Statsministerens problem er at hans pr-rådgiveres slagord ikke samsvarer med verken hans egen eller motstandernes politikk. Så er da også regjeringserklæringen oppkalt etter et eventyrslott…
Ingenting er mer fornuftig enn å feire arbeidernes dag, 1. mai, ved nettopp å arbeide. Det er jo nesten så det burde bli normen – at alle dem som føler stolthet og engasjement for jobben sin feirer dagen på kontorer, produksjonslokaler og andre steder de har sitt daglige virke. Årets 1. mai paroler var jo ikke spesielt egnet for tog og festivitas. Etter toget nedover Karl Johan å dømme så var det nesten så det ikke var mer å kjempe for. Noen klimaparoler var riktignok hederlige unntak.
Mange politikere har benyttet dagen til å tale til de store forsamlinger, rakke ned på hverandres politikk, snakke pent om hva de selv har fått til og love fortsatt innsats for en bedre fremtid. Det er noe de gjør hver eneste dag, men 1. mai setter det hele inn i en historisk kontekst som gir budskapene større legitimitet og mer flukt over seg.
Audun Lysbakken illustrerte poenget godt i sin tale: ”Første mai står vi på skuldrene til de som har gått foran oss”, sa han i en tale med tittelen ”Kamerater, gratulerer med dagen”. Hjertet banker på venstre side, kunne Lysbakken fortelle, før han startet et frontalangrep på Fremskrittspartiet.
De siste ukene har alle partier utenom Høyre og Fremskrittspartiet avholdt sine landsmøter. 1. mai-talene er som en eneste lang reprise av retorikken vi alle har kunnet se og lese hvis vi har fulgt halvveis med. Retorikken fra de rødgrønne har det til felles at den er enkel og virkningsfull. Stopp privatiseringa! sto det på en rekke små plakater som var masseprodusert til dagens tog. Velferd fremfor skattelette til dem som har mest fra før, sier Jens Stoltenberg.
Men hva mener egentlig Statsministeren? Hva betyr det å stoppe privatiseringen? Hvem er det som har mest fra før?
Problemet til Statsministeren er at pr-rådgivernes slagord ikke samsvarer med verken hans egen eller motstandernes politikk. Da havner vi raskt i en situasjon der Statsministeren og Regjeringen undergraver tilliten mellom borgerne og politikerne som demokratiet forutsetter.
Hvis man går slagordene etter sømmene så finner man at de går opp i limingen. Jens Stoltenberg tuftet en hel valgkamp på slagordet ”velferd fremfor skattelette til de som har mest fra før”. Han unnlater å informere oss vanlige avislesere om at Arbeiderpartiet aktivt stemte for 14-15 milliarder av de skattelettelsene Bondevik II-regjeringen gjennomførte og at han gikk til valg på ti milliarder i skattelettelser. På et valgmøte innrømmet han på direkte spørsmål at det kun var fjerning av utbytteskatten han var i mot. Med andre ord var han for 21,5 av de 23 milliardene som ble gitt i skattelette.
For øvrig kan det nevnes at Bondevik II gjeninnførte utbytteskatten som en del av skattereformen. Noe Audun Lysbakken tok til inntekt for sin egen regjering i et avisinnlegg tidligere i år. Så gjenstår spørsmålet om hvem som har ”mest fra før”. Det viser seg å være en rekke vanlige mennesker i vanlige jobber med gjennomsnittlige inntekter.
På Holmgang i forrige uke kunne Jens Stoltenberg fortelle alle som ville høre at de rødgrønne skulle stanse privatiseringen av velferdstjenestene. Jeg skulle likt å høre hvilke tjenester han snakker om. Meg bekjent er det ikke en eneste kommune som har overlatt ansvaret og regningen for produksjon av velferdstjenester til private aktører. Da er det uhederlig å benytte en slik retorikk.
Stoltenberg fortsatte sitt korstog ved å snakke om byråkratiseringen av kommunene som en følge av fritt brukervalg i hjemmehjelpstjenestene. Han sa det var innført stykkprisfinansiering i eldreomsorgen i Oslo – noe som ikke stemmer – og at brukeren nå må ringe et bestillerkontor for å få utført hver enkelt av de oppgavene som skulle gjøres av hjemmehjelperen – for seg. Det stemmer heller ikke.
Faktum er at det ikke er noe som tilsier at det blir mer byråkrati av at private får sjansen til å tilby sine tjenester til omsorgs- og pleietrengende, enn hvis kommunen skulle gjøre det selv. Stoltenberg har ikke belegg for å hevde noe annet og han vet det sannsynligvis selv. Han har ikke jobbet i SSB for ingenting. Men hvorfor nedverdige seg til å si det da?
Stoltenberg er ikke alene om å ha ryggrad som en hageslange i spørsmål om etterrettlighet. Han deler den æren med Kunnskapsministeren. Både Stoltenberg og Djupedal har erklært kamp mot kommersielle skoler som ikke finnes. Retorikken om kommersielle friskoler er langt over grensen for hva statsråder burde kunne tillate seg å bruke. Man kan ikke beskylde skoler for lovbrudd uten å trekke konsekvensen av det. Men så er det nettopp det de to gjør. Er deres egen politikk så lite spennende at de må snakket usant om andres for å vinne frem?
Når man kaller opp regjeringserkæringen etter et eventyrslott så er det ikke til å undres over at man ikke klarer å skille fakta og fiksjon. Hvis man gjentar en løgn ofte nok så blir det kanskje en sannhet.
Det sies at man får de politikerne man fortjener, men det kan da ikke være så ille stelt med oss velgere at vi skal finne oss i dette.
Nikolai E. Astrup
Ansvarlig redaktør
Jeg ønsker å rose innleder her for en meget god artikkel som avslører den manipulerende retorikken fra sosialistene. En manipulerende retorikk som etter min mening har eskalert mye bare fra valget i 2001 og til idag.
Et annet eksempel som jeg gremmes over hver gang jeg hører Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gjenta og gjenta i debattene, er dette:
“Høyre ønsker å bruke mer penger på skattelette, vi vil bruke mer penger på velferd”.
For meg fremstår det en logisk brist i setningen “å bruke mer penger på skattelette”
Kan noen forklare meg hvordan det er mulig “å bruke mer penger på skattelette”?