Nils Christie og Thomas Mathiesen fant sine svar omkring 1967. I møte med blind vold er for eksempel svaret at offerets etterlatte skal godprate med gjerningsmannen. Han på sin side skal angre. Slik skal en slags balanse gjenopprettes. Christie har ikke fnugg av respekt for menneskelige følelser.
I 1993 utga Nils Christie boken Kriminalitetskontroll som industri: mot GULAG, vestlig type? Det var en undersøkelse av den økende innesperring i vestlige land, særlig USA. Christie avdekker i denne boken at et stadig antall økende personer blir sperret inne i fengsler i USA og at fengselsindustrien er den raskest voksende industrien under Bill Clintons periode.
I år 2000 kom boken i nytt opplag, og da var spørsmålstegnet borte: Christie lurte ikke lenger på om vi beveget oss mot Gulag vestlig type, han fastslo at vi gjorde det. Tenk litt over dette: En professor sidestiller det faktum at kriminelle blir satt i fengsel med det som skjedde med de ti-talls millioner uskyldige mennesker som ble fengslet under Stalin. Christie blir pensum, han får priser, han skriver godt, sier folk, han skriver så vi forstår. Og jeg kan legge til: Jeg har selv holdt et par – i all beskjedenhet utmerkede – forelesninger over Christies bok. Stoffet engasjerte studentene, de synes det var interessant og annerledes tenkt. Og det er det utvilsomt.
På lytefritt riksmål legger Christie frem tanker som en vanlig borger ville fått strykkarakter bare av å antyde. Men ikke Nils. Han er morsom og utgjør et friskt pust. Bankranerer og voldtektsforbryter (skjønt ”forbryter,” hvem er nå egentlig forbryter?) blir nådeløst sperret inne akkurat som kulakbøndene eller den jødiske pianostemmeren som hadde antydet at Stalin kanskje ikke var Gud. Gulag blir det like forbannet. Det er første steg på historieforfalskningens vanlige vei: la begrepene miste all mening, fjern alle forskjeller mellom begrepene og gjør dem meningsløse. Gulag er lik Clintons fengsler. Men helt likt var det jo ikke da. Gulag-systemet var noe annerledes, for å si det sånn. Det var en innsperring Lenin gikk inn for allerede i 1918: Sett uønskende ”elementer” (kommunistisk uttrykk for mennesker som er uenig med oss) i leire. Dette holdt regimet med på til godt utover på 1950-tallet. Historikere strides, men det er antydet ca 20 millioner fanger. Det var grusomme forhold i et grusomt politisk regime. Er det kanskje ikke litt søkt å sammenligne med USA på 1990-tallet?
Fra Gulag til hverdagsvold
Og så til hjemlige forhold: En ung mann slo ned og drepte en person på gata i Oslo. Drapet var fullstendig meningsløst, de to var fremmede for hverandre. Drapet ”bare skjedde.” Morderen fikk 18 måneders fengsel. Nå er han tilbake i kriminalitet, skyting og gjengoppgjør. Offeret er fremdeles død, borte for alltid fra venner og familie. Christie har ingen løsning på slikt. Han vil forstå, han legger sin milde ondskap over menneskene, forteller sine seminarfortellinger fra Institutt for kriminologi. Andre har løsninger: Gjerningsmannen kan sitte i fengsel, der kan han ikke drepe andre mennesker. Han blir fjernet og det er en stor fordel for det som kalles ”samfunnet,” som i dette tifelle betyr alle oss andre. Tja, ikke alle da, neppe Nils. Hans rike er ikke helt av denne verden (i en eksamensoppgave jeg var sensor på ble han da også omtalt som Kristi). Jeg vet ikke om noen norsk samfunnsforsker som til de grader viser sin menneskeforrakt som Nils Christie. I en debatt med en kollega på Høgskolen i Oslo – en kollega som selv har mistet en sønn i ren skjær blind vold – insisterer Christie på megling og møter. Offerets etterlatte skal godprate med gjerningsmannen. Han på sin side skal angre. Slik skal en slags balanse gjenopprettes. Christie har ikke fnugg av respekt for menneskelige følelser, ikke fnugg av respekt for det unike individ som er drept, og han vil – hvis han leser disse linjer – synes det er primitivt og sikkert et ”rop på hevn,” for det er alle kriminologers glansnummer.
