Den rød-grønne regjeringen viderefører hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I den grad de styrer på grunnlag av den mest radikale regjeringsplattformen i Europa, kommer dette ikke til syne på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området. Likevel har den nåværende regjeringen endret kurs i NATO-politikken ved at den ikke vil sende norske soldater til Afghanistans sørlige provinser
Av Bjørn Olav Knutsen
Dermed bidrar Regjeringen til at også Norge sakte undergraver alliansesolidariteten i NATO. Dette er alvorlig tatt i betraktning av at Norge er mer avhengig av et funksjonsdyktig NATO-samarbeid enn mange andre europeiske NATO-land.
Kontinuitet i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har i det offentlige ordskiftet blitt ansett for å være et gode i seg selv. ”Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast” har blitt et slags mantra når norske politikere skal beskrive og forklare hovedlinjene i utenriks- og sikkerhetspolitikkens innretning (Heier 2006; Archer 2005a). Men, i en tid preget av tiltakende politisk og økonomisk globalisering, og med et USA som fremstår som en egenrådig hegemon, er det klart at det er meningløst å snakke om kontinuitet når omgivelsene så til de grader er omskiftelige (se f.eks. Cox 2006; Freedman 2006).
Likevel vil det være interessant å se nærmere på innretningen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk fordi den rød-grønne regjeringen blant annet består av et parti som ble stiftet i 1961 som en reaksjon på den utenrikspolitikk som Arbeiderpartiet og alle de andre partiene sto for. Vi snakker selvsagt om Sosialistisk Venstreparti (SV). Dette er et parti som i henhold til sitt partiprogram for perioden 2005–2009 vil ha en dramatisk omdefinering av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det mest radikale punktet er å ville trekke Norge ut av NATO. USA og andre stormakters militære og økonomiske dominans er etter SVs syn en av de viktigste grunnene til underutvikling og manglende økonomisk framgang.[1] USA blir videre ansett for å være et land som utgjør en betydelig ”fare for verdensfreden”.[2]
Formålet med det etterfølgende er derfor å vurdere den rød-grønne regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk ut i fra kontinuumet mellom kontinuitet og endring i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I tillegg skal jeg omtale forholdet mellom realisme og idealisme i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk fordi norsk utenrikspolitisk tradisjon tilsier at vi ikke kan basere vår analyse av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk på grunnlag av realpolitikk alene.
Selv om den nåværende regjeringen baserer sin politikk på Soria Moria-erklæringen der fortsatt norsk NATO-tilknytning er fastslått, vil det være interessant å undersøke nærmere om innretningen av utenriks- og sikkerhetspolitikken har endret seg vesentlig i forhold til det som var tilfellet med tidligere regjeringer på 1990- og 2000-tallet. Jeg vil allerede på det nåværende tidspunkt fastslå at noen kursendring så langt ikke har funnet sted. Likevel peker noen av de beslutninger som Regjeringen har fattet i retning av en kursendring som på sikt vil kunne være alvorlig for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Jeg tenker da på Regjeringens Afghanistan-politikk og dens vegring mot å sende spesialsoldater til den sørlige delen av landet. Et bidrag til en uthuling av alliansesolidariteten i NATO er svært alvorlig for et land som på bakgrunn av manglende EU-medlemskap er desto mer avhengig av Alliansen enn mange andre europeiske land.
