Av Lars Peder Nordbakken
Verdensøkonomien er inne i et nytt gyllent år og brummer videre. Men verden er også splittet mellom økonomisk suksess på den ene side og politisk forvirring og uro på den annen side.
Verdensøkonomien er inne i et nytt gyllent år og brummer videre. Men verden er også splittet mellom økonomisk suksess på den ene side og politisk forvirring og uro på den annen side.
Denne ubalansen mellom verdens økonomiske og politiske helsetilstand ga seg tydelig til kjenne under årets møte i World Economic Forum i Davos[i]. Over tid gir denne ubalansen grunn til bekymring. Uansett påkaller dagens situasjon et større engasjement for fornyelse og forbedring av de politiske og rettsbaserte institusjonene som bidrar til å fremme internasjonalt samarbeid om viktige globale fellesgoder. Og, det mangler ikke på utfordringer.
Det er i seg selv et tankekors at et det nettopp er et årlig møte i World Economic Forum i Davos som gir det mest dekkende samtidsbildet av verdens utfordringer i dag. Er det et bevis på hvor fragmentert, eller fraværende vår internasjonale politiske dialog om felles utfordringer er blitt? Er det kanskje også et tegn på at viktige internasjonale samarbeidsinstitusjoner forvitrer, svikter sin rolle, eller blir undergravd av de samme nasjonene som danner basis for institusjonenes legitimitet? Jeg er redd for at indisiene peker mot et entydig ja-svar på begge disse spørsmålene.
Det økonomisk-politiske gapet
På den økonomiske siden av verdens vektskål kan jeg ikke gjøre bedre enn gjengi Martin Wolfs oppsummering i Financial Times 31. januar: ”Verdensøkonomien befinner seg i en gylden tidsalder med bredt fordelt vekst, høy lønnsomhet, moderate renter og lave risikopremier. Underveis har den relativt enkelt absorbert en serie av sjokk: Det store fallet i aksjemarkedet i 2000, terrorangrepene 11. september 2001, kriger i Afghanistan og Irak, friksjoner omkring USAs utenrikspolitikk, et hopp i realprisene på olje til nivåer verden ikke har sett siden 1970-tallet, avbrudd i forhandlingene i Doha-runden, og konfrontasjonen mot Irans atomambisjoner. Like bemerkelsesverdig har verdensøkonomien mestret den økonomiske oppblomstringen i Kina og India.”
“Verdensøkonomien befinner seg i en gylden
tidsalder med bredt fordelt vekst, høy lønnsomhet,
moderate renter og lave risikopremier.”
Som Wolf også understreker, skyldes denne sjokklisten i stor grad ulike former for politisk press: ”proteksjonistiske holdninger, uro i store deler av den islamske verden, og atomvåpenspredning. Dessuten må vi tillegge USAs ødelagte moralske autoritet og feilgrep i Irak – en diskreditering som har rammet mange av verdens ledere, Russlands glidende overgang til et folkevalgt diktatur, EUs politiske stagnasjon, samt verdenssamfunnets manglende evne til å håndtere klimaendringene.”
