Av Anne Kristine Jensen
Storbritannia har gjort mye riktig, men bak de sterke BNP- tallene og den stolte plasseringen som verdens 5. største økonomi, lurer det store sosiale problemer og dyptliggende klasseskiller.

Den tidligere kolonimakten Storbritannia levde på 60- og 70- tallet med det pinlige stempelet ”Europas syke mann” på grunn av høy arbeidsledighet, lav vekst og lammende streiker organisert av de mektige fagforeningene. Etter en hestekur i regi av Iron Lady Margareth Thatcher på 80-tallet kom landet endelig på bena igjen, og har siden den gang opplevd sterk økonomisk vekst og velstand. Til tross for at New Labour og Tony Blair tok over makten fra de konservative i 1997, så lever Thatchers økonomiske politikk stort sett videre i Whitehall og landet er sterkere enn noen sinne, iallefall økonomisk. Frankrike og Italia har overtatt titlene som Europas syke menn, og Statsminister Blair bruker enhver anledning han har i EU- sammenheng til å preke viktigheten av økonomisk reform.

 

Men bak de sterke BNP- tallene og den stolte plasseringen som verdens 5. største økonomi, lurer det store sosiale problemer og dyptliggende klasseskiller. I byer som Birmingham og Bradford, hvor store deler av befolkningen er av utenlandsk opprinnelse, har Storbritannia opplevd opptøyer liknende de man har sett det siste året i de franske banlieues. I 2001 var flere enn 1000 ungdommer involvert i raseopptøyer i Bradford, og i 2005 var flere hundre ungdommer av asiatisk opprinnelse innblandet i slåsskamper med ungdom av afrikansk opprinnelse i Birmingham. De engelske opptøyene varte kortere enn de franske, og de fikk ikke like mye oppmerksomhet i media. Da situasjonene etterhvert roet seg ned, inntok engelske politikere en slags ”ute av øye – ute av sinn” holdning, ikke ulikt tilnærmingen den franske politiske elite har til problemene i Paris forsteder.

 

Forskjellen på Frankrike og Storbritannia, er imidlertid at Storbritannia ikke har forsteder a la Clichy-sous-Bois hvor de kan gjemme problemene sine. Som et resultat av bevisst ”sosial” boligbygging, bestemte nemlig engelske politikere at man skulle tilstrebe integrering av sosialboliger, såkalte council estates, også i de dyrere områdene av landet. Ingen steder er dette mer synlig enn i tradisjonelt fine områder som Chelsea og Kensington i London, hvor det innemellom de viktorianske husene med prislapper på flere millioner pund, ligger store og forefalne sosialblokker. Resultatet er at den engelske middel- og overklasse må forholde seg til underklassen fra council estates på en daglig basis, mens den politiske og intellektuelle elite i Frankrike stort sett er lykkelig uvitende om hva som foregår i en banlieue.

 

I likhet med de franske forstedene, har council estatene i byer som Birmingham, Bradford og Leeds skapt grobunn for militant islamisme. De 4 mennene som sto bak bombingene i London i juli 2005 var alle fra Leeds, en nordengelsk by spesielt preget av etnisk segregering. I visse deler av Leeds er hele 80% av befolkningen asiatisk og de lever som om de fremdeles var i gamlelandet, i et slags frivillig apartheid med minimal integrering i det engelske samfunnet. Barna i disse nabolagene går på muslimske skoler og kaller seg selv pakistanske eller bangladeshiske, til tross for at de er født og oppvokst i Storbritannia. De asiatiske nabolagene i byer som Leeds og Bradford er også blant de fattigste områdene i hele Storbritannia. Menneskene som bor der er lavt utdannet og jobber i lavtlønnede yrker. Kvinnene jobber som regel ikke, noe som gjør at familiene må klare seg på kun en inntekt. Ordninger som den norske kontantstøtten eller barnetrygd finnes ikke, så når kvinnene blir holdt utenfor arbeidslivet, har det stor betydning for familiens inntekt. I følge en nylig gjennomført undersøkelse lever hele 3.4 millioner britiske barn i fattigdom. Dette tallet er mye høyere enn liknende tall for land Storbritannia vanligvis sammenlikner seg med, og førte til en mediastorm da det ble offentliggjort. Selv om det er snakk om relativ fattigdom, et begrep ofte kritisert, er det likevel interessant å se for eksempel hvilke grupper som er overrepresentert i statistikken. Ikke overraskende, så er det enorme forskjeller mellom ulike etniske grupper, samt mellom nord- og sør-England. Leeds for eksempel, er en av Storbritannias fattigste byer og har blitt kåret til ”murder capital of England” flere år på rad.