Om forholdet mellom realisme og idealisme
I etterkrigstiden har norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk vært basert på følgende to elementer: Medlemskapet i NATO og medlemskapet i FN. Mens NATO-medlemskapet sikrer Norge en formalisert politisk og militær tilknytning til verdens eneste gjenværende supermakt USA (Tamnes 1997; Heier 2006), blir FN i den norske diskursen fremstilt som et organ som sikrer en multilateral organisering av global sikkerhet og samarbeid (Matlary 2002). Som den nåværende regjeringen skriver i Soria Moria-erklæringen, vil Regjeringen gå inn for en ”FN-ledet verdensorden”, og ikke en orden der nasjoner tar seg til rette på egenhånd.[3]
NATO-sporet og FN-sporet i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har dessuten ofte blitt fremstilt som et spenningsfelt mellom en realismetradisjon i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og en tilsvarende idealistisk (ibid). Aftenpostens utenriksredaktør Nils Morten Udgaard har ofte påpekt forholdet mellom disse to begrepene som et motsetningsforhold (se f.eks. Udgaard 2003).[4] Udgaard påpeker at Aftenposten ved flere anledninger har advart mot å la fredsarbeid og den “humanitære stormakten Norge” komme i veien for andre norske interesser i verden. Janne Haaland Matlary understreker på sin side at det er en stor grad av komplementaritet mellom realisme og det hun kaller verdidiplomati (Matlary 2002).
På samme måte som med USA kan derfor ikke norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk plasseres innenfor en realismetradisjon alene. For å forstå norsk utenriks- og sikkerhetspolitikks innhold, må vi tilordne den en del ideelle motiver. Med idealisme mener en her at en tilstreber en internasjonal orden der makt underordnes internasjonal rett og der omfattende bistandsarbeid og bidrag til internasjonal konfliktløsning, skal legge grunnlaget for at konflikter løses innenfor et multilateralt institusjonelt system. Å bidra til fattigdomsbekjempelse, å styrke menneskerettighetene, og å bekjempe korrupsjon har vært vesentlige elementer i så måte.
Det er denne idealismetradisjonen som ligger til grunn for SVs understrekning av at Norge bør fremstå som en ”fredsnasjon”. Dette er en tradisjon med et sterkt misjonerende islett. Det er liten tvil om at SV er det partiet som fremstår som mest ”idealistisk” ved sin avstandstaking til internasjonal maktpolitikk. SVs motstand mot norsk EU-medlemskap begrunnes nettopp innenfor en slik idealismetradisjon. Eller som en sentral SV-politiker som Aina Bartmann skrev for noen år siden: ”Norge må ikke bli medlem av EU, men ha en stemme som kan tale Roma midt i mot når verden kaller”.[5] I følge henne står EU i veien for FN siden FN er den globale rammen for internasjonalt samarbeid. Det sistnevnte momentet har også blitt fremhevet av Åslaug Haga i Senterpartiet.[6]
Realismetradisjonen kan da ses på som selve motsatsen til den norske idealismen med dens vektlegging av Norges nærområder og Norges forhold til og samarbeid med landets nærmeste politiske, økonomiske og militære allierte. Mens realister vektlegger internasjonale maktforhold og at Norge må forholde seg til disse i utøvelsen av sin utenriks- og sikkerhetspolitikk (Skogan 2001b), vil idealister understreke at en annen verden er mulig. Et typisk argument hos de såkalte idealistene er at Norge ”utenfor EU” vil kunne opptre som en uavhengig aktør i internasjonalt freds- og forsoningsarbeide og dermed gi landet et handlingsrom andre aktører mangler. Det er i denne sammenhengen verdt å nevne tittelen på tidligere UD-statssekretær og visegeneralsekretær i FN Jan Egelands magistergradsavhandling i statsvitenskap: ”Impotent Superpowers – Potent Small States” (Egeland 1985).[7]
Nå er det selvsagt ikke noe galt med en politikk som har store islett av idealisme. Som Janne Haaland Matlary påpeker, er det ikke nødvendigvis slik at makten ligger i realpolitikken mens verdidiplomatiet (idealismen) bare er et garnityr. I følge henne er det klart at verdidiplomati i stor grad berører såkalte nasjonale interesser som sikkerhet og økonomi, oftest på lengre sikt – som å skape fred på Balkan, incentiver for økonomisk utvikling, etc. – slik at skillet mellom realisme og idealisme (verdidiplomati) ikke lenger er like skarpt (Matlary 2002: 8). Det sistnevnte har også sammenheng med at verdiagendaen har blitt et helt sentralt element i vestlig internasjonal politikk: Det dreier seg om fred, demokrati og menneskerettigheter i langt større grad enn for ti år siden (ibid.). Dette har også hatt implikasjoner for forsvarsalliansen NATO som nettopp intervenerte i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet på grunnlag av en verdimessig oppfatning av at folkemord, etnisk rensing osv. måtte bekjempes også om nødvendig med militære midler. Humanitær intervensjon har derfor blitt en del av sikkerhetspolitiske eksperters naturlige vokabular.