Wolfs oppsummering av årets ”Davos-dilemma” er tydelig nok. Så tydelig at de fleste vil være enig i at vi kan ikke bare slå oss til ro med tingenes tilstand. Blir gapet for stort mellom økonomisk suksess og politisk uro, så er det bare et tidsspørsmål før også verdens økonomiske helsetilstand blir forverret. En markedsøkonomi, og det gjelder i høyeste grad for en internasjonalt integrert markedsøkonomi, kan aldri bli bedre og mer velfungerende enn de institusjonelle rammebetingelsene tillater og legger til rette for. Og, hvis de institusjonelle rammebetingelsene ikke vedlikeholdes og reformeres i møte med nye utfordringer, så tilsier all erfaring at de vil forvitre.[ii] Derfor er også vår økonomiske utvikling så tett forbundet med vår politiske utvikling. Videreutvikling og økt utbredelse av gode og velfungerende liberale demokratier utgjør en kritisk forutsetning for å realisere de viktigste av våre globale fellesgoder:
·Et konstruktivt og tillitsbasert internasjonalt samarbeidsklima
·Fredelig sameksistens og fravær av aggresjon mellom nasjoner og folkegrupper
·Sikring, legitimering og videreutvikling av rettsbaserte og rettferdige spilleregler som gjelder likt for alle land
·Garanterte friheter og rettigheter som respekteres på tvers av landegrenser
·Fri handel og fri bevegelighet for ideer, varer, tjenester, kapital og mennesker
·Legitime tiltak for å løse grunnleggende og grenseoverskridende felles problemer som berører menneskehetens nåværende og fremtidige livskvalitet
Det er slike fellesgoder som karakteriserer en liberal verdensorden, og som gir begrepet et reelt innhold. Fellesnevneren for alle anti-liberale krefter er at de angriper, ødelegger eller truer våre globale fellesgoder, enten gjennom internasjonal rivalisering, autoritær maktkonsentrasjon, undertrykking og dominans, militarisme, nasjonalisme, proteksjonisme, eller etnisk, kulturell og religiøs intoleranse. Og, naturligvis finnes et helt spekter av markeds- og globaliseringsmotstandere – en ”bevegelse” som kun er forent gjennom et felles fiendebilde, og som ikke har lykkes med å produsere et eneste troverdig svar på sitt eget alternativ til det de kjemper imot. Heldigvis er det ingen historisk lov som tilsier at de anti-liberale kreftene vil vinne – i hvert fall ikke på lang sikt. Menneskehetens positive sumspill har gang på gang vist en egen evne til å vinne over både nullsumspillene og de negative sumspillene – over tid. Men det finnes et grunnleggende problem som ikke har vist seg å være lett å løse. Det problemet definerer også det underliggende dramaet i globaliseringen, som også kommer så tydelig til syne i ”Davos-dilemmaet”.
Det underliggende dramaet i globaliseringsprosessen
Vi kan ikke løpe fra det faktum at vi i økende grad har å gjøre med én økonomi – og mange stater. Denne erkjennelsen er så viktig, nettopp fordi den representerer et uunngåelig bakteppe for mange av de problemene verdenssamfunnet sliter med å løse. De enorme globale ulikhetene og forskjellene i levestandard er et av de mest fremtredende problemene som skaper dype skillelinjer i vår verden. Over tid har ulikhetene økt, om ikke innen landene, så mellom landene. Og, det til dels dramatisk: Et mål på de nåværende forskjellene i gjennomsnittlig levestandard, når de rikeste landene sammenlignet med de fattigste, tilsvarer et forholdstall på 75:1. For hundre år siden var forholdstallet nærmere 10:1. Hva om femti år? Vil de være 150:1?
Det er vanskelig å være uenig med Martin Wolf, når han hevder at en stor del av forklaringen på de enorme forskjellene skyldes et samvirkende sett av historiske krefter som går flere hundreår tilbake i tid[iii]. Ettersom enkelte land har vokst raskere og blitt rikere enn andre, så har de også blitt bedre i stand til å tilby sine innbyggere undervisning, helsetjenester og andre offentlige tjenester av høy kvalitet. Og, ettersom innbyggerne har blitt bedre informert, mer kunnskapsrike og mer velstående, så har de også satt stadig høyere krav til alt som inngår i det offentlige og politiske liv. Økonomisk vekst blir etter hvert også en selvfølge. På denne måten skapes en positiv, selvforsterkende syklus, fra økonomi til politikk og samfunn, og med ringvirkninger tilbake til økonomien. En fremgang danner forutsetningen for en annen, og så videre.
Samtidig har enkelte land blitt sittende fastlåst i en motsvarende negativ sirkel. Desto lavere levestandard, jo mindre er mulighetene for å fremskaffe de nødvendige offentlige godene som underbygger økonomisk vekt. Utdannelsesnivået er utilstrekkelig og analfabetismen biter seg fast. Alt økonomisk liv forblir på et meget enkelt og lavproduktivt nivå. Ambisiøse mennesker betrakter lett politikk som et middel til å tilrive seg rikdom som ikke ville vært oppnåelig gjennom ordinær økonomisk aktivitet. Resultatet blir ofte korrupsjon, og i verste fall borgerkrig. Slik kan en divergerende verden skildres.
