Minerva bringer her et redigert utdrag av kapitlet “Er globaliseringen levedyktig” fra en rykende fersk debattbok på Kagge Forlag: “Vesten mister grepet” av Sten Inge Jørgensen.
”Uff, nå går det bra igjen,” het det i en overskrift på en kommentar på nettstedet NA24 i januar 2007.[1] Journalist Are Slettan har lest Verdensbankens optimistiske prognoser for veksten i utviklingsland i 2007, og kan ikke fatte at folk fortsatt fremstår som globaliseringskritikere. Den syrlige tittelen henspiller på en analyse han har funnet på Attac Norges nettsted, skrevet av historiker Tore Linné Eriksen.[2] Eriksen skildrer en verden der det meste fortsatt går i feil retning, og om fattigdomsreduksjonen i Asia skriver han uten å henvise til kilder at ”mye tyder på at denne tendensen nå har stanset opp.” Slettan synes, med rette, at Eriksens beskrivelse av verden er preget av svartmaling, og han kommenterer:
For Attac er det tydeligvis uinteressant at flinke og flittige mennesker som før var innestengt bak politiske og fysiske murer, nå kan tilby sin arbeidskraft på et verdensmarked hvor den har mye høyere verdi enn før. Dette har for eksempel ført til at gjennomsnittslønnen i Kina er tredoblet på ti år.[3]
Slettan og Eriksen er typiske representanter for standpunkt vi gjerne sorterer som globaliseringstilhenger og globaliseringskritiker (eller globaliseringsmotstander). Denne manikeiske oppfatningen av at globaliseringen er et ”gode” eller et ”onde,” er en direkte konsekvens av at prosessen tilsynelatende utfolder seg utenfor politisk kontroll. For fraværet av internasjonale styringsredskaper har gitt markedskreftene et enormt spillerom, de lever på mange måter sitt eget liv. Og som vi har sett i tidligere kapitler, er det ingen tegn til at noen av stormaktene virkelig ønsker å etablere en global politisk arena som kan ta makten tilbake. Snarere ser vi en forvitring av de internasjonale institusjonene.
Samtidig er det flere tegn til at vestlige politikere tenker mer proteksjonistisk enn før. At de som opprinnelig skapte globaliseringen nå er redde for å tape i konkurransen med blant annet Kina, og går over til defensive nasjonale strategier. Sjefsøkonom Stephen Roach ved Morgan Stanley har identifisert 27 vedtak i den amerikanske kongressen siden 2005 som kan betegnes som ”anti-kinesiske.”[4] En av årsakene er press fra fagbevegelsen, som kan peke på at USA har mistet mer en tre millioner industriarbeidsplasser siden 2001 og at landets handelsunderskudd nærmer seg 800 milliarder dollar.[5] Også i Europa har vi de siste årene sett flere tegn til at enkeltland ønsker å beskytte ”strategiske” sektorer, som for eksempel aktører innen energifeltet, mot internasjonale oppkjøp. Kina og Indias svulmende handelsoverskudd betyr at de i sakte men sikkert vil være i stand til å overta eierskapet i vestlige bedrifter, og dette har fått varsellampene til å blinke hos mange europeiske politikere.
Disse reaksjonene utfordrer hele systemet, som har vært basert på en gradvis liberalisering år for år. Det er antakeligvis bare et spørsmål om tid før vi får en ny globaliseringsdebatt – og den vil antakeligvis bli langt mer betydningsfull en den forrige.
Slettans syrlige kommentar til Eriksen, er representativt for det vi kan kalle ”den gamle” globaliseringsdebatten. Utallige forfattere og kommentatorer, ikke minst den amerikanske kommentatoren Thomas Friedman i boken The World is Flat,[6] har i mange år konfrontert globaliseringskritikerne med at de bløffer når de sier at de er på de fattiges side. For når globaliseringen vitterlig kommer de fattige til gode, da er det vel sine egne arbeidsplasser eller sin egen antimarkedsideologi globaliseringskritikerne egentlig vil beskytte?