Det som derfor kan sies å karakterisere norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er en liberal institusjonalisme (Archer 2005b). Den er liberal i betydningen av at man fra norsk side søker å fremme demokrati og menneskerettigheter. Samtidig er den institusjonalistisk ved at man søker samarbeid innenfor rammen av internasjonal organisasjon med vektlegging av Folkeretten som styrende for mellomfolkelig samkvem. Slik sett kan den liberale institusjonalismen fremstå som en slags syntese mellom realismen og idealismen i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
.
Norske regjeringers syn på NATO
Dette verdidiplomatiet har også hatt stor innvirkning på norsk NATO-debatt. Likevel kan den norske NATO-politikken betraktes som den klareste manifesteringen av realismeretningen i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Grunnlaget for den norske NATO-politikken er basert på en oppfatning av at landene på begge sider av det nordlige Atlanterhav står sammen for å håndtere felles sikkerhetsutfordringer.
I tillegg har det norske NATO-medlemskapet vært begrenset av en base- og atompolitikk som i korthet går ut på at det ikke skal opprettes utenlandske baser med utenlandsk personell på norsk jord i fredstid (Skogan 2001a).Base- og atompolitikken kan heller ikke knyttes til en idealismetradisjon fordi det har vært i Norges nasjonale interesse å opprettholde en lavspenningssituasjon og som et viktig bidrag til den ”nordiske balansen” under Den kalde krigen (se Brundtland 1968; Skogan 2001a).
Like viktig som det norske NATO-medlemskapet, har vært en tilsvarende sterk atlantisk identitet i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål (Heier 2006). Et tradisjonelt norsk syn, uavhengig av regjering, har vært at norsk og europeisk sikkerhet skal konstitueres rundt et atlantisk fellesskap der USA skal være en betydelig premissleverandør for organiseringen av både europeisk og atlantisk sikkerhet (Knutsen 2000). Faktisk har ingen norsk regjering sett noen stor forskjell på europeisk og atlantisk sikkerhet. Derfor har man fra norsk side vært ytterst skeptiske til en organisering av europeisk sikkerhetssamarbeid som finner sted utenfor de atlantiske samarbeidssirkler (ibid.). I den grad EU skulle utvikle en mer felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, har det vært et norsk ønskemål utenfor EU å se til at dette samarbeidet finner sted innenfor en atlantisk ramme.
Samtidig må det også understrekes at Norge var svært sent ute med å reformere sin forsvarsstruktur etter Den kalde krigens avslutning (Flikke 2001; Ulriksen 2002). Norge fremsto lenge som et tradisjonsbundet flankeland som bare i liten grad ønsket at Alliansen endret karakter. Geir Flikke skriver blant annet at en frykt for marginalisering og en splittelse i den transatlantiske aksen har preget den norske debatten om internasjonale styrkebidrag, samtidig som man har vært konservativ hva angår graden av og tempoet i tilpasning til nye omgivelser.
Et hovedproblem for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk på 1990-tallet var derfor det manglende samsvaret mellom sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Sikkerhetspolitikken endret seg svært mye, mens forsvarspolitikken endret seg usedvanlig tregt. Det var først etter tusenårsskiftet at den norske regjeringen (Stoltenberg-I regjeringen i 2001) innledet en forsvarstransformasjon fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar med fokus på mobilitet og internasjonal deltakelse. Vedtaket i NATO i 2002 om å opprette et Joint Warfare Center (JWC) på Jåtta utenfor Stavanger illustrerer de vellykkede grep den forrige regjeringen (Bondevik-II) gjorde for å vise at Norge var i front når det gjaldt behovet for en omdefinering av NATOs roller i forhold til nye sikkerhetsutfordringer. Norge så klart behovet for ytterligere NATO-reform (i NATO-terminologi Prague Capabilities Commitments; PCC) og etableringen av en NATO Response Force (NRF) som ble erklært fullt operativ under NATO-toppmøtet i Riga (Latvia) i november 2006.
