Det perverterte respektbegrepet er blitt en trussel mot både toleransen og ytringsfriheten.
Toleranse, respekt og ytringsfrihet er relaterte begreper, men de kan også kollidere med hverandre. I utgangspunktet ser jeg det slik at respekten danner grunnlaget for toleransen, som igjen danner grunnlaget for ytringsfriheten. De virker imidlertid også tilbake på hverandre, slik at man vanskelig kan hevde å ha respekt for en person, og samtidig nekte vedkommende ytringsfrihet. Her kommer vi frem til et stort problem, nemlig at begrepet om respekt i dag brukes vel så mye til å kneble ytringsfriheten som til å støtte opp om den. Før vi kan avgjøre hvordan vi bør forholde oss til det, må vi imidlertid forsøke å bestemme hva vi skal legge i disse tre begrepene.
Respekt
La oss begynne med respekt. Ordet ”respekt” stammer fra det latinske respicere, som betyr ”å se tilbake”. Det indikerer at det er noe som betraktes på en spesiell måte, at det er noe man ser på med en viss omhu. Vi kan i utgangspunktet ha respekt for alle mulige gjenstander, men jeg vil i denne sammenhengen begrense meg til personer og oppfatninger. Å vise noe respekt er å ta hensyn til det, det vil si at man ikke kan ha respekt for noe og samtidig overse det, være likegyldig eller uten videre avvise det. Når vi har respekt for noe, er det fordi vi opplever at selve objektet har en egenskap som krever en slik respons. Dette kravet om respekt kan melde seg som en overmakt, slik at respekten kan være et biprodukt av frykt. Det er imidlertid ikke denne formen for respekt som skal tematiseres her, men snarere den som er gitt fritt. Å respektere noe fritt betyr å innrømme noe en bestemt status fordi vi mener at det har en spesiell verdi eller betydning. Å innrømme det en slik verdi er slett ikke ensbetydende med at man liker det. Tvert imot: Man kan ha stor respekt for en person man i grunnen ikke liker.
I moderne, demokratiske kulturer er det vanlig å innrømme ethvert menneske en slik respekt, uavhengig av deres sosiale posisjon, individuelle egenskaper og for så vidt også deres moralske egenskaper, ut fra en tanke om et helt generell menneskeverd. Den filosofen som kanskje klarest har utformet en slik tanke, er Immanuel Kant. Han skriver: ”Du skal alltid handle slik at du betrakter menneskeheten i egen person, så vel som enhver annen, som et formål i seg selv, og aldri bare som et middel.” Denne formuleringen understreker at mennesket har en uendelig stor verdi, og at vi aldri skal bruke andre mennesker som rene midler. Poenget er at vi aldri skal redusere andre til utelukkende å være ting vi kan bruke etter eget forgodtbefinnende. Da har man i grunnen ingen respekt for menneskeverdet hos den andre. Ethvert menneske har en unik verdighet, både de beste og de sletteste blant oss, og vi har en plikt til å respektere denne verdigheten.
La oss anta at Kant har rett i det. Da er spørsmålet hvilke implikasjoner denne respekten skal ha. Hva innebærer en slik respekt for mitt forhold til andre mennesker, deres oppfatinger og handlinger? Det innebærer for det første at jeg holder dem ansvarlige for deres handlinger og oppfatninger. Dette er en avgjørende forskjell på mennesket og alle andre vesener på kloden. Vi synes ofte at personer fortjener en helt spesiell respons når de utfører eller unnlater å utføre visse handlinger. Denne spesielle responsen er moralsk klander eller ros. Det er noe unikt menneskelig med denne responsen, både ved at det bare er mennesker som er i stand til å klandre andre moralsk og fordi vi mener at vi rasjonelt sett bare kan klandre mennesker, ikke dyr eller vekster, for måten de oppfører seg på. Og dette gjelder ikke bare fysiske handlinger, men også ytringer og oppfatninger. Å ha ansvar for egne oppfatninger, innebærer også man må være villig til å forsvare dem. Men da må også folk få anledning til akkurat det.