 

Et annet fenomen som kjennetegner Storbritannia er såkalte ”hoodies”, det vil si tenåringsgjenger som terroriserer sine nabolag og på mange måter har lammet det engelske samfunn. Navnet ”hoodies” blir brukt fordi disse ungdommene bruker hettegensere for å skjule ansiktene sine. Fordi folk flest er frustrerte av å bli herset med av tenåringer, står naturligvis engelske politikere i kø for å tilby sin løsning på hoodies- problemet. Den unge og karismatiske Tory-lederen David Cameron, lanserte tidlig sin egen teori om hoodies-problemet. I følge Cameron, som er gammel Eton-elev, og har aristokratisk blod i årene, var hoodiesene misforståtte ungdommer som egentlig bare trengte kjærlighet! Denne teorien ble naturligvis latterliggjort, både innad i partiet og særlig av motstanderne i New Labour. Tony Blair på sin side, foreslo i kjent autoritær stil at man måtte straffe ungdommene strengere. Statsministeren har dessuten gått i bresjen for å innføre såkalte anti-social beahviour orders (ASBOs), som i praksis fungerer som et slags portforbud for problematisk ungdom.

 

Men hverken integrerende boligbygging eller ASBOs har gjort noe særlig for å forbedre situasjonen, snarere tvert i mot. I løpet av de seks siste ukene har fem tenåringsgutter blitt knivstukket til døde i London, og i Whitehall snakkes det om en krise i ungdomsmiljøene. Felles for de drepte guttene var at de var svarte, og det samme var gjerningsmennene. Det gjorde at Tony Blair gikk ut og sa at det hele var et ”begrenset problem” som kun angikk en ”begrenset del av befolkningen”. Blair fikk naturligvis mye kritikk for dette, ikke minst av minoritetsgrupper. Vold i tenåringsmiljøene har ikke med hudfarge å gjøre, men snarere med klasse og oppvekstvillkår. Det er nok av hvite hoodies i Storbritannia og de er like ille som de andre. Men ettersom asiatisk og svart undom er overrepresentert i de tøffe nabolagene, blir de også overrepresentert i voldsstatistikken.

 

Et annet fenomen som karakteriserer dagens Storbritannia, og som angår den hvite delen av befolkningen mer enn noen andre, er en svært usunn alkoholkultur. ”Booze-Britain” kaller mange briter landet sitt, som de siste årene har sett en enorm økning i alkoholkonsumet. Storbritannia har på mange måter utviklet en alkoholkultur bestående av det verste fra både den skandinaviske drikkekulturen, det vil si høy kvantitet, og den kontinentale kulturen, det vil si hyppigheten. Resultatet er at briter drikker mye, og ofte. I Europa ligger de på tredjeplass når det gjelder alkoholforbruk, kun slått av Irland og Finland. Og med fyllekulturen følger naturligvis andre problemer som vold, voldtekter, bråk, fyllekjøring, uønskede graviditeter og ikke minst skilsmisser og andre familierelaterte problemer. Booze-Britain er derfor et tema som diskuterers på det høyeste politiske nivå. For ikke lenge siden sto dessuten Charles Kennedy, daværende leder av Liberal Democrats, frem som alkoholiker. Landets usunne alkoholkultur hadde lenge blitt diskutert i Westminster, men med Kennedy fikk problemet også et kjent ansikt.