De rød-grønnes utenriks- og sikkerhetspolitikk – kontinuitet
Flere representanter for den sittende Regjeringen uttaler at Norge har fått en regjeringsplattform med det mest radikale grunnlaget noen europeisk regjering har hatt på mange år.[8] Her er det verdt å merke seg SVs nyvalgte nestleder Bård Vegar Solhjells uttalelser til Dagbladet 21. februar i år. Her sier han at: ”Det er nettopp i utenrikspolitikken vi har lettest for å bevise SVs innflytelse. Vi fikk Norge ut av USAs ”Enduring Freedom”, økte bistanden til Afghanistan, påvirket hele strategien til NATO og utelukket stasjonering av norske styrker i sør.”
Likevel vil det være analytisk sett mest riktig å understreke at denne regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk ikke atskiller seg vesentlig fra andre norske regjeringers utenriks- og sikkerhetspolitiske hovedlinje. I stort innebærer den linjen den nåværende regjeringen fører en videreføring av tidligere regjeringers utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette innebærer også en videreføring av norsk forsvarspolitikk med basis i det forsvarspolitiske forliket som ble inngått i 2004 mellom Høyre, KrF, Venstre (de daværende regjeringspartier) og Arbeiderpartiet.[9]
En understøttelse til et forsterket multilateralt internasjonalt system, en positiv innstilling til ideen om å etablere mer kollektive sikkerhetspolitiske ordninger på globalt plan med FN i fokus, et høyt nivå på utviklingsbistanden og et nært samarbeid med Norges naboland i Europa basert på EØS-avtalen og andre supplerende avtaler, har vært grunnlaget for den utenrikspolitikk også andre norske regjeringer har ført siden 1994 da et flertall i befolkningen stemte nei til norsk tilslutning til EU. I tillegg kommer Norges fortsatte fokus på at det euroatlantiske samfunn skal danne grunnlaget for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette innebærer også en avstandstaking til mye av det som har vært grunnlaget for amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk siden 2001 (den såkalte Bush-revolusjonen i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk).
Dette innebærer en utenriks- og sikkerhetspolitikk basert på internasjonale systemendringer basert på ensidige tiltak (også kalt unilateralisme) der militærmakt står som et viktig virkemiddel (Melby 2002). Den norske regjerings beslutning i 2003 om ikke å støtte den USA-ledede invasjonen av Irak må derfor ikke forstås som et brudd på den atlantiske hovedlinjen i norsk utenrikspolitikk. Den må heller forstås som at Norge fortsatt støtter opp under en verdensorden der FN står i fokus og der samarbeidet over Atlanterhavet blir basert på gjensidig tilpasning av hverandres sikkerhetsbehov innenfor en institusjonell ramme (Berthelsen 2005; Sæter 2005).
Legger man et slikt perspektiv til grunn, kan man heller si at det er USA som har brutt grunnlaget for det atlantiske samarbeidet siden 1949. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom daværende forsvarsminister Donald Rumsfelds uttalelser om at det er oppgavene som skal bestemme koalisjonene, ikke motsatt. Slike synspunkter markerer et brudd fordi sikkerhetspolitikken i henhold til norsk og europeisk syn skal være institusjonelt og ikke unilateralt basert. I Europa har man også vektlagt internasjonale militære operasjoners legitimitet i langt større grad enn i USA selv om flere europeiske stater støttet den USA-ledede koalisjonen mot Irak våren 2003.
