Å løse klimaproblemene skaper ofte interessekonflikter. Statsministeren har funnet en god løsning: Hykleriet. Han løser det politiske problemet ved å la noen få sine behov dekket gjennom lovnader, noen gjennom det man beslutter, mens atter andre får dekket sine behov gjennom det som faktisk blir gjort – eller aldri blir gjort.
Hykleri har et ufortjent dårlig rykte, mener Nils Brunsson i boken The Northern Lights – organization theory in Scandinavia. Kan vi ved hans fortolkning av begrepet finne en bærekraftig oppskrift på hvordan å håndtere klimaendringene i Norge politisk? Eller sagt på en annen måte; Jens Stoltenberg må sannelig kjenne sin Brunsson.
Applausen ville ingen enda ta. Endelig så vi en tydelig statsminister. Han hadde visjoner, han hadde mål og han ville redde verden. Vi skal redde verden, Norge som et av verdens aller rikeste land. Ikke bare fordi vi må, men fordi vi har et moralsk ansvar som nasjon. Vi trenger land som er villige til å ta sitt ansvar og som er villige til å gå foran. Norge tar nå på seg den oppgaven. I bakgrunnen: Kofi Annan og Gro Harlem Brundtland, lett nikkende til hverandre. Gutten har klart det. Han er ingen guttehvalp lenger. Nå snakker han endelig som en statsmann. Dette var verd turen. Skal du til Skavland i kveld?
Det politiske miljø har lenge slitt med hvordan det skal håndtere de politiske utfordringene knyttet til klimaendringene. Lenge har det blitt argumentert med at velgerne ikke har vært klare til å verdsette miljøpolitikk ved faktisk å stemme på politiske partier med en tydelig klimapolitikk. Ikke rart Jens mistet bestikket da det i vinter kom ham for øret at Helene Bjørnøy for åpen mikrofon hadde garantert for 20 prosent reduksjon av CO2 i forhold til 1990-nivå for Norge innen 2020. Det var ingenting annet å gjøre enn å offentlig daske til sin egen minister. Det heller enn å stå og se på at hans egen regjering begikk politisk selvmord. Valget må ha vært enkelt. Det kunne fort ha blitt enda styggere.
Men hva har så skjedd i tiden mellom da og nå? Jens må jo ha forstått noe som han ikke forsto da? Nødvendigvis må han ha funnet ut av hvordan han skulle få has på denne gordiske knuten som klimautfordringene representerer politisk. For han har vel neppe samtykket til det politisk selvmordet Bjørnøy syntes å varsle? Hva er det Jens har funnet ut av, som har endret seg så radikalt etter vingeklippingen av Bjørnøy? Vi er av den oppfatning at han må ha lest sin Nils Brunsson. Noe annet gir simpelthen ikke mening.
I antologien Northern Lights forsøkes det nemlig å finne ut hva som er det særegne ved skandinaviske ledelse. Boken består av bidragsytere fra toppsjiktet innen moderne ledelsestenkning i Skandinavia. Et av de mer bemerkelsesverdige bidragene er skrevet av svensken Nils Brunsson, som for tiden er professor ved Stockholm School of Economics. Han tar til ordet for en omvurdering av ordet hykleri.
Tradisjonelt har begrepet hykleri vært knyttet til det å hevde at man følger en moralsk standard som man gjennom handling viser at man ikke har. Med andre ord et skille mellom hva man sier og hva man gjør. Brunsson spør seg om dette alltid må være negativt og amoralsk. Svaret er selvsagt nei, og at det kommer an på konteksten. Videre legger han til enda en distinksjon. I tillegg til å si noe og gjøre noe annet, er det også videre mulig å være hyklerisk i mangel på sammenheng mellom hva man sier og hva man beslutter. (Å beslutte noe er nemlig ikke det samme som å gjøre det.)