Toleranse
Derved begynner vi å nærme oss toleranseproblematikken. Toleranseprinsippet omfatter en rekke overbevisninger og verdier, og det tillater individer og grupper å uttrykke deres overbevisninger og praksiser. Prinsippet bygger på et åpent, pluralistisk og demokratisk samfunn. Ordet ”toleranse” stammer fra det latinske tolerantia, som betyr å tåle eller holde ut noe. Slik sett er toleranse en prøvelse. Toleransen har karakter av å være (implisitt eller eksplisitt) fordømmende. Man kan bare vise toleranse overfor noe man i en eller forstand mener er galt, eller i det minste mindreverdig. Derfor kan ikke et noenlunde opplyst, anstendig menneske være ”tolerant” overfor mennesker med en annen etnisk tilhørighet eller seksuell legning (såfremt denne ikke innebærer overgrep mot andre). En påstand om at man er ”tolerant” overfor slike grupper, vil bare røpe egne fordommer. For å kunne ”tolerere” må man altså for det første ha en negativ innstilling til noe. For det andre må det være i ens makt å fjerne eller bekjempe det, og for det tredje må man unnlate å gjøre det. Hvis disse tre betingelsene ikke er oppfylt, er man ikke tolerant, men kanskje heller likegyldig.
Bør man vise toleranse for andres oppfatninger? Det skulle vel bety noe slikt som at ”jeg mener at du tar feil, men jeg respekterer din mening”. Hvorfor skal man respektere en oppfatning man mener er feil? Man bør selvfølgelig vise respekt for andre personer, og slett ikke nekte dem retten til å fremsette dumme påstander, men man er da også i sin fulle rett til å hevde at det de sier er dumt. Her må vi foreta et viktig skille. Man henviser ofte til filosofen Voltaires påstand: ”Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.” Det Voltaire fastslår her, er at man må ha respekt for andres rett til å fremsette en ytring, men det er noe annet enn å ha respekt for selve ytringen. Hvis man tolker toleranseprinsippet dit hen at man uten videre skal godta enhver påstand eller at enhver oppfatning er like god, da har man misforstått totalt.
Toleranse blir ofte knyttet sammen med etisk relativisme. La meg derfor dvele litt ved dette. Hvis vi veldig kort skal sammenfatte hva som kjennetegner den etiske relativismen, er det at den er eksplisitt anti-universalistisk. Den hevder at det ikke finnes en universell moralsk standard, og at enhver standard bare vil ha gyldighet relativt til en gitt gruppe. Hvis jeg sier at ”kvinnelig omskjæring er galt”, vil ikke den moralske relativisten nødvendigvis være uenig med meg i det – men snarere si at det kan være en korrekt dom i et samfunn uten å være det i et annet. I de fleste spørsmål slutter vi imidlertid ikke fra det faktum at det finnes to motstridende oppfatninger til at det ikke kan avgjøres at en oppfatning er mer adekvat enn en annen. Og det er ikke innlysende hvorfor vi skulle foreta en slik slutning på moralens område.
Et problem med slik etisk relativisme er at de fleste av oss ikke bare tilhører én gruppe men flere. Og da vil de verdiene som finnes i en gruppe man tilhører ikke nødvendigvis være sammenfallende med verdiene i andre grupper jeg tilhører. Det kan for eksempel tenkes at min religiøse gruppetilhørighet innebærer andre verdier enn min nasjonale tilhørighet. Betyr det da et én og samme handling både kan være moralsk og umoralsk for meg, at jeg for eksempel både er for og mot abort? Hva gjør jeg hvis det ikke finnes noen annen instans for å vurdere moralske verdier enn at jeg rett og slett tilhører en gruppe: Bare vilkårlig velge én av mine gruppetilhørigheter fremfor de andre? Dette er ikke nødvendigvis en rammende innvending mot moralsk relativisme, men det peker uansett på et av flere problemer som den moralske relativisten må ta tak i for å kunne hevde å ha en overbevisende posisjon.