Mot en slik bakgrunn er det derfor ikke noe nytt i det som utenriksminister Jonas Gahr Støres uttaler i sin redegjørelse for Stortinget 9. november 2005: ”Regjeringen vil i sin utenrikspolitikk ytterligere vektlegge støtte til en verdensorden bygget på FN-paktens premisser og den avgjørende forutsetning om at bruk av militær makt skal være forankret i folkeretten. Videre vil det være Regjeringens hovedlinje at vi kanaliserer vår internasjonale innsats gjennom FN og NATO. Og endelig er det viktig for oss at vi som NATO-alliert og aktivt FN-medlem holder våre venner og allierte nært orientert om bakgrunnen for norske beslutninger, og at vi innretter vår innsats på en slik måte at den i størst mulig grad utfyller innsatsen til allierte og partnere.”[10]
Sett i et slikt perspektiv utgjør heller ikke beslutningen om å normalisere forbindelsene til den palestinske samlingsregjeringen noe nytt i forhold til det som har vært hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk siden 1990-tallet. Som Utenriksdepartementet selv understreker har Norge siden tidlig på 1990-tallet spilt en viktig rolle som tilrettelegger i en rekke freds- og forsoningsprosesser. Norske erfaringer har vist at også små nasjoner kan spille en konstruktiv rolle for å løse vanskelige væpnede konflikter, også uten direkte involvering fra FN eller stormaktene.[11]
I forbindelse med normaliseringen, uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre at Norge legger til grunn at palestinske myndigheter vil respektere de grunnleggende internasjonale normer som gjelder respekt for inngåtte avtaler, avstandtagen fra vold og anerkjennelse av Israels rett til å eksistere: ”Det vil nå bli viktig for den nye regjeringen å følge opp i handling forsoningsarbeidet blant palestinerne, og gjennomføring av politiske og økonomiske reformer.”[12] Norges synspunkter har blitt nært koordinert med Norges samarbeidspartnere i Europa, herunder også Kvartetten som består av USA, Russland, FN og EU. Flere andre vestlige land har da også normalisert forbindelsene til den palestinske regjeringen som sådan, selv om de ikke vil ha kontakt med statsråder som tilhører Hamas.[13]
I et slikt perspektiv blir den norske opposisjonens kritikk av den norske regjeringens handlemåte i denne saken lite konstruktiv.[14] Regjeringens Midtøsten-politikk markerer heller derfor ikke noe brudd på den politikk Norge tidligere har søkt å spille i denne regionen, nemlig som en tilrettelegger og å skape møteplasser for de stridende parter. Norge understreker samtidig at Israel er en nær venn, selv om den israelske regjeringen avlyste møtet med statssekretær Raymond Johansen etter at han hadde møtt regjeringsrepresentanter for den palestinske regjeringen.
De rød-grønnes utenriks- og sikkerhetspolitikk – endring
Selv om hovedinntrykket er at den nåværende regjeringen viderefører det en kan kalle en norsk utenrikspolitisk tradisjon, må man heller ikke underslå de endringer som tross alt har funnet sted. I denne sammenhengen har da også statssekretær Bård Vegar Solhjell rett. Uten SV i regjering hadde Norge gått inn for også å kunne sende norske spesialstyrker til Afghanistans sydlige provinser der sikkerhetssituasjonen er vanskeligst. Dette er basert på en politikk som er idealpolitisk fundert, men uten at en tar i betraktning de maktpolitiske virkningene en slik politikk vil kunne ha. I dette perspektivet kan en derfor hevde at det er et motsetningsforhold mellom realisme og idealisme. Således utgjør dette også en utfordring mot den liberale institusjonalismen som har vært det tradisjonelle grunnlaget for utenriks- og sikkerhetspolitikkens innretning.
Riktignok har både utenriksministeren og statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet gitt meget forstandige analyser av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Begge har understreket at Afghanistans problemer ikke kan løses ved militærmakt alene, men at militærmakten kan være forutsetningene for at den sivile hjelpeinnsatsen kan foregå innenfor relativt trygge forhold. Man måler heller ikke suksess på slagmarken ved å telle antallet drepte fiendtlige soldater, slik statssekretær Eide uttalte på Atlanterhavskomiteens Leangkollen-konferanse i februar i år (Eide 2007).