Brunsson argumenterer med at verdien av hykleri bør oppjusteres fordi den i situasjoner med motstridende interesser kan bidra til at flere av disse interessene kan bli tilgodesett. Dette gjennom først å si noe, så beslutte noe annet og tilslutt, og kanskje viktigst; gjøre noe tredje og dermed noe annet enn hva man både har sagt og besluttet. Selv bruker Brunsson et eksempel fra Sverige for å illustrere poenget. Der ble det i Stockholm tidlig på 90-tallet besluttet å redusere trafikken i byen med 30 prosent på 15 år. Likevel så man at det på tross av denne beslutningen faktisk var en jevn økning i trafikken i denne tidsperioden.
Et liknende eksempel fra Norge kan være stortingsmelding nr. 46, 1989. Den var den mest ambisiøse for sin tid i å sette offensive og tallfestede mål for reduksjon av CO2- utslipp. Målet var å stabilisere utslippene i løpet av 90-tallet. Deretter regnet man med å kunne redusere dem. Dette var det som ble sagt og besluttet. Det som så faktisk ble gjort, var noe annet. I 1995 erklærte den norske regjeringen at CO2-målet ikke ville bli nådd, og i 2005 var CO2-utslippene 27 prosent høyere enn i 1989.
Hvorfor er det vi ser fra de to ovennevnte eksemplene både lurt og muligvis faktisk også politisk moralsk? Det er her vi må inn med den der konteksten; å ta inn det større bildet. Fordi man i en konfliktsituasjon, der flere interesser står mot hverandre, kan man som beslutningstaker, eller i dette tilfellet politiker, velge å fullt ut tilfredsstille den ene interessenten og totalt neglisjere behovene til de andre (og slik skapes vinnere og tapere, noe alle politikere vet er uheldig). Alternativet er å ta inn over seg at det kan være lurt og også moralsk riktig å ta hensyn til flere av interessentene.
Hvordan kan man så navigere i dette politisk betente ’me-too’-rommet og tilfredsstille flere av interessentene, uten å være supermann eller begå utilfredsstillende kompromisser som ingen av interessentene til syvende og sist vil være tilfredse med? I følge Brunsson ligger selve nøkkelen i å differensiere mellom det man sier, det man beslutter og det man faktisk gjør. Bare på den måten oppnår man maksimal tilfredsstillelse av interessenter i en interessekonflikt (som jo må sies å være den egentlige oppgaven til politikere i et demokrati). Konkret gjør man dette ved å la noen få sine behov dekket gjennom de lovnader man kommuniserer ut, noen gjennom det man faktisk beslutter, mens atter andre får dekket sine behov gjennom det som faktisk blir gjort, eventuelt aldri blir gjort.
Så hvordan passer så Jens tale inn i alt dette? Hva er det mannen egentlig sier? Hvilke interesser er det som står opp mot hverandre i dette tilfellet, og hvordan er det Jens balanserer mellom disse med sitt budskap?
Å snakke. Preludiet hørte vi egentlig allerede i nyttårstalen. Det ble snakket om den nye månelandingen. Det var en utfordring i en slik målestokk klimaproblemet stilte oss ovenfor. Når Bjørnøy så ville med på festen med sin beslutning om 20% reduksjon, var det med ett slutt på snakket om månelandinger. Det skulle tilsynelatende bare snakkes, ikke besluttes.
Men dette viste seg etter hvert ikke å være fullt ut tilfredsstillende. Klimadebatten hadde fått såpass vind i seilene at snakk om månelandinger ikke var nok i denne omgang. Nødvendigheten av å faktisk si noe mer konkret tvang seg frem etter flere besøk av Al Gore i Norge, en påfallende mild og snøløs vinter og trusler fra FRP om faktisk å helle til at FNs klimapanel muligvis hadde et snev av et poeng. Selv Kolberg må ha hatt en våkennatt da.
Her må Jens ha stått overfor et nærmest umulig dilemma. Å gå tøft ut med lovnader om CO2-reduksjon i hjemlandet ville jo lett kunne både fremmedgjøre og terge selve grunnfjellet i Ap, nemlig industrien og LO. Sterke nasjonale CO2-kutt vil jo være ensbetydende med i borre hull i nevnte fjell, for så å fore det med dynamitt.
For å tilfredsstille alle dem som etter hvert bekymret seg for at kloden ikke er helt i toppform, og at verre er i vente, var det maktpåliggende med store lovnader.