Denne kritikken treffer et viktig og ømt punkt, men er samtidig alt for enkel. Globaliseringskritikerne kan ikke lenger avfeies som en marginal gruppe ytterst på venstresiden, bestående av virkelighetsfjerne idealister uten forståelse av hvordan verden virkelig fungerer. Flere av verdens fremste forskere har sluttet seg til deres rekker. Problemet er vel snarere at tilfanget av nye stemmer har gjort det stadig vanskeligere å identifisere klare posisjoner. Det er mildt sagt stor forskjell på perspektivet til tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken, Nobelprisvinner Joseph Stiglitz og grunnleggeren av Attac Frankrike, redaktør i Le Monde Diplomatique, Bernard Cassen – selv om de begge fremfører skarp kritikk mot WTO, Verdensbanken og IMF.
Ti år med globaliseringsdebatt har imidlertid skapt temmelig steile fronter, og de fleste samfunnsengasjerte mennesker som ikke allerede har valgt side, føler nok et visst press for å ta standpunkt for eller mot globaliseringen. Det virker liksom så tafatt å løfte på skuldrene og svare at ”verden er så mangfoldig at jeg vet ikke helt hva jeg skal mene.” I norsk sammenheng vil mange huske da Attac og den høyreorienterte tankesmien Civita brakte sammen. Tidligere Frp’er Jan Arild Snoen skrev en bok på Civitas forlag, der globaliseringen ble presentert som en eneste lang seiersgang for fornuften og fremskrittet.[7] I Attacs tilsvar, trykket i Aftenposten, ble Snoens to hovedbudskap knust. Verden blir ikke mer rettferdig, for de rikeste landene fortsetter å ta en stadig større andel av den totale kaken. Og det landet som klarer seg best, Kina, er det landet som minst av alle følger de markedsliberale prinsippene Snoen forfekter.
Man kan bli forvirret av mindre. Sikkert er det bare at den polariserte debatten har vært svært komfortabel for det politiske establishmentet. De har fått et glitrende påskudd til å føre den samme utenriks- og handelspolitikken som de alltid har gjort, uten å virkelig prøve å forstå hvordan det internasjonale systemet fungerer. For det er jo mest demokratisk å holde seg i mellom ytterpunktene?
Riktignok har en rekke europeiske regjeringer kommet globaliseringskritikerne i møte ved at de prøver å få IMF og Verdensbanken til å bli litt rundere i kantene overfor u-landene. Men i det store bildet er det vanskelig å se at globaliseringsdebatten har fått noen direkte konsekvenser overhodet.
Dette er beklagelig. Verden i dag er blitt så sammenvevd at utenrikspolitikken hadde fortjent å stå øverst på agendaen, og dette har jo også globaliseringstilhengere og -motstandere felles interesse av. Om man går gjennom deres synspunkter, slik jeg vil gjøre i det følgende, vil man også se at de har mange samsvarende standpunkt når det gjelder reformer av internasjonale institusjoner. De kan altså bidra til å skape et bedre system, dersom de tilstreber å opptre mindre polarisert og mer konstruktivt enn før.
Et viktig skritt for å komme videre, må være å diskutere ulike aspekter ved globaliseringen hver for seg og ikke på generelt plan. I det påfølgende vil jeg forholde meg til en tematisk inndeling som er brukt i en av de mest leste globaliseringsbøkene på verdensbasis, skrevet av den innflytelsesrike kommentatoren Martin Wolf i næringslivsavisen Financial Times. I Why Globalisation Works,[8] forsøker han å teste ut globaliseringskritikernes påstander, for å se om de holder vann i forhold til hans egen forståelse av ”virkeligheten.”
Påstandene Wolf vil imøtegå er:
1. Globaliseringen ødelegger statenes muligheter til å regulere sine egne nasjonale økonomier, til å heve skatter og bruke penger på offentlige tjenester og velferd.
2. Globaliseringen underminerer demokratiet, og setter i dets sted et styre av byråkrater som ikke står ansvarlige overfor velgerne, multinasjonale selskaper og markedskrefter.