Ofte brukes moralsk relativisme som et argument for toleranse overfor grupper eller avvikende oppfatninger. Men denne forbindelsen er slett ikke innlysende. Tanken er som følger: Man bør ikke anvende ens egne moralske standarder i bedømmelsen av andres standarder og praksiser. Vi bør derfor for eksempel ikke fordømme enkebrenning i India, siden det bare vil være en slags vestlig kulturimperialisme. Grunntanken er at moralske standarder ikke har gyldighet utenfor den gruppen som faktisk har denne standarden. Derfor vil en slik ”utvendig” kritikk av en standard være illegitim. Det er flere problemer med en slik posisjon. Et problem er at man synes å fremsette et ikke-relativistisk toleranseprinsipp. Hvorfor skal jeg vise toleranse over andre moralske systemer hvis en slik toleranse ikke er en del av mitt moralske system? Den tolerante relativisten kan ikke si slikt som at det er selve moralen som krever det eller lignende, da det nettopp vil være en ikke-relativistisk norm – og da åpnes døren på vidt gap for andre ikke-relativistiske normer. Et forsvar for toleranse ser rett og slett ut til å kreve atskillig mer enn hva relativisten er i stand til å forsvare ut fra sitt utgangspunkt. Kort sagt: Et forsvar for toleranse synes å forutsette at man faktisk mener at det finnes standarder som ikke er relative. Relativismen støtter ikke opp om toleransen, men truer tvert imot med å undergrave den.
Jeg er ikke en relativist – eller i det minste ikke en særlig sterk relativist. Derimot er jeg av hele mitt hjerte fallibilist, det vil si at jeg i utgangspunktet er åpen for at alle mine oppfatninger kan vise seg å være feil. Noe av det skumleste jeg kan tenke meg, er personer som vet at de sitter inne med den hele og fulle sannheten, og som ikke engang er villige til å overveie at andre kan bidra med verdifulle perspektiver.
Åpen idéutveksling
Som John Stuart Mill påpekte: Hvis det skal skje fremskritt i vår forståelse av oss selv, andre og verden, må folk ha anledning til å presentere, diskutere og kritisere ideer. En slik åpen idéutveksling vil gi sannheten størst mulig anledning til å fremtre. Så kunne man kanskje tro at ytringsfriheten har gjort sitt når sannheten vel er kommet til syne, og at den da kan legges til side. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. Vi kan aldri vite om den oppfatningen vi forsøker å undertrykke er usann. Og selv om vi skulle ha visst at den var usann, ville det like fullt vært galt å undertrykke den. Vi mennesker er grunnleggende fallible – vi feiler. Som allerede Augustin formulerte det: Si fallor sum – jeg feiler, altså er jeg. Vi kan bare vite om oppfatningene våre er rasjonelle hvis vi kan evaluere dem kritisk. Det forutsetter imidlertid at vi kan vurdere dem opp mot andre oppfatninger. Og selv om en gitt oppfatning skulle komme seirende ut av en slik vurdering, betyr ikke det at vi kan slå oss til ro én gang for alle, nettopp fordi muligheten for at vi har tatt feil alltid vil være der.
Derfor må man også slippe til ytringer som er stikk i strid med våre egne. Det vil selvfølgelig være visse grenser, for eksempel at man ikke kan tillate ytringer som er direkte til skade for andre, for eksempel et bedrag eller en oppfordring til en forbrytelse. Men det er en ganske liten klasse av ytringer som faller innenfor det ”skadelige” i denne forstand. Nå kan vi kanskje hevde at det å få en religiøs eller moralske følelse krenket kan falle inn under å bli ”skadet” i vid forstand. Men vi bør ikke forby alt som kan skade andre i en så vid forstand.Derfor bør heller ikke ytringer som kan ha en slik virkning bli forbudt. Det faktum at en ytring er avskyelig, feilaktig og sårende er etter min mening ikke en tilstrekkelig grunn for å straffe den. Jeg mener at de samme overveielsene må gjelde blasfemi – blasfemiparagrafen bør strykes fra lovboken.
