Opposisjonen både styrker og svekker pensjonsreformen med sine forslag.
I går ble det brudd i forhandlingene om den detaljerte utformingen av pensjonsreform. Etter at Bondevik-partiene la seg rimelig flate for LO og Arbeiderpartiet i 2005, og Høyre ga opp sitt program og enhver tanke om en skikkelig reform som kunne delprivatisert tilleggspensjonene, har det dreid seg om flikking på det man ble noenlunde enig om den gang. Siden pensjonssystemet er en så viktig del av statens overføringer, er denne flikkingen likevel viktig nok.
Bondevik-partiene krever fire endringer i regjeringens opplegg. En av dem bidrar til et bedre pensjonssystem, to undergraver det, mens den siste først og fremst er en gavepakke til folk med romslig økonomi og finansnæringen.
Økt tak for opptjening. Stoltenberg-regjeringen vil at bare inntekt opp til 7G (ca. 440.000 kroner) skal gi pensjonspoeng, og dermed ha betydning for hva man får utbetalt som pensjonist. Bondevik-partiene vil heve dette taket til 8G. Dette styrker effektiviteten i økonomien ved å bedre sammenhengen mellom det man betaler inn og det man får ut. Så lenge trygdeavgiften gir god uttelling i form av ekstra pensjon, har arbeidstakerne mindre incentiv til å unngå den, og den stimulerer derfor arbeid. De som tjener mellom 440.000 og 505.000 vil altså sitte igjen med betydelig mer av den siste krona de tjener gjennom det borgerlige forslaget (selv om de ikke får mellomlegget utbetalt nå, men senere). I tillegg til de samfunnsøkonomiske fordelene er det etter min mening rettferdig med en større sammenheng mellom ytelse og nytelse. Fordi regjeringen ikke deler dette synspunktet, er dette ene, gode punktet det som det vil bli vanskeligst å få igjennom i forhandlingene. Det hjelper ikke at dette så tydelig er en Høyre-sak, og den røde tråden i kampen om pensjonsreformen er at Høyre kapitulerer, før eller senere (og helst før).
Pensjonspoeng for studier. Et grunnprinsipp i pensjonsreformen skulle være å styrke sammenhengen mellom innbetaling (og dermed arbeid) og pensjon. Enhver utdeling av gratis pensjonspoeng undergraver dette. Når Bondevikpartiene vil tildele pensjonspoeng for studier, står det derfor i strid med deres egen påstand om at de ønsker å styrke arbeidslinjen. Pensjonspoeng til studenter innebærer en økonomisk overføring fra ikke-studerende, som typisk tjener mindre og begynner å arbeide tidligere, til studerende, som både kommer fra en mer privilegert bakgrunn, og for de flestes del kommer til å tjene langt bedre senere. Dersom man ønsker å styrke økonomien til ulike grupper, er det ryddigst og mest målrettet å gjøre dette gjennom en kontantoverføring, (eller i dette tilfelle gjennom studielånsordningen), ikke ved å love slike grupper ekstra ytelser når de blir gamle.
Gunstigere regler for tildeling av gratispoeng for ulønnede omsorgsoppgaver: Dette er et tiltak som først og fremst vil gjøre det gunstigere å være hjemme med barn under skolepliktig alder. Regjeringen ville begrense slik opptjening til fire år pr. barn. Bondevik-kameratene vil ha seks år. Hensikten er altså å gjøre det gunstigere å ikke arbeide for (i praksis) mødre med relativt store barn.
Gjeninnføre skattefordeler for privat pensjonssparing. Innenfor den obligatoriske tilleggspensjonsordningen som nå er innført, ligger det store skattefordeler for pensjonssparingen. Dersom arbeidsgiveren ikke vil utnytte de maksimale grensene for skattefritt innskudd, kan arbeidstaker selv spare ekstra innenfor OTP. Regjeringen har derfor avskaffet ytterligere skatteincentiver. Jeg er enig med regjeringen, og frarådet skattestimulanser for privat pensjonssparing allerede i en rapport jeg skrev for Civita i april 2005.
Mine argumenter er delvis prinsipielle – jeg ser ingen gode grunner til å favorisere en form for sparing fremfor en annen. (At jeg heller ikke ser noen grunn til å favorisere sparing fremfor forbruk er et mer uortodoks standpunkt som jeg har gjort nærmere rede for i Civita-rapporten – s. 50-52).
De er videre samfunnsøkonomiske. Både teori og empiriske undersøkelser viser at slik skattefavorisering i hovedsak fører til at sparing som ellers ville skjedd på andre måter, isteden skjer i pensjonsordninger. Den positive nettovirkningen på privat sparing er derfor beskjeden, og kan helt eller delvis oppveies av den nedgangen i offentlig sparing som tap av skatteinntekter medfører. Det ligger også et effektivitetstap i at pensjonssparing i private ordninger er betydelig mer kostbar enn de fleste andre former for sparing. Historisk har derfor en betydelig del av skattesubsidiet gått til å dekke forvalternes høye kostnader og overskudd. Det er ikke tilfeldig at det nettopp er finansnæringen som har vært den sterkeste lobbyisten for fortsatte skatteprivilegier. Det er heller ikke overraskende at Høyre stiller seg bak interessene til finansnæringen.
Til slutt kommer fordelingspolitikken. Selv om individuell, private pensjonsordninger er utbredt og også benyttes av folk som tjener relativt lite, er det en klar sammenheng mellom inntektsnivå og hvor mye slike ordninger benyttes. Skattelettelsen kommer derfor primært høytlønnede til del. Jeg ønsker et mindre omfordelende skattesystem, men jeg foretrekker en kamp med blanke våpen om dette, der skatten på høye inntekter reduseres direkte. Dette har også bedre incentivvirkninger på arbeidsinnsatsen enn å gi skattelettelser til dem med høyere inntekter som sparer mye, og/eller som lett kan flytte sparingen sin fra andre objekter.
“Gunstigere regler for tildeling av gratispoeng for ulønnede omsorgsoppgaver: Dette er et tiltak som først og fremst vil gjøre det gunstigere å være hjemme med barn under skolepliktig alder. Regjeringen ville begrense slik opptjening til fire år pr. barn. Bondevik-kameratene vil ha seks år. Hensikten er altså å gjøre det gunstigere å ikke arbeide for (i praksis) mødre med relativt store barn” – Var ikke dette et forslag som grunnet i alle de mødrene som var hjemmeværende på 70-tallet, da det knapt fantes barnehageplasser og tiden var annerledes enn nå hva gjelder mødre i arbeid, slik at de i rettferdighetens navn kan få noen pensjonspoeng for det nå når pensjonisttilværelsen står for døren? Og et annet argument er gjerne det at foreldrene nå i dag, kan få velge om de vil være hjemme med barna ved kontantstøtte – og pensjonspoeng – eller jobbe og ha barna i barnehage – og pensjonspoeng. Det er vel her Høyres valgfrihet ligger?
Jeg ser dine synspunkter hva gjelder pensjonspoeng og studier. Men det er heller ikke bra at man blir “belønnet med pensjonspoeng” ved å ikke ta utdanning, og således straffes med manglende pensjonspoeng ved å ta høyere utdanning. Mange som faktisk har 5 års høgskole eller universitetsutdanning jobber som lærere, sykepleiere7spesialsykepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer, og kan neppe kalles å tjene over gjennomsnittet
[...] når de blir gamle. Jeg ser ingen grunn til å favorisere pensjonssparing fremfor annen sparing, noe jeg har behandlet i min rapport om pensjonsreform. Særlig gjelder dette fordi levekårene for pensjonister allerede [...]