støtte for sitt syn. Anti-amerikanismen er populær, den slår an blant folk og er i Europas interesse, mener Andrei S. Markowits, professor i komparativ politikk ved Universitetet i Michigan Ann Arbor. Han mener anti-amerikanismen er med på å definere Europa. Den britiske skribenten og historikeren Timothy Garton Ash hevder også at det er mye riktig i å snakke om anti-amerikanisme som det nye følelsemessige limet i et Europa som ikke lenger er okkupert av Den røde hær. Vi definerer oss ved hva vi ikke er: Amerika!
Den har blitt en svingende valuta som Europa høster gevinster av i stadig økende grad. Populære forestillinger om USA har lite å gjøre med USA men mye å gjøre med Europa. Anti-amerikanismen har blitt en sentral ingrediens i arbeidet med å skape en felles europeisk identitet, mener Markovits.
Som om forskjellene er så store – som om vi ikke deler de samme grunnleggende verdiene som hver generasjon må kjempe for: Frihet, demokrati og menneskerettigheter. Timothy Garton Ash sier det godt i innledningen til sin siste bok ”Free World”: ”What`s the widest political community of which you spontaneously say ”we” or ”us”? In our answer to that question lies the key to our future”
Uansett hva man måtte mene om Bush og Irak bør europeiske journalister og intellektuelle ta et ansvar for å orientere seg bredere og formidle nyheter og bakgrunnsstoff som gir et mer nyansert bilde av USA enn hva vi opplever i dag. Det er mye å kritisere verdens eneste supermakt for. Amerikas betydning og innflytelse er grunn nok til at informasjonen vi bygger våre oppfatninger på er seriøs og faktabasert, og ikke resultater av fordommer og besettelser. Det bør vi kunne forvente av dem som vil bli tatt alvorlig.
- Dag Ekelberg er ass.daglig leder i tankesmien Civita.