3. Globaliseringen skaper massiv fattigdom og økte ulikheter både innenfor og mellom stater.
4. Globaliseringen skaper lavere lønninger og arbeidsstandarder.
5. Globaliseringen er miljøfiendtlig
Om vi ser på den første påstanden, kan vi bruke den Attac-tilknyttede økonomen Susan George som eksempel på noen som hevder dette. I sin bok Another World is possible if… heter det at de transnasjonale selskapenes skattetriks fører til at andelen skatteinntekter fra selskapene synker.[9] Wolf holder derimot frem en undersøkelse fra OECD som viser at selskapsskatten som andel av BNP har økt fra 2.7 prosent i 1990 til 3.6 prosent i 2000.[10] Her kan han også støtte seg på annen forskning.[11] Videre påpeker han at de offentlige utgiftene som andel av brutto nasjonalprodukt, øker i de rike landene. Gjennomsnittlig fra 28 prosent i 1960, til 41.9 prosent i 1980 og 45 prosent i 1996.[12] Men det Wolf glemmer å opplyse om, er at selskapene likevel betaler langt mindre skatt enn de egentlig skulle. Ved å benytte seg av skatteunndragelser slipper de mye billigere unna enn de burde i forhold til sin store omsetningsøkning.[13] (Dette punktet behandles mer utfyllende i et senere kapittel om skatt).
Det er likevel verdt å dvele ved Economist-kommentatorens grunnlag for å avvise at det er noen sammenheng mellom globalisering og svakere offentlig sektor. Han mener faktisk at det er grunn til å tro at jo rausere et land er med sosiale utgifter, jo større konkurransekraft har det. Dette argumentet bygger han på en sammenligning av statistikkene over lands velferdsutgifter og deres konkurranseevne – og legger til at dette egentlig er logisk fordi et sterkt sosialt sikkerhetsnett fører til at folk lettere aksepterer omstillinger. Skandinavia blir her en rollemodell.[14] Han påstår at kritikerne som er redde for konkurranse fra lavkostland har misforstått teorien om komparative fortrinn: – Et land kan simpelthen ikke miste sitt komparative fortrinn, det vil alltid finnes på ett eller annet område. At lønnsnivået øker, betyr bare at man må finne mer lønnsomme nisjer, slik mange de mest utviklede landene har gjort med ganske stort hell de siste tiårene. At skatter økes betyr ikke mindre konkurransekraft: i prinsippet bare at innbyggerne i det gjeldende landet får færre private penger å rutte med i forhold til staten. Wolf poengterer at nasjoner ikke konkurrerer på samme måte som selskaper, fordi den viktigste kilden til både velstand og komparative fortrinn er befolkningen, og den er høyst stedbunden.
Han får støtte fra den kjente økonomen og Columbia-professoren Jagdish Bhagwati. I boken In Defense of Globalisation siterer han flere forskere som har funnet ut at jo mer et land integreres i verdensøkonomien, jo større andel av BNP bruker de på sosiale offentlige utgifter.[15]
Men Bhagwati minner samtidig om at denne oppfatningen møter motbør, blant annet av forskeren Geoffrey Garrett. Garrett har ikke bare sett på graden av økonomisk åpenhet og den faktiske pengebruken, men sammenlignet endringene i økonomisk åpenhet og offentlig pengebruk over tid. Han kommer til at de landene som har vokst raskest, også hadde den laveste veksten i offentlig pengebruk.[16]
Men den viktigste korrigeringen er likevel at disse statistikkene gjelder gjennomsnittet av et utvalg land. De gjelder ikke overalt, til enhver tid. Selv om Wolf har rett i at det ikke er automatikk i at økte skatter betyr mindre konkurransekraft, er det heller ingen automatikk i at økonomisk vekst betyr mer penger til velferd.
Dette er dessuten en problemstilling vi kommer til å få høre mer om. Ved Universitetet i Oslo har professor Kalle Moene nylig fått 100 millioner kroner i et EU-prosjekt nettopp for å undersøke hvordan det har seg at de skandinaviske landene klarer seg best i globaliseringen, selv om de fører en aktiv statlig politikk som på mange punkter er i strid med hva rådende nyliberal økonomisk teori anbefaler.