Det som derimot er bekymringsverdig er den norske beslutningen om ikke å sende styrker til sør som i realiteten signaliserer at en ikke vil stå inne for sine allianseforpliktelser. Dessuten er det viktig å understreke at de politikere som mener at ”det ikke finnes noen militær løsning på det afghanske problemet”, i realiteten glemmer at sikkerhet, herunder bruk av militærmakt, er en forutsetning for mykere virkemidler. Som Asle Toje og Per-Martin Norheim-Martinsen skriver i Dagbladet 17. februar i år at: ”Uten robust militær innsats, kan vi like godt pakke sammen med en gang”.
Dette er alvorlig tatt i betraktning de turbulente tidene NATO og de transatlantiske relasjonene har gjennomgått siden terrorangrepene mot USA i september 2001 (Cox 2005; Knutsen 2007). Det som er limet i alliansesolidariteten er at medlemslandene står samlet om å håndtere de felles sikkerhetsutfordringene. Dette blir desto viktigere jo lengre bort NATO beveger seg fra sitt tradisjonelle geografiske ansvarsområde.
Samtidig må det fremheves at dette er en utvikling som ikke bare skyldes SVs deltakelse i regjering. Det skyldes også den prosessen vi i realiteten har sett siden terrorangrepene mot USA i 2001. Dette er en prosess preget av en svekkelse av det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet og en derpå følgende svekkelse av NATO og alliansesolidariteten som sådan. Også Italia og Tyskland har politiske problemer i forbindelse med sin militære deltakelse i NATOs desidert viktigste operasjon. Det som derimot gjør Norges situasjon spesiell er at vi i utenriks- og sikkerhetspolitikken bare har NATO å lene oss på. Vi er relativt sett mer avhengig av et fungerende alliansesamarbeid enn de fleste andre europeiske land. Gjennom å delta i militære operasjoner slik som ISAF som jo også er sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, viser vi at vi tar ansvar for ikke bare Afghanistans fremtid, men også for NATO-alliansens politiske og militære samhold.
Nå kan man jo hevde at NATOs politiske fremtid er beseglet likevel. At NATO svekkes som en konsekvens av økende politisk avstand over Atlanterhavet samtidig som EU vokser frem som en stadig mer betydningsfull enhet i europeisk og global politikk. Det er derimot ikke dette som er poenget. Ved ikke å stå inne for sine allianseforpliktelser som også er sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, bryter Regjeringen i realiteten det de sier både i Soria Moria-erklæringen og i flere av de redegjørelser Jonas Gahr Støre har gitt for Stortinget, nemlig at man ønsker seg en FN-ledet verdensorden. Soria-Moria-erklæringen uttrykker eksplisitt at internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat.
Det Regjeringen ikke ser og som derfor markerer en diskontinuitet i forhold til tidligere regjeringer på 1990- og 2000-tallet, er samvirket mellom globale og regionale prosesser. Mens FN kan gi en operasjon legitimitet, kan institusjoner som NATO tilføre den nødvendige effektiviteten. Regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitiske talspersoner må derfor ta inn over seg at det ikke nødvendigvis eksisterer noe motsetningsforhold mellom NATO-operasjoner og FN-operasjoner, og at NATO og andre regionale organisasjoner kan opptre på vegne av FN der verdensorganisasjonen på forhånd har gitt sin autorisasjon.
FN-operasjoner er derfor ikke mer ”høyverdige” enn operasjoner i regi av NATO, selv om det innenfor en idealistisk orientert tilnærming kan fremstå slik. Dette blir også desto mer paradoksalt når Regjeringen samtidig uttaler i Soria-Moria-erklæringen at den ikke vil delta i operasjoner som ikke har en sanksjon i fra FNs sikkerhetsråd. Tidligere har man uttalt at FN-vedtak er ønskelig, men ikke i alle tilfeller nødvendig slik tilfellet var i 1999 da også Norge deltok i angrepet på Serbia som en reaksjon på den etniske rensingen av kosovoalbanere i Kosovo. I dette tilfellet var Sikkerhetsrådet blokkert da både Russland og Kina uttalte at de ville nedlegge veto dersom det kom et resolusjonsforslag som ville autorisere maktbruk mot det daværende regimet i Beograd. Dette var også en militær operasjon et flertall i SV støttet opp under. Også dette punktet markerer en endring i forhold til tidligere regjeringers linje.
