Lars Groth har mange gode poenger i sin kritikk av min kritikk av de borgerlige partienes innsats i pensjonsreformen.
Lars Groth har mange gode poenger i sin kritikk av min kritikk av de borgerlige partienes innsats i pensjonsreformen. Likevel er visst Minerva anno 2007 uenige med den tidligere redaktøren, og det kan være grunn til å dvele litt ved noen av punktene som aktualiseres av pensjonsdebatten.
Groth reagerer på mitt utsagn om at det å være hjemme med barn ikke bidrar til samfunnets økonomiske produksjon. Utsagnet var kanskje unødig provoserende – poenget er at pass av egne barn ikke bidrar til folketrygdens inntekter. Det har selvfølgelig noe for seg at man ved å passe egne barn sparer staten for utgifter. Likevel er Groths regnestykke misvisende på flere punkter. Dertil er det noen prinsipielle problemer med å betrakte arbeid i privatsfæren som sparer staten for inntekter som arbeid som skal gi rett til pensjon. Til sist misforstår Groth til dels hva det er jeg kritiserte de borgerlige partiene for i denne sammenheng – skjønt for dette bærer jeg selv mye av skylden, fordi lederen var uklart formulert på dette punkt.
For det første får foreldre som er hjemme med barn kontantstøtte, som må trekkes fra de beløpene Groth presenterer. Dertil er det ikke slik at barn av foreldre som er hjemmeværende og mottar omsorgspoeng, aldri går i barnehage. Jeg har ikke funnet statistikk på dette feltet, men regelverket skiller ikke mellom hjemmeværende med barn i barnehage og hjemmeværende uten. De fleste foreldre vil ønske at barna på et eller annet tidspunkt kommer i kontakt med andre barn gjennom en dagmammaordning eller en privat eller offentlig barnehage. Også foreldre som er ”hjemme med barn” benytter seg dermed av private og offentlige tjenester på dette feltet. Dertil er det slik at en rekke andre politiske virkemidler er ment å stimulere til å ha barn i barnehage. Dette kan man være enig eller uenig i, men det synes å uklokt å ha mange politiske virkemidler med stikk motsatt effekt.
For det andre mener jeg det prinsipielt ikke er heldig å kreve kompensasjon for alle ting man gjør i privatsfæren som kan tenkes å spare staten for utgifter. Folk som tar seg av sin egen kompost, resirkulerer, eller kaster mindre enn andre, utfører arbeid som kutter kommunale renovasjonsutgifter. Foreldre som bruker tid på å hjelpe barn med matematikk, kan spare penger i støtteundervisning. Dette er flott og bra på alle måter, men det hører ikke hjemme i det offentlige pensjonssystemet, som er bygget på innbetalinger til folketrygden.
Hvis vi ønsker å støtte opp om omsorg for egne barn, får man heller kutte i barnehagestøtten. Hvis man ønsker å stimulere til flere barn, får man øke barnetrygden, skjønt Minerva ikke har den samme troen som Kåre Willoch på at det er først og fremst økonomiske grunner til at folk får færre barn i dag enn tidligere.
Til sist, og viktigst i denne sammenhengen, er det imidlertid at vi ikke har gått inn for å fjerne all støtte til pass av egne barn. Det vi kritiserte var forslaget om å øke perioden fra fire til seks år per barn, som var de borgerliges standpunkt i pensjonsforhandlingene. Jeg ser at dette ikke kom godt nok frem i den opprinnelige lederartikkelen – men det var altså dette som var det de borgerlige oppnådde i forhandlingene. At pensjonssystemet skal brukes for å stimulere foreldre til å være hjemme akkurat disse to årene, har vi liten forståelse for.
Derimot har jeg langt mer sans for Groths forslag om deling av pensjonspoeng. Fordi familien i forhold til barnepass bør sees på som en enhet, bør det være en mulighet innen folketrygden for å dele pensjonspoengene til den av ektefellene som velger inntektsgivende arbeid – selv om vi altså ikke går inn for å doble pensjonspoengene. Dette burde i så fall gjøres på frivillig grunnlag, men være en standard, og kanskje ”default”-mulighet i system. Det ville være en borgerlig politikk, som tar familien på alvor, uten dermed å gjøre familielivet til et underbruk av et statlig pensjonssystem. Det kunne være spennende å utvikle en slik idé videre.
Men en slik idé ble altså ikke fremmet av de borgerlige partiene i pensjonsforliket. Derfor mener vi fortsatt at pensjonsforliket ikke bidro til mer borgerlig politikk. Spesialregler for statlig pensjonsopptjening for visse finansselskaper og spesialregler for hjemmeværende kan ikke erstatte en politikk som i større grad legger gode rammevilkår både for familier, bedrifter og enkeltmennesker.
Nils August Andresen
Samfunnsredaktør
