Fellesskap og enhetsskole er uangripelige størrelser i Norge. Og siden fellesskap i Norge er bra uansett, spør vi ikke om innholdet i fellesskapet – vi ønsker bare å ta hensyn til fellesskapet.
Fellesskapet, finnes det noe mer entydig positivt ladet ord? Det smaker av å ofre seg for noe større, se utover sine egne snevre interesser, ta hensyn til andre, ikke være egoistisk, etc. Du skal argumentere godt for å argumentere mot fellesskapet. Eller du kan ganske enkelt begynne å plukke fra hverandre hele ordet, jakte på ordets mening og ikke minst: dets bruk. Kunsten er å definere ”fellesskapet” – klarer du det kan ditt politiske problem være løst.
Noen som til enhver tid vet hva fellesskapet består i, er skolepolitikerne, særlig tilhengerne av enhetsskolen. Vår offentlige skole er stedet alle møtes, rik og fattig (eller mindre rik), nord og sør, nordmenn og etnisk ikke-norske, gutter og jenter. Fra nasjonalismens historie vet vi at skolens utforming er helt sentral i å skape levedyktige enhetlige nasjoner. Antropologen Ernest Gellner skrev innsiktsfullt om den nye kapitalismens behov for standardisering av befolkningsgrupper; utviklingen av større språkgrupper, slik at man kunne kommunisere over snevre landsbygrenser. Slik ble nasjoner skapt, ikke minst via skolen. Dette var vel og merke i kapitalismens barndom, og man skulle kanskje etter hvert forvente en slags nedtoning av slike enhetsskapende forsøk. I en stadig mer globalisert verden kan den som ønsker å kommunisere med veldig mange for eksempel lære seg engelsk. I det hele tatt, trenger vi en enhetlig språkpolitikk? Og mer konkret: Trenger vi enhetsskolen?
Ok, før vi blir for ivrige og kaster den helt over bord, la oss minne hverandre om at mennesket – uansett hvor liberalt, liberalistisk, eller anarkistisk det måtte være innstilt – trenger et fellesskap. Vi finner oss selv i forhold til andre, og ”no man is an island” som poeten John Donne sa det for noen hundre år tilbake. Spørsmålet blir da: Hva skal fellesskapet bestå i, og hvem skal bestemme hvordan det skal se ut? Det er her norsk skolepolitikk – særlig i sin rød-grønne tapning – virker underlig, for ikke å si autoritær. Her bygges det myter rundt enhetsskolen og alternativene kalles friskt for ”privatskoler,” vel vitende om at det gir inntrykk av rike snobber som kjøper seg unna fellesskapet. Det egentlige fellesskapet.
En feminisert skole kan lite gjøre, her skal det
forstås og gråtes, men ikke ryddes opp.
Den rød-grønne skolepolitikken bedriver fortsatt nasjonsbygning. Da er det viktig at alle går på samme slags skole. Men hvis alle skal lære det samme, må ikke da lista legges veldig lavt? Vel, vi har vel etter hvert oppdaget at videregående skole ikke uten videre tilsvarer den tidligere eksamen artium. Den gamle artiumen var sosialt skillende, det var liksom ”litt fint” å ha artium. En logisk rød løsning var da å kutte den ut. Skolen kunne ellers komme til å gjøre forskjell på folk. I stedet for at skolen skal gjøre denne forskjellen, er det nå foreldrene som utgjør forskjellen. Alt tyder på at foreldrehjemmet har økende betydning for hvordan det går med barna, for skolen på sin side er opptatt av likhet. Det betyr nivåsenkning for mange, og da er det godt å ha ressurssterke foreldre. Og siden du i liten grad kan velge en skole etter eget hjerte – for fellesskapet ønsker å ha alle samlet – vel, så er det fremdeles lov å flytte.
Geografi og kjærlighet
Folk ønsker selvfølgelig det beste for sine barn. Og det beste, det er det ikke foreldrene som bestemmer, det er skolemyndighetene. Her er en sann historie fra en skole midt i Oslo: 2 elever lager et helevete for de 20 andre i klassen. Hver dag, uten stans. En feminisert skole kan lite gjøre, her skal det forstås og gråtes, men ikke ryddes opp. Hans og Ali skriker videre, lager kontinuerlig bråk, og lettelsen er stor da Hans i ny og ne blir tatt ut av klassen for å kjøre moped. Men snart er Hans tilbake. Mer leven, Hans og Ali skriker, og de 20 andre taper. Hver dag får de en slitsom skoledag, og tullingene som bråker får 90 prosent av oppmerksomheten. Så hvem fanden er fellesskapet her? Vårt alles ansvar for Hans og Ali?
At økende antisemittisme ikke skyldes obskure
tullinger av noen ny-nazister, men snarere helt
vanlige muslimske innvandrere, er en så vond tanke
for fellesskapet at den ikke kan snakkes om.
