Demokratene har et overtak foran presidentvalget i 2008, men republikanerne har to kandidater som er langt mer populære enn sitt parti. Den konservative fløyen i det republikanske partiet må bite i seg sin skepsis mot McCain og Giuliani og nominere en av dem for å vinne.
Presidentvalgkampen i USA har startet tidligere enn noen gang. Medieinteressen er allerede stor, demokratene har avholdt sin første debatt og kandidatene har samlet inn langt mer penger enn det som er vanlig på denne tiden. Prosessen har allerede kommet så langt at det vil være svært overraskende dersom andre enn de 3-4 kandidatene som allerede er i tet på hver side, stikker av med nominasjonen.
Mellomvalget i november klargjorde at demokratene hadde erobret et betydelig overtak. Dette er bare ytterligere forsterket. Når det likevel er langt fra selvsagt at en demokrat vinner presidentvalget neste år, er det fordi republikanerne har to kandidater som er betydelig mer populære enn sitt parti, John McCain og Rudy Giuliani. Vinner republikanerne presidentvalget, kan det også gi ringvirkninger som gjør det mulig for dem å gjenvinne flertallet i hvert fall i Senatet, men trolig ikke i Representantenes Hus.
Giuliani raser forbi McCain
McCain var lenge den store favoritten på republikansk side. Ikke minst hans erfaring fra Vietnam verdsettes høyt i et land i krig. McCain holdt ut fem år med tortur og vannskjøtsel i vietnamesiske fengsler. Siden hans far var øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Stillehavet, fikk han tilbud om å bli satt fri. Han avslo, siden hans medfanger hadde knesatt et prinsipp om at alle skulle frigis eller ingen. Ingen kan beskylde ham for ikke å vite hva krig er.
De siste månedene er han imidlertid solid forbigått av Giuliani på meningsmålingene, og hans fundraising i første kvartal lå også bak rivalen Mitt Romney og demokratene Clinton, Obama og Edwards. Endringen skyldes ikke minst at amerikanerne blir mer og mer trøtte av krigen i Irak – en krig McCain støtter fullt ut, selv om han har blitt stadig mer kritisk til hvordan den er håndtert. Senatoren fra Arizona har vært blant de sterkeste pådriverne for å sende flere tropper. Når han nå delvis har fått viljen sin, betyr det også at McCains skjebne i enda større grad enn tidligere avhenger av utviklingen i Irak, og ikke minst hvordan denne tolkes i USA. McCain vet dette, men har gjort det helt klart at velgertaktiske hensyn ikke vil påvirke hans standpunkt til krigen, i klar kontrast til demokratene Clinton og Edwards, som med ulik styrke distanserer seg fra sin opprinnelige støtte til krigen.
McCains trøbbel og Giulianis gode start har også ført til at gamle innvendinger mot ham har fått ny næring. Først og fremst dreier det seg om alderen. Dersom han blir valgt, vil McCain bli den eldste som noen gang har tatt over som president. Selv om hans helsetilstand er god, på tross av flere runder med hudkreft og vannskjøtselen som krigsfange, kan McCain på dårlige dager virke litt sliten og gammel.
Når han i tillegg understreker hvor vanskelig oppgaven er i Irak, fremstår hans appell som en helt annen enn Ronald Reagans optimisme – Reagan som har opparbeidet seg en heltestatus i det republikanske partiet som nordmenn har vanskelig for å forstå. McCain fremstår som mannen du kan stole på i en krise, men ikke mannen som appellerer til drømmen om ”morning in America”.
Giuliani flyter fremdeles på det lederskapet som han utviste som New Yorks borgermester etter 9/11 – ”USAs borgermester”, som han ofte omtales som. Dette var ikke en engangsforeteelse, men kom helt på tampen av hans ordførergjerning, der han gjorde svært mye for å revitalisere byen. Økonomien ble snudd, og ikke minst ble kriminaliteten kraftig redusert og langt på vei borte fra bybildet.
Giulianis problem er først og fremst at han fraviker den rette republikanske lære på flere områder. Han er gjennomgående mer sosialt liberalt, dersom man da ser bort i fra hans tøffhet når det gjelder kriminalitet og krigen mot terror. Han har et mer liberalt abortsyn, innførte strengere våpenlover, og er liberal i forhold til homofile partnerskap. Hans fargerike privatliv og hissige temperament hjelper ikke – han har to rotete og svært offentlige skillmisser bak seg. Etter en av disse bodde han i en periode sammen med et homofilt par og opptrådte ved en anledning i drag.