Mange globaliseringskritikere har også hevdet at mulighetene for å kunne føre en radikal venstrepolitikk blir svakere jo mer integrert man blir i den globale økonomien. Her viser Bhagwati til det klassiske problemet med “sosialisme i ett land”. Dersom en regjering vurderer å innføre en sosialistisk politikk, vet de at sjansene er store for at finanskapitalen trekker seg ut og at gründerne flytter utenlands. Men om flere land gjør det samme, blir det færre kapitalistiske ”fristeder” å konkurrere med. Målet for de radikale må derfor være å bygge internasjonale allianser.
Men er det noen som lykkes i å bygge slike allianser? Brasil ble holdt frem som et lovende eksempel noen år, hvor en mer venstreorientert regjering under ledelse av den nåværende presidenten, Lula da Silva, skulle bygge ut samarbeidet på kontinentet mellom likesinnede stater. Men etter en serie valg der enda mer radikale statsledere ble valgt inn i naboland, er det lite grunnlag for enhet å spore. Lula har fått kritikk fordi han selv ikke i eget land kunne føre den radikale politikken han hadde lovet da han kom til makten.
Bhagwati mener tvert om at Lula fortjener ros fordi han ikke gjentok de feilene hans venstreorienterte åndsfrende Salvador Allende tidligere gjorde i Chile, hvor økonomien kollapset. Selv om Lula har kjørt hard makroøkonomisk disiplin og trukket noen av sine handelskritiske posisjoner tilbake, har han likevel klart å tilgodese landets arbeiderklasse ved å kutte i for eksempel forsvarsbudsjettet. Her kunne man legge til at Lula også i større grad kunne ha satset på omfordeling fra rike til fattige dersom han hadde ønsket det.
I Bhagwatis perspektiv er det i alle tilfeller ikke slik at globaliseringen legger begrensningene på Brasils muligheter til å føre en mer sosialistisk politikk, det er snarere slik at radikal venstrepolitikk fører til økonomisk nedtur i alle land som prøver det. Derfor mener han at dagens utvikling med stadig åpnere markeder i realiteten har bred politisk og folkelig støtte. Selv om man ofte hører kritikk mot enkelte av utslagene fra dette systemet, som når bedrifter legges ned, er konklusjonen summa summarum at de aller fleste land er best tjent med en fortsatt globalisering av økonomien.
Bhagwati siterer den svenske parlamentarikeren Carl Hamilton, som har påpekt at liberaliseringen har foregått siden 60-tallet, og at det i de førende nasjonene i OECD har vært gjennomført minst 250 valg til nasjonalforsamlingene i denne perioden: ”Hvis disse regjeringenes beslutninger om å liberalisere handelen hadde vært i systematisk konflikt med velgernes preferanser, er det grunn til å tro at denne misrepresentasjonen på ett eller annet tidspunkt ville blitt en avgjørende kampsak i ett av de 250 valgene.”[17]
Her har Hamilton et godt poeng. De mørke sidene av globaliseringen har riktignok vært en betydelig faktor i mange av valgene, men de partiene som vil trekke landet sitt ut av de internasjonale handelsavtalene har aldri fått flertall.
På den annen side er det nettopp OECD-landene som har vært førende i utviklingen av dagens økonomiske system, som de har gitt en form tilpasset deres egen økonomiske situasjon. Om man beveger seg til fattigere deler av verden, ser man tvert om at systemkritiske politikere har blitt bekjempet med alle midler, – tenk bare på USAs atferd i Latin-Amerika.
Oppsummert ser vi like fullt at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom en velferdsstat og full deltakelse i en globalisert økonomi. Det betyr at globaliseringskritikere og –tilhengere har liten grunn til å brake sammen på akkurat det punktet. Både Wolf og Bhagwati leverer i realiteten ammunisjon som kritikerne selv trenger, i møte med liberalistiske grupper som betrakter markedets skjulte hånd som det eneste saliggjørende. Men da må også globaliseringskritikerne være villige til å droppe retorikken om at globaliseringen bare premierer nyliberal politikk, slik det for eksempel fremgår av analysene til organisasjonen For velferdsstaten, ledet av fagforeningsmannen Asbjørn Wahl.[18]
Neste påstand er at ”globaliseringen underminerer demokratiet, og setter i dets sted et styre av byråkrater som ikke står ansvarlige overfor velgerne, multinasjonale selskaper og markedskrefter.”