Heldigvis finnes det også konvergerende krefter, som akkumulert kunnskap, ekspertise og markeder i rike land som åpner muligheter for å ta igjen det historisk betingede forspranget. Men det nytter ikke å omforme disse mulighetene til reell fremgang uten en fungerende rettstat som beskytter eiendom, som håndhever lover upartisk, som sikrer kontraktsfrihet og fullbyrdelse av inngåtte kontrakter. Og verken ideer, kapital eller varer og tjenester vil tilflyte fattige land uten et minimum av juridisk integrasjon med andre land. EU, og spesielt utvidelsen av EU, er et godt regionalt eksempel på hvor viktig og virkningsfullt et rettsbasert samarbeid kan være for økonomisk utvikling.
Tilbake til den grunnleggende erkjennelsen at menneskeheten er delt inn i rundt 200 forskjellige land: Noen er rike, velordnede og siviliserte med et velfungerende demokrati, mens andre er fattige, vanstyrte og tilsynelatende ute av stand til å gi innbyggerne muligheter til å leve et fullverdig liv. Disse skillelinjene er i høyeste grad en realitet i vår verden, og de er like beklagelige som de er tilsynelatende uunngåelige. Og, siden økonomisk vekst og utvikling er uløselig betinget av et lands politiske kvaliteter, så vil forskjeller i politisk kvalitet landene i mellom nærmest garantere at verden fortsatt vil være preget av varige forskjeller i levestandard og livskvalitet mennesker i mellom – i et globalt perspektiv.
Likevel er ikke dette hele historien om det underliggende dramaet som utspiller seg bak kulissene i en globalisert verden, hvor vi stadig blir mer avhengige av hverandre. Dramaet forsterkes av at mennesker over store deler av verden også er fratatt en reell mulighet til å migrere, og dermed velge seg en bedre fremtid i et annet land. Og, betrakter vi det hele fra en annen synsvinkel, i forhold til våre muligheter til å styrke utviklingen og ivaretakelsen av viktige globale fellesgoder – fra miljø- og klimautfordringene til frihandel og fattigdomsbekjempelse – så er det klart at vi står overfor store utfordringer. Desto større, ettersom også forholdet mellom kostnader og fordeler forbundet med de fleste globale fellesgodene også er ujevnt fordelt landene i mellom. For enkelte land og regimer må vi derfor også forvente at rollen som stilltiende gratispassasjer kan være fristende, og til og med være politisk-taktisk opportun. Norges mangeårige passive holdning til WTO-prosessene og norske politikeres nyoppdagete særtilfellesynspunkt i klimasaken er eksempler på at vi ikke trenger å reise så langt for å møte på dette fenomenet.
Vesten må være seg sitt ansvar bevisst
Den grunnleggende moralen i denne artikkelen er forhåpentligvis allerede tydeliggjort: Uten et bedre og mer tillitsvekkende internasjonalt samarbeidsklima, basert på respekten for grunnleggende liberale verdier, er det ytterst vanskelig å forestille seg at verdenssamfunnet vil lykkes med å styrke og videreutvikle de institusjonene og spillereglene som trengs for å krympe det økonomisk-politiske gapet.[iv] Våre viktigste globale fellesgoder, samt globaliseringens muligheter til å gi større deler av menneskeheten en bedre fremtid; alt dette står på spill. Ingen står i utgangspunktet bedre rustet til å ta initiativ og lede an i arbeidet for globale fremganger enn nettopp de vestlige demokratiene. Det er å håpe at både Vestens nåværende ledere, og ikke minst de nye lederne som gradvis tar over (i USA, Storbritannia og Frankrike m.v.) viser seg å være seg sitt felles ansvar bevisst.
Det blir ikke lett. En vanskelighet er at de fleste lederne i de store vestlige landene, med unntak av Angela Merkel, fremstår som lame ducks, med minimal moralsk autoritet. USAs president står naturligvis i en særstilling, og har klart det utrolige – å forene en hel verden mot USA. Han har på en måte klart noe som ingen ideologisk anti-amerikanisme noen gang har klart. Tony Blair er de facto ferdig som statsminister, etter Irak-fadesen og anklager om salg av plasser i Overhuset, kamuflert som valgkampstøtte til Labour. Ralf Dahrendorfs kloke og forsiktige observasjon (som Lord i Overhuset) fra et par år tilbake om Blairs autoritære tendenser og metoder synes langt på vei bevist. På det europeiske kontinentet er både Schröder og Berlusconi satt til side, og snart kommer turen til Jacques Chirac. Det hviler derfor et tungt ansvar på Angela Merkel, og de kommende ledere i Vesten.