Mange konservative har derfor problemer med å se ham som en av sine egne. Meningsmålinger viser også at svært mange av republikanernes primærvelgere ikke er klar over mange av disse meningene og historiene. Giuliani forsøker nå å justere kursen i konservativ retning, men risikerer på den måten både å fremstå som en værhane, og å miste noe av sin appell til sentrumsvelgerne.
McCain lider under noe av den samme mistroen, selv om han ikke er så liberal som Giuliani. Han har imidlertid i hele sin karriere tillatt seg avvikende meninger. Loven som forsøker å innskjerpe reglene for partistøtte bærer hans navn (McCain-Feingold), og er svært upopulær i et parti der mange mener at slike begrensninger er et alvorlig brudd på menneskerettighetene. McCains kamp for et absolutt forbud mot tortur og for forskning på stamceller har også skapt konflikter med deler av partiet.
Han er også fiskalt konservativ, opptatt av balanse i budsjettene, i en slik grad at han som en av veldig få republikanere stemte mot sentrale deler av Bushs skattelettepakke. Nå er han imidlertid ikke for å øke dem igjen. Det hjelper vel også at budsjettunderskuddet i USA er på rask vei ned.
McCain har også lagt seg ut med partiet ved å være pådriver for tiltak mot global oppvarming. Med det skiftet som nå skjer i opinionen, også i USA, skal det mye til at dette vil skade ham nå. Hans arbeid for reform av innvandringspolitikken, en kombinasjon av amnesti for dem som allerede er i landet, strengere grensekontroll og bedre muligheter for å komme legalt inn i landet, er upopulært blant mange republikanere, men populært blant flertallet av amerikanere. Det er et mønster i dette: Når McCain fraviker den rette konservative lære, appellerer han til sentrumsvelgerne.
Den konservative grasrota i det republikanske partiet er ikke fornøyd med disse to – det blir litt mange avvik. Den første som forsøkte å fylle dette gapet var Massachusetts tidligere guvernør Mitt Romney. Han har ikke lyktes så godt på meningsmålingene, men derimot blant de mest ihuga partifolkene – de som gir pengestøtte, og samlet inn langt mer penger enn alle sine rivaler.
Romneys styrke, ved siden av et godt utseende, er at han kan vise til resultater. Først ved å redde OL i Salt Lake i 2002 fra massivt underskudd. Senere ved å få på plass universell helseforsikring i Massachusetts i samarbeid med det klare demokratiske flertallet i delstatsforsamlingen, og i samråd med den sterkeste republikanske tankesmien, Heritage Foundation.
Romney er likevel langt fra noen ideell kandidat, særlig ikke for høyresiden. Han har litt for mye av John Kerrys flipp-flopp over seg. Hans syn på abort synes å skifte etter omgivelsene, og da han nylig skrøt av å være ”livsvarig” medlem av våpenlobbyen NRA, viste det seg at han hadde meldt seg inn kort tid tidligere og var tilhenger av strengere kontroll for bare noen få år siden.
En annen hindring er at Romney er mormoner, men en Gallup-måling fra februar kan tyde på at dette ikke er et uoverstigelig problem. McCains alder er en større barriere, dersom vi skal tro målingen. Den vitner for øvrig også om hvor sterkt religionen står i USA. Ateister er klart mindre valgbare enn homoseksuelle.
Jakten på den nye Reagan har derfor fortsatt, og nå tror mange, med det ledende konservative tidsskriftet National Review i spissen, at de har funnet ham. Fred Thompson er tidligere senator fra Tennessee, men mest kjent for sine roller i en rekke filmer og i TV-serien Law & Order. Han har spilt admiral (Hunt for Red October), CIA-sjef, stabsjef i det Hvite Hus, senator og til og med president i filmer som amerikanere flest har sett. Om han foreløpig ikke nyter godt av så mye ”navngjenkjennelse” har han masser av ”ansiktsgjenkjennelse”, og amerikanerne har grunn til å assosiere ham med statlig makt.
Thompson er en solid konservativ, men spørsmålet er om han kan vinne over sentrumsvelgere. Det er faktisk litt tvilsomt om han har tenkt å forsøke særlig. I sitt første store intervju etter at spekulasjonene om hans kandidatur ble hete, slo han fast at han ville ha benådet Scooter Libby, Dick Cheneys stabsjef som er dømt for å ha løyet for en storjury i den såkalte Plame-saken. Ikke akkurat noen valgvinner.
Thompson har ennå ikke erklært sitt kandidatur, og hans fremgang på meningsmålingene har stoppet opp. Dersom han velger å ikke stille, vil han trolig støtte sin venn John McCain, som han ligger nærmere politisk enn mange av høyresidens aktivister liker å innse, og dermed bidra til å redusere McCains problemer med den konservative fløyen.