Konklusjon
Denne analysen av den rød-grønne regjeringens tilnærming til utenriks- og sikkerhetspolitikken, konkluderer med at den ikke markerer noe brudd i forhold til tidligere regjeringers utenrikspolitikk på 1990- og 2000-tallet. Det skremmebildet noen forsøkte å tegne forut for valget i 2005 om at SV i regjering ville innebære starten på et markert brudd på hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, var derfor noe overdrevent. I den graden den nåværende regjeringen regjerer på grunnlag av den mest radikale regjeringsplattformen i Europa, kommer dette ikke til syne på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.
Derimot er det bekymringsverdig at også Norge nå bidrar til en sakte uthuling av alliansesolidariteten i NATO. Kanskje er det slik som omtalt over at NATO likevel går i retning av økende politisk og militær irrelevans, men det er noe helt nytt at også Norge bidrar til en slik utvikling. Det som er viktig for alle europeiske land er nettopp å forsøke å overbevise USA om å vende tilbake til en mer multilateralt orientert utenriks- og sikkerhetspolitisk hovedkurs. Også verdens eneste supermakt bør se nytten av institusjonalisert internasjonalt samarbeid. De seneste års hendelser har vært en utenrikspolitisk katastrofe for supermakten med utviklingstrekkene i både Irak og i den fortsatt uløste konflikten mellom palestinere og israelere. Verden trenger mer og ikke mindre institusjonalisert samarbeid. Derfor er det viktig at NATO opprettholder sin troverdighet samtidig som Alliansen viser evne til reform slik at den blir i stand til å håndtere de sikkerhetspolitiske utfordringene det tjueførste århundret reiser.
- Av Bjørn Olav Knutsen. Knutsen er tidligere utenriks- og forsvarspolitisk rådgiver i Høyres stortingsgruppe
Referanser
Archer, Clive (2005a): Norway outside the European Union – Norway and European Integration from 1994 to 2004. Routledge. Taylor & Francis Group.
Archer, Clive (2005b): Still Nordic After All These Years: Nordic Security in the Post-Cold War Period; Security Dialogue. Vol. 36(3): 397-401.
Bartmann, Aina (2004): EU og internasjonal solidaritet; http://www.sv.no/organisasjon/vom/kronikker/dbaFile85057.html
Berthelsen, Ole (2005): En frelser, en prest og en Satan. USA, Norge og Irak-krigen; Gyldendal Akademisk: Oslo.
Brundtland, Arne Olav (1968): Sikkerhetspolitisk omprøving? En analyse av norske sikkerhetsproblemer og utviklingen i Europa. Tidens Ekko. Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).
Cox, Michael (2005): Beyond the West: Terrors in Transatlantia; European Journal of International Relations, Vol. 11 (2): 203-233.
Egeland, Jan (1985): Impotent Superpowers – Potent Small States: Potentials and limitations of human rights objectives in the foreign policies of the United States and Norway; PRIO-Report: Oslo.
Eide, Espen Barth (2007): Why is Norway in Afghanistan? How can we best complete our mission? Opening address at the annual conference of he Norwegian Atlantic Committee. Se http://www.atlanterhavskomiteen.no/Publikasjoner/Internett-tekster/Arkiv/2007/EBE%20Leangkollen%20050207_final.doc
Flikke, Geir (2001): Norsk og europeisk sikkerhet – Tilpasning til besvær? Det sikkerhetspolitiske bibliotek nr. 13, Den norske Atlanterhavskomité.
Freedman, Thomas L. (2006): The World Is Flat: A Brief History of the Twenty First Century; Farrar, Straus and Giroux.