Kriminologen snakker
Mer virkelighet: En mann har begått to drap, og han rusler fritt rundt på Hedmarken. Det er en rettsskandale, men for Christie er det bare en kostnad. Ja, ja, det er jo ikke hans venner og slektninger som blir drept. Kostnadene tar noen andre, det er alltid ”noen andre” å ta av. Kunsten Christie og co har gjort til ren vitenskap har vært å etablere et språk der det raljeres over ”ropet på strengere straffer!”. Og visst blir det ropt, men man blir ikke hørt. Folk kan myrde et totalt uskyldig menneske og 5-6 år senere rusler man i samme bygd, og en forbauset mor kan rope ut ”han der borte drepte datteren min!” Da vil Nils at de to skal snakke sammen. Alt må forsøkes, vel og merke ikke å sperre morderen inne. Her har Christie og co klart å etablere seg som lidende opposisjonelle uten å forstå at det faktisk er de selv som påvirker, med deres frase om at ”fengsel løser ingen problemer.” Det vet enhver fornuftig person at det faktisk gjør: voldsmannen kan ikke plage uskyldige mennesker når han sitter i fengsel.
Den altfor tidlig avdøde sosiologen Ole-Jørgen Skog skrev i sin siste bok Skam og skade at offerets pine ikke tillegges samme vekt som forbryterens, og at Christie frarøver seg muligheten for å veie disse forholdene mot hverandre ”ved å innta en avvisende holdning til kvantifisering av problemene”, som Skog skrev. I Skogs bok finnes muligheter for en annen kriminologi, mindre banal og mer analytisk enn Christies evangelium.
Schengen: et nytt fengsel
Men Nils har jo ikke vært alene da. Det var på en fagkritisk dag på Institutt for sosiologi. Jeg var innkalt sammen med blant andre paraderadikaleren Thomas Mathiesen. Og han kom til sene egne og sviktet dem ikke: Mathisen ropte til forsamlingen at ”Vi må være kritiske!” Studentene hvinte av fryd, en sal full av samfunnskritikere! Kan det tenkes noe mer kritisk enn folk som i fellesskap vedtar at vi må være kritiske?
Thomas Mathisen ser mer overvåkning i Schengen-samarbeidet enn han så i DDR-statens stasi-virksomhet. Som kjent er Europa i dag blitt en festning der ingen utenfra Europa slipper inn. Slik kan det nok virke hvis man går tur i professorens hjemstrøk, men andre europeere har muligens andre erfaringer. Det gjør ikke noe. Empiri er ikke for venstreradikale kriminologer. Schengen-samarbeidet er den største trussel mot Europas borgere, det blir en innlysende sannhet for alle som klarer å tenke bort de ti-tusener av islamister som allerede er innenfor Europas grenser. De på sin side er ikke tema hos Mathisen. Ikke Christie heller, ikke som annet enn ”fiendebilder”. Altså ikke fiender, men ”bilder av fiender”.
En tålmodig mann – filologen Magne Gjerstad – plukket fra hverandre Mathisens bok ”Kan fengsel forsvares? (KFF) ”. Det ble bråk og trusler. Hva ellers kan man vente fra en professor som tror han er opposisjonell, men som har fått stort gjennomslag for sin ensidige tenkning. Særlig vergeløse politiske miljøer kan lett falle for Mathiesens sjarm og vidd. Og uten å gå inn på debatten mellom de to, skal jeg bare sitere Gjerstad: ”Etter å ha gått gjennom Mathiesens faglige kritikk av meg, slår det meg, som vi alt har vært inne på, at jeg blir utsatt for mye av det samme som motstanderne til Mathiesen ble utsatt for i KFF. Jeg tenker ikke bare på selektiviteten og fordreiningene, men også på det påfallende sterke relasjonsarbeidet: Han sier gjentatte ganger at jeg er faglig ukyndig, mangler faglig innsikt eller ikke har forstått poenget.”
Akk ja, vi kjenner det igjen fra marxismens irrasjonelle historie: motstanderen mangler faglig innsikt. Uenighet er ”faglige feil”. Men Thomas Mathiesen er i likhet med sin kollega Nils Christie politiker. Det også. Begge har skrevet opptil flere interessante bidrag, for all del, men de er tildels meget normative, på sitt verste direkte ensidige. Bak mange ord, vil både Christie og Mathiesen lukke samtalen, ikke åpne den. Svaret med stor S fant de engang rundt 1967, etterpå har det handlet om bekreftelser.