Det store håpet må være at Amerika ikke bruker for lang tid på å finne tilbake til seg selv, til sitt eget sanne verdigrunnlag, og frembringer et nytt lederskap for den frie verden, slik USA gjorde etter den andre verdenskrig. Men det er i så fall et helt annet USA enn det vi ser i dag. Det må være et USA som praktiserer legitimt lederskap, og ikke militaristisk dominans. Zbigniew Brezezinski har helt rett når han har bedt USA ta et tydelig valg, mellom global dominans og globalt lederskap – og at det er tale om to vidt forskjellige ting.[v] Et slikt USA fører ikke ”krig mot terror”, benytter ikke løgner som påfall til å angripe et annet land militært, lider ikke av et halvreligiøst overlegenhetskompleks (som Umberto Eco har kalt ur-fascisme), og misbruker ikke internasjonale institusjoner ved å tvinge gjennom urimelige nasjonalegoistiske krav fra en eller annen pengesterk lobby – verken i forhold til handel, klimautfordringer eller internasjonal strafferett. Verden trenger et USA som på nytt inntar rollen som en aktiv global institusjonsbygger, som velger multilateral gjensidighet fremfor unilateral sjåvinisme, som ser seg selv tjent med å binde seg forpliktende til rettsbaserte globale institusjoner basert på rettferdige spilleregler som gjelder likt for alle – et USA som forstår at det finnes bare en holdbar måte å spre menneskerettigheter, frihet og demokrati til større deler av verden: Gjennom det gode eksemplets tiltrekningskraft.
La oss gi Kants visjon en ny sjanse
Kants visjon om ”et rettsbasert samfunn av verdensborgere”[vi] trenger ikke være en utopi. Visjonen beskriver fortsatt et av de viktigste kjennetegnene ved en velfungerende liberal verdensorden. Og, de fremganger verdenssamfunnet over tid har lykkes med å frembringe kan i stor grad tolkes som et skritt videre mot realiseringen av Kants visjon. Men vi trenger et bedre internasjonalt samarbeidsklima for i det hele tatt å berede grunnen, slik at det reelt sett blir mulig å ta nye skritt fremover.
Den økonomiske globaliseringsprosessen skaper ikke bare en flatere verden for de smarte og velutdannede, den er vår tid største globale utviklingskraft som gir stadig flere mennesker håp om en bedre fremtid. Men, globaliseringen kan både bli bedre og gis et mer robust og bærekraftig fundament hvis den møtes med et større politisk engasjement for våre globale fellesgoder. Fellesnevneren for å heve kvaliteten på våre globale fellesgoder, enten de gjelder handel, internasjonale finanstransaksjoner og kapitalbevegelser, konkurranselovgivning, migrasjon, klimaendringer, menneskerettigheter, nedrustning, kamp mot fattigdom og sykdommer, korrupsjonsbekjempelse eller internasjonal kriminalitet, er som Ralf Dahrendorf har uttrykt det å kontinuerlig forbedre verdens konstitusjon, manifestert gjennom:
·Allmenngyldige lover og regler, som håndheves av et sett av legitime institusjoner
·Multilaterale ordninger for verdenssamfunnets grunnleggende fellesgoder og felles interesser – og som gjelder likt for alle
Slike forbedringer er dessuten den eneste farbare veien videre, som på en legitim måte kan ”binde inn USA” og andre makter som måtte ønske å tilkjempe seg et verdensherredømme i fremtiden. I tilfellet USA vil en slik innretning også være i godt samsvar med ånden bak USAs egen grunnlov og demokratiske maktspredningsprinsipp gjennom et sett av checks and balances. Selv om det finnes kun én supermakt i verden, så må ikke det bety at denne supermaktens politiske interesser skal styre alt. Vi gjør også klokt i å verdsette en god porsjon realisme i arbeidet for en mer liberal verdensorden. Visjonen om et rettsbasert samfunn av verdensborgere er ingen idyll, men en verden med konflikter som blir løst gjennom anerkjente, klare og institusjonaliserte regler som gjelder likt for alle – med en legitim, overnasjonal sanksjonsrett overfor overtredere.