Heier, Tormod (2006): Influence and Marginalisation. Norway´s Adaptation to US Transformation Efforts in NATO, 1998-2004. Department of Political Science. Faculty of Social Sciences, University of Oslo.
Knutsen, Bjørn Olav (2000): The Nordic Dimension in the Evolving European Security Structure and the Role of Norway. EU-ISS Occasional Paper 22, The Western European Union Institute for Security Studies, Paris.
Knutsen, Bjørn Olav (2007): NATO and the Changing Nature of the Transatlantic Security Community. FFI/Rapport-2007/00070. Norwegian Defence Research Establishment. Kjeller.
Matlary, Janne Haaland (2002): Verdidiplomati – kilde til makt? En strategisk analyse av norsk utenrikspolitikk. Rapport 46. Makt- og demokratiutredningens rapportserie.
Melby, Svein (2002): Hegemonens hamskifte – Bush, 11. september og amerikansk utenrikspolitikk. NUPI-Rapport nr. 270. Norsk utenrikspolitisk institutt.
Skogan, John Kristen (2001a): Norsk sikkerhetspolitikk: en oversikt; i Jon Hovi og Raino Malnes (red.): Normer og makt. Abstrakt Forlag.
Skogan, John Kristen (2001b): Sikkerhetspolitikk: mål, utfordringer og virkemidler; i Jon Hovi og Raino Malnes (red.): Normer og makt. Abstrakt Forlag.
Sæter, Martin (2005): USA sett fra Europa; i John Kristen Skogan (red.): Hva nå USA og Europa? Gyldendal Akademisk: Oslo.
Tamnes, Rolf (1997): Oljealder 1965–1995. Universitetsforlaget.
Toje, Asle & Per-Martin Norheim-Martinsen (2007): Mørke skyer over Afghanistan; Dagbladet, 17. februar.
Udgaard, Nils Morten (2003): Det farlige Godhetsregimet; Aftenposten 18. mars. Se http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article671199.ece
Ulriksen, Ståle (2002): Den norske forsvarstradisjonen. Militærmakt eller folkeforsvar? Pax forlag.
[1]Se punkt 13. 6 i SVs arbeidsprogram for stortingsperioden 2005-2009.
[2]Se punkt 13. 18 i SVs arbeidsprogram for stortingsperioden 2005-2009.
[3]Soria-Moria erklæringen kan finnes på http://www.regjeringen.no/upload/kilde/smk/rap/2005/0001/ddd/pdfv/260512-regjeringsplatform.pdf
[4]Nils Morten Udgaard omtaler i artikkelen ”Det farlige Godhetsregimet” publisert i Aftenposten 18. mars 2003 utviklingsforskerens Terje Tvedts analyse av norsk utviklingspolitikk. Denne rapporten inngikk som en del av Makt- og demokratiutredningen og var en kraftig kritikk av den utviklingspolitikk som norske regjeringer har ført de seneste årtier.
[5]Det vises her til hennes artikkel ”EU og internasjonal solidaritet” publisert 24. mars 2004. Se http://www.sv.no/organisasjon/vom/kronikker/dbaFile85057.html
[6]Se hennes tale i forbindelse med 10-års markeringen av folkeavstemningen i 1994: ”EU ti år etter folkeavstemningen – et stadig mindre populært eliteprosjekt”; http://www.senterpartiet.no/category4812.html
[7]Det skal for ordens skyld understrekes at Jan Egeland selv er tilhenger av norsk EU-medlemskap.
[8]Se f.eks. Audun Lysbakkens tale 1. mai 2006 i Narvik; http://virksommeord.uib.no/taler?id=1005
[9] Se St. prp. nr. 42 (2003-2004), jfr. Innst. S. nr. 234 (2003-2004).
[14]Venstre støtter i denne sammenhengen den norske politikken på dette området selv om også dette partiet var enig med de øvrige opposisjonspartiene om at Regjeringen var ”vel tidlig ute” med å normalisere forbindelsene til islamistorganisasjonen Hamas. Se http://www.venstre.no/artikkel/2206