På en annen sentrum-vestskole blir en elev med jødisk bakgrunn mobbet. Han blir plaget fordi norsk-marokkanske elever ikke liker jøder. Gjett hvem som er flest og sterkest? Rektor har ikke fått samtykke av foreldrene til å utvise den verste mobberen. Dessuten, hvor skal han sendes? At økende antisemittisme ikke skyldes obskure tullinger av noen ny-nazister, men snarere helt vanlige muslimske innvandrere, er en så vond tanke for fellesskapet at den ikke kan snakkes om. Av hensyn til roen i det samme fellesskapet. Foreldrene har en eneste mulighet: Bytt skole, det vil si: flytt på dere. Det er viktig for de rød-grønne at foreldre ikke skal få velge skole, derfor velger de nytt bosted. Jada, jeg vet at vi i Oslo har noen få muligheter til å velge skole, men ikke mange nok. De som kan, stemmer med beina: de flytter. At dette skjer, er i liten grad tema for åpen diskusjon. Siden du i veldig liten grad kan velge skole, og i enda mindre grad etablerer den skolen du selv vil barna dine skal gå på – vi kunne jo risikere amerikanske tilstander – gjenstår et middel for foreldrene: kom deg unna. En venninne flyttet fra Oslo sentrum til Sørumsand. Enhetsskolen i sentrale Oslo var for elendig for et etnisk norsk barn med en litt ambisiøs mor. Men enhetsskole er det like forbanna. Hvis bare mange nok snakker om skolen på den måten, blir det en slags sannhet av det.
Enhetsskolens realiteter
Statsviteren Kåre Dahl Martinsen viser i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift (nr 1, 2007) til en undersøkelse fra 2003 der det fremkommer at undervisning om jødeforfølgelsen ofte blir møtt med avvisning fra muslimske elever i europeiske skoler. Og siden fellesskap i Norge er bra uansett, spør vi ikke om innholdet i fellesskapet, vi ønsker bare å ta hensyn til fellesskapet. Vi konfronterer ikke vårt nye fellesskap, for fellesskap i Norge er en kvantitativ størrelse, ikke kvalitativ. På godt norsk: Vi må ta hensyn til de som ikke tåler jøder. Andre elever må forholde seg til de som er oppdratt som antisemitter. Det er en form for fellesskap det, vel og merke når fellesskapet heter enhetsskolen.
Dette handler ikke om rasisme, fremmedfrykt eller annen elendighet. Det handler om at din subjektive forståelse av verden faktisk er like bra som det Trond Giske tror er en objektiv forståelse av verden. Det burde være en selvfølgelig rettighet og slippe Giske-skolen, en rett for alle foreldrene til fritt å velge, selv om jeg er klar over at dette uansett måtte bli vanskeligere på mindre steder enn større. Det betyr ikke at de i større byer ikke skal få mulighetene (hvis det skulle være total likhet, burde jo vi i Oslo få boligprisene de har i Finnmark!). Glem likhetene, for alternativet er ikke voldsomme sosiale forskjeller, men en reell pluralisme, ikke leke-pluralismen som Giske og co legger opp til. Enhetsskolen er i sitt vesen stein død. Det er enorme forskjeller på norske skoler, på steder og byer og bydeler og sosiale lag. En skole i sentrum-øst i Oslo har intet med en skole på Vinderen og gjøre, derved ikke sagt et vondt ord om noen av stedene, men forskjellige er de, veldig forskjellige, og du må være pedagog for å tro at barn lærer det samme i disse ulike skoleverdene.
Noen vet bedre enn andre
Vi får et paradoks: Siden fellesskapet er veldig viktig, blir en avgjørende faktor for barns utdanning i hvilken grad foreldrene bryr seg. Det vil igjen bety at de med ressurssterke foreldre kommer bedre ut. Når skolen legger lista lavt, må foreldrene legge den høyere.
Tidligere var særlig det politiske venstre flinke til å snakke om ”det skjulte pensum” i skolen, som at skolen la vekt på angivelige middelklasseverdier, ikke arbeiderklasseverdier. Dette var i en periode ikke bare oppspinn, men i dag er det skjulte pensum ganske enkelt erstattet av snakket om likhet og enhet: lærere og skolepolitikere innbiller barn og foreldre at vi er like, at enhetsskolen finnes som noe annet enn en morsomt ord. Norsk skole er et stort fellesskap, og for at dette skal få et snev av sannhet over seg må lista legges lavt. Hensyn til fellesskapet er hensyn til den som lærer og skolemyndigheter har kalt svak. På den måten sørger vi for at den svake kan forbli svak og tantene på lærerværelset kan pludre videre. I skolegården foregår mobbing, men hvilken lærer vil krangle med en voldelig såkalt fremmedkulturell 14-åring? Ingen, absolutt ingen, og jeg klandrer dem ikke. I en klasse på 20 elever er det alltid noen som kan falle ut, noen som kan bli støtt, noen som synes noe er fremmed og rart. Det må vi ta hensyn til. Mer pedagogikk, mindre fag, og alt av hensyn til fellesskapet.
Det vil ta 30 å bli kvitt de udugelige lærerne fra norsk skole, mente den utmerkede journalisten Jon Hustad. Så hvilken flink realist gidder søke seg til norsk skole? Humanist? Selv er jeg heldig som havnet i høgskolesystemet. Riktignok fikk jeg for en tid tilbake spørsmålet om ikke de fleste tyskere på 1930-tallet var jøder, og om Hitler også var jøde, men litt post-rasjonalitet må man leve med. Om ikke annet av hensyn til det vedtatte fellesskapet.
- Pål Veiden er dr.polit, førsteamanuensis i sosiologi ved Høyskolen i Oslo