Verdien av å lykkes har lett for å undervurderes, fordi verdiene kun kan beskrives i abstrakte termer. I denne sammenheng er det verd å minne om at det finnes en betydelig oppside hvis vi lykkes, en oppside som sjelden omtales: Verden trenger ikke bare å utvikle bedre formelle og politisk legitimerte spilleregler. Vi kan heller ikke klare oss uten et stort mangfold av mer uformelle og mindre politisk legitimerte spilleregler.[vii] Jeg tenker da på en rekke internasjonalt aksepterte spilleregler omkring standarder (ISO), finansiell stabilitet og oppgjørssystemer (BIS), internett (ICANN) og en lang rekke andre. Disse utgjør bare toppen av isfjellet blant et stort antall halvoffentlige, og til dels private og friville spilleregler som alle bidrar til en mer velfungerende verdensøkonomi. Hovedpoenget er at også slike spilleregler må forbedres og videreutvikles kontinuerlig for å fylle sine funksjoner, og det sier seg selv at jo bedre det internasjonale samarbeidsklimaet er, og jo bedre de formelle globale institusjonene fungerer, desto sterkere blir også insitamentene til å videreutvikle de mer frivillige spillreglene. I Hayeks ånd, trenger vi også en viss institusjonell konkurranse som kilde til institusjonell innovasjon og forbedring – og kildene til forbedring fremkommer ofte i samspillet mellom et mangfold av uavhengige institusjoner, og ikke alltid gjennom sentrale konstruksjoner.
Verden kan forbedres, og vi har både påvirkningsmuligheter og valgmuligheter, men uten engasjement og ansvarsfølelse for noe mer enn det som skjer innenfor landets grenser nytter det ikke. Vi skylder våre etterkommere å gi Kants visjon en ny sjanse, og det beste er om vi handler på en slik måte at handlingens regel kan tenkes å bli et allmenngyldig prinsipp for et rettsbasert samfunn av verdensborgere. Kant ville vært enig.
But, please mind the gap!
- Lars Peder Nordbakken er siviløkonom fra NHH og driver egen konsulentvirksomhet, med spesialområde strategisk ledelse, markedsføring og innovasjon. Forfatter av boken “Muligheter for alle – dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi” (Civita 2006).
Fotnoter
[i] Innleggene på årets Davos-møte i regi av World Economic Forum kan oppleves i reprise på www.weforum.org.
[ii] Anbefalt lesning omkring dette temaet: Douglass C. North, Understanding the Process of Economic Change, Princeton University Press, 2005.
[iii] I de følgende tre avsnittene trekker jeg store veksler på Martin Wolf behandling av temaet: Martin Wolf, Why Globalization Works – the case for the global market economy, Yale University Press, 2005, s. 307-320.
[iv] En meget god drøfting av veier til en mer liberal verdensorden finnes i Ralf Dahrendorf, Auf der Suche nach einer neuen Ordnung – Eine Politikk der Freiheit für das 21. Jahrhundert, C.H. Beck, München, 2003.
[v] Brezezinskis hovedkritikk mot Bush-administrasjonens omgang med utenrikspolitikk og globalisering er utførlig fremført i Zbigniew Brezezinski, The Choice – Global Domination or Global Leadership, Basic Books, New York, 2004. En oppdatert analyse, med noen urovekkende situasjonsbilder fra det politiske Washington, kan finnes i et lengre intervju i Die Zeit 11. januar 2007, under tittelen ”Manche wollen Krieg in Iran”.
[vi] Se Immanuel Kant, Idee zu einer allgemeinen Geschichte in weltbürgerlicher Absicht, Berlinische Monatsschrift, November 1784, s. 385-411.
[vii] Noen interessante tanker om institusjoner og verdensorden (fra en angrende neo-conservative) finnes i Francis Fukuyama, After the neocons – America at the Crossroads, Profile Books, London, 2007, s. 155-180.