Obama drar innpå Clinton
Hillary Clinton startet året som like klar favoritt blant demokratene som McCain blant republikanerne. Det er hun ikke lenger, selv om hun fremdeles leder løpet. Hillarys problem er først og fremst at amerikanerne ikke liker henne. Hun fremstår, i likhet med sin mann, som litt i overkant beregnende. Hun velger ikke politikk etter overbevisning, men på bakgrunn av hva meningsmålinger sier må til for å vinne.
Etter 9/11 la hun seg mot høyre, særlig i forsvars- og sikkerhetspolitiske saker. Forståelsen på den tiden var at demokratene ikke hadde sjanse til å komme til makten igjen dersom de ble sett på som veike i slike spørsmål. Clinton ikke bare stemte for krigen i Irak, men var en aktiv og entusiastisk støttespiller. Dette har selvsagt også ført til at demokratiske primærvelgere, og særlig aktivistene på venstresiden som gjør veldig mye av seg i media, mistror henne. De siste par månedene har hun derfor snudd i Irak-spørsmålet, og presser på for tilbaketrekking, noe hun har lovet å gjøre straks hun blir president. Stemmegivningen i 2002 forsøkes bortforklart med at hun ble villedet av Bush-administrasjonen.
Årets store stjerne, som nå puster Clinton i nakken i meningsmålingene og har samlet inn like mye penger som henne, er naturligvis Illinois-senator Barack Obama. Han er veltalende, frisk og ubesudlet av Irak. Han satt ikke i senatet da krigen startet, men var uttalt motstander av den. Det er to store problemer med Obama.
Det første er at det er uklart hva som er hans politiske budskap. Stort sett vil ikke Obama konkretisere hvilken politikk han vil føre, og faller tilbake til talemåter om at han vil gi amerikanerne ”håp”. Slik kan man nok holde på en stund, men det blir for tynt i en presidentvalgkamp. Reagan lovet også å gjenreise USAs storhet og tilbød håp, men han hadde et knippe konkrete forslag som bygget opp under dette – blant annet massive skattelettelser og massiv opprustning. Obama kan være vanskelig å plassere politisk. Hans stemmegivning i Senatet er blant de aller mest venstreorienterte. Samtidig holdt han nettopp en tale om utenrikspolitikk som ble omfavnet av den ledende neokonservative Bob Kagan, som tok den til inntekt for det neokonservative budskapet.
Det andre problemet er hans manglende erfaring. Hva har egentlig mannen utrettet, utover å ha sittet drøye to år i Senatet, der han har foreslått fint lite, og å ha holdt en god landsmøtetale i 2004? Hans eksotiske bakgrunn – halvt kenyansk, delvis oppvokst i Indonesia og mellomnavnet Hussein, er artig en stund. Men i et land som trenger lederskap, hva er dette mot Giulianis opptreden etter 9/11? Hvordan står Obamas biografi seg mot McCains krigserfaringer? I en truende og fiendtlig verden, vil virkelig amerikanerne legge sin skjebne i hendene på Obama fremfor McCain eller Giuliani?
Rase ser ikke ut til å spille noen vesentlig rolle, i hvert fall dersom man skal tro meningsmålingene. Obama har faktisk problemer med å bli akseptert som ”afrikansk-amerikaner”, paradoksalt nok fordi hans tilnytning til Afrika er for fersk, og ikke stammer fra slavetiden. Sammen med hans middelklassebakgrunn fører det til at mange svarte aktivister, som elsker å dyrke sin offerrolle, mener at han ikke deler deres erfaringsbakgrunn. Målingene viser at han må slåss med Clinton om de svarte velgerne.
John Kerrys visepresidentkandidat John Edwards appellerer til partiets arbeiderklassefløy, særlig gjennom sterk proteksjonisme, og gjennom en retorikk som i USA er omtrent det nærmeste du kommer klassekampen – hans mantra fra 2004-valgkampen om ”two Americas” – de fattige og undertrykte mot de mektige og rike. (I USA anses det ikke som noe stort paradoks å fremme dette budskapet samtidig som du holder på å bygge ny bolig på mer enn 2500 kvadratmeter, slik den rike erstatningsadvokaten Edwards holder på med. Det er lov å lykkes, og det er naturlig for dem som har lyktes å bry seg om dem som ikke har det.) Det er påfallende at Obamas vellykkede landsmøtetale handlet om nesten det stikk motsatte, nemlig at det finnes bare ”one America”, og at det er håp for alle.