Har jeg respekt for oppfatningene til for eksempel David Irving, Jack Erik Kjuus og Tore W. Tvedt? Nei, det har jeg slett ikke. Jeg kan ikke se noen grunn til å respektere deres oppfatninger, men jeg har respekt for deres rett til å ytre dem, hvor ekle jeg enn måtte finne dem. Historiske sannheter er ikke noe som kan eller bør vedtas ved lov, like lite som naturvitenskapelige sannheter. Alle slike sannheter må vokse frem gjennom fri forskning og meningsutveksling. Forskningen og meningsutvekslingen er ikke fri hvis man ikke har kan diskutere funn eller fakta uten å være truet av rettslig forfølgelse. Vi må heller ikke komme i en situasjon der vi av hensyn til ofrene for forbrytelser oppretter et meningstyranni. Det å være et offer gir ingen absolutt rett til å definere en historisk sannhet en gang for alle.
Vi trenger friksjon
Et levedyktig demokrati behøver friksjon. Slik sett bør vi ønske velkommen oppfatninger som strider mot våre egne, hvor riv ruskende gale de enn måtte virke. Deretter kan vi forsøke å bekjempe dem, noe som enkelte ganger fører til at våre egne overbevisninger blir tilbakevist. En avgjørende forpliktelse for et liberalt demokrati, består i å fremme samtalen i det offentlige rommet, og denne samtalen fungerer ikke på sitt beste når den glir altfor lett. Det er kort sagt aldri bra når for mange mennesker er for enige om for mye.
En stående fare for ethvert demokrati, er at det kan utvikle seg til et flertallsdiktatur. Allerede Alexis de Tocqueville fokuserte på muligheten for en type diktatur der tyrannen ikke er en eneveldig hersker, men snarere en kompakt majoritet som undergraver en liberal orden på grunn av en frykt som skyldes at tradisjonelle autoriteter er falt bort i moderniteten. Tocqueville skrev i kjølvannet av den franske revolusjonen, da de gamle europeiske regimene hadde begynt å kollapse. I denne situasjonen var folk så redde for tapet av tradisjonelle sannheter, av moralske verdiers absolutthetskarakter. Man kan si at de var redde for selve moderniteten, som en tilstand der de følte seg truet, men uten riktig å vite hva som truet dem. De var redde for fremtiden, og for å bøte på denne redselen mente Tocqueville at de ville skape en svært undertrykkende regjering som kunne skape en orden og gjenopprette faste normer. Derfor er det viktig at vi insisterer på å opprettholde institusjoner som sikrer mindretallet mot undertrykkelse av flertallet. En helt avgjørende institusjon her er ytringsfriheten.
Ytringsfriheten hviler på et fundament av toleranse og respekt. I dag ser vi imidlertid i stadig større utstrekning en pervertering av begrepet ”respekt”, der påkallelsen av begrepet brukes til uten videre å skulle stilne enhver kritisk ytring. Respektbegrepet bør ikke brukes til å kneble meningsmotstandere. Den som roper opp om en respekt som er så betingelsesløs at den andre ikke innrømmes retten til å ytre seg, viser nettopp ikke selv noen respekt for den andre. Det perverterte respektbegrepet er blitt en trussel mot både toleransen og ytringsfriheten. Og altfor mange gir etter. Vi har de siste årene sett bilder bli tatt ned fra utstillinger og scenekunst bli tatt av plakaten av frykt for å støte folks religiøse følelser. Det er ikke noe sunnhetstegn i en demokratisk kultur. Å bli skånet for alt som kan såre ens følelser, er ingen menneskerett – det er derimot ytringsfriheten.
- Lars Fredrik Svendsen er filosof og forfatter.
Artikkelen er hentet fra Minervas festskrift til Kristin Clemet