I et forsøk på å komme fyllekulturen til livs, ble det i fjor innført nye åpningstider for puber og barer. Tanken var at dersom britene ikke ble kastet ut av puben klokken elleve om kvelden, slik de har blitt siden den industrielle revolusjon, så ville de ta seg bedre tid med ølen og kanskje til og med drikke mindre. Mange politikere, særlig på høyresiden, argumenterte med at det var på tide at de overformynderske, gamle åpningstidene vek for et mer fleksibelt og kontinentalt system. Men resultatene så langt har vært langt i fra det beslutningstakerne hadde håpet på. Britene har omfavnet de nye åpningstidene, men undersøkelser viser at de faktisk drikker enda mer nå enn de gjorde med det gamle åpningstidene. I stedet for å drikke jevnt hele kvelden, drikker britene nå like mye som før, og hele natten. Pådriverne av de nye åpningstidene hevder at det kun er en overgangsperiode og at det vil fungere i lengden. Det gjenstår å se om de har rett

 

Et annet problem som på mange måter er relatert til alkoholkulturen, er det høye antallet graviditeter blant britiske tenåringsjenter. Faktisk er Storbritannia det landet i Europa med flest gravide tenåringsjenter, og slik har vært det i mange år. Resultatet er at Storbritannia også er landet med Europas høyeste antall aborter utført på unge jenter, samt landet med flest tenåringsmødre. Tenåringsmødre dropper oftere ut av skolen enn andre unge jenter, og går dermed glipp av muligheten til å få en utdannelse og en god jobb senere i livet. Ikke minst viser undersøkelser at tenåringspar som blir foreldre i ung alder, sjelden holder sammen på lengre sikt. Med andre ord er graviditeter blant tenåringsjenter et stort sosialt problem med ringvirkninger langt utover det rent biologiske. Det er også et uttrykk for andre mer dyptliggende problemer som klasseskiller og utdannelse. Myndighetene i Storbritannia har derfor utviklet egne organisasjoner, websider og informasjonspakker for å stoppe trenden. Men så langt ser det dessverre ikke ut til å ha noen effekt, ettersom tallene på gravide tenåringsjenter faktisk er økende snarere enn avtakende.

Det interessante med Storbritannia er kombinasjonen av det beste og det verste. I tillegg til å ha flest tenåringsmødre i Europa, så har landet også Europas beste universiteter. Og selv om Storbritannia sliter med en usunn alkoholkultur, så sees landet likevel på som et sentrum for annen kultur.

 

Kritikere av det britiske samfunnet liker å påpeke landets sosiale problemer og store klasseskiller. Den franske Presidenten, Jacques Chirac, for eksempel, bruker disse problemene for å argumentere for den såkalte Europeiske sosiale modellens overlegenhet. Den anglo-saxiske modellen er usosial, hevder kritikerne, og resultatet er store klasseskiller. Men faktumet er at klasseskillene i Storbritannia er like gamle som landet selv. Enhver brite definerer seg utifra klasse, og i det siste har det faktisk blitt populært å være fra arbeiderklassen. Band og artister som the Streets og Lily Allen synger om livet i council estates, og til og med Tony Blair ble i sin tid kritisert for å ikke være nok ”working class” for Labour.

 

Men til tross for at ”chav” nylig er blitt chic, samt det faktum at dype klasseskiller er en stor del av det britiske samfunn og historie, så betyr det ikke at det ikke er et problem. Da Tony Blair ble valgt til Statsminister i 1997 var det mye snakk om respekt, utdannelse og levevillkår. 10 år senere har forholdene blitt verre snarere enn bedre. Mange mener derfor at det er på tide å gi David Cameron og de konservative en sjanse. Muligens er ikke overklassemannen Cameron best plassert til å finne løsninger på landets sosiale problemer, men så langt har han vist en mye større interesse for disse temaene enn Tony Blair, som har hendene fulle med å være kombinert PM og utenriksminister. Å gi ungdomskriminelle mer kjærlighet, slik Cameron har foreslått ved flere anledninger, vil sannsynligvis ikke løse alle problemene. Likevel håper og regner de fleste briter med at han har flere, og ikke minst mer konstruktive forslag på lager enn å ”hug-a-hoodie”