Etter at det nylig ble kjent at den dødelige kreftsykdommen til Edwards kone hadde blusset opp igjen, fikk han i ren sympati en viss fremgang på meningsmålingene. Bookmakerne forlenget imidlertid oddsen hans. De fleste mener at det blir vanskelig for Edwards å drive valgkamp i lengden (enn si å være president) med en kone som risikerer å bli stadig verre. Edwards fremste fordel er at han har en sterk organisasjon og god oppslutning i de fleste at de delstatene som stemmer først – Iowa, New Hampshire, Nevada og South Carolina.
Det fjerde hjulet på demokratenes vogn er tidligere visepresident Al Gore. Offisielt er han ikke kandidat, men de fleste regner med at han kaster seg inn til høsten dersom han er rimelig sikker på at han kan vinne. Gores slagplan har vært at dersom målinger til høsten regelmessig viser at frontrunner Hillary Clinton ikke kan slå republikanerne, så vil han tre inn som partiets redningsmann.
Obama har langt på vei ødelagt denne strategien. Hvorfor skulle de vende seg mot en has-been, som på tross av en økonomi i toppfart klarte å tape for den foraktede Bush, når de har en ung og frisk mann med sjanse til å vinne? Gore har andre jern i ilden. Han er i ferd med å bygge opp TV-stasjonen Current TV og reiser verden rundt med sitt klimabudskap. Å tape en nominasjonskamp blir rett og slett for pinlig, og jeg tror at Gore vil innse at faren for nettopp det er for stor.
Taktisk stemmegivning
Den aktive delen av det amerikanske velgerkorpset som deltar i nominasjonskampen består grovt sett av to deler – de som er mest opptatt av at deres parti skal vinne, og de ”rene i hjertet” – de som er mest opptatt av sakene og stemmer på den kandidaten som står dem nærmest, uten å skjele så mye til om han kan vinne. Kanskje er det riktig å si at de fleste rives mellom disse to hensynene.
Dersom valget ser ut til å bli jevnt, eller motpartens sannsynlige kandidat fremstår som ekstra truende, vil flere stemme på en ”vinner” fremfor sin idealkandidat. I 2004 elsket demokratenes aktivister Howard Dean, men flertallet sviktet ham da det ble alvor, fordi de mente han hadde mindre sjanse til å vinne valget enn den mer moderate John Kerry. Dersom aktivistene uansett tror på tap, og er lei alle kompromissene, kan de imidlertid finne på å nominere en opplagt taper i håp om å få partiet inn på et nytt og mer ekte spor, slik republikanerne gjorde med Barry Goldwater i 1964.
I denne prosessen spiller meningsmålingene en viktig rolle. Hvem er det som kan slå Clinton? Hvem kan stoppe McCain? Meningsmålerne lager derfor dueller mellom to kandidater. I tillegg spør de ofte om folk har et positivt eller negativt inntrykk av kandidatene. Da fanger man også opp at ferske fjes, som Obama og Thompson har en ganske høy vet-ikke-prosent, mens mange flere har gjort seg opp en mening om de gamle traverne, som Clinton, Gore og McCain.
Popularitetsmålingene viser at for Clintons og Gores del er det omtrent like mange som misliker som de som liker dem. McCain, og særlig Giuliani har et betydelig flertall som liker dem. McCain har riktignok måtte se at andelen som misliker ham har økt betydelig i det siste, noe som nok skyldes at han i så sterk grad assosieres med en upopulær Irak-politikk, og at pressen har vendt seg mot ham. I 2000 trakk de frem alle områdene der han var uenig med sitt parti. Nå tegner de ham som en ny Bush. Likevel skårer han bedre på disse målingene enn Clinton.
De tre siste månedene har det vært 19 målinger der Giuliani er satt opp mot Hillary Clinton. Republikaneren leder i hver eneste en av dem – i snitt med 4-5%. Frem til januar ledet også McCain i de fleste duellene med Clinton. Etter det har det vært helt jevnt.
Obama klarer seg bedre. Selv om han har ligget etter Giuliani i de fleste målingene, har dette jevnet seg ut den siste måneden. Og Obama leder ganske klart over McCain.
Edwards er omtrent likt med de to republikanerne – litt etter Giuliani, litt foran McCain. Romney ligger langt etter alle demokratene. De få målingene som er gjort med Thompson og Gore, levner dem små sjanser. Unntaket er ferske målinger i de tre vippestatene Ohio, Pennsylvania og Florida. Den som vinner to av disse tre har store sjanser til å vinne valget. Giuliani leder på alle demokratene i alle statene, bortsett fra i Pennsylvania, der han er likt med Gore. Gore gjør det best av demokratene i duellene, og slår McCain i både Florida og Pennsylvania, mens Clinton bare klarer uavgjort i Florida og taper de to andre. Obama skårer uavgjort i Florida, taper klart i Ohio og vinner knapt i Pennsylvania.