Wolf angriper først en hyppig sitert undersøkelse som viste at 51 av verdens 100 største økonomier nå er selskaper.[19] Han forklarer at de som lagde den, gjorde en stor blunder da de trodde et lands BNP kunne sammenlignes med et firmas omsetning[20] og viser til en mer oppdatert liste fra UNCTAD som viser at 29 selskaper er blant de 100 største økonomiene og at bare to selskaper når topp 50 (Exxon Mobil på 45. plass og General Motors på 47.)[21] Wolf hevder at USAs økonomi er 156 ganger større enn verdens største selskap, og at Storbritannias er 23 ganger større. Til sammen genererte de 100 største selskapene bare 4.3 prosent av det globale BNP, det samme som Storbritannia. De ti største genererte like mye som Sør-Korea.
Det er fristende å snu påstanden om storselskapenes makt på hodet. For en av de viktigste årsakene til at oppslutningen om dagens økonomiske system er såpass sterk, er antakeligvis at næringslivets aktører ofte ikke får viljen sin. Her har både pressgrupper og politikere spilt en viktig rolle. Blant de mest kjente eksemplene er de multinasjonale selskapenes mangeårige lobbyering for en multilateral investeringsavtale (MAI). Først prøvde de å tvinge den gjennom i OECD, senere har både USA og EU forsøkt å få den inn som en del av WTO­-forhandlingene. Investeringsavtalen er ment å gi selskapene rettslig beskyttelse for et friest mulig handlerom når de investerer i andre land. Spesielt utviklingslandene stritter imot fordi de ønsker å ha mulighet til å sette egne krav til selskapene. For eksempel at de skal være forpliktet til å gjøre lokale innkjøp av komponenter til produksjonen. Så langt har motstanden mot MAI vært så sterk at forsøkene på å realisere den er mislykket. Bhagwati støtter denne motstanden:
”Anstrengelsene for å få en slik avtale i havn rettferdiggjøres ofte med påstander om at det ville bidra til en mer ordnet og effektiv allokering av verdens knappe investeringsressurser. Men hvis dette var den reelle motivasjonen, måtte reglene ikke bare eliminere de restriksjonene selskapene påføres, men også de subsidiene de mottar. Restriksjoner og kunstige støtteordninger er like forstyrrende for verdens produksjon og handel. Men når man analyserer innholdet i kravene fra næringslivets lobbyister, inneholder de selvfølgelig ingen tiltak som er ment å fjerne skattefordeler og subsidier til dem selv.”[22]
Et typisk eksempel er konkurransen mellom Boeing og Airbus, hvor begge får stor støtte fra henholdsvis USA og EU og slåss om det samme globale markedet. Uten denne støtten, ville det blitt lettere for andre nasjoner å konkurrere på flymarkedet.
Bare WTO har myndighet til å regulere den internasjonale konkurransen, og de kommer til kort på mange punkter. Det er ingen tvil om at verdens mektigste land også dominerer i forhandlingene i WTO. Men det betyr ikke dermed at WTO gjør verden mer udemokratisk. WTO-regelverket binder alle medlemslandene til å behandle hverandre som likeverdige – og det er all grunn til å tro at verden ville være mer urettferdig dersom de store landene skulle ha forfulgt sine interesser utenfor dette rammeverket.