Så skjedde også. Med stor fanfare ble det på APs landsmøte lovet å kutte utslippene av CO2 med 30 prosent innen 2020 og ta ansvar for å kutte tilsvarende 100 prosent av våre utslipp innen 2050. Det var uansett det som ble sagt.
Å beslutte. Hvordan dette skulle skje var enda ikke besluttet, men LO og industrien kunne bare ta det med ro. Selv om det enda ikke var besluttet, var det likevel allerede klart (les: besluttet) at dette primært skulle skje gjennom oppkjøp av CO2-kvoter i utlandet og gjennom teknologisk innovasjon for rensing av kraftverk.
Med andre ord: Vi skal gjøre en hel masse for miljøet, men slapp av, ingen grunn til panikk: Vi ordner dette i utlandet. Vi får de andre til å endre måten å gjøre ting på, måten å leve på. Det vil uansett ha størst effekt. Norge står bare for 0,2 prosent av verdens utslipp av klimagasser. Dessuten får vi 10 – 30 ganger så store kutt for de samme pengene om vi bruker dem i utviklingsland istedet for her hjemme. I mellomtiden kan vi fortsette å leve og forbruke omtrent slik vi har gjort til nå.
Så langt, så godt. Lyskasterne i Folkets hus er slukket. Annan og Brundtland har reist hjem, etter snarvisitten innom Skavland. Nok et landsmøte er over. Vi som var bekymret for klimaet eller om vi fra nå av måtte feriere langs Oslo-fjorden, er tilfredse. It’s been taken care of. Det er i orden. Jens er på saken. Nå skal de bare i gang å gjøre det. Vi andre kan fortsette omtrent som før. Å forbruke det som det i øyeblikket trengs fire jordkloder til for å bære. Det er i orden. Helt presis hvor mye av reduksjonen i CO2-utslipp som skal gjøres i Norge, er enda ikke besluttet. Det er nok sikkert ikke dumt å vente litt med den der til det verste har lagt seg, til etter alle landsmøtene og til etter valgkampen. Da er klimaet gunstig for å beslutte i ro og mak.
Å handle. Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet slår i bordet med beregninger fra World Resources Institute (WRI) som sier at veksten i utslippene av klimagasser i de neste tiårene vil være så kraftige at det blir helt umulig å nå målet om å halvere utslippene på verdensbasis hvis ikke mesteparten kuttes i de rike, vestlige landene. Det får man heller være overbærende med, enn så lenge. Det samme må man være når det dagen etter Jens sin tale står i Aftenposten at Aker og Aker Kverner høyst sannsynlig faktisk har utviklet en teknologi som vil gi ønsket norsk renseløsning på Kårstø (som jo ingen som har fulgt den teknologiske innovasjonsraten på dette feltet egentlig trodde noen sinne kom til å skje). Den sittende regjeringen har enda ikke svart på invitasjonen om å delta i spleiselaget, og Aker har derfor sett seg nødt til å finne andre løsninger for finansieringen.
Når så alt dette har lagt seg, kan man så om 6-7 år sende ut en pressemelding om at vi har lykkes med å kjøpe betydelige kvoter i utlandet, selv om det etter hvert kostet flesk. Men på grunn av utviklingen ellers i verden og Norge spesielt, har dette dessverre vist seg utilstrekkelig for å oppnå ønsket CO2-reduksjon. Vi må derfor erkjenne at Norges totale utslipp av CO2 har økt betraktelig siden 2007. Som notabene vil det kanskje stå: På den positive siden venter vi nå med det aller første på at teknologisk innovasjon skal løse det hele. Et eller annet sted.
Gjennom å differensiere mellom snakk, beslutninger og handling kan altså Jens vise seg å bli en sann statsmann ved å snu noe som lenge så ut til å bli et politisk catch 22 til å bli tidenes politiske seier. Utfordringen er at det i kommende valgkamp kommer til å bli mange om dette beinet. Vi ønsker uansett både ham og de andre politikerne lykke til. Måtte de alle kjenne sin Brunsson.
- Thomas I. Tveteraas Helgø og Tom Karp er tilknyttet KaosPilotene Norge og Emergence Centre of Leadership.