Bookmakerne og meningsmålingene
En god indikasjon på hvor kampen om presidentembetet nå står er oddsen som bookmakerne setter, og særlig oddsen i de markedsplassene der aktørene vedder mot hverandre, uten bookmakeren som mellommann – som på en børs. Som andre markedsplasser, aggregerer disse tilgjengelig informasjon – meningsmålinger, pengeinnsamling, ekspertvurdering og andre faktorer. Det viktigste markedet er irske Intrade. På valgdagen i 2004 spådde dette markedet korrekt utfall i samtlige 50 delstater i presidentvalget. I 2006 var spådommen riktig for samtlige senatsvalg.
Det er derfor interessant å se hva de som satser sine egne penger mener. Hillary Clinton har nesten 50% sjanse til å vinne nominasjonen, mot drøye 30% for Omaba og omkring 10% for Gore, noe mindre for Edwards. På republikansk side er Giulianis sjanse drøye 30%, McCains drøye 20% og Thompsons og Romneys drøye 15% hver.
Ser vi på meningsmålingene er bildet ikke så forskjellig. Clinton rundt 35%, Obama 25% og Gore og Edwards 15%. På republikansk side Giuliani drøye 30, McCain 20 og Thompson og Romney omkring 10%.
Sakene som avgjør
Irak-krigen kommer sannsynligvis til å være den viktigste enkeltsaken i valgkampen i 2008, forutsatt at situasjonen er like uavklart som nå, dvs. at amerikanernes siste offensiv ikke gir vesentlige resultater, og at demokratenes forsøk på tilbaketrekking ikke gjennomføres av Bush. Det er likevel langt fra sikkert at den vil være totalt dominerende, slik demokratene gjerne vil. I 2006 var den med ifølge meningsmålingene den viktigste saken, men overskygget ikke alt annet.
Økonomien spiller alltid en viktig rolle i valg. På tross av en sterk økonomi holdt ikke republikanerne sitt vanlige overtak på dette området i 2006, og nå er utviklingen fremover mer usikker, spesielt med uro i boligmarkedet. Det meste peker imidlertid mot en ”myk landing”.
Fokus på skatt tjener vanligvis republikanerne. Denne gangen er det ikke rom for vesentlige nye skatteløfter fra den kanten, men republikanerne kan skremme med store skatteøkninger dersom demokratene vinner. Særlig gjelder det Edwards, som er den eneste som klart har sagt at han vil øke skattene, mens de andre bare vil nøye seg med å la være å forlenge noen av Bushs lettelser.
Velferdsstaten og skole er normalt en vinner for demokratene, men det ser ikke ut til at dette blir noen stor sak denne gangen heller. Det samme gjelder innvandring, der høyrefløyen i det republikanske partiet forsøker å mobilisere opinionen, uten å lykkes.
Hendelser kan snu opp ned på alle dagens analyser. En terroraksjon mot amerikanske mål, særlig dersom det skjer på amerikansk jord, vil utvilsomt styrke republikanerne. Dramatiske hendelser i Midt-Østen utenom Irak har en mindre opplagt effekt. Dersom de kan henføres til Irak-krigen kan de styrke demokratene. Ellers vil de helst styrke republikanerne.
And the winner is…
Det er etter min mening fire kandidater med utmerkede muligheter til å bli valgt til USAs 44. president. De har alle sine svakheter som de må overvinne. Jeg våger meg på en rangering (som avviker fra ”markedenes” rangering: Clinton, Obama, Giuliani, McCain):
- Rudy Giuliani må overvinne sitt temperament, og overbevise republikanske primærvelgere om at bare han kan stoppe demokratene.
- Barack Obama må vise at han har substans og lederegenskaper, ikke bare en glatt tunge og en attraktiv personlig historie. Samtidig må ikke politikken han utvikler ligge for langt til venstre.
- John McCain har knyttet sin skjebne til Irak-krigen. Den viktigste faktoren er derfor utenfor hans kontroll. Han trenger å supplere sine lederegenskaper med en mer optimistisk tone og virke mer ungdommelig.
- Hillary Clinton må få amerikanerne til å like henne som person, eller mene at de andre kandidatene har så store mangler at hun likevel er akseptabel.