Sånn sett er det et mysterium at så mange stemmer i den norske debatten har fremstilt WTO som et demokratisk problem uten samtidig å presisere at organisasjonen også representerer en demokratisk forbedring i den økonomiske sfæren. Typisk i så måte er følgende formulering fra tidligere RV-leder og globaliseringsaktivist Aksel Nærstad, i en artikkel der han ”rapporterte” fra de siste WTO-forhandlingene til NGO-miljøet hjemme i Norge:
Kursen i WTO er staket ut gjennom de grunnleggende prinsippene i regelverket, og de er ikke oppe til forhandling. Målet er å fjerne alle former for beskyttelse og støtte til nasjonalt næringsliv. … Det er bare hastigheten det forhandles om i WTO, ikke hvilken vei toget skal gå. En av bøndene som var til stede på konferansen sa at det er som å skjære pølse. Det er bare snakk om hvor tjukke skiver som skal skjæres. Før eller seinere er pølsa borte, det er bare et spørsmål om tid. [23]
Tror virkelig Nærstad at verdens nasjoner er med i WTO fordi det grunnleggende målet er å frata dem muligheten til å drive en aktiv næringspolitikk? Hva kan det ha seg at medlemslandene fører en aktiv næringspolitikk selv etter å ha vært medlemmer i flere tiår? Hvorfor sier han ingenting om den markedsadgangen og den rettslige beskyttelsen de faktisk får?
Om vi ser bort fra Nærstad og en del andre ytterst på venstre fløy er det på mange måter paradoksalt at globaliseringskritikere og tilhengere tilsynelatende står med stikk motsatte posisjoner i forhold til WTO. I realiteten begrenses deres uenighet til hvor mye organisasjonen skal regulere – mens de er enige i at den må bli mer demokratisk og mer handlekraftig når den håndhever regelverket. Begge grupper mener at vestlige land må droppe sine eksportsubsidier til landbruket. At de bruker de ulike argumenter (globaliseringstilhengerne vil ha bort subsidiene fordi de mener at dette forstyrrer markedet, mens globaliseringskritikerne påpeker at dagens praksis rammer de fattige) forandrer ikke det faktum at de stort sett stiller felles diagnose over hva som er WTOs største problem i dag.
[1] NA24, 8. januar 2007
[2] Se www.attac.no Tore Linné Eriksen: Globalt apartheid? Ti spørsmål om globalisering.
[3] NA24, 8. januar 2007
[4] The Economist, 20. januar 2007
[5] IPS, 2. februar 2007
[6] Thomas Friedman: The World is Flat
[7] Jan Arild Snoen: Åpen verden – et forsvar for globaliseringen. Civita 2004.
[8] Martin Wolf, Why globalisation works, Yale University Press, 2004
[9] Susan George: Another world is possible if… . Verso, 2004
[10] OECD, Revenue Statistics, 1965-2001
[12] Vito Tanzi og Ludger Schuknecht, Public Spending in the 20th Century,: A global Perspective, Cambridge University Press, 2000
[13] New York Times, 13. september 2004, viser for eksempel til en undersøkelse fra det amerikanske handelsdepartementet som dokumenterer dette.
[14] Begrepet ”flexicurity” er etter hvert blitt vanlig for å betegne nøkkelen til den skandinaviske suksessen. Flexi henviser til et fleksibelt arbeidsmarked der det er relativt enkelt å ansette og å si opp folk. Curity viser til sikkerhet, at man har sosiale støtteordninger som er så gode at de veier opp for denne utryggheten. Dermed harman et system med bred aksept for omstillinger – noe som står godt til den omskiftelige verdensøkonomien.
[15] Jagdish Bhagwati: In Defense of Globalisation, Oxford University Press, 2004
[16] Foreign Affairs, november/desember 2004
[17]Carl Hamilton, Globalisation and Democracy, paper presentert til International Seminar on International Trade i Stockholm i 2002
[18] Se http://www.velferdsstaten.no/velferd/makt_velferd/
[19]Sarah Anderson and John Cavanagh, The Top 200: The Rise of Global Corporate Power, 1996
[20] Wolf bruker bilbransjen som eksempel. ”Bethlehem Steel selger stålwire til dekkprodusenten Bridgestone. Bridgestone selger dekk til Ford. Ford selger biler til forbrukerne. Hvis statistikere la disse tre sammen ville det samme stålet bli regnet med tre ganger.” På samme måte må man trekke fra et firmas utgifter til inntekts ervervelse for å finne deres reelle økonomiske stilling.
[21] UNCTAD, Are Transnationals Bigger than Countries?, 2002, www.unctad.org
[22] Jagdish Bhagwati: In Defense of Globalisation, Oxford University Press, 2004
[23] http://www.rorg.no/Artikler/1167.html
